Jacob Elias Schøning: Kjøllefjord prestegjeld 1777 (2/3)
Trond Gabrielsen
Ságat nr. 148, torsdag 5. august 2010 s. 12-13.
Menighetsblad for Lebesby og Kjøllefjord nr.1, 2014 s. 62-74.
Sogneprest i Kjøllefjord og prost i Øst-Finnmark, Jacob Elias Schøning (1733–1793), håndskrev i 1777 et topografisk manuskript over sitt prestegjeld. I den første av tre deler ble forfatteren og manuskriptet presentert og vi fikk et innblikk i hans beskrivelse av hvor den samiske menigheten holdt til i Laksefjorden for nærmere 250 år siden. I denne andre delen går vi inn i hans beskriver av prestegjeldets ytre boplasser.
Østsiden av Laksefjorden
Mårøyfjorden («Morøefjord»), straks på innsiden av Vardnes, har vært bebodd av nordmenn, men på nedskrivingstiden lå den øde. Mårøya er på den vestre siden steil imot Laksefjorden, men slett og jevn mot fastlandet i øst. På denne øya vokste det mye gress og så mye bjørkeskog som man trengte til brensel. Likeså var det et fuglevær der med ederdun, samt multebær i svære mengder. Derfor har Mårøya tidligere vært stort bebodd av nordmenn, men i 1777 lå den øde. Som følge av dette hadde dens herligheter, især med dun og egg, blitt borte. På Schønings tid sto det få etterlatte hus på den, som fiskerne og rikfolk brukte. Denne øya var særlig egnet til fiskeri, ettersom den ligger kanskje en ½ fjerding fra fastlandet. Der var ikke ferskvann, bekk («kjør») eller elv på denne øya, men derimot har den på stranden en opprennende kilde som det i overflod kunne tas av når sjøen enten har falt ett par timer eller er mot full vekst.
Det prektige Hopseidet
«Hops Eidis fjord», egentlig Eidsfjorden (her har Schøning byttet om fjordnavnene), ligger øst-sørøst for Mårøya. Den strekker seg like inn i landet vel 2 «mil» og blir smalere og smalere inntil den gjør en skjønn bukt. Denne fjorden tiltrakk seg ofte både kjente og fremmede, de som ikke hadde reist så mye i Finnmark. Innerst i denne fjorden begynner det prektige Hopseidet, begrodd med løvskog, blomster og gress. Den går en ½ fjerdings mil over til den østre siden.
Over her reiste i værende tid landets verdslige øvrighet og landets kjøpmenn når de ville gjøre visitter østetter. Tidligere har menigheten der, med en stor bekostning, måtte bygge et hus for at de skulle ha et bekvemmelig sted å losjere i når de ankom. Stedet har tidligere vært, ja også i min tid, bebodd med nordmenn, men er nå øde, unntatt en same som bor der og holder kreatur for kjøpmannen.
Det neste stedet Schøning omtaler er Ersvågneset («Ejnes/Eidnes»). I denne bukta har det tidligere bodd nordmenn, men lå den gang øde. Videre omtaler han Nordmannset som et veldig pent sted inne i en liten fjord. Her har det vært stor bebyggelse av nordmenn, men også dette stedet lå øde på den tiden. Vika («Wigen») ligger ½ «mil» fra Nordmannset. Her er kanskje en liten bøyning inn i landet, og ikke nevneverdig begrodd med gress. Der var det bare riskratt å brenne, men ettersom stedet er et fint fiskevær, hadde det alltid hatt de fleste beboerne. «Da jeg kom til Kjøllefjord kall i 1766, bodde det 9 menn her, nå var det kanskje 3 der, de øvrige døde og borte», skriver han.
Illustrasjon 1: Utsnitt fra Jacob Elias Schønings prospekt av Kjøllefjord prestekall 1777.
Sognepresten i Kifjorden 1672–1720
Kifjorden ligger ½ mil fra Vika, er bred i gapet, ½ fjerdings mil, og går ½ «mil» inn i landet mot nordøst, alt smalere og smalere. I denne fjorden er det ikke annet enn små krattskog og litt gress ved strendene.
