Den postprosessuelle arkeologien – som sosialantropologi

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
29. mai 2017

Arkeologene ved Universitetet i Tromsø (UiT) har langt på vei innsnevret faget arkeologi til et sosialantropologisk fag. Organisatorisk har universitetet sammenblandet utdanningen av det humanistiske faget arkeologi med det samfunnsvitenskapelige faget antropologi i Institutt for arkeologi og sosialantropologi (IAS) og plassert det inn i det megastore Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning (HSL-fakultetet). Og her skiller UiT seg fra alle de andre universitetene i Norge.1 Denne faglige sammenblandingen og organiseringen er ikke gjort av faglige hensikter, men av etnopolitiske årsaker. Denne tesen skal avdekke hvordan de har omgjort arkeologi til sosialantropologi og hvorfor de mener arkeologi skal fungere som en «frigjørende etnopolitisk ideologi». For å sette dette i et historisk perspektiv, er det først klargjørende å redegjøre for arkeologifagets historiografi.

Hva er egentlig arkeologi og hvordan kan utviklingen av denne disiplinen skisseres?

Arkeologi som vitenskap
Arkeologi kommer fra gresk og betyr «læren om det gamle». Arkeologi er en vitenskap om fortidige mennesker og dets virksomheter, en vitenskap om eldre tiders kulturelle forhold basert på menneskelige levninger, artefakter og biofakter. Altså, normalt ikke studie av skriftlige kilder, men læren om forhistoriske ting og fysiske strukturer, med andre ord studiet av tidligere tiders menneskelige aktiviteter.

Arkeologi kan inndeles i ulike fagretninger, avhengig av hva som undersøkes og hensikten. Eksempel på dette er arkeologi som antropologi (osteologi, fortidige samfunn), som historie (forhistorisk og historisk), som naturvitenskap (økologisk, botanisk), som etnologisk (folkelivsgransking), som periodisk, som geografisk, som teknisk (undervanns) og som forvaltning (kulturminnevern). I tillegg benytter arkeologien seg av en rekke hjelpefag som blant annet paleobotanikk, paleoentomologi, osteologi, geologi, kjemi, fysikk, språk samt data og informatikk. Generelt består arkeologi som fag av tre hovedelementer; 1) teori og problemstillinger, 2) metoder for utgraving, registrering og analyse samt dokumentasjon og 3) funnene, de materielle levningene og deres omgivelser.

Arkeologifagets teoriutvikling og tenkning
Denne tesen vil basere seg på en kort gjennomgang av arkeologifagets teoriutvikling, dets historiske utvikling. Formålet med dette er å se hvilken utvikling arkeologifaget har hatt siden oppstarten av den moderne arkeologien. Det er nødvendig å ha dette som et bakteppe for å forstå den endringen som har skjedd med arkeologien ved UiT gjennom de siste 30 årene.

Moderne arkeologi (o. 1700–1890)
Arkeologiens historiografi går tilbake til 1700-tallet. Etter en spekulativ fase på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet begynte utviklingen av den moderne arkeologi.2 Et av de tidligste organiserte tiltakene for systematisk studium av fortiden var Instituto di Corrispondenza Archeologica, grunnlagt i Roma 1829. Dette ble seinere til Deutches Archäologisches Institut. Grunnlaget for dette var framveksten av den tyske ny-humanismen, Darwins evolusjonsteori (1859) og tre-periodesystemet til den danske antikvaren Christian Jürgensen Thomsen (1788–1865) med stein-, bronse- og jernalder (1848). Dette var et tredelt system for utviklingen av forhistorien for menneskets tekniske utvikling i Europa. Han utviklet tidlige arkeologiske teknikker og metoder. Etter det fikk arkeologien flere nye utviklingstrekk.

