Jacob Elias Schøning: Kjøllefjord prestegjeld 1777 (3/3)
Trond Gabrielsen
Ságat nr. 163, torsdag 26. august 2010 s. 14-15.
Menighetsblad for Lebesby og Kjøllefjord nr.1, 2014 s. 62-74.
Sogneprest i Kjøllefjord og prost i Øst-Finnmark, Jacob Elias Schøning (1733–1793), håndskrev i 1777 et topografisk manuskript over Kjøllefjord prestegjeld. I den første av tre deler ble forfatteren og manuskriptet presentert og vi fikk et innblikk i hans beskrivelse av hvor den samiske menigheten holdt til i Laksefjorden for nærmere 250 år siden. I den andre delen gikk vi inn i hans beskriver av prestegjeldets ytre boplasser fram til Mehamn. I denne tredje delen går vi inn i siste omtale av Mehamnfjorden og beskrivelsen av Omgangsfjorden og Tanafjorden, og avslutter med hans «prospekt».
Bispen, samenes offersted
Bispen beskriver Jacob Elias Schøning som en steil klippe like ut mot havet utenfor Mehamn, hvor det viser seg høyt oppe i fjellet noe som likner et menneske med munkeklær på, og er vel årsaken til hvorfor klippen kalles Bispen. Samme klippe skal også i de tidligere tider ha vært mye tilbedt og dyrket av samene («Lapperne»). Dette er eneste gang Schøning bruker ordet lapper om samene, ellers kaller han dem for finner. Dette kan ha kommet under innflytelse fra Knud Leem og hans bok Beskrivelse over Finmarkens Lapper fra 1767, der slike offersteder er mye omtalt. Straks ved klippen (Bispen), ett bøsseskudd fra land, ligger en liten øy kalt Kamøya, hvorpå det vokser veldig fin cochleare (C-vitaminrik plante), men øya er vanskelig å komme i land på. Steinvågen, 1/3 «mil» fra Bispen, er liksom en liten keile inn i landet, hvor det bodde kanskje en eneste mann, men var dess mer bebodd hele sommeren igjennom av russere, siden dette stedet egnet seg særlig godt til fiskeri, som russerne også drev stort med der. Slettnes ligger en god ½ «mil» fra Steinvågen, like mot havet. Dette er et meget slett land og overgrodd med lyng, men overmåte farlig å reise forbi på grunn av de mange blinde skjær og båer som ligger nærmest neset (Vardnesodden). Ved dette nes slutter også «Nordmannsetfjorden» (Mehamnfjorden).
Omgangsfjorden sogn
Det som i dag heter Koifjorden, har Schøning gitt stedsnavnet Omgangsfjorden. Langs denne strekningen fra Slettnes til Omgangsneset, oppgir han følgende steder, fjorder og bukter: Gamvik ligger ¼ «mil» innenfor Slettnes.
Her bor lensmannen for Omgang og Tana tinglag, og er det fordelaktigste stedet å bo på i hele Finnmark i nåværende tid, både i henseende til gressmarker og i henseende til fiskerier hele året igjennom. Her ligger også den største mengden av russere, som fisker i Kjøllefjords menighet, ofte 800 mennesker på en gang, ut av hvilke lensmannen innkrever den såkalte recognition til hans majestet, for å levere dem til landets fogd. Her bor nå ikke flere nordmenn på dette stedet enn lensmannen.
Lensmenn i Tana med bopel i Gamvik på Schønings tid, var underfogd Ole Pedersen og finnelensmann Sivert Iversen. Fogden i Finmarkens fogderi da var Hans Heyde, som bodde i Talvik fram til Peder Lidemarck overtok i Alta i 1778. Den recognition han nevner her, var den fiskerettsavgiften (av lat. recognitio, bekreftelse, kvittering) fra russiske fiskere til kongen for å få lov til å fiske utenfor milegrensen langs Finnmarkskysten. Denne avgiften ble innført ved kgl. reskript av 10. februar 1747. Amtmannen hadde som bakgrunn for dette krevd inn «48 skilling danske» av hver russisk utrorsbåt. Recognitionen ble opphevet ved skattelov av 1. juli 1816.