Min verdigste forgjenger som prest til Kjøllefjord, hr. Anders Norenberg, har i de 50 år han tjente i kallet bodd her og gått over fjellet til Kjøllefjord og i den tid i Skjøtningberg stående kirke. Dette fjellet er ½ mil over og temmelig bratt imot fra Kifjorden, som kalles Kifjordbakken. Over dette fjellet har vært den alminnelige veien for alle fra Mikkelsmesse [29.september] og til påske for de som kommer fra Laksefjord og Tana til Kjøllefjord handel. Slik at menighetens kost og utredning [skatt i naturalia] for det meste skal bæres over dette fjellet. Denne fjorden har vært, også i min tid, bebodd av nordmenn, men er nå øde.
Presten som Schøning nevner her, var Anders Danielsøn Olai Norenberg født i 1637. Han hadde vært residerende kapellan i Vardø fra 1664–1665. Den 12. august 1670 ble han kalt til Hammerfest, der han var sogneprest i to år. Deretter ble han sogneprest i Skjøtningberg 1672–1685 og i Kjøllefjord 1685–1720 etter omreguleringen. Sønnen, Jacob Anderssøn Norenberg var underfogd i Kjøllefjord 1701. Ifølge Schøning bodde sogneprest Norenberg i Kifjorden fram til han fikk avskjed i 1720, 83 år gammel, med 80 riksdaler i pensjon. Han var den eneste av prestene i prestegjeldet som var bosatt i Kifjord.
Bostedene rundt Dyfjordhalvøya
Det første stedet Schøning omtaler på Dyfjordhalvøya mellom Kifjorden og Kjøllefjorden, er Brenngam.
Brenngam ligger på neset hvorfra Laksefjorden bøyer ut til Finnkjerka mot nord. Dette neset har vært bebodd av nordmenn tidligere, men nå for få år siden lagt øde. Fra dette neset ligger eiendommene Garte, Trottvik, Kjem og Finnkjerka og forbi inn til Kjøllefjord, en distanse på 2 ½ mil. Er i det steile klipper like fra sjøen i havet, og ikke mulig å komme på land for noe menneske, spesielt under nordavind. I de 10 årene jeg reiste den turen, var jeg aldri i land der mer enn en gang ved Garte. Ved Finnkjerka tar også Laksefjorden slutt.
Kjøllefjord sogn
Kjøllefjorden er en knapp mil over fra Finnkjerka til Kjøllefjordneset og går inn i landet ½ mil. Er stigende bratt på begge sider mot sjøen, særlig den østre siden like inn til bunnen, hvor den gjør en jevn bukt ved stranden. Mitt i bukten sto på daværende tid Kjøllefjords hovedkirke, en liten men vakker kirkebygning med et pyntelig tårn («Zirlig torne») på. Den er også den vakreste av alle kirker i Finnmark med henblikk på arkitektur og innredning. På Schønings tid var den malt lyserød, hadde innvendig hvelvet himling og med et tårn som hadde en rød fløy med forgyllet knagg øverst på spiret. 30 skritt øst for kirken rant en temmelig stor elv (Kjerkelv) og 20 skritt bortenfor den igjen, mer oppunder fjellet, lå prestegården, som Jacob Elias Schøning selv hadde bygget i en firkant med en liten port til imot sjøen. Prestegården var rødmalt.
Et lempelig stykke fra prestegården imot nordøst, iblant store staur under klippen, står handelshusene uregulert og adspredt i mellom steinene, men straks på den sørlige siden av kirken, bor klokkeren i en finnmarkshytte [boliggamme]. I denne fjorden har det bodd mange før, ja snart på alle de stedene en gamme kunne stå, men nå er det ingen flere enn presten, kjøpmannen og klokkeren. Havnen ved handelen er heller ikke den beste.
Illustrasjon 2: Kjøllefjord kirke 200 år i 1937. (Foto: Knut Schrøder.)1
Oksefjord sogn
Oksefjorden er en stor fjord, som strekker seg like fra Kjøllefjordneset til Kinnarodden 2 stive «mil», og bøyer inn i landet 1 «mil» i sør like mot Kifjorden. I denne fjorden ligger Skjøtningberg på den vestre siden ½ «mil» fra Kjøllefjordneset.