Tyskeren Heinrich Schliemann (1822–1890) regnes som den moderne arkeologiens «far». Han oppdaget blant annet oldtidsbyen Troja og det som reflekterte faktiske begivenheter. Han la også grunnlaget for å forstå verdien av keramiske funn. Deretter kom to pionerer innen arkeologiske metoder. Først ute var engelskmannen Augustus Pitt Rivers (1827–1900) som etter en militær karriere i utlandet ble interessert i etnologi og arkeologi. Han utviklet en metodologisk standard for typologi og kronologi av funngjenstander fra feltarbeid og var en stor samler av artefakter fra hele verden. Han blir regnet som den første vitenskapelige arkeologen som arbeidet i Storbritannia. En annen foregangsmann innenfor arkeologisk systematisk metodikk var landsmannen, arkeolog og egyptolog William Flinders Petrie (1853–1942). Hans opptegnelser av oldtidsfunn satte nye arkeologiske standarder for klassifikasjon og sammenheng innen selv de minste detaljer. Petrie var tilhenger av hypotesen om at sosiale endringer kom som resultater av biologiske forandringsprosesser, særlig gjennom folkevandringer og erobring av landområder.

En av dem som fikk grunnleggende betydning for nordisk arkeologi var svensken Oscar Montelius (1843–1921). Han bygde opp en fast kronologi for å datere de mange fornminnene. Montelius oppfant typologien, der «likt sorteres med likt». I ettertid ble hans forskning innen frenologisk studie og kraniometrien misbrukt som den vitenskapelige rasismens fremste fanebærer.

Den moderne arkeologi hang sammen med historismen innen historievitenskapen og var påvirket av språkvitenskapen (hermeneutikken) og genetikken. Det lå et objektivitetsideal om at de arkeologiske beskrivelsene skulle forklare hva som virkelig hadde vært. Ettersom undersøkelsesmetodene og teknikkene ble forbedret, oppsto spesialiseringen. Dette førte til en krise innen den arkeologiske forklaringen. Denne ble avløst da positivismen ble det nye vitenskapsparadigme.

Kulturhistorisk arkeologi (1890–1960)
Mellom omkring 1890 og 1960 kom retningen kalt for kulturarkeologi eller kulturhistorisk arkeologi. Andre navn på denne teoriutviklingen er tradisjonell arkeologi, normativ arkeologi eller klassifikasjons-historisk arkeologi. Kulturbegrepet innen arkeologien kom på slutten av 1800-tallet for å forklare de store geografiske variasjonene i materialet. Da var det ikke lenger mulig å forklare forskjellene med ulik alder alene. På begynnelsen av 1900-tallet ble «kultur» synonymt med rase eller folkegruppe. Arkeologene forklarte da hvordan disse kulturene påvirket hverandre gjennom handelskontakt, sosiale nettverk, folkevandringer eller invasjon. Hvis forandringer kunne spores i forhistoriske samfunn, ble de tolket som påvirkninger utenfra. Arkeologene var da blitt inspirert av etnografer og geografer, men hadde også en vitenskapsteoretisk påvirkning fra positivismen. Dette var en vitenskapsteori inspirert av naturvitenskapen (erfaringsvitenskapen). Da ble det lagt spesielt vekt på typologiske utviklingsrekker med kronologi. Alt skulle konsentreres om erkjennbare fakta og all forklaring skulle ha sin årsaksforklaring.

Augustus Pitt Rivers og William Flinders Petries metodiske arbeider hadde inspirert skotten Mortimer Wheeler (1890-1976) til en vitenskapelig forbedring av arkeologiske utgravingsteknikker. Arkeologen Wheeler er kjent for oppdagelsen og utviklingen av Indus-sivilisasjonen. En av hans viktige arbeider innen problemorientert utgravinger var etablering av grundige teknikker for snittvise utgravinger og registrering av materialer der. Han utviklet bruken av et kartesisk koordinatsystem, eller tredimensjonalt gitter, for å markere den nøyaktige plasseringen av materialer som finnes i arkeologiske utgravinger. Etter hvert kom bruken av ulike spesialister til analysehjelp (1920-tallet).

En annen viktig aktør innen denne retningen var russeren Gustaf Kossinna (1858–1931) som ble professor i tysk arkeologi ved Universitetet i Berlin, der han ble ledende innen forhistorisk arkeologi under sin samtid. Læren «lex Kossinna» dannet grunnlaget for hans arkeologiske metode: «Skarpt avgrensede kulturprovinser faller til enhver tid sammen med bestemte folkeslag eller stammer». Han la vekt på etnisk tolkning av arkeologiske kulturgrupper og forberedte grunnen for den seinere nasjonalsosialistiske arkeologien. Kossinna var medlem av ulike nasjonalistiske og antisemittiske grupper og fikk politisk betydning i det nazistiske Tyskland. Omfattende kritikk av Kossinnas metode og etniske tolkning kom ikke før lenge etter den annen verdenskrig.

