Jacob Elias Schøning: Kjøllefjord prestegjeld 1777 (1/3)
Trond Gabrielsen
Ságat nr. 146, tirsdag 3. august 2010 s. 18-19.
Menighetsblad for Lebesby og Kjøllefjord nr.1, 2014 s. 62-74.
På midten av 1700-tallet var det stor interesse blant de geistlige for å utføre topografiske studier i Norge. Drivkreftene bak dette var biskop Erik Pontoppidan i Bergen, som i 1752 utgav sitt verk om Norges Naturlige Historie, og biskop Johan Ernst Gunnerus i Nidaros som blant annet gjennom sine visitasreiser til Finnmark 1759 og 1767 samlet inn naturvitenskapelige objekter og utgav en stor avhandling om norsk flora. Gjennom disse arbeidene inspirerte biskopene sine prester land og strand rundt til å foreta lokalhistoriske og topografiske studier ved siden av sine prestegjerninger.
I siste halvdel av 1700-tallet fulgte flere av prestene i Finnmark biskop Gunnerus sin oppfordring og utførte viktige bidrag til forståelse av landsdelens natur, dyreliv, geografi, historie og etnografi. I denne lille serien vil jeg ta for meg innholdet i noen av disse manuskriptene. Første artikkel var Ole Hierrilds manuskript om Kjelvik prestegjeld 1749 (Sámi historjá 12). Denne gangen tar jeg for meg et manuskript av prost Jacob Elias Schøning om Kjøllefjord prestegjeld 1777, i tre deler.
Det håndskrevne manuskriptet
De håndskrevne dokumentene består av et manuskript (qMs 28) med et tilhørende prospekt (qMs 28: bilag), begge oppbevart i Gunnerusbiblioteket ved Universitetsbiblioteket i Trondheim. Manuskriptet omfatter 11 håndskrevne sider. Jacob Elias Schøning må ha skrevet dette etter at han forlot Kjøllefjord i 1777 og tiltrådte som sogneprest i Bamble. Den tidsepoken Schøning omtaler, utgjør hans tjenestetid som sogneprest i Kjøllefjord fra 1766–1777. Manuskriptet mangler en egen tittel, men omtales som Kjølefjords præste kald i Øst-Findmarken etter innledningsordene. Dette håndskriftet har aldri vært publisert.
Jacob Elias Schøning
Jacob Elias Schøning (1733–1793) var født på Grøtøy i Steigen i Nordland den 22. juni 1733. Foreldrene var skipper og handelsmann Oluf Hartvigsen (1656–1746) fra Steigen og Appolona Schøning (1694–1784) fra Lødingen i Nordland. Hun var datter av Jacob Schøning (f. 1662) og Karen Jacobsen (f. 1666), og tante til den seinere så kjente historiker og professor Gerhard Schøning (1722–1780). Appolona var 38 år yngre enn sin mann. Da Jacob Elias ble født, var faren 77 år og en gammel mann. Allerede i 1746 døde faren og fra da av ble han oppdratt og undervist av søskenbarnet Claus Ursin Schøning (1730–1768) på gården Skotås i Buksnes prestegjeld i Lofoten. Det falt derfor naturlig for Jacob Elias å ta morens familienavn.
I dette miljøet fikk Jacob Elias Schøning sin kristne opplæring, men etter hvert ble han også undervist av teologen Peter Johan Thams, som i 1750 var blitt utnevnt til personlig kapellan i Steigen og i 1754 utnevnt til misjonær i Vefsn. Han tok seg av den videre utdanningen til Jacob Elias, som dimitterte i 1756. Etter denne første eksamen dro han til København i 1758, der han i juni 1759 avla teologisk eksamen og i 1761 avholdet dimisjonspreken. Etter utdanningen der, dro han tilbake til Norge og oppholdt seg en tid i Vågan, men allerede den 27. september samme år ble han utnevnt til misjonær i Porsanger distrikt med bosted i Kjelvik.
