«Fri adkomst til Lyngstuva» – for russere og svensker

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
4. mai 2018

I et forsøk på å dokumentere at «Lyngstuva» etter det gamle Grenseskjellet (o.1330) lå i Lyngen og ikke nær Fiskerhalvøya ytterst i Varangerfjorden, viser professorer ved Universitetet i Tromsø (UiT) blant annet til russernes skattlegging. De hevder at den strakte seg «uhindret» helt til Malangen-traktene fra 1320-tallet og vedvarte fram til 1595.1 Men, hvorfor for russerne fram med herjinger og vold hvis de, igjen ifølge professorene, fikk handle og skattlegge fritt og uhindret? Og, hvordan begrunner de Sverige sin adkomst til Finnmark og «Ishavet»? Her vil jeg gjennomgå deres tese om hvorvidt russerne og svenskene virkelig hadde fri adkomst til «Lyngstuva» i Lyngen. Videre vil jeg undersøke om russiske skattekrevere, helt til slutten av 1500-tallet, hadde kjennskap til «Lyngstuva» i Troms som skattegrense for fellesdistriktet som følge av Novgorod-avtalen (1326).

Den geopolitiske situasjonen rundt nordområdene i andre halvdel av 1500-tallet førte Sverige inn på en aggressiv Finnmarks-politikk overfor Danmark-Norge, noe som førte med seg krig og herjinger. Men, situasjonen da hadde ingen referanser til 1320-avtalene. Selv ikke svenskene forsøkte seg på en slik kobling. Det er det bare UiT-professorene som gjør.

Russiske plyndringstokter i «fellesområdet»
Professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen (2004) påstår at russere og svensker hadde fri og uhindret adkomst til fellesområdene etter fredsavtalene 1323 og 1326.

Et hovedpoeng i avtalene (fra 1320-tallet) var den frie og uhindrede adgangen til fellesområdene for handelsmenn som opererte innenfor hver av statenes økonomiske sfære.2

Også professor emeritus og historiker Håvard Dahl Bratrein (2004) ved Tromsø Museum, UiT, hevder at russisk skattlegging helt fram til Malangen var etablert og godtatt av norske styresmakter, seinest som følge av Novgorod-avtalen (1326).

Seinest fra 1326 var russisk skattlegging av samene heilt fram til Malangen etablert og godtatt av norske styresmakter. Denne skattleggingen fortsatte heilt fram til ca. 1600 (…).3

Hvis det var et hovedpoeng at Sverige etter Nöteborg-freden (1323) hadde fri og uhindret adkomst til det svensk-russiske fellesområdet mellom Bottenviken (Kajano more/Helsingh haff) og Hvitsjøen-Varanger (nor i haffuit) og Russland etter Novgorod-freden (1326) hadde fri og uhindret adkomst godtatt av norske styresmakter til et norsk-russiske fellesområde, som de påstår strakte seg til Lyngen-Malangen, reiser dette et nytt spørsmål.

Hvorfor startet ikke storfyrsten Ivan 1 av Moskva med fredelige skattlegginger til Troms og Finnmark umiddelbart etter fredsavtalene?

Det er logisk, men ikke forståelig, når professorene ved UiT unnlater å fortelle at russernes framferd til Lyngen var voldelig, når de påstår at deres adgang dit var fri, uhindret og akseptert av norske styresmakter som følge av fredsavtalene. Hvis fredsavtalene fra henholdsvis Nöteborg og Novgorod, som den felles norsk-svenske kongens formynderregjering hadde inngått med russerne på 1320-tallet, skulle tilsi at Russland og Sverige fikk rett til å skattlegge og handle med fjellfinnene innenfor sine respektive fellesområder og helt til Lyngen-Malangen, ville en ha forventet at disse landenes myndigheter umiddelbart hadde startet med dette ut fra en slik legal adkomst. Videre skulle en også kunne anta at dette skjedde fredelig og uten tvang, ettersom det var en avtalefestet rett godkjent av norske styresmakter. Men, slik skjedde det ikke.

Få år etter avtaleinngåelsene brøt russerne fredsavtalene og i 1338 sendte kongen sine menn til Finnmark (Vnninn risi norðr a Mòrkum).4 Kampene der må ha vært betydelige, ettersom Vardøhus festning måtte repareres to år seinere. Kong Magnus 7 Eriksson prioriterte i 1347 landvern og leidangsplikten fram til «det nordligste endemerke i Norge».5 Islandske Annaler omtaler også at russerne i 1349 herjet, brant og la mye øde i den norske kongens rike i Nord-Hålogaland inntil Bjarkøy (Ofridr micill j Noregs kongs riki af Rysvm (Russum). eytt og brent Haloga land nordan at Biarc ey).6 I august 1384 erfarte nordmennene at russere og karelere hadde «oppsagt dagen», det vil si de sa opp våpenhvilen med kong Olav Håkonssons menn.7 I kongens stadfestingsbrev og skipan 19. august 1384 fikk alle menn i Finnmark forbud, under full landrådsak, mot å seile andre steder enn til Vågan med gods og varer «for at de skal kunne yte motstand mot russere og karelere». Og, i 1386 ble det meldt at russerne feidet på det nordlige Norge der de drepte karmenn, hærtok kvinner og barn og røvet gods (Striddu Ruzar a Noreg nordan ok drapu kallmenn en hertoku konur ok born en ræntu penningum).8 På 110 år, etter fredsavtalen med grenseskjellet og fram til 1440-årene, ble det rapportert om fem kareler- og russerinnfall i Nord-Norge. Dette skjedde innenfor de områdene professorene ved UiT har kalt for et «fellesområde» som russerne hadde «fri og uhindret adgang til godtatt av norske myndigheter». Deres forklaringer stemmer derfor ikke med de reelle historiske hendelsene.

Hvorfor skulle russerne drive med plyndrings- og herjingstokter i Finnmark og Troms, hvis de hadde avtalefestet en fri og uhindret adkomst til skattlegging og handel der?

Russerne sier opp Novgorod-freden 1326
Russerne sa selvsagt ikke opp en slik fri og uhindret adgang til landskapet mellom Varanger og Lyngen-Malangen. Russerne sa opp Novgorod-avtalen (1326) som innebar et fellesområde på Kola-halvøya mellom Lyngstuva i Varanger og Trinis. Dette gjorde de for å sikre seg eneråderett til dette fellesområdet. Krigføringen de foretok utenfor Kola-halvøya var for å hærta den norske kongens landområder i Troms og Finnmark. De ønsket å øke Novgorods besittelser. Det var med tanke på den langvarige uroen som foregikk nord i landet at kongen hadde fått bygd Vardøhus festning til forsvar for Kongens rike helt fram til Varanger. Der prioriterte han landvern og leidangsplikten fram til det nordligste endemerket i Norge. Forklaringen til disse hendelsene og festningsoppbyggingen er derfor bare forståelig når grenselinjen Lyngstuva-Mæleå lå på den andre siden av Varangerfjorden for Vardøhus festning.

