I januar 2014 ble historikere ved Universitetet i Tromsø (UiT) oppfordret gjennom flere avisinnlegg til å begrunne hvorfor de hadde lagt stedet «Lyngstuva», fra det gamle Grenseskjellet (o.1330), til Lyngen i Troms. I min tesebeskrivelse Flytter «Lyngstuva»-grensen (1326) fra Varangerfjorden til Troms, publisert 8. mars 2016, skrev jeg at «de har ennå ikke svart på den oppfordringen».1 Imidlertid viste det seg å være ett unntak. Jeg var da ikke klar over debattinnlegget Norge og Novgorods skattlegging av samene som UiT-professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen hadde på trykk i Ságat 30. januar 2014. Dette ble jeg først klar over da jeg mottok en kopi av innlegget fra en finnmarking etter at han hadde lest en kronikk av historiker Einar Niemi 30. april 2017 som henviste til dette. I kronikken tok også Einar Niemi til orde for tesen om at «Lyngstuva» skal ha ligget i Lyngen, uten å framlegge dokumentasjon for dette. Derfor vil jeg utfordre spørsmålet nok en gang.
Hvilke forklaringer og dokumentasjoner fremlegger UiT-professorene for å kunne hevde at grenselinjen Lyngstuva-Mæleå lå ved Lyngen?
Einar Niemis «kilder» til Lyngstuva i Troms
Einar Niemi (UiT) er ikke i tvil om at Lyngstuva fra det gamle Grenseskjellet (o. 1330) lå i Nord-Troms, og begrunner sitt synspunkt slik.
Men det er jo ingen som helst tvil historiefaglig at Lyngstua (-tuva) i Nord-Troms ble betraktet som russisk skatte-vestgrense i seinmiddelalderen og fram til slutten av 1500-tallet.2
Alle seriøse historikere har jo dokumentert grundig at russerne skattla «fellesdistriktet» med Norge vestover til Lyngstuva i Troms og faktisk enkelte år ned til Malangen.3
I kronikken Urfolk, politikk og forskning – en evig slagmark? (2017) angriper Einar Niemi også «påstanden om at historikerne [ved UiT] har konstruert Lyngstuva som et grenseskjel[l] i Troms og nærmest konspiratorisk oversett at stedet var på Fiskerhalvøya (…)». Der viser han til Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen som alt hadde svart på kritikken i 2014. Foruten å henvise til kolleger og fagfeller som mener det samme som ham selv, framlegger han følgende «litteratur» for lokaliseringen til Troms.
Det føles nesten flaut å måtte vise til en omfattende forskningsbasert litteratur som viser at russiske skattekrevere helt til slutten av 1500-tallet kjente til Lyngstuva i Troms som skattegrense for det norskrussiske fellesdistriktet og at de faktisk beveget seg helt ned i Malangen.4
Einar Niemi har flere ganger gjentatt argumentet om at russerne skattla helt til «Malangen», som bekreftelse for at Lyngstuva skal ha ligget i Troms, uten å ha framlagt dokumentasjon for dette.
Selektiv utvelgelse av argumenter
Går vi til Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens leserinnlegg (2014), er det lett å se at de foretar en selektiv utvelgelse av argumenter. Der viser de til «at navnet «Mælaa» er blitt påført et kart under de tilstundende forhandlingene før den endelige norsk-russiske grensedelingen i Sør-Varanger i 1826»: Når norske myndigheter forklarer at Lyngstuva lå på Fiskerhalvøya «kan (det) knapt tillegges avgjørende vekt», fordi det «kan ha inngått som et ledd i argumentasjonen fra norsk side», hevder de. Men, når svenske forhandlere, under «strid om den endelige norsk-svenske grensen i dette området» (1751), tilsvarende forklarer at Lyngstuva må ha ligget i Lyngen som et ledd i argumentasjonen fra svensk side, hevder professorene at dette er «det sterkeste argumentet for at Novgorods skattleggingsrett faktisk strakk seg til Midt-Troms, og Målselv/Malangen-traktene (…)».5 Da var dette plutselig ikke lengre «inngått som et ledd i argumentasjonen» fra svensk side. Dette er et eksempel på at autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene driver med en ensidig og selektiv utvelgelse av argumenter til støtte for sitt syn.