Vere Gordon Childe (1892–1957) satte også sitt preg på den kulturhistoriske arkeologien. Han var australier, men arbeidet som professor i arkeologi i Edinburgh og London. Han hadde et marxistisk teoretisk ståsted som påvirket hans ideer om forhistorien. Childe sto bak konseptene om den neolittiske- og den urbane revolusjonen.

Mye av den kulturhistoriske arkeologien hadde klassiske og nasjonalistiske forbilder og bygget mye av sine forklaringer på historisk og politisk tenkning. Behovet for å forklare forhistoriske samfunn baserte seg derfor ikke bare på arkeologiske funn, men også på samfunnspolitiske problemstillinger i samtiden. Etter hvert ble det klart at denne arkeologiske retningen ikke kunne forklare alt. Den materielle kulturen kunne katalogiseres arkeologisk, men for å forstå menneskene som skapte den og hvordan de tenkte, strakk denne vitenskapsmodellen ikke til lengre. Til det måtte det tilføres en ny vitenskap, antropologien. Da oppsto tanken om den prosessuelle arkeologien på 1960-tallet.

Prosessuell arkeologi (1960–1980)
Prosessuell arkeologi, også kalt den nye arkeologien, var en arkeologisk teoretisk retning som oppsto i England og USA rundt 1960 som en reaksjon til den tradisjonelle kulturhistoriske arkeologien. Arkeologer hadde da problemer med å forklare hvordan forhistoriske samfunn fungerte ut fra bare tradisjonelle beskrivelser av artefakter og typologier. Denne reaksjonen falt sammen med positivismestriden som oppsto innen historie og filosofi. Innsigelsene var at mennesker og samfunn ikke lot seg behandle etter lovmessigheter og som ting. Det positivistiske vitenskapsideal fikk da en antropologisk påvirkning. Gordon Willey og Philip Phillips fastslo i boken Method and Theory in American Archaeology (1958) at «arkeologi er antropologi eller ingenting». Arkeologiens mål skulle da være det samme som antropologien, det å besvare spørsmål om mennesker og deres samfunn. Navnet «prosessuell arkeologi» fikk det fordi arkeologien skulle studere kulturelle prosesser og systemer. Forandringer i forhistoriske samfunn skulle ikke lenger tolkes som påvirkninger utenfra, men som bestemte og derfor forutsigbare prosesser. Ettersom prosessene var forutsigbare, kunne de forstås ved hjelp av vitenskapelige metoder. Arkeologiens tradisjonelle gjenstandsfiksering ble da erstattet med et selektivt teoretisk rammeverk fra samfunnsvitenskapen.

Ettersom arkeologien sto nærmere antropologien i USA, ble det arkeologiske tyngdepunktet flyttet dit. Det tok et drøyt tiår før den prosessuelle arkeologien slo gjennom i Europa, fordi arkeologien der tradisjonelt har vært sterkere knyttet til historie enn antropologi. De prosessuelle arkeologenes rolle ble da å forklare de forhistoriske samfunnene, på linje med historikernes forklaringer i historisk tid, og ikke bare beskrive fortiden. Og forklaringene skulle nå omfatte forandringer i kulturelle prosesser.

Viktige ledende aktører og foregangsfigurer innenfor den prosessuelle arkeologien var den amerikanske arkeologen Lewis Binford (1930–2011) med boken New Perspectives In Archeology (1968), de britiske arkeologene David Leonard Clarke (1937–1976) og Andrew Colin Renfrew (1937–), og den svenske arkeologen Mats Petersson Malmer (1921–2007) med sin mer pragmatiske tilnærming til den nye arkeologien.

I oppgjøret med 1930-tallets politiserende arkeologi, valgte Malmer så langt som mulig å skille mellom vitenskap og politikk. Han søkte den menneskelige og mangefasetterte sannheten om fortiden i skjæringspunktet mellom humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap, heter det i et minneord om Malmer (2008). Videre omtales han slik.

Därför stod han mycket främmande inför dagens postmoderna strömningar. För honom öppnade de för den sortens relativism och politiska övertolkningar, som han förknippade med 1930-talets arkeologi, och som han ägnade ett helt forskarliv åt att bekämpa.3

Postprosessuell arkeologi (1980–)
«Dagens postmoderne strømninger», som Mats Petersson Malmer hadde kritisert, var den postprosessuelle arkeologien som en del av postmodernismen fra 1980-tallet. Slik er den omtalt i den frie encyklopedi (2016).