«Ønsket å øke Novgorods besittelser»
Historikerne ved UiT fremsetter ingen riktig historisk forklaring, når de hevder at det avtalte fellesområdet strakte seg vestover fra Varanger og helt til Lyngen-Malangen. Novgorod-traktaten (1326) og Grenseskjellet (o.1330) fastla grenselinjens vestpunkt ytterst i Varangerfjorden.9 Ifølge en eldre beretning krysset karelske og russiske krigere denne grensen, da de «ønsket å øke Novgorods besittelser» i hele Finnmark og fram til Lyngen i Troms. Beretningen om det russiske herredømmets inntrengen over de traktene som den gang var norske, ble fortalt av bojaren Fedor Johannovitsch sin utsending, som i 1592 ble sendt til Kola for å forhandle med kong Christian 4 om grensene. Den ble nedskrevet av den russiske forfatteren Weretschagin.10

I gamle dager, da Karelen og Dvina-traktene var underkastet Novgorod, levde det der en mektig mann eller godseier ved navn Walit eller Warrent. De novgorodske posadniker [stattholdere] overdro til denne Walit regjeringen over hele Karelen. Walit, som ønsket å øke Novgorods besittelser, dro til den murmanske kysten [Nordmennenes kyst] for å føre krig i landet. De skrekkslagne murmanerne tilkalte nordmenn («Njemtski») til hjelp, men disse kunne ikke forsvare dem (…). Walit slo dem ved Varenga [Mortensnes, Nesseby] «ettersom han var en stor kriger og hærens venn». (…). Nordmennene ble nødt til å overlate hele Finnmark («Lappland») helt til Ivgei (ɔ: Lyngen), til Walit. Fra den tiden ble finnerne («Lapperne») skattskyldig til Novgorod og Moskvas storfyrster.11

Denne muntlige beretningen, nedskrevet omkring 1592, forklarer at karelere og russere hærtok områdene vestenfor «Novgorod-grensen» (1326) og helt fram til Lyngen («Ivgei»). Dette kan ha skjedd da fredsavtalen ble sagt opp i 1384 og er nok en bekreftelse på at grenselinjen Lyngstuva-Mæleå fra Grenseskjellet (o.1330) ikke lå i Lyngen, men ytterst i Varangerfjorden.

Russiske aktstykker nevner ikke Lyngstuva
At nordmennene ble nødt til å overlate hele Finnmark og Nord-Troms til russerne, stemmer med innholdet i de russiske aktstykkene som Olaf Broch og Chr. S. Stang hadde funnet fram til i Moskva mellom 1928 og 1932. I et av aktstykkene foreligger en Liste over lappebyer, opplysninger om deres skatteforhold, innbyggerantall og avstand fra Kola Borg og fra Vardø (1624) der den ene «Lappebyen Ivgěj» er nevnt for «Lyngen» (sam. Iw’og, fin. Jyykiä) og den andre nevnt «Ivčeskij Volok» for «Lyngseidet».12 Dette aktstykket ramser opp de lappebyene der russerne hadde foretatt sin eldre skatteoppkreving av «finneskatt (…) på et territorium som Moskvafyrstene hevdet som sitt».13 Disse aktstykkene nevner ikke at skattegrensen Lyngstuva-Mæleå lå i Lyngen, at der lå russernes vestlige skattegrense eller at Lyngstuva-Trins var et felles skatteområde for Norge-Russland. Aktstykkene har heller ingen referanser til Novgorod-avtalen (1326). Her vises det derimot til at russerne også skattla så langt sør som til lappebyen i «Fiskefjord» (rus. Rybja guba) sør for Sortland i Nordland, «Ramfjorden» (rus. Voronja guba) sør for Tromsø og «Malangseidet» (rus. Malovoločok) på vestsiden av Balsfjorden enda lenger sør for Tromsø. Alle disse russiske skattebyene lå langt utenfor «Lyngstuva i Lyngen», som er den lokaliteten historikerne ved UiT påstår var russernes vestlige skattegrense. De russiske tekstene viser hvilke interesser Moskvafyrstene hadde for skattlegging av finnene i Troms og Finnmark og underbygger at dette var en skattepolitikk for å øke Novgorods besittelser.

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen (2014) hevder at «de russiske oversiktene dokumenterer det at russiske skatteoppkrevere hadde detaljerte kunnskaper om områder langs kysten helt til nordsiden av Malangen». Denne dokumentasjonen bruker de som argument for at skattegrensen Lyngstuva-Mæleå lå i Troms. Her ser de helt bort fra at russernes besittelse av området Malangen-Varanger eller Fiskefjord/ Nordland-Varanger, som russiske aktstykker beskriver, var kommet gjennom krig og hærtagning, selv når bevisene for dette er overveldende, og ikke gjennom en «fri og uhindret adgang» etter avtalene fra 1320-tallet, som de påstår. Det er derfor lett forståelig at russerne hadde detaljerte kunnskaper om landskapet helt fram til Malangen i Troms og enda lenger, når dette var landområder de hadde hærtatt og tvunget folk der til skattlegging. Slik argumenterer professorene ved UiT for å unnlate å fortelle at Nord-Troms og Finnmark var norsk land.

Fredstraktatens grenseinnrømmelse til Norge
Oscar Albert Johnsen (1923) skriver at fredstraktaten av 3. juni 1326 var på betingelser som synes fordelaktige for Norge.

Merkelig nok har de mange fortolkere av denne traktat ikke været opmerksom paa at den betegner en viktig reel indrømmelse til Norge i grænsespørsmaalet. I over 100 aar hadde kareler og russer rettet det ene svære slag efter det andet mot den norske bosætning i Finmark; men ved freden i 1326 anerkjender Novgorod som repræsentant for det daværende Rusland Finmark som norsk land. Grænsen skal reguleres efter de gamle merker og grænseskjel slik som Norges konge fastsætter dem. Med andre ord; den norske opfatning av grænsen mellom Norge og Rusland, norsk Finmark og Karelen [Savolotsje], skal gjælde.14

O. A. Johnsen forklarer her at Novgorod-freden (1326) fastla Finnmark som norsk land, til tross for at han legger den vestlige skattegrensen til Lyngen. Med andre ord lå landegrensen øst for Varangerfjorden. Dette er noe helt annet enn det Einar Niemi og hans professorkolleger ved UiT påstår. Mot overbevisende historiske kilder og beviser, hevder de fremdeles at Nord-Troms og Finnmark lå utenfor den norske kongens land og vann på 1300-tallet, men som et felles beskatningsområde for Norge-Sverige og Russland. Dette gjør de for å forsvare sin feilaktige myte om at dette var «Samenes land».