Feilaktig lokalisering av «Lyngstuva-Mæleå»
Professorene Hansen og Olsen har også oversatt den norrøne teksten i Grenseskjellet (o.1330) etter et manuskript i Norges gamle Love (III 152–153). Følgende utdrag oversetter de slik. «Russerne har rett til å ta skatt langs med sjøen til Lyngstuva og på fjellet til Mæle å, som ligger beint opp fra Lyngstuva (…)».6 På norrønt er den uthevete teksten skrevet «ok liggr hon beinsta upp af Lynghesþufuu». «Beint» betyr rett eller rakt og «beinsta» betyr beineste eller strakeste. Dette betyr at Mæleå må ha ligget rett eller i strakeste retning opp fra Lyngstuva. Dersom en tar en titt på et kart over det geografiske område mellom Malangen og Lyngen, vil en ikke kunne påstå at Mæleå kan være identisk med Målselv, noe de hevder, ettersom den ikke «ligger beint opp fra Lyngstuva». Ifølge historikere og arkeologer ved UiT lokaliserer de Lyngstuva ytterst i Lyngen-fjorden. Sørvest for Lyngen ligger Sørfjorden, så kommer den store Balsfjord og deretter fjorden Malangen. Sør i Malangen går Målselvfjorden inn sørover, og der renner Målselv ut fra sør. Dette er 150–200 kilometer sør for det de kaller «Lyngstuva», og ikke «beint opp fra Lyngstuva». Her stemmer ikke deres lokalisering av Lyngstuva med den originale Grenseskjell-teksten. Heller ikke Skibotnelva eller Storfjordelva går «rett opp fra Lyngstuva», ettersom disse ligger 60–80 kilometer lengre sør. Professorene ved UiT argumenterer ut fra en feilaktig lokalisering av «Lyngstuva-Mæleå» etter Grenseskjell-teksten (o.1330).
Feiltolker oversettelsen av Grenseskjell-teksten
Legger jeg til resten av setningen over, lyder Hansen og Olsens oversettelse av Grenseskjellet slik. «Russerne har rett til å ta skatt langs med sjøen til Lyngstuva og på fjellet til Mæle å, som ligger beint opp fra Lyngstuva og østover mot Kjølen». På norrønt lyder den uthevete teksten her «ok austr mote kili». Er da «østover mot Kjølen» en riktig oversettelse? På norrønt betyr det første ordet «austr» øst, ikke «østover». Det neste ordet «mote» (norr. mót, móti, á móti) betyr imot, beint imot eller rett overfor. Og med «kili» menes Kjølen, fjellene som danner vannskillet. Riktig oversettelse av den uthevete teksten her blir derfor «øst imot Kjølen», eller også «øst for Kjølen» om en vil. I Riksarkivet i Oslo finnes det også en avskrift fra 1596 av Norges gamle Love (III 152–153) om Grenseskjellet mellom Norge og Russland, tatt av lagmann Peder Hanssen på Steigen. Avskriften er gjort etter den gamle lovboken Norges gamle Love IV 511, der det samme utdraget har følgende ordlyd.7
Eiigr Russar att tagr Mid sio thill Lingis Stofuini En fiele thill Meleraa, och Liger hun benesta vp fraa LÿngStofum ok oster ij Mod Kilj.8
Av denne avskriften ser en tydelig at teksten skrives «øst imot Kjølen». Når en skal betrakte Grenseskjellet, så må perspektivet være å se lokaliseringen innenfra det omtalte landområdets betraktningsvinkel, altså mellom det østlige og det vestlige ytterpunktet (Trianæma/Veleaga og Lyngstuva/Mæleå). Da blir hele setningen lydende slik.
Russerne har rett til å ta skatt langsmed sjøen til Lyngstuva og på fjellet til Mæleå som ligger rett opp fra Lyngstuva og øst imot Kjølen.
Dette perspektivet tar ikke Hansen og Olsen. De stiller seg utenfor fellesområdet og betrakter beliggenheten sett fra Tromsøs synsvinkel. Og derfra synes Mæleå å ligge «østover mot Kjølen». Professorene viser også til de tre geografiske betegnelsene som brukes for å presisere den vestlige skattegrenen, Lyngstuva, Mæleå og Kjølen. Dette mener de peker «ganske entydig mot Troms», ettersom det er
(…) så langt nord som fjellryggen «Kjølen» strekker seg, før landskapet jevnes ut, og i Finnmark går over i de mer avrundede fjellformasjonene «gaissene».
«Kjølen» er imidlertid ikke bare en «fjellrygg», den er også en markeringslinje eller grenselinje for landskapshøyden der elveoppkommene tar løp i hver sin retning, altså et vannskille. Birger Steckzén har i boken Birkarlar och lappar (1964) en plansje (Pl.10) der Kjølen («vattendelare») er tegnet omtrentlig inn fra sør for Lyngen og strekker seg videre sør for Kautokeinoelva, Karasjokka og Anarjokka, tvers gjennom Kemi lappmark og inn i Russland nord for Kemi elv. Kjølen ender derfor ikke opp i Troms, slik Hansen og Olsen argumenterer, den fortsetter på sørsiden av Finnmark, gjennom Finland og til Russland. Å påstå derfor at Kjølen opphører omtrent på høyde med Lyngen er derfor heller ikke riktig, men bygger kun på hvordan de selv betrakter fjellryggene i nord. Derfor argumenterer UiT-professorene plasseringen av Mæleå ut fra en feiltolket oversettelse av Grenseskjell-teksten (o.1330).
