Henviser til hverandres tekster innenfor eget nettverk

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
23. januar 2017

Når en historiker eller arkeolog arbeider med en sak, er undersøkelsene viktige. Temaet vedkommende ønsker å belyse bør være så nær opp mot den riktige hendelsen som det går an å komme. Til det har akademikeren flere hjelpemidler. De viktigste er kildene. For arkeologen vil det si de arkeologiske funnene, levningene.

For å underbygge eller forsterke den fortellingen eller de oppdagelsene historikeren og arkeologen har gjort, er det berikende å kunne vise til hva andre fagfeller har skrevet, gjerne fra et annet perspektiv, eller å vise til andre akademiske tekster som belyser og støtter opp om synspunktene de selv framfører. Dette bidrar til å validere deres utlegninger. Å vise til slike utlegninger er imidlertid litteraturhenvisninger, ikke kildehenvisninger. Å vise til kollegaer som støtter det samme synet vedkommende selv gir uttrykk for, skaper likevel ingen legitimitet. Dette gjør ikke fortellingen eller historien mer sann. Forskerens oppgaver er ikke å skrive referater av hva andre har ment eller å benytte andres utlegninger kritikkløst. Det å henvise til hverandre innenfor eget nettverk er imidlertid typisk og svært utbredt for autorhistorikerne og prosessarkeologene ved Universitetet i Tromsø (UiT). Her presenterer jeg et knippe av eksempler fra historikere og arkeologer ved Norges arktiske universitet, som underbygger dette.

Men først, hvorfor henviser fagfolk ved UiT så utstrakt til hverandres tekster?

Der «meningstotaliteter oppstår»
I artikkelen Kjelmøyfunnenes (virknings) historie og arkeologi (1991) kommer arkeolog Bjørnar Olsen ved UiT inn på den arkeologiske kunnskapsproduksjonen.

Det jeg ønsker å vise er at disse rammene er historisk og kulturelt betinget, at de er forbundet med visse teknikker for representasjon, og at de løper langt utover det snevre faglige felt som her behandles. Med dette mener jeg at arkeologiske utsagn er vevet sammen med utsagn fra ikke-arkeologiske kontekster (inkludert politiske og kulturelle kontekster) i større meningstotaliteter hvor de gjensidig understøtter og reproduserer hverandres rimelighet og sannhet. Implikasjonen av dette er at arkeologiske utsagn (som andre utsagn) henter mye av sin aksept og verifikasjon fra slike meningstotaliteter, slike generelle rammer for hva samtiden oppfatter som rimelig og fornuftig å si.1

Her bruker Bjørnar Olsen eksempelet med hvordan de ulike dateringene etter utgravingene og undersøkelsene av fornminnene på Kjelmøy utenfor Kirkenes ikke bare bygger på faglige arkeologiske dateringer og kronologi, men også veves sammen med subjektive samtidspolitiske og kulturelle kontekster. For å underbygge sin påstand, viser han til samfunnsfilosofene Hans-Georg Gadamer (1960) og Michel Foucault (1977). Arkeologi knyttes sammen med politikk og kultur og blir til «meningstotaliteter».

Der «makt og viten henger sammen»
Bjørnar Olsen viser også til at dette «er et resultat av en historisk prosess der makt og viten henger sammen».2 For å forklare hvordan slike meningstotaliteter oppstår, viser han til «et vestlig kunnskapsarkiv» der fagfolk henviser til hverandres tekster.