Hvordan forklares dette på bakgrunn av de historiske hendelsene?

Grenseproblemtiden Sverige-Russland 1323–1497
Forklaringen til lokaliseringen av Lyngstuva må ses på bakgrunn av de historiske hendelsene. Den store 30-års krigen 1293–1323, mellom Sverige og Novgorod (Rusriket), ble innledet med svenskenes 3. korstog til Finland ledet av riksmarkskalk Tyrgils Knutsson. Korstogstiden og krigen opphørte med Nöteborg-freden 12. august 1323. Da ble Sveriges østre Finlands-grense ved Karelen fastlagt. Tre år seinere inngikk den samme svensk-norske kongen Norges og Novgorods grenser på Kolahalvøya gjennom Novgorod-freden 3. juni 1326. Det nordlige fellesområdets vestlige grense gikk da fra Lyngstuva ved Fiskerhalvøya og opp på fjellet til Mæleå. Men, disse fredsavtalene skulle ikke vare lenge. Tartarenes herjinger, Novgorods kamp for handelsveien vestover, svenskenes kolonisering, festningsoppbygging og bosetting utenfor Nöteborg-grensen i Karelen samt storfyrstens kamp for å gjenerobre sitt «arveland» i Karelen (fedrenearv), førte til en periode med mange grensekonflikter og utallige overfall og sammenstøt. I tillegg hisset paven til kamp mot «de hedenske russerne». Etter Den russiske vinterkrigen 1496–1497 inngikk Sverige og Russland en fredsavtale på Viborg 3. mars 1497.15 Storfyrsten hadde da fått nok av krig. Det var flere grunner til dette. Først av alt var det inngått et forbund og en fredsslutning mellom Norge og Russland 1493–1495. Svenskenes forsvar i Finland var blitt sterkere enn året før og tsar Ivan 3 hadde møtt utsendinger fra riksforstander Sten Sture som fortalte at Sverige ønsket å anerkjenne Nöteborg-fredens rålinjegrenser fra 1323. I julen samme år (1497) inngikk partene, under en grensesammenkomst i Vuoksen, nærmere avgjørelser om hvor grenselinjene skulle gå. Der forpliktet landene seg til å følge Nöteborg-avtalens (1323) grenselinjer. Men, heller ikke den freden viste seg å vare lenge.

«Russisk okkupasjon av Finnmark inntil 1496»
Det var ikke bare Sverige som drev fredsforhandlinger med Russland mot slutten av 1400-tallet. Danmark, som hadde et bedre forhold til Russland, inngikk 8. november 1493 en traktat med riket i øst. Traktaten mellom kong Hans av Danmark-Norge og storfyrste Ivan 3 av Russland, var et gjensidig forsvars- og angrepsforbund i deres felles kamp mot Sverige og Hansaen. Traktaten sier at det skulle sikres gjensidig bruk av jakt, fiske og andre rettigheter for begge parter i det omstridte grenseområdet og at alt rov, plyndring og strid mellom dem skulle opphøre. Det eneste aktuelle grenseområdet mellom Norges rike og Russland var i Finnmark, selv om dette ikke sies eksplisitt. Dette var bakgrunnen for at det i 1495 ble ført forhandlinger mellom representanter for kong Hans av Danmark-Norge og utsendinger fra storfyrsten av Moskva om en avtale angående Norge. Den 15. januar 1496 sendte Danmarks Riksråd en skrivelse fra Odense til Det svenske Riksråd der det redegjør for de forhandlingene som har vært ført og ledet fram til en fredsslutning og «en avtale angående Norge. Dette førte til at Russland gav tilbake 40 mil av landet som de hadde holdt okkupert i lang tid».16 Russland avsluttet sin okkupasjon og trakk seg ut av Finnmark i 1496. Den originale skrivelsen er ikke bevart, men den trykte utgaven er hentet fra en omtrent samtidig avskrift i Åbo-biskopen Magnus Nilssons kopibok. I Diplomatarium Norvegicum (DN) lyder utdraget fra den trykte brevteksten slik.

Tha haffwe wij giffwith idher ath kenna. at war kære naduge herre. haffuer besørgth. sin landh Norigis Rike och giorth friidh mellan hans nadhe ok forsten aff Mwskow. och haffuer med wilia igen fangith wæl xl mile aff Norigis Rike som the j long tiidh haffue hafft.17

Dette brevet har, så vidt meg kjent, aldri vært nevnt av professorene Lars Ivar Hansen, Einar Niemi eller andre av de nåværende historikere ved UiT. Heller ikke de tre store nasjonale historieverkene fra Aschehoug (1963), Cappelen (1977) og Aschehoug (1996) eller Norges utenrikspolitiske historie (1995) nevner det, til tross for at brevet ble trykt i DN allerede i 1907. Selv ikke O. A. Johnsen nevner dette i referanseverket Finmarkens politiske historie (1923). For samtiden var det innlysende hvor okkupasjonen hadde funnet sted, selv om brevet ikke nevner hvor i Norges rike denne lokaliseringen skal ha skjedd. Håvard Dahl Bratrein (2004), som er den eneste historikeren som omtaler brevet, skriver at okkupasjonen må ha dreid seg om de norske, bosatte områdene på yttersiden av Finnmark. Han antok at 40 datidens mil tilsvarer omtrent «det som i seinmiddelalderen utgjorde Vardøhus len, og som i 1495 må ha vært gjenstand for okkupasjon».18 I brevet oppgis det at Moskva-fyrsten hadde erobret dette landområdet i lang tid. Håvard Dahl Bratrein mener okkupasjonen minst kan ha vart siden Moskva underla seg Novgorod i 1478, men at annekteringen også kan ha vært en videreføring av de «rettigheter» som Novgorod tidligere hadde sikret seg. Bratrein skriver videre.

Både varigheta og omfanget av okkupasjonen viser at dette ikke var snakk om et tilfeldig røvertokt, men meir et uttrykk for bevisst og langsiktig planlegging, kanskje med regulær utvidelse av riket som politisk mål.19

Også han er inne på det samme som den muntlige fortellingen Weretschagin nedskrev, nemlig ønsket om å øke Novgorods besittelser. Det dette forteller oss, er at grenselinjen Lyngstuva-Mæleå lå ytterst i Varangerfjorden og at Russland hadde annektert hele fellesområde på Kola-halvøya samt Finnmark, kanskje også så langt som til Lyngen i Troms, for en utvidelse av det russiske riket. Men, allerede året etter at Russland hadde trukket seg ut av Troms og Finnmark i 1496, trengte Sverige seg inn på disse områdene.