Alternative forklaringer på «Mæleå»
Navnet «Mæleå» har gitt mange historikere hodebry. Selv om eldre historikere har ment at dette må ha vært navnet på eller karakteristikken av en stor elv, så har uenigheten gått på hvilken elv det her var tale om. Derfor har nevnelsen «Mæleå» vært deres største problem ved å lokalisere grenselinjen «Lyngstuva-Mæleå» til Lyngen-Malangen.
Alle historiske fredsavtaler som både Sverige(-Norge) og Danmark(-Norge) hadde avtalefestet med Russland (Novgorod/Moskva) i middelalderen ble systematisk brutt få år etter inngåelsene. Etter de gjentakende konfrontasjonene i Finnmark og Troms, med kareler og stattholderstyret under tartarene i Novgorod fra 1336 og fram til 1444, ble erindringen om stedsnavnene Lyngstuva-Mæleå glemt. Også den første store dansk-norske undersøkelsen om Norges grenselinjer, som beskriver lokaliseringen av denne grenselinjen, ble fort glemt etter at grenseavtalen med Sverige ble inngått i 1751 og forfatter, jurist og major Peter Schnitler (1690–1751) døde samme år.
Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller, et stort håndskrevet manuskript fra 1742–1745 på sju «volumina», lå først nedlåst i et magasin, seinere i Riksarkivets grenseregulerings-arkiv, og var derfor ukjent for de fleste hundre år seinere. På midten av 1800-tallet begynte derfor enkelte historikere og språkforskere å drøfte alternative synspunkter på lokaliseringen av disse gamle grenseskjellene. Da P. A. Munch i sitt hovedverk Det norske Folks Historie skulle forklare hvor de russiske skattekreverne tok skatt av sine egne «undersåtter» i 1326, gjentok han sin tidligere påstand om at dette foregikk «langs Kysten til Lyngstuen (mellem Lyngenfjord og Ulfsfjord) og til Fjelds indtil Maals-Elven (…)».9 I 1895 fant Kommisjonen til utgivelse av Norges gamle Love ingen god forklaring hos P. A. Munch på lokaliseringen av elva Mæleå til Målselv, hvis, slik ordlyden ble tolket, at den skulle falle rett østfra og ut til Lyngstuva. Kommisjonen utelukket derfor Målselv. I stedet antok den at elven måtte renne østfra og ned i Lyngen, fordi det var der de mente å ha identifisert Lyngstuva. Noen foreslo da enten Storfjordelva, som Just Qvigstad (1903), eller Skibotnelva, som Arnold Ræstad (1914) og Oscar Albert Johnsen (1923), selv om disse elvene lå 60–80 kilometer unna og rant sør for «Lyngstuva». Til tross for dette opprettholder autorhistorikerne ved UiT sin støtte til P. A. Munchs forklaring. Dette gjør også Einar Niemi, ved spesielt å framheve en historiker som dokumentasjon på Lyngstuvas lokalisering.
(…) Lyngstuva i Troms (…) (jeg) kunne vist til mange historiefaglige verker som konstaterer dette, men nøyer meg med henvisning til den i dag klassiske og fortsatt autoritative boka Finmarkens politiske historie (Kristiania 1923) av Oskar Albert Johnsen (…) der alt er dokumentert i detalj.10
Skal tro om Einar Niemi har lest hele boka, for O. A. Johnsen må ha vært svært usikker på Skibotnelva som Mæleå, ettersom han seinere flyttet Lyngstuva til Fiskerhalvøya. I boken Finmarkens politiske historie aktmessig fremstillet (1923), kommer han inn på sin noe spesielle forklaringsvariant av Lyngstuvas lokalisering. Først støtter han seg til P. A. Munchs forklaring om at dette er «det høie forberg mellom Lyngenfjorden og Ulfsfjorden i det nuværende Troms fylke». Samtidig var han uenig i Munchs forklaring på Mæleå som Målselv og framhevet «ganske sikkert, som Ræstad mener, Skibottenelven».11 Men så kom O. A. Johnsen fram med sitt noe spesielle syn. For under drøftelsen av de norsk-russiske fellesdistrikter etter 1612, flytter han likegodt Lyngstuen til Varangerfjorden.