Her kan tekster sirkulere, utveksles og kombineres. Politiske, lit[t]erære, filosofiske og arkeologiske utsagn henviser og kommuniserer med hverandre, slik at de gjensidig understøtter og reproduserer hverandres rimelighet og sannhet.3

Således skaper forskerne og fagfolkene seg et arkiv av samtidige meninger som hevder de samme synspunktene eller står for liknende perspektiver. Denne kunnskapsrammen skaper

(…) et slags konsensus: visse ting, visse typer utsagn, visse typer av arbeid synes korrekte. Arkeologer og geografer, misjonærer og etnografer, forfattere og politikere har alle bygd sine arbeider og sin politikk på denne enighet, som igjen har styrt seinere skribenter og beslutningstakere. Denne samstemmighet har karakteren av en regulert skrive- og forskningsmåte som domineres av påbud, perspektiv og ideologier tilpasset vestens og de herskendes behov. Den åpner for, gir rom for, visse utsagn; stenger av, forbyr, andre.4

Her forklarer Bjørnar Olsen at faglig artikler og forskningsarbeid reguleres og domineres av bestemte rådende politiske retninger, perspektiver og ideologier tilpasset de som behersker makten og viten. På denne måten opptrer de autoritært og bruker bare sine egne og likesinnede utsagn samtidig som de stenger ute divergerende synspunkter og perspektiver.

Denne bekreftende artikkelen skrev Bjørnar Olsen for 25 år siden (1991), i begynnelsen av sin karriere og da han var amanuensis ved Institutt for arkeologi ved UiT. I dag har han falt for eget grep. Som arkeologiprofessor leder han selv en regulert skrive- og forskningsmåte som domineres av påbud, perspektiv og ideologi og som ensretter og politiserer samisk og nordnorsk historie og arkeologi. Han har selv blitt et godt eksempel på at makt og viten henger sammen. Denne påviste etnopolitiseringen har jeg og vil jeg fortsette å dokumentere gjennom nye påfølgende teseframlegg.

Hvilke eksempler kan gis på akademikere ved UiT som henviser til hverandres tekster?

«Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork»
I den offentlige utredningen Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (1994), definerer historiker og arbeiderpartipolitiker Steinar Pedersen fylkesnavnet «Finnmark» slik.

Det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet «Finnmork». Det betyr «samenes land». På samisk bruker man i dag betegnelsen «Finnmárku», (…).5

Denne forklaringen gjentar historiker og arbeiderpartikollega Bård A. Berg ved UiT i boken Samisk kulturlandskap (2003) uten å henvise til at dette er avskrift.

Det geografiske området som i dag kalles Finnmark (Finnmárku), kommer av det gammelnorske ordet «Finnmork», som kan oversettes med «samenes land».6

Historikerne ved UiT har gjort fylkesnavnet «Finnmark» til et samisk eierbegrep.7 Her vises den dominerende ensrettingen tydelig samtidig som andre tolkninger er helt fraværende.

Avskrifter av kollegaer godkjennes som doktorgrad
Erik Opsahl har under utarbeidelsen av sin doktorgrad om Norsk innvandringshistorie ca.900–1537 (2007) ved UiT i liten grad henvist til kilder og levninger, men til det nettverket han selv var en del av. For eksempel i doktoravhandlingens kap.10 «Innvandring og norsk ekspansjon på Nordkalotten før 1537» (s.209–223), henviser han til i alt 72 notesteder. Av disse notehenvisningene utgjør 58 andre autorhistorikere, hvorav hele 45 av disse kun viser til tre historikere, alle ved UiT, mens bare 33 av notehenvisningene peker på tradisjonelle kilder.8 Og pussig er det at han henviser flest ganger (19 noter) til historikeren Einar Niemi som har hovedvekten av sine arbeider innen kvensk/finsk migrasjonshistorie, minoritets- og etnisitets-historie på Nordkalotten etter 1537, mest på 1800–1900-tallet, og ikke på vikingtid og middelalderhistorie i Nord-Norge 900–1537, som jo er tema for Erik Opsahls doktorgrad. Hva andre historikere måtte mene, kan dessuten ikke gjøres til historiske kilder. Et doktorgradsarbeid skal være forskningsarbeid, ikke avskrift av tekster fra nettverkskollegaer.