Sogneprest i Kjøllefjord
I 1765 sluttet Jacob Elias Schøning i misjonen og giftet seg deretter med Magdalene Cornelia Frey (1736–1772). Hun var født i Vågan 1736, men omtalt som en borgerdatter fra Trondheim. I 1766 ble Schøning utnevnt til sogneprest i Kjøllefjord og sammen reiste de nordover. Rett ved siden av kirken i Kjøllefjord bygget han selv sin prestegård. Der fikk de sitt første og eneste barn, Anna Marie Frey Schøning, født 1. november 1769 i prestegården. Ekteparet fikk ikke lang tid sammen, for allerede den 11. september 1772 døde Magdalene, og han ble alene med omsorgen for den da nesten tre år gamle datteren. Likevel ble han værende i Kjøllefjord prestegjeld. I 1772 ble han utnevnt til prost i Østfinmarkens prosti etter sogneprest Christian Welding i Vadsø. Som prost i Øst-Finnmark fikk han samtidig reist mye omkring i amtet, noe som også fremgår av hans manuskript. Han fortsatte som prost og sogneprest i Finnmark fram til 1777, da han ble utnevnt til sogneprest i Bamble. Det var trolig like etter ankomsten til Bamble at han forfattet sitt manuskript om Kjøllefjord kall. Jacob Elias Schøning døde i Bamble den 24. april 1793 og ble «i Naade entlediget» 60 år gammel.
Kjøllefjord prestegjeld
Kjøllefjord prestegjeld ble opprettet i 1685. Dette skjedde ved nedleggelsen av Skjøtningberg prestegjeld, som da gikk over til å bli et anneks under Kjøllefjord. Dit, til det nybygde St. Peters kapell i Kjøllefjord, flyttet presten. Samtidig ble Omgang prestegjeld nedlagt og delt. Mens Omgang kirke ble lagt til Kjøllefjord som et anneks, ble Makkaur lagt inn under Vardø. Da kapellet ble reist på Bondøya i Laksefjorden 1719, fikk Kjøllefjord også overført Lebesby som anneks ved kgl. res. av 2. oktober 1720. Kjøllefjord prestegjeld eksisterte fram til 1819, da det ble nedlagt og omregulert til Lebesby prestegjeld. Jacob Elias Schøning beskriver Kjøllefjord prestegjeld inndelt i seks fjordsogn med tre kirker, Laksefjordens kapell i Lebesby, hovedkirken i Kjøllefjord og Tana kapell ved Tanas utløp. Slik åpner manuskriptet.
Kjøllefjord prestekall i Øst-Finnmark strekker seg i ytterkant henimot 40 mil [1 mil på 1700-tallet tilsvarer 14-15 km]. Ved sjøsiden, som ligger imot havet, tar det sin begynnelse ved Sværholt sørvest for Kjøllefjord, og ender øst-sørøst for nevnte Kjøllefjord ved Berlevåg, en distanse av 8 mil i lengde, som innbefatter følgende fjorder:
Og disse omtaler han som Laksefjorden, Kjøllefjorden, Oksefjorden, Nordmannsetfjorden (nåværende Mehamnfjorden), Omgangsfjorden (nåværende Koifjorden) og Tanafjorden.
Laksefjord sogn
Laksefjorden er det største sognet i Kjøllefjord prestegjeld. Her omtaler Schøning hele 28 stedsnavn, og han begynner ved Sværholt.
Sværholtklubben, som er et steilt forberg imot havet. Her kan ingen båter legge til land uten at det formodentlig er stille vær og ingen sjøgang, noe som neppe skjer mer enn en til to ganger om året. Og det er en lykke om det kan skje om foråret, da man her kan få de mange krykkjeegg og den beste cochlarekål [lat. Cochlaria officinalis, ertsgress], som vokser imellom fugleredene.
Sværholt bukt, var også vanskelig å legge til, likevel var stedet for mange en frelse i nøden. Landet lå pent til imellom fjellene og ga mye gress. Før sto det en kirke der, Sværholt kirke fra 1613–1734/9, og var bebodd av de rikeste folkene i menigheten iblant nordmennene. På Schønings tid lå stedet øde, foruten små fiskegammer som samene brukte. Godvik derimot, var bebodd av samer. Stedet hadde lite med gress, men var godt egnet til fiskeri. Der var det også skipshavn i nødstilfelle. Veigam («Vedgammen») var også bebodd av noen få samer, og der var det lettere tilgang på bjørkeskog. Ellers hadde stedet en dårlig havn. Mellom disse stedene ligger det to øyer. Den minste, Henriksholmen, som Schøning kalte for «Livholm» og den største Kartøya. Det fantes fugleegg på dem begge, men den sistnevnte ble brukt til å sette kreaturer på om sommeren for å fete dyrene før slakting.
Illustrasjon 1: Først siden i Jacob Elias Schønings manuskript fra 1777.