Til det sted hvor grænselinjen løp ut i havet, henla man senere «Lyngstuen» («Lyngs Tuen»), (…) til eidet mellem Bumandsfjordene og ut paa Fiskerhalvøen, hvor den gaar ut i havet ved «Lyngstuen» et stykke øst for Karlsgammen.12
Da forklarte O. A. Johnsen det slik at etter Kalmarkrigen (1611–1613) ble Lyngstuen henlagt til Fiskerhalvøya. Han begrunnet sitt syn med henvisning til kartene av Christopher Hammer (1786), Christian I. Pontoppidan (1795) og Paul H. Birch (1824) og at dette samsvarte med major Peter Schnitlers beskrivelser. De få som da antok at grenseskjellet lå i Lyngen var samtidig høyst usikre på hvilken elv Mæleå kunne ha vært, ettersom det de trodde på ikke stemte helt med Grenseskjellets geografiske beskrivelser. Men, det var likevel svært få som på den tiden mente at grensen lå i Troms. Professorene Hansen, Olsen og Niemi har derfor svært få og svake argumenter for å påstå at grenseskjellet lå i Lyngen. De henviser kun til hverandre, til en håndfull gruppe norske nasjonalistiske og materialistiske evolusjonshistorikere sine sprikende antakelser fra midten av 1800-tallet samt til russiske skattekrevere som på slutten av 1500-tallet «kjente til Lyngstuva i Troms». Altså bygger de sin antakelse på en svært spinkel sakkunnskap.
En mulighet for å finne ut av hvor dette vestlige grenseskjellet lå, er derfor å undersøke hvor lenge «Lyngstuva» kan ha vært et navn i Lyngen. Hvis Lyngstuva alltid har vært et navn i Lyngen, kan de kanskje ha rett. Hvis det derimot kan påvises at stedet hadde et annet navn etter Novgorod-traktaten i 1326, så vil dette kunne fortelle oss at Lyngstuva ikke kan ha ligget i Lyngen.
Hva kan så eldre kart opplyse oss om det opprinnelige navnet på odden ytterst mellom Lyngen og Ullsfjorden?
Opprinnelig navn på odden ved Lyngen
Den vanligste måten Kartverkets synfarere har fått inn opplysninger om stedsnavn og andre data for kartlegging, er at de har snakket med lokalkjente personer som har informert om stedsnavn i områder de har kartlagt. Dette gjaldt også for landmålerne som sto bak eldre kartutgivelser i Norge. Ved henvendelse til Aud-Kirsti Pedersen, som er navneansvarlig for Nord-Norge i Kartverket, om navnsetting av eldre kart i Troms, kunne hun opplyse at stedsnavnet ytterst på halvøya mellom Ullsfjorden og Lyngen opprinnelig ikke het Lyngstuva. Etter å ha undersøkt i Nasjonalbibliotekets arkiv over eldre kart, fant hun at det i NTNU Universitetsbibliotek finnes det eldste kartet over Troms fra ca. 1800 der navnet «Tuen» er påført det stedet som i dag omtales som Lyngstuva.13 Denne kartkilden ignoreres av det dominerende historikermiljøet ved UiT, hvis de da i det hele tatt kjenner til den.
Ordet tuve er ifølge Kartverket et vanlig brukt terrengord om høgder langs kystlinjen av ulike størrelser, helst med vegetasjon. De fleste navnene viser til åser, hauger og mindre fjellpartier. I Sentralt stedsnavnregister finnes det 1219 stedsnavn over hele landet som inneholder terrengordet tuve. Av disse befinner 583 seg i Nordland fylke, 204 i Troms og 256 i Finnmark. Det vil si at bortimot 86 prosent av stedsnavnene som inneholder terrengordet tuve forekommer i Nord-Norge, der fiskeriene var dominerende fra 1300-tallet, altså en klar nordlig konsentrasjon av navnene.14 Det nordsamiske parallellnavnet er iddo, og betydningen av dette er ikke kjent. Dette samiske navnet er heller ikke brukt verken på eldre kart eller i originale kildeskrifter. Det eldste kartet fra omkring 1800 påviser derfor at den mindre høgden ytterst på halvøya mellom fjordene Lyngen og Ullsfjorden opprinnelig het Tuen. Dette forteller oss at navnet «Lyngstuva» der, er en navneendring av nyere dato. Det dette også forteller oss er at vi med sikkerhet vet at terrengordet Lyngstuva ved Fiskerhalvøya var navngitt lenge før Lyngstuva dukket opp som stedsnavn i Lyngen, faktisk over 500 år tidligere.
Hvem kan det så ha vært som endret det opprinnelige stedsnavnet i Lyngen fra «Tuen» til «Lyngstuva» og når kan dette ha skjedd?