Et eksempel på at Erik Opsahl bedriver tekstavskrift fra nettverket ved UiT, er der han fastslår at samene kom under press fra nordmennene allerede fra slutten av 900-tallet.9

Dette systemet i nord, basert på samarbeid og respekt for samenes bosetningsområder, ser ut til å ha kommet under press alt fra slutten av 900-tallet.10

Her unnlater han til og med notehenvisningen. For dette er så godt som ordrett tatt etter det Bjørnar Olsen skrev i tidsskriftet Ottar (2000). Her skulle han i hvert fall ha tatt med litteraturhenvisningen.

Dette systemet basert på samarbeid og respekt for samenes bosetningsområdet synes imidlertid å bli satt under press fra slutten av 900-tallet.11

Henviser til kolleger framfor kildehenvisninger
I løpet av sin styringstid 1217–1263 avla kong Håkon Håkonsson fire korstogsløfter, to ganger til Det hellige land (1237, 1246) og to ganger til Baltikum (1241, 1252).12 I det 4. korstogsløfte som Håkon Håkonsson ga i 1252, nevner paven mer presist at kongen da ville dra på korstog mot «de hedenske sambitter» i Baltikum.13 Dette tror ikke autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) på, og framsetter derfor sin egen forklaringstese. Håvard Dahl Bratrein, Lars Ivar Hansen, Bjørnar Olsen, Stefan Figenschow og andre ved UiT henviser til hverandre når de gjentar at tolkningen av ordet «sambitæ», fra Håkon Håkonssons 4. korstogsløfte i 1252, skal legitimere at kongens 2. korstogsløfte i 1241 gjaldt for samene på Nordkalotten. Dette er ganske uakademisk og lite troverdig, men dessverre helt vanlig innen postmodernistisk og postprosessuell forskning. Spesielt når de unnlater å gjøre noen nærmere undersøkelse av de tallrike kildene som lokaliserer «sambitter» som folket på kontinentsiden av Østersjøen og overhodet ikke antyder at dette kan ha dreid seg om «samene» på Nordkalotten.14 Slike gale framstillinger blir det når de henviser til hverandres tekster innenfor eget nettverk og ikke går til kildene.

Kildebruk og kildekritikk er nødvendig, men hvorfor er også åpenhet og habilitet viktig når det skal dreie seg om historisk troverdighet?

Bokomtalen til Jukka Nyyssönen (2015)
Autorhistorikerne bruker ikke bare hverandres utlegninger som bevis for en sannhet, de skryter også hemningsløst av hverandre i nettverket. Men, det er viktig med troverdighet når en skriver historiske tekster. Det er også viktig å ha åpenhet og habilitet når en omtaler hverandres utgivelser. I Historisk tidsskrift (2015) har Jukka Nyyssönen en bokmelding av Hunters in Transition, An Outline of Early Sámi History (2014), forfattet av professorene Lars Ivar Hansen (historie) og Bjørnar Olsen (arkeologi) ved UiT. Denne boken er en engelsk oversettelse og nyutgivelse av deres ti år gamle bok Samenes historie fram til 1750 (2004). Gjennom bokomtalen kommer Nyyssönen med en nesegrus beundring av boken og dens forfattere, slik jeg har uthevet. Blant annet melder han følgende.

I boka har Hansen og Olsen tatt utgangspunkt i nye retninger blant annet innenfor urfolksforskning, hvor urfolk tas på alvor som historiske aktører (…). I boka bytter sentrum og periferi plass, og majoriteten blir «den andre»; dette har en frisk og relativiserende effekt. Boka er skrevet i opposisjon mot forenklende nasjonal historieskriving, som ofte opererer med klare og uproblematiserte etnisk-nasjonale avgrensninger.

(…) regionen [blir] hos Hansen og Olsen framstilt som en multikulturell sone av gjensidige fordelaktige kontakter og møter av forskjellig art. (…) Samene løftes fram som likestilte partnere i disse møtene. Dette er en frigjørende og frisk tilnærming sammenlignet med det gamle synet på samene (…). Med Hansen og Olsens verk har samiske historiske forhold som indre variasjon og forandring i tid og rom blitt klargjort som prosesser som ikke bare er tvunget på samene ovenfra (…), men er i denne boka gjort på en programmatisk og metodologisk tilstrekkelig og konsekvent måte.