1/3 «mil» innenfor Gamvik ligger Gunnarsfjorden («Gunders fjord»), som går nesten en «mil» inn i landet mot sørvest. Fjorden var på den tiden ubebodd og tjente kun til havn for hollandske, russiske og andre skip. Schøning derimot kaller den neste fjorden, Risfjorden, for Koifjorden. Den ligger ½ «mil» innenfor Gunnarsfjorden, går i sør ½ knapp «mil» inn i landet og er ganske smal. Straks overfor strandbredden av fjordbunnen, ¼ «mil», ligger et ferskvann (Koifjordvannet), hvorfra det renner en skjønn elv som det går laks i. Utenfor fjordmunnen ligger en øy, kalt Koiøya. Der har i tidligere tider vært skjønne egg og dun, men nå fordervet av russerne. På denne øya var også tidligere det skjønne ertsveide (cochleare, ertsgress) ved Mortensdagstider, men nå for det meste fordervet.
Dyefjord (Koifjorden) ¼ «mil» fra Koifjorden (Risfjorden) går inn i landet i sørøst 1/3 «mil». Denne fjordbunnen er slett og jevn ved strandbredden, hvorpå vokser det skjønneste gress som i forrige tider, da Omgang var folkerikt, tjente til fór for kreaturene. Omgangsneset ligger 1 knapp «mil» fra Dyefjorden forbi Tejsleberget (Teisteberga), som faller ganske steilt like fra toppen av og i sjøen. Dette stedet er det som har gitt hele landstrekningen fra Hops Eids fjord (Eidsfjorden) på den vestre siden, til Eids fjord (Hopsfjorden) på den østre siden, det navn Omganghalvøya (Nordkinnhalvøya), som kan ses av hans majestets reskript (missive av 21.september) 1774 angående kapellets nedleggelse.
Her sto i forrige tid hovedkirken [på Omgang] og var så stort bebygd at menigheten her har vært anselig stor, som kan ennå ses av den gamle kirkebygning, men nå så øde at her bor kanskje 2 fattige menn.
Illustrasjon 1: Utsnitt fra Jacob Elias Schønings prospekt av Kjøllefjord prestekall 1777.
Tanafjorden sogn
Tanafjorden fra Omgangsneset til Berlevåg er nesten 2 «mil» over, hvor Schøning observerte følgende steder: Rafjorden fra Omgang, forbi Fuglestauren (Stauranberga) som består av steile klipper rett i sjøen. Fjorden går ½ «mil» inn i landet i mot vest, like mot Dyefjorden, så her fornemmes kanskje et eide over. Denne fjorden har vært mer bebodd tidligere av nordmenn, men lå den gang øde.
Hopsfjordens vakre kirke
Hop (Indre Hop) ligger en «mil» fra Rafjorden forbi Kjeskelvik og Kjeskelvikklubben. Denne fjorden (ved Skjånes) utgjør en oval bøyning inn i landet nesten mot nord og er ¼ «mil» i omkrets.
Her har i de eldre tider visstnok stått en kirke, som tomten ennå viser. Man vil si, som ryktet går i landet, at den har vært meget prektig. Her har bodd mange nordmenn, ettersom her ofte faller godt fiskeri både vinter og sommer, likedan som landet også er bekvemt for kreatur. Nå bor her kanskje 2 samer. Så at den største nytte, som denne skjønne bukten nå gir, er havnen.
Hop kirke antas å ha stått der mellom 1600–1680. Mens restene av kirketomten kunne ses både i 1766 og på Schønings tid, så var det ingen synlige spor etter kirken og kirkegårdsinnhegningen i 1891. Den skal ha vært en vakker kirke med tre tårn.1 En ¼ mil fra Hop ligger Kobbevik, som en liten bukt inn i landet. Der bodde det den gang tre samer. Stedet hadde ingen havn. Heller ikke Eids fjord (Hopsfjorden), ½ «mil» fra Kobbevik like i vest mot Hops Eids fjord (Eidsfjorden) hadde havn for store fartøyer, men var desmere velsignet av fiskerier.
Landet er her så smukt å få av gress, blomster, cochleare og løvskog om sommeren, at man ikke bare må undres over, men vel også skamme seg over at det kanskje bare har 2 samer til beboere.
Skaufjord (Store Skogfjorden) ½ «mil» fra Eids fjord (Hopsfjorden), går en god fjerding inn i landet imot sør, og er litt begrodd med gress. Der bodde trolig samer om sommeren. Lang fjord (Langfjorden) fra Langfjordnes over til Digermulen er en stor «mil» bred. Denne fjorden strekker seg 1 ½ «mil» inn i landet og er utstrakt bebodd av samer. Den var en bra fjord til fiskeri. Der ligger en temmelig stor øy (Storøya), hvor det settes ut kreatur om sommeren.