Stedsnavnet «Tuen» i Lyngen endres
P. A. Munch (1810–1863) var ikke bare historiker, han behersket også geografi blant andre fagområder. I verket Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen (1849) kommer han inn på «Norges Grændser». Der lokaliserte han Lyngstuva etter 1326-traktaten slik.
Imidlertid forbeholdtes der ved Tractaten af 1326 Russerne Ret til at kræve Skat af sine egne Undersaatter saa langt i Vest, som til Lyngstuen, den yderste Spidse af Halvøen mellem Lyngenfjorden og Ulfsfjorden, paa Søsiden, og til Mæle-Aa, eller Maalselven, tilfjelds; (…).15
P. A. Munch, som hadde fullført det juridiske embetsstudium i 1834, påtok seg gjennom en Stortingsbevilgning å bidra til utgivelsen av Norges gamle lover. Sammen med professor Rudolf Keyser arbeidet de i København fra 1835–1837 med å avskrive gamle håndskrifter vedrørende Norges eldre historie. Der fant han ikke grensepunktet Lyngstuva omtalt i noen andre kildeskrifter enn i Grenseskjellet o.1330, og måtte selv søke etter plasseringen av dette. Hans nærliggende lokalisering var da stedsnavnet «Tuen» i Lyngen, som han omskrev slik. «Lyngsþúfa, nu Lyngstuen mellom Lyngenfjord og Ulfsfjord». Det andre grensepunktet omtalte han som «Mæli-á, (Maalselven), der dannede Grændsen ind mod Fjeldet for Russernes skatkræven». For å begrunne denne lokaliseringen, så P. A. Munch på den seinere skattleggingen som russerne i 1595 overdro til Sverige. «Den vestlige Deel af det omtvistede Distrikt, eller rettere Paastanden derpaa, affstode de (Russerne) i 1595 til Sverige».16 P. A. Munch tolket («fortolket») da forholdene slik at nordmennene tok skatten av sjøfinnene, mens russerne skattla fjellfinnene.
(…) for Russerne derimod, hvis Skatkrævere gjennemstreifede Fjeldegnene og kom ned til Kysten ved Lyngen- og Malanger-Fjordene, maatte det være mest magtpaaliggende at faa opgivet den yderste Linie mod Vest, ud over hvilken de ei maatte komme. (…). Tractatens noget dunkle Udtryk kunne og temmelig let fortolkes derhen, at det indenfor de nævnte Grændser vare Søfinnerne, af hvilke de Norske nærmest havde at kræve Skat, medens Fjeldfinnerne vare Russerne forbeholdte; (…).17
I 1849, samme år som Munch og Keyser utga Grenseskjellet (o.1330) i Norges gamle Love bind III, tolket P. A. Munch Novgorod-traktaten slik at nordmennene tok skatt av sjøfinnene langs hele kysten fram til innløpet av Hvitsjøen «og inn etter Gandvik til Vælijoki», mens russerne innkrevde skatten av fjellfinnene på fjelltraktene helt fram til de kom ned langs «Mæli-á» til Lyngen og «Malanger-Fjordene». Her bryter imidlertid P. A. Munch med beskrivelsen fra Grenseskjellet (o.1330) som formulerer at russerne tok skatt langsmed sjøen til Lyngstuva («taka skat med sio til Ly(n)ghesþufnu»).18
Lokaliseringen av «Lyngstuva» til Lyngen hadde P. A. Munch hentet fra sitt eget kart som han hadde fått utgitt fire år tidligere. Det aller første belegget for navnet «Lyngstuva» hos Kartverket finnes på «P. A. Munchs norgeskart fra 1845».19 Der er «Lyngstuven» navngitt på den ytterste spissen av halvøya mellom Lyngen og Ullsfjorden, på General Kart over den nordlige deel af Kongeriget Norge (Noregr) Grundet paa de ved Norges geographiske Opmaaling, langs hele Kysten, anstillede og tilendebragte astronomiske og geodætiske Iagttagelser; Grændse-Traktaterne 1751 og 1826; og den sidste trykte, udgivne nye Matrikul Lov. Af Carl B. Roosen, Kristiania 1845.20 Ut fra dette var P. A. Munch den første som i 1845 endret den gamle benevnelsen «Tuen» i Lyngen. Ifølge hans forståelse kom skattekreverne fra fjellet og ned til kysten da russerne i 1595 måtte avstå retten til å innkreve skatt av sine egne undersåtter så langt i vest som til Lyngenfjorden. For å få lokaliseringen til å passe med egne forforståelser, støtter UiT-professorene P. A. Munchs plassering av Grenseskjellet (o.1330) uten å opplyse om at han i 1845 hadde endret navnet fra Tuen til Lyngstuen.