Allerede her merker man at forfatterne opererer på en høyere akademisk genrenivå enn hva «outline» skulle tilsi. Følelsen blir forsterket av den forskningshistoriske tilnærmingsmåten i teksten (…). Det som er tiltrekkende i denne modellen er at den åpner for ny analyse av samisk historie (…). Dette åpner for en diskusjon av historisk forandring i samiske samfunn på en måte som befrir samene og forskerne for de mest forenklende modeller (…), i boka framstilles kontakt som noe positivt, ikke som kilde til korrupsjon av den «sanne» samiske etnisiteten. Samiske strategier i møtet klarlegges. Boka lar seg ikke lese som en kompensatorisk historie (…), men den er en grundig dokumentert oppdatering av det historiske bildet, der samene blir tillagt det historiske aktørskapet som samtidig forskning og tilgjengelig kilder åpner for. En av målsetningene, å presentere en rikere og mer kompleks historie, er gjennomført med god margin.

Verket er rikt i innhold, og kommentarene til faglige stridsemner og nye tolkninger er så mange at det ikke er mulig å gå [i] inn på alle her. (…) Verket hevder at «bestemte kriterier» for siidaenes organisasjon er vanskelig å påpeke, noe som er en holdbar påstand. (…) Empirisk bygger forfattere på ofringer av verdifulle gjenstander, som importerte gjenstander av metall, som har blitt tolket som en måte å unngå de ødeleggende sosiale effekter som individuell akkumulering av sånne artikler kunne ha. At slike tolkninger gjenskaper de mest romantiske ideer om samene, diskuteres ikke dypere i verket.

I tillegg til å være en rik kilde til kunnskap om samenes samfunn og kultur, konsoliderer verket den relasjonelle og konstruktivistiske tilnærmingen i samisk forskning. (…) Professorene gjør en god jobb i å dekke flere aspekter av den «finske» historie også, men flere poeng fra finsk forskning er ikke brukt. (…) Ellers diskuteres landrettighetene i verket på en god og kritisk måte, uten at det trekkes direkte konklusjoner i saken. (…) Samene valgte å bli del av det nyetablerte systemet, for å beskytte sine rettigheter, på samme måte som Hansen og Olsen betoner. (…) Verket avsluttes ved å tegne opp de nasjonale grenser i år 1751 – fortellingen i verket omhandler slik et krympende, men fortsatt eksisterende rom for samisk agens.15

Denne ukritiske rosen og ensidig positive omtalen av boken er skrevet av Jukka Nyyssönen. Bakerst i Historisk tidsskrift står følgende omtale av bidragsyteren: «Jukka Nyyssönen, f. 1970, dr.art, postdokstipendiat ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, UiT, Norges arktiske universitet».

Men Jukka Nyyssönen er ikke en upartisk person med et uhildet syn, verken på forfatteren eller på boken. Det Historisk tidsskrift ikke nevner, er at han tidligere (2012) var førsteamanuensis ved Institutt for historie og religionsvitenskap (IHR) ved UiT hvor bokforfatteren Lars Ivar Hansen var professor i historie. I dag (2015) er Jukka Nyyssönen forsker i det samtidig pågående forskningsprosjektet Etablering av kulturelle og territorielle grenser: Multikulturisme, etniske relasjoner og nettverk ved IHR der Lars Ivar Hansen fremdeles er professor og samtidig leder av dette forskningsprosjektet. Jukka Nyyssönen omtaler derfor en bok som hans tidligere og nåværende kollega og leder for forskningsprosjektet er medforfatter av. Videre er Jukka Nyyssönen ansatt som postdoktor ved Seksjon for kulturvitenskap ved Tromsø Museum, som omtalt i Historisk tidsskrift. Tromsø Museum – Universitetsmuseet er organisert som en egen enhet direkte under Universitetsstyret ved UiT, på linje med fakultetene og Universitetsbiblioteket. Ved denne Seksjon for kulturvitenskap er Dikka Storm amanuensis og konservator. Hun er ektefellen til Lars Ivar Hansen. Det er derfor lett å forstå beveggrunnen til at Jukka Nyyssönen er så udelt positiv til boken Hunters in Transition, An Outline of Early Sámi History når han både er kollega til forfatteren Lars Ivar Hansen og til forfatterens kone, Dikka Storm. Hadde Jukka Nyyssönen vært kritisk negativ til boken, ville han kunne ha utsatt seg selv for karrieretap. Nå derimot …