Befolkningen rundt Gullholmen
Digermulen, er et bratt forberg like mot havet. Dette er, om ikke det verste, så et av de verste forbergene i Finnmark å reise forbi. Det strekker seg 1 ½ «mil» til Storvik (Vesterbukta) inn mot Vestertana, som er det første stedet man kan komme i land, og selv da må været ikke være rett hardt og helst fra sør. Fjorden Vestertana er pen og har mange beboere av samer, ettersom det der er både gode gressganger og godt fiskeri. Der bor klokkeren i Tana og skolemesteren.
Langfjord er en knapp ½ «mil» fra Vestertana. Fjorden kalles også for Smalfjord og var en meget god skipshavn. Smalfjorden var også bebodd av samer. Noen få holdt både kveg og tamrein. Øster Tana (Austertana), hvor den store elven Tana renner ut, har i sør Gullholmen, ½ «mil» fra utløpet.
På denne holmen er det Tana handelshus står, og ett par bøsseskudd over på fastlandet står Tana kapell hvor gudstjenesten forrettes for Tana menighet. Her bor ellers ingen folk verken ved handelen eller kapellet, uten en handelsassistent visse tider av året.
Vigen (Lille Leripollen) ligger en liten ½ «mil» fra Gullholmen på den østre siden. Dette stedet er en pen bukt inn i landet, hvor det bodde mange samer, spesielt om vinteren, men var dårlig egnet til fiskeri. Det var imidlertid på Stangenes at skipene la til når de losset og lastet ved Tana, selv om dette bare var en forstrand med dårlig havn. Laksen i Tana ble fanget med stengsel og garn i mai og juni. Rundt St. Hans tid kom norske handelsmenn fra Kjøllefjord og handlet til seg laksen (100–300) tønner i bytte mot varer som mel, salt med mer. Det nærmeste stedet handelsskipet kunne legge til ved lasting og lossing var ved Stangenes.
Illustrasjon 2: Gamvik 1911 med det lille samekapellet t.h. som ble flyttet fra Gullholmen i 1856. (Foto: Blix/Nergård 1965.)2
Østsiden av Tanafjorden
Trollfjorden befinner seg 1 «mil» utenfor Stangenes. Denne bukten er noenlunde begrodd med gress ved strandbredden og krattskog opp til fjellet, slik at ett par samefamilier kan bo her, spesielt ettersom dette også var et godt fiskested. Tanahorn, ligger 1 ½ «mil» utenfor Trollfjorden. Dette er et særs høyt og steilt berg imot havet. 1 ½ «mil» derfra, ligger Berlevåg.
Dette er et meget godt sted å bo på både i henseende til å fø kveg og til fiskeri. Det har tidligere vært bebodd av mange nordmenn. Nå bor her kanskje en mann, og russerne bruker her mye deres fiskeri. Her slutter også Kjøllefjords kall på nordsiden.
Prospekt av Kjøllefjord prestekall
Vedlagt det håndskrevne manuskriptet, har Jacob Elias skissert et kart over prestegjeldet som han kalte for Prospekt av Kjøllefjords prestekall, når man reiser østetter fra Kjelvik til Vardø. Frihåndstegningen er i målestokk omlag 1: 500 000 og format 23 x 28 cm. Prospektet har til sammen 88 navngitte steder i Kjøllefjord prestegjeld. I tillegg omtaler han ti andre stedsnavn i manuskriptet. Hvis vi ser bort fra eldre skriveformer og enkelte feilstavninger og orddelinger, er de fleste navnene fremdeles i bruk. Imidlertid har åtte av navnene ombyttet plasseringer, noen av navnene fins ikke på Statens Kartverk, enkelte har endrede stedsnavn mens noen stedsnavn eksisterer på andre lokaliteter enn der Schøning har påvist dem. Hans opplysninger vil derfor kunne bli viktige i studiet av stedsnavn, toponomastikken.
- Relaterte artikler
Fotnoter
- Andreas Erlandsen 1857:27.
- Erik Schytte Blix/Arvid Halgeir Nergård, Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld, 1965:21.