Hvilke kilder motbeviser deres argumenter og faktisk viser at Munch tok feil og at det gamle Grenseskjellet strakk seg fra ytterst i Varangerfjorden og derfra opp på fjellet til Mæleå?
En gammel norsk lovbok i Bergen 1586
Einar Niemi påstår at «alle seriøse historikere har jo dokumentert grundig» at det norsk-russiske fellesdistriktet gikk til Lyngen, der russerne enkelte år skattla ned til Malangen. Da tenker han på sine kolleger ved UiT og ikke på alle de historiske aktstykkene som motsier dem. Under major og jurist Peter Schnitlers innhenting av opplysninger om grenseforholdene mellom Norge og Sverige 1742–1745, besto hans grunnlagsmateriale av vitneavhør («eksaminasjoner») samt en rekke skriftlige kilder fra ulike arkiv og innsamlinger. Sentralt i dette sto amtsarkivene i Finnmark og Nordlandene. Under Peter Schnitlers to opphold på amtmannssetet Altengård i Vest-Finnmark 1744 og 1745, fant han mange skrift- og aktstykker i det Finnmarkske Arkiv angående den russiske grensetvisten. Mange av disse kildene omhandler russernes skattlegging vestover til Lyngstuva på Nordfjellet ved den Norske sjø utenfor Varangerfjorden eller til «Varangers ende», som den russiske storfyrsten kalte stedet i 1517.
Peter Schnitler beskriver at et av de sterkeste argumentene som nordmennene hadde i forhold til Russland, var En gammel Norsk Lovbok (1586) funnet i Bergen. Den var attestert og utstedt 22. april 1586 av Bergenhus amtmann Hans Lindenov, Vardøhus amtmann Lars Tygessønn Kruse og den bergenske lagmann Paul Heljeson. Foruten at den beskriver hvor kongen av Norge tok skatt østover til Trinis og innover langs Hvitsjøen, omtaler lovboken den russiske skattleggingen slik.
Derimod annamme Russerre Skat i Vester til Lingsstaven (skal vel hede i Lyngstuven) ved Nord-Søen, ikke langt fra Vaardehuus, og op i Landet til Fieldz indtil Mele-Aae.21
I et Anonymi Deductions Skrift (o.1720) angående den samme russiske grensetvisten, trolig skrevet av den tyske statsråden Kristof Gensch von Breitenau, vises det også til den samme gamle lovboken fra Bergen på tilsvarende måte.
(…) dahingegen, de Russen den tribut oder Schatz empfangen west werts biß Lingstaven an der Nord See, nicht weit von Waranger oder Wardehuus, und Landwerts gegen das Gebürge zu biß an Mele-Aae.22
Alle disse aktstykkene bekrefter derfor at Lyngstuva lå ved Nordishavet, ikke langt fra Varanger eller Vardøhus festning og slott. Denne «Merkværdige Lynges-Tuva» som Peter Schnitler hadde gjenkjent fra Finnmarksarkivet på Altengård, fikk han også bekreftet lokaliseringen av under vitneeksaminasjonene i Vadsø 22. januar 1745, da
(…) man paa Vadsøe i Vaardøe-Gield (har) villet sige mig, at denne Lynges Tuve må være den, som nu omstunder kaldes Karel-Tuven, liggendes ved Nord-Søen, imod Vaardehuus, over Varangers Fiordz Gab i Syd-Syd-ost, paa den Søndre Side af det faste Land, fra Vaarøen 8. Søe-Mile (…).23
Historiker Lars Ivar Hansen, som verken anerkjenner denne Lyngstuva-posisjonen som grensepunkt i henhold til aktstykkene, kildeskriftene eller Peter Schnitlers vitneavhør, håner lokaliseringen av Lyngstuva til Varangerfjordens gap og kaller juristens argumenter for «et mer kuriøst tilfelle».24 Derfor ignoreres også disse aktstykkene av historikermiljøet ved UiT som lokaliseringskilder.
Hvilke andre historiske kilder kan så bekrefte at Lyngstuva lå ytterst i Varangerfjorden på 1300-tallet, og dermed tilbakeviser at dette stedet kan ha ligget i Troms?
Historiske kilder bekrefter «Varanger-grensen» 1326
Einar Niemi dokumenterer ikke «den omfattende forskningsbaserte litteraturen» han viser til i sin kronikk, for å begrunne sitt syn på at den vestlige skattegrensen for fellesdistriktet lå i Troms. Han henviser kun til kollegenes innlegg Norges og Novgorods skattlegging av samene (2014). Grunnen til dette er åpenbar, ettersom all den historiske litteraturen påviser at grensen på 1300-tallet lå ytterst i Varangerfjorden. Det finnes en rekke historiske skrifter og kilder som omtaler det gamle grenseskjellet Lyngstuva-Mæleå (Lynghesþúfa-Mæleaar).25 En fellesnevner for disse er at Lyngstuva rapporteres som stedsnavn i nærheten av Varangerfjorden, enten til Henøyene eller til Karlstuva på Fiskerhalvøya. Nedenfor presenterer jeg mer enn tretti litterære kildeskrifter og kart som over en 400-års periode (1517–1912) påviser lokalisering av Lyngstuva til Varangerfjorden, og ikke til Lyngen i Troms.