Dette sted har i de forrige tider vært mye bebygd, som det ennå kan ses levninger av. Her har sågar også stått en kirke inntil 1736, da den ble flyttet derfra og bygget opp til et kapell i Tana. Kirkegården er ennå i temmelig god stand, hvorpå der ses en del rader («rainer») og en del steiner på gravene. Nå bor på dette sted kanskje 2 menn. Der renner også en skjønn elv [Mollvikelva] ned fra fjellet.
Oksefjord botn, ½ «mil» innenfor Skjøtningberg, er et svært pent og jevnt sted begrodd med gress og krattskog. Der kommer en stor elv (Sætervasselva) ned fra et temmelig stort vann (Jernsteinsvannet som renner ned i Storvannet og Nedrevannet), som ligger i mellom Kjøllefjord og Kifjord. Der fikk man fin laks før russerne fordervet det. På Schønings tid lå stedet øde og var bare russerne til nytte. Der var ellers en god havn. Bølneset, 1 «mil» derfra imot nord, var bare et sted hvor nordfarerne fisket om foråret. I Sandfjorden, ½ «mil» fra Bølneset, bodde det ingen lenger den gang og dette var et vanskelig sted å kommer i land. På den tiden var denne fjorden bare et oppholdssted for fjellsamene med deres rein om sommeren. En knapp ½ «mil» fra Sandfjord, like mot havet, ligger Kinnarodden.
Denne odden eller forbergets nes er særs farlig å reise forbi med hensyn til den sterke strømmen der løper og opprører havet, så at man grundig må passe flo eller ebbe. Langs ved klippen vises levningene av hus og der er iblant disse murt en dyp brønn av flate steiner, slik at stedet uten tvil i sin tid må ha hatt fornemme beboere, skjønt man med henblikk på stedets beliggenhet neppe kan tro det. Ved denne odde ender Oksefjorden.
Denne beskrivelsen er mistenkelig lik tilsvarende i Øst-Finmarkens Beskrivelse fra 16902 og i Speculum Boreale fra 16983 om Kjølneskongen, bare det at i disse to er restene etter muren og brønnen lokalisert til Kjølnes utenfor Normannssete nær Berlevåg.
Normannsetfjorden (Mehamn) sogn
Schøning kaller Mehamnfjorden for «Nordmannsetfjorden». Den strekker seg over fra Kinnarodden til Slettnes. I Magkeil, lå om foråret og sommeren fiskere, dels fra Nordland og dels fra Russland, mens Magkeilfjorden med sine mange fine gressenger og krattskog var ubebodd. Nordmannset, nåværende Mehamn, var også en veldig vakker bukt, jevn og begrodd med gress langs stranden. Overfor strandbunnen var det ¼ «mil» med løvskog på lave berg, som strakk seg langt inn i landet mot Hopseidet. Der renner også inn en elv (Mehamnelva) hvor det ble tatt laks. Utenfor elvens munning ligger en temmelig stor flat øy (Vardholmen) begrodd med gress, som utgjør en sikker havn for skip.
Tidligere har dette stedet vært stort bebodd, som kan ses av de mange hustomter langsmed land, men i værende tid bor der kanskje 2 menn. Laksefiskeriet og øya utenfor benytter russerne seg av om sommeren, som også for det meste har fordervet sjøen.
Det Schøning kaller «Mehamn» passer bedre med Skipsvika, en knapp ¼ «mil» ut fra Nordmannset (Mehamn). Det er en liten smal bukt inn i landet mot øst og ga en prektig havn især for nordfarerfartøyer, som etter nordfarernes måte ble trukket på land.
(Forts. del 3.)
- Relaterte artikler
Fotnoter
- Bård Tvete, Festskrift i anledning Kjøllefjord kirkes 200 års jubileum 1738–1938, Kjøllefjord, 1938/1977:48.
- NNS I 2.hf. s. 62.
- NNS VII bd.3 2.hf. s. 309.