Sverige starter tokter til «Titisfjord» 1497
Under hele denne perioden på 1300- og 1400-tallet, da svenskene tilsynelatende skulle hatt en «fri og uhindret adgang til fellesområdet», foretok de ingen lappmarksferder til kysten av Troms og Finnmark. Kanskje dette skyldes at de da ville ha møtt motstand både fra Danmark-Norge og fra «det russisk okkuperte Finnmark». Men, mest av alt skyldes det at svenskene da var opptatt av Finlands grense mot Russland i Karelen og en utvidelse av Sveriges rike mot Baltikum. Dette reiser derfor spørsmålet.

Når startet svenskene sin skattlegging til det påståtte «fellesområdet Lyngen-Varanger»?

Det er påfallende at professorene ved UiT forklarer at svenskene startet sin skattlegging til Lyngen i 1497, under den felles Kalmarunionen (1397–1523), når de først påstår at Sverige hadde en «fri og uhindret adkomst» etter fredsavtalen i 1323. Bare få år etter de to fredsavtalene (1323/1326) ga det svenske riksstyret birkarlene privilegier i Hälsingland, gjennom den såkalte «Täljestadgan» i 1328, for å styrke kongemaktens interesser i det svensk-russiske fellesområdet. Samtidig holdt de seg utenfor det norsk-russiske fellesområdet. Først om lag 170 år seinere utstrakte birkarlene sine lappmarkferder over Kjølen og helt fram til kysten av Nord-Norge. Dette startet etter at Russland hadde trukket seg ut av Finnmark (1496) og samtidig med Viborg-freden 3. mars 1497 mellom Sverige og Russland og grensesammenkomsten i Vuoksen ved juletider samme år, der grenselinjen skulle trekkes i samsvar med Nöteborg-traktatens (1323) bestemmelser.20 Da først begynte svenskene sine «lappmarksferder» mot Ishavet.

Første gang det ble rapportert at birkarlene «krevde skatt av sjøfinnene ved den norske kyst», framgår i et brev av 14. februar 1498 fra unionens kong Hans sin ombudsmann.21 Birkarlene hadde mot slutten av Kalmarunionen, mellom Danmark, Norge og Sverige, trengt seg fram til Finnmarkskysten hvor de blant annet fisket. Der drev de også handel med sjøfinnene og presset dem for «gaver» for at de skulle få tilgang til markedene inne på de svenske områdene. Disse «gavene» ble etter hvert til en årlig skatt og fant sted i Nord-Troms og Finnmark («i egnen fra Varanger til og med Kvænangen»). Seinere utstrakte de sin virksomhet helt til Tysfjord («Titisfjord») og Ofoten, der de også tok skjenk og gaver fra finnene, men neppe utøvet regelmessig skattlegging. At birkarlene fulgte de svenske lappene inn på norsk område, skjedde som en direkte følge av den felles nordiske Kalmarunionen under den felles unionskongen Hans 1483–1513, og ikke som en følge av en «fri og uhindret adgang til fellesområdene» etter fredsavtalene på 1320-tallet. Nord-Troms og Finnmark var den norske kongens land og ikke et fellesområde for naborikene. Så lenge Norge og Sverige var med i Kalmarunionen var det ingen særlig strid om «lappeskatten», fordi skatten gikk i den felles kongens kasse. Men straks Sverige valgte Karl Knutsson Bonde som konge i 1448 og Norge, etter en kort unionsperiode med Sverige, valgte danskenes Christian 1 som konge i 1450, ble det forbudt for svenskene å ta skatt av sjøfinnene langs Finnmarkskysten. Det samme gjentok seg etter Den 1. nordiske 3-riksunionen (1497–1501) og Sveriges endelige løsrivelse etter Den 2. nordiske 3-riksunionen (1520–1521). Hver gang Sveriges monarker gikk ut av personalunionen med Norge, fikk svenskene forbud mot å skattlegge i Troms og Finnmark. Igjen forteller dette at disse landskapene lå utenfor de felles skatteområdene. Sverige måtte derfor utvikle en ny strategi og politikk for å få adkomst til kysten av Nord-Norge.

Sveriges strategiske kamp for adkomst til farvannene i nord
Når historikerne ved UiT påstår at det er en direkte sammenheng mellom det norsk-russiske Grenseskjellet fra o.1330 med de statsrettslige geopolitiske konfliktene som pågikk i siste halvdel av 1500-tallet, er også dette en bevisst villedende og feilaktig argumentasjon. Situasjonen den gang var en helt annen historisk epoke og hadde ingenting med de avtalene som var inngått omlag 250 år tidligere, selv om Einar Niemi og de andre autorhistorikerne uriktig forsøker å finne en slik forbindelse. Dette reiser nok et spørsmål.

Hvordan var den geopolitiske situasjonen mot slutten av 1500-tallet?

Fra midten av 1500-tallet ble spørsmålet om Sveriges adkomst til områdene og farvannene i nord av strategisk betydning. Sverige var blitt innestengt ved Østersjøen og den innbringende handelen med Russland begynte å gå rundt norskekysten. Birkarlene var blitt utestengt fra adkomsten til Norge straks Sverige trådte ut av (Kalmar)unionen. Etter at Gustav Vasa 1523–1560 kom på tronen, gjorde han opprør mot Kalmarunionen og inndro lappeskatten under Sveriges Krone. Dette fant først sted i de svenske lappmarker i løpet av årene 1548–1550 og dernest for Troms og Finnmark på begynnelsen av 1550-tallet. Skatt av sjøfinnene ved norskekysten («Västersjölappar») ble omtalt i lappefogdregnskapene første gang i 1553.22 Da begynte Sveriges kamp for adkomst til kysten av Nord-Norge.

Hvilken politisk opptakt hadde Sverige for å starte sin adkomst til Nord-Troms og Finnmark?