1517 | Tsar og storfyrste Vasilij III Ivanovitsj (statsoverhode 1505–1533), Privilegio. |
o.1550 | Italiensk historiker Paolo Giovio (1483–1552), Historia sui temporis. |
1567 | Absalon Pederssøn Beyer, Om Norgis Rige. |
1586 | Tsar Feodor Ivanovich (1557–1598), Schreiben. |
1586 | Finnmarks amtsarkiv, En gammel Norsk Lovbok i Bergen. |
1595 | Jacob Tussen, Ein Attestat. |
1601 | Simon von Salingen, kart. |
1613 | Peder Claussøn Friis, Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. |
o.1620 | Historiker Johannes Isaacius Pontanus (1571–1639), Chorographia Daniæ. |
1622 | Tsar 1613–1645 Michail Fjodorovitsj Romanov, Fundamenta seine prætendirten |
1656 | Arent Berntsen (1610–1680), Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed. |
1684–1701 | Amtmann 1684–1701 Hans H. Lilienskiold, Speculum Boreale. |
1705 | Amtmann 1701–1717 Erich Lorch, Deductions Skrift. |
1714 | Isaac Olsen, Om Landemærkene, i Hans Hammond Missions-hist. s. 917–935. |
o.1720 | Tysk statsråd Kristof Gensch von Breitenau, Deduksjonsskriv. |
1734 | J. Sporring, Sporrings Relation angaaende Findmarcken. |
1742–1745 | Major Peter Schnitler, Eksaminasjonsprotokoller 1742–1745. |
1745 | Deponenter i Finnmark, Eksaminasjoner på Skattøren. |
1751 | Gerhard Schønning, Forsøg til (…), særdeles Norges, gamle Geographie. |
1752 | Erich Pontoppidan, Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (…). |
1763 | Erich Johan Jessen-Schardebøll, Det Kongerige Norge fremstillet (…). |
1786 | Christopher Hammer, kart. |
1787 | Hans Hammond, Den Nordiske Missions-Historie (…). |
1795 | Christian I. Pontoppidan, Generalkart. |
o.1800 | Ukjent tegner, Nasjonalbiblioteket, Finmarken-Russisk Lapland.26 |
1824 | Generalmajor Paul H. Birch, Sammendraget Kaart over Vest- og Øst-Finmarken |
1838 | Jacob Aall, overs. av Snorre Sturlesons norske Kongers sagaer, Vol.1, s.76. |
1842 | Prost Fredrik Rode, Optegnelser fra Finmarken (…). |
1880 | Prof. og forf. Jens Andreas Friis, En sommer i Finmarken, Russisk (…). |
1889 | Aksel Magnus, Finmarken. Samlinger til Finmarkens historie. |
1904 | Lappekommissionen, Indstilling fra Lappekommissionen av 1897. |
1912 | Sjøgrænsekommissionen, Indstilling fra Sjøgrænsekommissionen av 1911. |
Ulike kildeskrifter, offentlige kommisjoner, kart og topografiske forfattere fra Norge, Russland og andre land har i over en 400-års periode hevdet at den gamle Lyngstuva-grensen fra 1300-tallet faktisk lå ytterst ved Varangerfjorden. Disse bekrefter at russernes vestlige skattegrense i 1326 ble lagt der og ikke i Lyngen. Alle disse historiske litteratur-kildene blir ignorert, bagatellisert eller oversett av historikermiljøet ved UiT.
Nyere forskning bekrefter «Varanger-grensen» 1326
I tillegg til det disse eldre historiske litterære kildene beskriver, bekrefter også nyere forskning at Lyngstuva-Mæleå ikke bare var en skattegrense i Varanger-området, den var samtidig en riksgrense. Historiker og professor i nordområdestudier ved UiT, Jens Petter Nielsen, kommenterer dette slik i boken Russland kommer nærmere (2014).