Post-prosessuell arkeologi er en retning innen arkeologisk teori. Det er ikke en enhetlig teoriretning, men fremmes av mange ulike arkeologer med mange forskjellige hensikter. Teoriretningen oppsto på 1980-tallet, og utgjør en kritikk av den prosessuelle arkeologien. Den vender seg mot det positivistiske vitenskapsidealet som har gjort seg gjeldende innen arkeologien på mange måter. Den post-prosessuelle arkeologien er en del av postmodernismen (…).4

Allerede på 1980-tallet vokste det fram en ny retning innen arkeologien som en reaksjon mot den prosessuelle arkeologien. Kritikken vendte seg mot det positivistiske vitenskapsidealet om utviklinger av forhistoriske samfunn som forutsigbare prosesser og at disse prosessene kunne betraktes ved hjelp av vitenskapelige metoder, nærmest ut fra naturvitenskapelig objektivitet.

Den postprosessuelle arkeologien, også kalt for interpretativ eller fortolkende arkeologi, ble en del av samlebegrepet «postmodernisme», noe som også inkluderte «poststrukturalisme» og «postkolonialisme». Dette var en frigjøringsideologi og kom som en reaksjon på modernismen og den positivistiske empirismen, men kom også med angrep på teorier spesielt. Derfor skulle den postprosessuelle arkeologien ikke domineres av noen spesiell retning, men uttrykkes gjennom pluralisme og relativisme. Dette resulterte blant annet i en oppblomstring av samfunnskritikken innenfor blant annet synet på samer, urfolk og rettigheter. De arkeologiske forklaringene inntok nåtidsperspektiver ut fra de etniske og minoritetenes sider mot overnasjonale, kulturelle og økonomiske undertrykkings- og ensrettingsmekanismer. Arkeologien fikk med dette sin politiske misjon, det som Mats Malmer hadde advart mot.

Den mest kjente og pioneren innen postprosessuell arkeologi er den britiske arkeologen Ian Richard Hodder (1948–), som skrev artikkelen «Postprocessual archaeology» (1985). Han er (2016) professor for institusjonen for kultur og sosialantropologi ved Stanford University i California. Ved Stanford arbeider også den britiske arkeologen Michael Shanks (1959–) som sammen med landsmannen arkeolog Christopher Y. Tilley ble ledende talsmenn for postprosessuell arkeologi gjennom bokprosjektene Social Theory and Archeaologi (1987) og ReConstructing Archeologi (1987). Alle disse har en mer pragmatisk forhold til faget, arkeologi skal være praktisk-basert forskning. Slik har Michael Shanks formulert dette på sin hjemmeside.

Arkeologer oppdager ikke fortiden; de jobber med levninger. Arkeologi er om vårt forhold til det som er igjen av fortiden. («Archaeologists do not discover the past; they work on what remains. Archaeology is about our relationships with what is left of the past»).5

Som utsagnet forklarer, gjør denne retningen arkeologien til et subjektivt relativistisk fag der det er vårt eget forhold til den som blir det vesentligste. Denne retningen er nå under press og kritikk, både fra arkeologer og fra annet hold. Arkeologi er med dette ikke lenger en vitenskap, men synsing og politisk misjonering.

Hvordan har så den postprosessuelle arkeologien influert arkeologien ved UiT?

UiT-arkeolog fotfølger britiske arkeologer
I 2003 reiste en norsk arkeolog til USA som gjesteforsker ved Stanford University. Det samme gjentok seg i 2007–2008. Den norske gjesteforskeren må ha likt det han forsket på der svært godt, for han gjentok reisen dit for tredje gang i 2013. Gjesteforskerens fulle navn er Bjørnar Julius Olsen (1958–) og er professor i arkeologi ved UiT og styremedlem ved Senter for samiske studier (2016). Om han kan vi lese på verdensveven at Olsen er spesialist i teoretisk arkeologi og Nord-skandinavisk forhistorie, helst vedrørende steinalderen, og har blant annet markert seg sterkt innenfor samisk forhistorie.6 Som «teoretisk arkeolog» drar han jevnlig til Stanford University, kraftsenteret for den postprosessuelle arkeologien og arbeidsplassen til grunnleggerne Ian Hodder og Michael Shanks. Ved universitetet i Stanford har de slått sammen fagene arkeologi, kultur og sosialantropologi. Dette inspirerte Bjørnar Olsen til å gjøre det samme i Tromsø.