Grensefeideårhundret Sverige-Russland 1497–1595
Viborg-freden (1497) holdt imidlertid bare i to år. Året etter satte Viborg lens innehaver Erik Turesson (Bjelke) opp en forfalsket utgave av Nöteborg-freden (1323) der han plasserte de nye svenske erobringene, festninger og andre svenske bygder i Ladoga-Karelen inn på svensk side av den finsk-russisk grenselinjen. Denne forfalskede teksten forvirret grensefastsettingsspørsmålene helt fram til Teusina-freden (1595). Allerede i 1499 herjet russerne i Savolaks og angrep Nyslott (Olafsborg) mens svenskene angrep og brente seks-syv bygder på russisk side. Storfyrsten Ivan 3 var forarget over at grensedragningen i samsvar med Viborg-traktaten (1497) ikke var kommet i gang. Han startet derfor sommeren 1500 med utsetting av råmerker langt inne i Savolaks. Dette førte Nyslott (Olafsborg) tilbake og inn på russisk side av grensen. Den 14. september 1504 ble det inngått fredsavtale i Novgorod for 20 år. I 1510 ble det igjen inngått en ny fredsavtale mellom Sverige og Russland, denne gangen for 60 år, selv om grensespørsmålene forble uløste. Både Sverige og Russland mente de hadde rett til hele Karelen med Viborg. Den 9. mai 1515 ble fredsavtalen fornyet i Novgorod. For storfyrste Vasilij var erobringen av de russiske landområdene i Litauen viktigere enn å korrigere den svensk-russiske grenselinjen i overenstemmelse med Nöteborg-fredens (1323) bestemmelser. Samtidig kom Sverige i krig med den danske kong Christian 1 og var lite interessert i krig på to fronter. I perioden 1527–1550 ble det utvekslet grensefeider med fredsbekreftelser i tette serier etter at kong Gustav Vasa bygde sin grensepolitikk mot Russland på usikre historiske fakta. På 1550-tallet iverksatte svenskene en omfattende ødemarks-kolonisering på kongens initiativ, der de også anla nye bygder på den svenske-finske siden av Nöteborg-grensen. Kolonistene var for en overveiende del savolakser, det vil si vest-karelere. Dette provoserte russerne, som hjemsøkte bygdene med mord og brann. Den nye storfyrsten, tsar Ivan 4 «den grusomme», erobret Narva (Estland) for å få en russisk havn vestover, ettersom Ingermanlands kyst var havnfattig og Hvitsjøen avleggs som islagt store deler av året. Den svensk-russiske krigen 1555–1557 endte med et stort russisk nederlag utenfor Viborg. Fredsavtalen 1557–1597 ble da inngått i Moskva for 40 år. I mellomtiden brøt Den nordiske syvårskrigen (1563–1570) ut mellom Danmark-Norge og Sverige. Den endte med Freden i Stettin (1570), der den danske-norske kongen skulle avstå alle krav på Sverige og den svenske kongen skulle avstå alle krav på Norge samt Jemtland og Herjedalen. Sverige var redd for at Russland skulle bli innblandet i krigen og godtok derfor de harde vilkårene. Sverige tapte store verdier som følge av fredsoppgjøret og måtte blant annet gi den dansk-norske kongen to tønner gull i skadeserstatning.

I siste halvdel av 1500-tallet hadde Sverige igjen stengt Russland ute fra Østersjøen og svenskene tatt hånd om handelen mellom Russland og Vest-Europa. Gustav Vasa hadde da bygd opp en stående hær og en sterk flåtestyrke. Men, da englenderne og andre utlendinger begynte å handle på Murmankysten og Hvitsjøområdet, påvirket dette Sveriges Finnmarkspolitikk. Russland gikk da utenom svenskenes herredømme i Østersjøen. Ettersom denne nye handelsruten truet Sveriges politiske og kommersielle interesser i Østersjøen, fremmet kong Johan III 1568–1592 kravet om adkomst til Ishavs- og Murmankysten. Blant annet foretok svensk-finske militære streiftokter inn i Finnmark og på Kola-halvøya, hvor de blant annet brente det russiske klosteret i Petsjenga. Etter å ha brent og herjet landområder og bygder ved Hvitsjøen, lykkes det ikke svenskene å innta Kola by og langt mindre Finnmark. Den svensk-russiske krigen som blusset opp igjen i 1590 og endte med Teusina-freden (1595), brakte Nöteborg-freden (1323) og Novgorod-freden (1326) sine grensefastsettelser ut av historien.

Hvordan forholder autorhistorikerne ved UiT seg til teksten i Teusina-freden?

Endrer teksten fra Teusina-freden 1595
Som vist til i tesen «Lyngstuva» til Lyngen – uten kildedokumentasjon, fortsetter historikerne ved UiT sin ensidige støtte til P. A. Munchs feilslåtte lokalisering av Lyngstuva i 1845 til Lyngen i Troms. Russerne hadde ikke «fri og uhindret adgang» langs Finnmarkskysten til Malangen, som UiT-historikerne påstår, de hadde gått til angrep på området med krig og ran og møtt stor motstand fra den norske kongen. Historikerne ved UiT hevder at «det sterkeste argumentet» for at Lyngstuva etter fredstraktaten fra 1326 lå i Lyngen, er «at russerne fortsatt i tidlig nytid uhindret fikk skattlegge samene langs kysten helt til nordsida av Malangen». Dette påsto UiT-professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen i 2014 og hevder der at denne skatteoppkrevingen skjedde vestover fra Varanger.

Russernes skattlegging vedvarte helt fram til 1595, da Sverige ved freden i Teusina fikk utestengt russerne fra videre skatteoppkreving i områdene fra Varanger og vestover.23

Er dette riktig gjengitt, at Sverige ved Freden i Teusina (1595) fikk utestengt russerne fra skatteoppkreving i områdene «fra Varanger og vestover»?

Den 8. mai 1595 ble det inngått en fredsavtale som avsluttet den 25 år lange krigstilstanden mellom Sverige og Russland. Både våpenhvilen fra januar 1593 og den avsluttende freden i mai 1595 ble inngått i Täysinä i Ingermanland (Teusina-freden). Sverige fikk med den beholde Østre-Estland med Narva, noe som gjorde at hele landskapet Estland kom inn under det svenske riket. På sin side måtte Sverige avstå Vestre Ingermanland samt gi russerne tilbake Keksholm len (Ladoga-Karelen). Selv om de erobringsmessige resultatene var heller små for begge parter, betød fredsslutningen i Teusina en viktig epoke i forholdet mellom Sverige-Norge og Russland. Ifølge den finske historikeren Eirik Mikael Hornborg (1879–1965) brakte den nemlig den spøkende Nöteborg-avtalen (1323) ut av verden. Som følge av dette ble trolig også partenes Novgorod-avtale (1326) eliminert. Sveriges nye grense øst i Finland ble da liggende slik.

Enligt det nye fördraget [Teusina-freden] tog grensen hänsyn till de faktiskt bestående förhållandena: den löpte öster om nybygderna kring Haukivesi, Kallavesi och Ule träsk ut i de nordliga skogarna hän mot Ishavet.24

Denne tekstdelen i det originale dokumentet fra Teusina-freden (1595) lyder slik.