Danske dokumenter fra slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet tyder på at partene i 1326 også ble enige om en fast grenselinje (som senere ble glemt). Denne skal ha gått gjennom Varanger.27
Årsaken til at han motsier sine historiekolleger ved UiT, var oppdagelsen til den danske historikeren Carsten Pape som i 2004–2005 hadde undersøkt tre dansk-russiske traktater fra 1493, 1507 og 1516.28 Disse traktatene «tyder på at det fantes en fast norsk-russisk statsgrense som trolig går tilbake til 1326».29 Carsten Papes forskningserkjennelse er samtidig helt i samsvar med den russiske historikeren Igor Pavlovitsj Sjaskolskij, som i artikkelen «Dogovory Novgoroda s Norvegiej» (1945) også hadde kommet fram til at det eksisterte en slik fast riksgrense der.30 Selv disse nyeste kildebekreftelsene ignorerer autorhistorikerne ved UiT. Riktignok nevnte Lars Ivar Hansen i 2005 så vidt at «andre har hevdet at fredsavtalen gjaldt en ren statsgrense», men uten å drøfte dette og uten å vise til at disse også lokaliserte grensen til Varanger.31 Einar Niemi, som er kreditert som medforfatter i kapitlet der Jens Petter Nielsen (2014) la fram disse to nyere forskningsdokumentene på at Novgorod-traktaten 1326 innebar en fast grenselinje som gikk gjennom Varanger, påstår nå (2017), mot disse historiske bevisene, at alle seriøse historikere har dokumentert at Lyngstuva lå i Troms. (!) Einar Niemi har derfor ingen substans i det han påstår. Han framlegger ikke noe bærende innhold for at Lyngstuva skulle ha ligget i Troms, gjennom kun å vise til de av kollegene som er enig med ham selv eller til helt andre geopolitiske forhold over 250 år etter Novgorod-freden og Grenseskjellet på 1300-tallet.
Finnmark «i vårt rike Norge» 1528
Til slutt vil jeg vise til tre kongelige kunngjøringer fra 1528 som indirekte også forteller at grenselinjen Lyngstuva-Mæleå fra 1320-tallet må ha ligget ved Varangerfjorden. Under maktkampen før reformasjonen kunngjorde kong Frederik 1 (1471–1533) av Danmark og Norge tre brev til sine undersåtter nordenfjells. Der påla han hver tredje mann en gjengjerd på 4 voger rotskjær fisk. Anledningen var hans nær forestående kroning i Oslo. Denne matskatt-ytelsen, som statsmakten påla innbyggerne, skulle betales til den kongelige skriver Christian Pederssøn på Vardøhus. Alle brevene er datert Gottorp slott 10. januar 1528. I det første brevet, som er sendt til høvedsmann over Vardøhus len og adressert til innbyggerne i Finnmark, heter det.
(…) alle wore kiere vndersaatthe bønder landboo oc menighe almue som bygge oc boendis ere nordenfelds y Ffyndemarcken y wort riige Norge (…).32
Dette brevet var stilt til nordmenn i Finnmark, ettersom det neste er kunngjort for sjøfinnene og ble sendt til sjøfinnefogden («Sommer fogedenn») på Vardøhus.33
(…) alle wore kerre vndersotthe bøndher landbo oc menige almwge som bygge oc boendes ere i Laxeffiordenn (,) Porssanger(,) Allthen(,) Kylleffiordenn oc Thanen wti Findmarckenn i wort riige Norige (…).34
I det siste brevet, som ble sendt til fjellfogden Gøstaff («ffield ffogedenn Gøstaff»), kunngjør kongen sin forestående kroning for fjellfinnene slik.
(…) alle wore kerre wndhersotthe bønder landbo oc menige almwe som bygge oc boendis ere wti Trines(,) Malmoes(,) Bomawidt [Pasvik] oc Eystadt [Neiden] (…).35
Som det framgår av de to første brevene var disse stilt til den norske og sjøsamiske allmuen i Finnmark i vårt rike Norge. Av brevet til fjellfinnene som bodde fra Varanger til Trinis, er verken Finnmark len eller statsbegrepet i vårt rike Norge nevnt. Denne utelatelsen forteller oss at i 1528 var området på Kolahalvøya fortsatt et fellesdistrikt med Russland og tilhørte derfor ikke ensidig «vårt rike Norge». Kong Frederik 1 hadde kun skattleggingsrett og myndighetsutøvelse over fjellfinnene på Nordfjellet (Kolahalvøya), men ingen territoriell høyhetsrett der. Novgorod-traktaten fra 1326 var fremdeles gjeldende 200 år etter inngåelsen og viser gjennom disse brevene at Troms og Finnmark var innlemmet som en ordinær riksdel i Norge. Derfor kunne heller ikke Lyngstuva ligge i Lyngen, slik historikerne ved UiT bevisst feilaktig hevder. Dette gjør de for å kunne opprettholde sine falske teser om «Troms som et etnisk grenseområde» på 1300-tallet og en seinere «norsk kolonisering av samisk land».
Fotnoter
Finnmark Forlag © 2008