Lille Porsangen
Lille Porsangen, innenfor Veigam, er ¼ «mil» bred over ytterst i gapet og strekker seg mer enn 1 «mil» inn i landet. Denne fjorden var godt bevokst med bjørkeskog. Den har også en skjønn lakseelv, Veineselva, som hadde vært brukt i tidligere tider, men på Schønings tid lå fjorden øde og laksefisket var ikke lenger i bruk. Man kunne også gå fra denne fjorden og over et eide, Kjæsdalen, til Porsanger i Kjelvik menighet. I denne fjorden var det også en god havn. Ved Veineset («Wejnes») en ¼ «mil» fra Lille Porsangen, bodde det en del samer som levde både av kreaturer og av fiskeriet. Også Korsnes var bebodd av samer. Dette var en skjønn plass både med hensyn til gress for kveg og til fiskeri.
Laksefjord botn
Laksefjord botn var bebodd av mange samer på 1770-tallet.
De fleste har det kan hende elendig, ettersom sjøen fryser til om vinteren og fiskeriet kan være lite. Dette gjør at de også må spise sine kreatur, som en del er rikt forsynt med, ettersom der er god tilgang på gress. Landet er riktig pent og jevnt der inne og tett begrodd med skog.
En ¼ «mil» fra fjordbunnen ligger det mange øyer, men især en, kaldt «Renøe» (Brattholmen), som er nær 1 «mil» i omkrets, bor samene på om sommeren. På østsiden er øya spesielt slett og har små krattskog. Ellers er det på denne, så vel som på de øvrige små øyene, mulig å finne ederdun. Både Adamsfjorden og Landersfjorden har sine herligheter av gressenger, skog og fiskeri. Det var noen få samer som bodde i Adamsfjorden. Dessuten kunne Schøning fortelle at lakseelven Adamselva, nærmest lå øde etter bruk. På den tiden bodde de mest fornemme samene ved Hammarnes («Hamer-Nes»), som var lensmannen, medhjelperen, helligdagsvekteren med flere. På Bondøya bodde det samer om sommeren. Øya er flat og ligger gunstig til for fiskeri. Der vokte det også litt multebær.
Illustrasjon 2: Utsnitt fra Jacob Elias Schønings prospekt av Kjøllefjords prestekall 1777.
Det vakre Lebesby
Lebesby («Læbis-Bye») ligger knappe 1 mil fra Bondøya og går inn i landet i en rund del, bøyet bukt, slik at gapet nesten er tillukket uten når man befinner seg rett foran den, skriver Schøning, og fortsetter.
Denne ovale fjorden er i omkrets ½ mil og er bebodd av henimot 20 samefamilier. Landet er ganske jevnt ved sjøen og har ¼ mil opp fra sjøen lave fjell begrodd med gress, bjørkeskog og fjellbjørk. Et kort stykke fra sjøen ligger et ferskvann [Prestvannet/ Kirkevannet], hvortil det går små laks opp fra sjøen som både kan fanges i denne lille elva og med garn i vannet. Foruten dette er det lengre bort et større vann og en større elv, hvor stor laks går opp. I sjøen straks utenfor land, hvor det brått blir temmelig dypt, er det fiskeri ved de fleste årstider. Her i denne fjorden står på nordre side Laksefjords kapell nær sjøen og like ved den gammen hvor presten losjerer når han forretter ved kapellet. Kort sagt, her er det peneste stedet jeg har sett i Finnmark, enskjønt jeg som har reist igjennom de fleste fjorder har sett atskillig.
Like ved Lebesby lå havnen ved Stallneset, som også her var over ordinær god. Ute i gapet av fjorden ligger en temmelig stor, flat øy, Skjåholmen, hvorpå det vokser multebær, og der samene lot sitt kveg gå for å fetes før slakting.
Samemenighetens slutt ved Vardnes
I Kalak, ¼ «mil» nord for Lebesby, bodde det samer om sommeren, men ikke om vinteren, på grunn av det kraftige været som faller der. Derimot bodde samene i Lille Torskefjord om vinteren. Ved Store Torskefjord bodde samene om sommeren. Der renner det også en skjønn lakseelv (Stohkášjohka). Vardnes («Warnes») var et veldig vanskelig forberg å komme forbi. Fjellets odde, Vardnesodden, går imot nord en knapp «mil», hvor ingen kan gå i land. Ved denne odden slutter Laksefjordens samemenighet, ifølge Schøning.
(Forts. del 2.)