Alle de arkeologene som hadde utviklet denne nye retningen innen arkeologien var britiske. Ian Hodder hadde sin arkeologiutdanning fra University of London (1971) og tok sin doktorgrad ved University of Cambridge (1975). Til disse arnestedene hadde også Bjørnar Olsen dratt, først som gjesteforsker ved University of Cambridge (1985–1986) og seinere ved University College London (1997–1998). Bjørnar Olsen har derfor fått en førstehånds opplæring i den nye postprosessuelle arkeologien. Resultatet av å fotfølge de postprosessuelle arkeologene, ble at utdanningen i arkeologi ved UiT ble slått sammen med sosialantropologi. Nå skulle arkeologien ved UiT få sin politiske misjon for samiske rettigheter.

Når og hvordan ble så den postprosessuelle arkeologien innført ved UiT?

UiT innfører postprosessuell arkeologi i 1986
Etter at Bjørnar Olsen hadde hatt sitt gjesteforskningsopphold ved Cambridge, holdt han en forelesningsrekke ved UiT over sin nye innsikt i den postprosessuelle arkeologien. Resultatet av dette seminaret ble publikasjonen Arkeologi – Tekst – Samfunn. Fragmenter til en Post-prosessuell arkeologi (1987). En student som deltok under disse forelesningene, har omtalt dette slik i ettertid.

Som tilhører og student utgjorde jeg som en av flere, en taus allianse til Olsen. Dette nettopp fordi vi var de som lettest lot oss fange inn av de retoriske effektene som så åpenbart manifesterte seg gjennom forelesningene og den befatningen vi inntil da hadde hatt med postprosessuell arkeologi. Som ett av de mest påtakelige og innbydende trekkene med denne nye arkeologien, husker jeg framfor alt de «filosofiske» mulighetene som den åpna og hvilken «berusende» kraft som lå i dem og det postprosessuelle budskapet.7

Den retoriske teknikken Bjørnar Olsen hadde gjennom å «beruse» og overbevise studentene om det postprosessuelle budskapet, forteller Asgeir Svestad videre samme sted, «blei avgjørende for det fotfeste som postprosessualismen fikk ved dette universitetet». Og som referanse til aktuelle lærebøker i postprosessuell arkeologi benyttet de Re-Constructing Archaeology (1987) og Social Theory and Archaeology (1987) av Tilley og Shanks. I en e-post jeg mottok (2015) fra en finnmarking, nådde imidlertid ikke denne beruselsen av det postprosessuelle budskapet alle studentene.

[Jeg] har også studert en del arkeologi ved UiT og har opplevd sekteriske tilstander, der det er svært liten takhøyde for å ha andre meninger enn det de ansatte akademikere hevder i disse spørsmålene.8

Det postprosessuelle budskapet ledet etter hvert til en autoritær ensretting innen utdanning av arkeologi ved UiT.

Hvordan «makt» inngår i arkeologiske sammenhenger
Bjørnar Olsen innførte derfor gradvis den postprosessuelle arkeologien ved UiT fra 1986, blant annet stimulert gjennom flere studiereiser til England og USA.

Hva fikk så denne teoretiske endringen av arkeologien ved UiT å si for den arkeologiske praksisen innen faget i Nord-Norge?

En av dem som har undersøkt hvilke konsekvenser den teoretiske endringen som postprosessualismen fikk å si etter 1980-tallet, er den tidligere studenten Asgeir Svestad. I doktorgradsavhandlingen Finn din egen filosof. Konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten (2003) har han blant annet undersøkt hvordan «makt» inngår og kommer til uttrykk i arkeologiske sammenhenger og hvordan tilkomsten av den postprosessuelle arkeologien også ble til en «anvendelse av bestemte formelle virkemidler», noe han også karakteriserer som «suksessfull». Kanskje ikke så rart når han i sluttordet takker sin veileder på denne måten.