Theslikest skole och icke heller den store herrens, zaar och storfurste, Feodor Iwanowitz, öffwer alt Ryssland zamoderzetz, zaarske högheetz befalningzmän heller andre hans vndersåter vthi någen motte förhindre wår stormechtigste konungz befalningzmän till att opbäre skatten vthaf Laperne ifrå Österbothnen alt in till Warånger, hwilke tilförende och vthaf ålder[Nöteborg-freden 1323] vnder Swerigis riike lydt haffwe och deres skatt Swerigis konungh gifwit, och till thess att gränzerne vthaf bägge parterne äre medh sanning opsöckte och lagde, (…).25

Språklig oversatt betyr dette: Dessuten skulle heller ikke den store herren, tsar og storfyrste Feodor Ivanovich, tsar og høyhets befalingsmann over hele det forente Russland, eller andre av hans undersåtter, på noen måte forhindre vår stormektige (svenske) kongens befalingsmenn i å innkreve skatten av lappene i fra Österbotten og helt inn til Varanger, hvilket har tilhørt under Sveriges rike fra gammelt av og deres skatt vært gitt til Sveriges konge. Og til dette er grensene i sannhet oppgått og satt av begge parter. Denne kilden ignoreres av historikermiljøet ved UiT, selv om den for omlag 33 år siden ble gjengitt av Lars Ivar Hansen i innledning til Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller (1985).26 I dag gjengir de ikke innholdet i denne fredstraktaten, fordi de har endret den vesentligste meningen ved teksten og blandet dette med den norske avtalen fra Novgorod (1326).

Vilkåret fra Teusina-freden (1595) var at Russland avsto fra alle krav på Estland og retten til å innkreve skatt av Lapperne fra Österbotten til Varanger(fjorden). Dette utgjorde det gamle fellesområdet mellom Sverige og Russland og inneholder bare områdebeskrivelsen fra 1323-avtalen. Denne skatteretten og grensene hadde blitt tilført den svensk-norske kongen fra gammelt av («vthaf ålder»). Her siktes det bare til den gamle avtalen fra Nöteborg-freden (1323) som var inngått mellom kong Magnus Eriksson (1316–1374) og storfyrsten Ivan 1 av Moskva.27 Dette omhandlet derfor ikke fellesområdet mellom Norge og Russland etter Novgorod-avtalen (1326). Dette slår beina under Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens sin påstand i Ságat fra 2014 om at Sverige ved freden i Teusina fikk utestengt russerne fra videre skatteoppkreving og at dette gjaldt i områdene «fra Varanger og vestover». Her blander de inn sin egen mistolkning av hvor fellesområdet etter Novgorod-avtalen (1326) skal ha ligget. Hvis professorene skulle hatt rett i sin påstand, måtte det i Teusina-traktaten ha stått ifra Österbotten til Lyngen eller Tysfjord og ikke «ifra Österbotten og til Varanger». Freden i Teusina (1595) bekrefter derfor nok en gang at det gamle grensepunktet Lyngstuva (1326) lå ved Varangerfjorden og ikke i Lyngen. Professorene ved UiT har revidert den originale teksten i Teusina-traktaten (1595) og blandet denne med den norsk-russiske avtalen for å tilpasse innholdet til sine egne uriktige oppfatninger om at Lyngstuva skulle ha ligget i Lyngen.

Hvilke legale adkomstgrunner hadde Sverige for å kreve skatt av finner i Troms og Finnmark omkring 1595?

Sverige begrunner sin adkomst til Finnmark
Professorene Hansen og Olsen begrunner Sveriges adgang til fellesområdet vestover fra Varanger til Lyngen med at dette var et hovedpoeng ved avtalene fra 1320-tallet. Påstanden er uriktig av to grunner. Først, fordi Sveriges avtale med Russland gjaldt «ifra Österbotten og til Varanger» og dernest fordi Norges avtale med Russland gjaldt på Kola-halvøya inntil Varangerfjorden. Ingen av 1320-avtalene gjald «fra Varanger og vestover». Det som også setter denne påstanden i et underlig lys, er at svenske kommissærer oppga helt andre grunner for Sverige sin lovlige adkomst til Finnmarkskysten under et forhandlingsmøte i 1601, enn det UiT-professorene oppgir.

Professor i historie og geografi ved Københavns Universitet Abraham Kall (1743–1821) har i avhandlingen Undersøgning af Finmarkens gamle og itzige Tilstand, Indvaanere og Grændser, og den deraf hængende Danmarks eller Sverrigs Rettighed dertil (1806) drøftet svenskenes påstand om Sverige sin lovlige adkomst eller rettighet til hele eller deler av Finnmark.28 Han avviser der at den skulle ha kommet gjennom fredsavtalene på 1320-tallet. Der viser han til de tre svenske kommisærene som under et forhandlingsmøte 9.–18. februar 1601 ved Kungsbacka i Nord-Halland («Flakkesøebek»), oppga tre helt andre grunner som de mente Sverige hadde til dette.29

Svenskenes første adkomst, som de påberopte seg, var at Finnmark og dens innbyggere var blitt «Finlands arvegods» og kom under Sveriges rike gjennom birkarlenes tvang.30 Lappene ble skattlagt av birkarlene i Finland, mens disse oppholdt seg i Tavastias øde skogsområder og Birkarla sogn («Pirkkala socken») ved den Botniske viken, før de ble jaget ut og over fjellkjølen til Troms og Finnmark. Men, spør Abraham Kall, hvilke autentiske dokumenter har svenskene hatt for seg? At de svensk-finske lappene ble tvunget under birkarlene, ga ingen legitimitet til å bringe Finnmark og finnene der under Sveriges Krone. Birkarlenes seier og lappenes undertvingelse vedkom verken Finnmark eller noe av det land som lå på den norske siden av fjellkjølen.31 Abraham Kall fant ingen autentiske dokumenter for dette, og derfor mente han dette bortfalt som legal adkomst til Finnmark.

Den andre adkomsten svenskene påberopte seg i Finnmark, var den Navarske eller Teusinske traktat som i 1595 ble inngått mellom Sverige og Russland, der russerne skal ha avstått til Sverige sin andel og rett til Finnmark. Dette hevder Abraham Kall var en grunnløs adkomst, ettersom alle landenes monarker hadde avvist at russerne hadde noen andel eller rettighet til Finnmark. Storfyrsten i Russland hadde selv svart kong Christian 4 at han ikke hadde overdratt til de svenske mer enn hva han selv hadde rettmessig krav på. Og den skatteretten gjaldt fra Österbotten og inn til Varanger. Videre hadde kong Sigismund III Vasa bekreftet i sin deklarasjon av 1597 til Christian 4 at det som var ført inn i fredsforhandlingen med russerne, ikke kunne skade Norge. Og til slutt gjorde kong Christian 4 kjent at ingen dansk-norske konger har tilstått Russland noen lodd eller del i Finnmark og at Russland aldri kan ha eiet noe i Finnmark eller hatt rettighet til det. Også dette punktet bortfalt derfor som legal adkomst, ifølge Abraham Kall.

Svenskenes tredje adkomst til Finnmark, som de jevnlig har påberopt seg, er den 9. artikkel i den Stettinske fredsavtalen 1570. Freden i den Polske byen Stettin avsluttet Den nordiske syvårskrigen (1563–1570) mellom Sverige og Danmark-Norge. Ifølge Forsvarets krigshistoriske avdeling satte denne krigen et skille i historien for Norges vedkommende, «fordi svenskene nå ble mer og mer interessert i norsk territorium».32 Svenskene følte seg innestengt gjennom Øresundtollen og manglende tilgang til havet utenfor norskekysten. Sveriges kong Erik XIV gjorde to store innfall mot Norge. Først mot Trondheim og store deler av Trøndelag, men måtte oppgi foretaket etter noen få måneder. Hovedangrepet 1567 rettet seg mot det sønnenfjelske, også der uten store seire. Ingen land ble vinnere av denne krigen. Fredsavtalen fastsatte at om noen av kongene eller deres undersåtter, som bor ved eller på grensene fra arilds tid har hatt noen bruksrettigheter i den andres land og rike, skal de fortsatt ha dette. Abraham Kall skriver «at det aldrig haver været Intentionen af samme Art. at reservere de Svenske nogen Ret til Finmarken er let at slutte». Dette framgår av den samme fredsavtalens 5. artikkel, der Sverige uten noe reservasjon har avstått fra sin påståtte rett og krav til Norge. Også gjennom alle de feidebrev og anklager kongene av Danmark-Norge og Sverige hadde sendt hverandre under krigen, tales det «ikke ett Ord enten directe eller indirecte om Finmarken eller Lapperne».33 Abraham Kall mente derfor at Sveriges krav om adkomst til kysten av Troms og Finnmark, egentlig var en diskusjon om svenskenes skattlegging av sine egne fjellfinner innenfor en grense som først ble satt i 1751.

Thi den Dispute om Fjeldfinnerne var i sig selv en Grændse-Dispute, som ikke kunde afgiøres, førend man først tilfulde var underrettet om Finnernes eller Lappernes Ophold, Boliger og Levemaade, samt Finmarkens Tilstand, Størrelse og Grændse.34

Abraham Kall konkluderte derfor med at svenskene opprinnelig har ment seg berettiget til svenske lapper som slo seg ned i Finnmark, men aldri har hatt noen rett til å eie landet, grunnen og stranden. Årsaken lå i den falske og uriktige oppfatningen at siden lapperne var «Svenske Underdanere, saa blive de og bestandig Svenske Underdanere», selv om de slo seg ned i en annen herres land. Bakgrunnen for dette var at birkarlene hadde en slags skatterett som ikke var registrert til et bestemt distrikt, men til et visst folk eller visse personer, nemlig de lapperne som de hadde tvunget under seg. Disse birkarlene oppholdt seg blant lapperne og fulgte etter dem, hvor de handlet med dem og krevde skatt og avgift av dem. De kongelige svenske lappefogdene («särskild redovisningsfogd för lappskatteuppbörd») suksederte birkarlene uten å ha fått noen rett eller lovlig adkomst til dette, og derfor kom det «at hele Finmarken i forrige Tider hørte til Norge».35 Med dette bortfaller også Tromsø-professorenes begrunnelser om at svenskenes adkomst til Troms og Finnmark lå i avtalene fra 1320-tallet. Dette lå nemlig aldri bak svenskenes krav.

Slik skaper UiT falske teser
I boken Samenes historie fram til 1750 skriver forfatterne blant annet følgende om Novgorod-traktaten fra 1326.

I den avtalen som ble inngått mellom Norge og Novgorod på begynnelsen av 1300-tallet, ble grensen for det rent norske området satt ved Lyngstuva. Herfra og østover til Ponoj på Kolahalvøya hadde både russere (karelere) og nordmenn skatte- og handelsrett.36

Dette er riktig gjengitt, men galt forstått. For, det som blir helt feil er når de plasserer Lyngstuva i Troms og ikke ved Fiskerhalvøya ytterst i Varangerfjorden. Resultatet av denne feilplasseringen vises tydelig når de skriver videre at denne vestgrensen var en etnisk grense mellom samiske og rent norske bosetningsområder.

Vestgrensen for dette fellesdistriktet fulgte det som gjennom jernalderen var grensen mellom det samiske og det norrøne bosetningsområdet.37

Her forsøker de å overbevise allmenheten til å tro at det var en fast etnisk grense mellom norrøne folk og samiske folk i Lyngen fra jernalderen 500 år f.Kr. og gjennom folkevandringstiden, merovingertiden, vikingtiden, tidlig middelalder, borgerkrigstiden og fram til høymiddelalderen. Selv klarer de ikke å legge fram beviser for at det har vært en slik etnisk grense i Lyngen gjennom 1800 år. Faktisk har det aldri vært det. Dette er bare en tenkelig ide de selv har, uten kildebelegg og historiske realiteter. Konsekvensene av denne feilplasseringen av Lyngstuva er at alle typer strukturer som dukker opp innenfor dette de kaller for «samiske områder», definerer de som «samiske». For eksempel gjøres de kongelige forråds- og skattekamrene mangeromstufter om til «unike samiske residenser». Arkeologiske funn av stallotufter og rekkeildsteder definerer de med et «samisk opphav», selv om de hadde et norsk opphav og ble brukt som syslemannsgammer under de norske riksombudenes finneferder. Når det gjelder de norrøne hellegropene for utvinning av tranolje, «leses» disse «som en territoriell markering av samisk tilstedeværelse og rettigheter». Resultatet av Lyngstuvas feilplassering blir svært tydelig.

Det er også interessant å merke seg at denne grensen ved Lyngenfjorden faller temmelig nøyaktig sammen med en skattleggingsgrense som er kjent fra seinere del av middelalderen, nemlig den vestre avgrensningen av det norsk-russiske fellesbeskatningsområdet.38

Konsekvensene ved en slik feilplassering av Lyngstuva blir en avkortning av det tidlige norske riket, der finner og nordmenn levde i lag, at fysiske strukturer nord for Lyngen konsekvent defineres feil, omgjøres og leses som samiske fornminner og tillegges vekt som samiske rettighetsmarkeringer. Og dette brukes etnopolitisk i dagens samiske revitaliseringsprosess. Slik skaper historikerne og arkeologer ved UiT sine falske teser og bereder grunnen for etniske konflikter i dagens samfunn.