Det er flere som har levert viktige bidrag til denne avhandlinga, men jeg tar likevel ansvaret. Dette gjelder først og fremst min veileder, Bjørnar Olsen, som har vært en viktig inspirator i mange år. Han har alltid stilt opp, påvist feil og mangler og kommet med kritiske og avgjørende innspill når det har vært som viktigst.9

Bjørnar Olsen har nok med sine «retoriske effekter» vært flink til korrigere «feil og mangler» og «kommet med avgjørende innspill» til doktorandens beskrivelser. Asgeir Svestads undersøkelse, innlevert ved Bjørnar Olsens institutt, viser at de seineste tiårenes «arkeologi er en bestemt disiplin som kom til under bestemte historiske vilkår».10 Svestads motiv for undersøkelsen, til tross for at han selvfølgelig bekjenner seg som en taus alliansetilhenger til sin inspirator og veileder Bjørnar Olsen, «er å synliggjøre trekk, tendenser og problemer ved deler av det arkeologiske ordskiftet» knyttet til den postprosessuelle arkeologiens teoretiske utvikling.11

Den teoretiske endringen i arkeologien skapte i starten både oppmerksomhet, debatt og kritikk. Mest interessant her er å se på den endringen dette fikk å si for den arkeologiske praksisen i Nord-Norge, og da spesielt innen samisk etnopolitisk arkeologi. Det er også viktig å se på arkeologiens nyeste praksisendring som et bestemt historisk prosjekt, et prosjekt av samiskpolitisk karakter.

«En arkeologi som skal være frigjørende»
Samfunnsvitenskapelige teorier og samtidspolitiske spørsmål har fått en høy status og sterk innflytelse i arkeologien ved UiT. Dette har skapt nye allianser. Samfunnsvitenskapelig tenkning dominerer framfor humanistisk arkeologivitenskap. Sosialantropologi har trumfet arkeologiprosessuelle utlegninger. Formålet med dette er «å komme vekk fra den tradisjonelle arkeologiens statiske tilnærming».12 Ideologi og politikk har overtatt for kjernearkeologiske produksjon og arkeologiske utgravinger har blitt forsømt til fordel for nye teoretiske utlegninger.

Den postprosessuelle arkeologien rettet seg mot den prosessuelle arkeologiens samfunns- og menneskesyn. Den framstilles «som menneskefiendtlig, undertrykkende, meningstyrannisk, kapitalistisk og som motsatt av det humanistiske menneskesynet, der individet står i sentrum», for å sitere Bjørnar Olsens egen disippel.13 De postprosessuelle arkeologene «viser en arkeologi som skal være frigjørende». Arkeologenes idealtilstand ved UiT i dag, er at «det ikke finnes undertrykte forhistorier, men en arkeologi og forhistorie som er fri for kapitalistisk, positivistisk og empirisk tenkning».14 Dette viser bare at den siste generasjonen arkeologer har politisert faget. Ved UiT produserer de en ensrettet autoritær arkeologi ut fra etnopolitiske og ideologiske holdninger.15

Fotnoter

  1. Trond Gabrielsen, «Samstemte» akademikere ensretter «tverrfaglig fakultet», www.finnmarkforlag.no (kommer).
  2. Petter B. Molaug, forelesning UiO, 31.08.2005.
  3. Anders Andrén, «Minneord. Mats P. Malmer», Årsbok 2008 KVHAA, Stockholm 2008:32.
  4. https://no.wikipedia.org/wiki/Post-prosessuell_arkeologi (02.02.2016).
  5. http://documents.stanford.edu/MichaelShanks/Home (04.02.2016).
  6. https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnar_Olsen (29.01.2016).
  7. Asgeir Svestad, Finn din egen filosof. Konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten, dr. gradsavhandling UiT, 2003:75.
  8. Jørn Riise, e-post 22.12.2015 og 21.04.2016.
  9. A. Svestad, 2003:283-284.
  10. A. Svestad, 2003:4.
  11. A. Svestad, 2003:6.
  12. A. Svestad, 2003:80.
  13. A. Svestad, 2003:82-83. Han er i dag ansatt som instituttleder ved Institutt for arkeologi og sosialantropologi ved UiT (15.04.2016).
  14. A. Svestad, 2003:84.
  15. Sml. Trond Gabrielsen, Henviser til hverandres tekster innenfor eget nettverk, www.finnmarkforlag.no (23.01.2017).

Finnmark Forlag © 2008