«Kalmarkrigen endte uten grenseforandringer»
Den dansk-norske kong Christian 4 startet krigen som er blitt kalt Kalmarkrigen 1611–1613. Selv om krigshandlingene for det meste ble ført på grensene mellom Danmark og Sverige, lå årsakene til den i svenskenes krav på deler av Finnmark. Sveriges kong Karl IX hadde da tatt tittelen «de lappars i Nordlænden Konung». Samtidig ga han fremmede rett til å fiske i alle fjordene i Nord-Norge. Forsvarets krigshistoriske avdeling beskriver resultatet av krigen slik.

Også Kalmarkrigen endte uten grenseforandringer, men med den fordel for Norge, at den svenske kongen frasa seg alle krav på Finnmark.39

Kalmarkrigen endte uten grenseforandringer. Nord-Troms og Finnmark var hele tiden norsk land, selv om russere og svensker i perioder hadde gått til åtak på områdene. Dette viser at det gamle Lyngstuva-Mæleå fra omkring 1330 og helt fram til 1595 hele tiden lå som en fast grenselinje fra ytterst i Varangerfjorden og opp på Nordfjellet. Oscar Albert Johnsens (1923) tanker om at Lyngstuvas plassering ble flyttet til Fiskerhalvøya etter Kalmarkrigen stemmer ikke. Professorenes ideer ved UiT om Lyngstuvas plassering i Lyngen stemmer heller ikke. Også Kalmarkrigen endte uten grenseforandringer og Finnmark ble anerkjent å tilhøre Norge, som det hadde vært fra rikssamlingen40 og «til evig tid»41.

Fotnoter

  1. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, «Norge og Novgorods skattlegging av samene», Ságat, 30.01.2014:17; Einar Niemi, Urfolk, politikk og forskning – en evig slagmark? nordnorskdebatt.no, 30.04.2017.
  2. L. I. Hansen/ B. Olsen, Samenes historie fram til 1750, 2004:173.
  3. Håvard Dahl Bratrein, «Russisk okkupasjon av Finnmark på 1400-tallet? Håløygminne, hefte 2-2004:373.
  4. Gustav Storm, «Skálholts-Annaler», Islandske Annaler indtil 1578, 1888/1977:208, sml. s. 350 og 399.
  5. NgL 1R III, 1849:169; RN V nr. 944.
  6. G. Storm, «Gottskalks Annaler», 1888/1977:354.
  7. NgL 1R III nr. 121, 1849:222-223; RN VII nr. 1191; Norske Middelalderdokumenter, Bergen, 1973 nr. 96.
  8. G. Storm, «Lögmanns-annáll», 1888/1977:283; O. A. Johnsen, 1923:29.
  9. Se tesene Flytter «Lyngstuva»-grensen (1326) fra Varangerfjorden til Troms (08.03.2016) og «Lyngstuva» til Lyngen – uten kildedokumentasjon, www.finnmarkforlag.no (05.01.2018).
  10. Professor L. K. Daa, Aftenbladet, nr. 18, 1870, i Jens Andreas Friis, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen. Skildringer af Land og Folk, Anden Udgave, Christiania, 1880:89-92.
  11. J. A. Friis, 1880:92, språklig modernisert og uthevet av T. Gabrielsen.
  12. Olaf Broch og Chr. S. Stang, Russiske aktstykker fra det 17de århundrede til Finnmarks og Kolahalvøens historie, avh. utg. av Det Norske Videnskaps-Akademi, II Hist.-Filos. Klasse, No.1, Oslo, 1961:30, note 19 s.37.
  13. O. Broch og C. S. Stang, 1961:5.
  14. O. A. Johnsen, 1923:25. Egen utheving.
  15. Alf Henriksen, Svensk historia, 2004:186; Salomon Kraft, Sveriges historia till våra dagar. Tredje Delen. Senare Medeltiden II. Tidsskedet 1448–1520, Stockholm, 1944:261, 266.
  16. H. D. Bratrein, 2004:374.
  17. DN, XVIII 138.
  18. H. D. Bratrein, 2004:375.
  19. H. D. Bratrein, 2004:376. Egen utheving.
  20. S. Kraft, 1944:266-267; Eirik Hornborg, Sverige och Ryssland genom tiderna. Politiska relationer och krigiska konflikter, Helsingfors, 1941:41.
  21. O. A. Johnsen, 1923:38; Birger Steckzén, Birkarlar och lappar. En studie i birkarleväsendets, lappbefolkningens och skinnhandelns historia, Stockholm, 1964:288.
  22. O. A. Johnsen, 1923:62.
  23. L. I. Hansen/ B. Olsen, 30.01.2014:17.
  24. E. Hornborg, 1941:48.
  25. URL https://sv.wikisource.org/wiki/Freden_i_Teusina (22.10.2017). Bottenviken, sv. Norrbotten, fin. Österbotten.
  26. L. I. Hansen, «Innledning», i Peter Schnitler, Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745, bd. III, 1742-1745/1985:XVIII f.
  27. Magnus Eriksson var konge av Norge i perioden 1319–1355, konge av Sverige 1319–1364 og av Skånelandene 1332–1360.
  28. Abraham Kall, «Undersøgning af Finmarkens gamle og itzige Tilstand, Indvaanere og Grændser, og den deraf hængende Danmarks eller Sverrigs Rettighed dertil», Nye Danske Magazin, 2. Binds 3. Hefte, 1806:65-118.
  29. Svenske forhandlere var Jöran Eriksson Ulfssparre, Anders Lennartsson, Torsten Kristoffersson samt sekretær Peder Nilsson, ifølge O. A. Johnsen, 1923:114.
  30. Kildene for dette var den danske kanselliembetsmann og historiker Niels Pedersen Slange, Christian 4des Historie, 1749 p.2 s.165 og Johannes Schefferus, Lapponia, 1673/1956:188, i A. Kall, 1806:92.
  31. A. Kall, 1806:92-93.
  32. Bjørn Christophersen, Forsvarets rolle i Norges historie, utg. av Forsvarets krigshistoriske avdeling, Oslo, 1965:7.
  33. A. Kall, 1806:104-105.
  34. A. Kall, 1806:110.
  35. A. Kall, 1806:117.
  36. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:214. Egen utheving.
  37. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:215.
  38. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:75.
  39. B. Christophersen, 1965:8.
  40. Trond Gabrielsen, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850–1350, masteroppgave UiO e-bok, 2007.
  41. E. Hornborg, 1941:51.

Finnmark Forlag © 2008