Kollegaen som «er fenomenal»
En annen som også varmhjertet roser sin nettverkskollega er doktorgradsstipendiat Sigrun Høgetveit Berg. Hun innleverte avhandlingen Trondenes kannikgjeld – makt og rikdom gjennom seinmiddelalder og reformasjon (2013) ved UiT. I forordet skriver hun blant annet følgende om sin veileder og professor i historie Lars Ivar Hansen ved Norges arktiske universitet.

Lars Ivar Hansen, du er fenomenal. I vårt meir enn 13 år lange akademiske samliv har du vore ei kjelde til inspirasjon (…).16

Samtidig lister hun opp 17 av Lars Ivar Hansens artikler og bøker i listen over «litteratur og kjelder» i sin doktoravhandling. Slik må hun som kollega tidlig krøkes. Også det å sammenblande litteratur og kilder som hun gjør, vil fungere som en regulert skrive- og forskningsmåte som domineres av påbud, perspektiv og ideologier, for igjen å sitere Bjørnar Olsen.

Advarsel fra svensk universitetshold
Den utstrakte bruken av henvisning til andre forskeres arbeider, blir det også advart mot fra svensk eksperthold. I tidsskriftet Heimen (2016) skriver fil.dr. Olof Holm, som er redaktør ved Riksdagsbiblioteket och Centrum för medeltidsstudier vid Stochholms universitet, debattinnlegget «Materiell kultur och samisk etnicitet» som en kildekritisk kommentar til Hilde Rigmor Amundsen og Kristin Os mot deres kildebruk.

Det rör sig då om föremål som beskrivs som «av samisk type», «av østlig karakter», som «er kjent innen samisk område», som «oftest finnes i samiske kontekster» eller på liknande sätt. Inte i något fall redovisas underlaget för dessa karakteriseringar, utan författarna hänvisar till andra forskares arbeten. Går man till dessa arbeten och granskar den empiri som finns visar sig dock den samiska anknytningen i flera fall vara osäker eller gälla senare perioder än föremålens samtid.17

Olof Holm skriver videre at hverdagslige redskap, våpen og draktdetaljer utgjør knapt de mest egnete kildene for å studere etnisitet i materiell kultur, og stiller spørsmålet:

För varför skulle till exempel ett praktiskt verktyg enbart ha kommit till använding inom en etnisk grupp inom ett visst område?18

Han påstår at de beste sjansene for å iaktta etnisk betingete forskjeller i materiell kultur under jernalderen og tidlig middelalder i Skandinavia er å finne innen bygningskultur og det som relaterer seg til den religiøse sfæren. Til sitt forsvar henviser Hilde Rigmor Amundsen og Kristin Os til den postprosessuelle arkeologen Ian Hodder og sosialantropologen Fredrik Barth. Her er nok et argument om hvordan arkeologene har forlatt sin egen vitenskap til fordel for sosialantropologien.19 Arkeologi har blitt til politikk.

Fotnoter

  1. Bjørnar Olsen, «Kjelmøyfunnenes (virknings) historie og arkeologi», Viking, 1991:66.
  2. B. Olsen, 1991:68.
  3. B. Olsen, 1991:82.
  4. B. Olsen, 1991:83.
  5. NOU 1994:21, 1994:17.
  6. Bård A. Berg, «Kap.1. Den samiske veidekulturen fram til år 1600», Samisk kulturkunnskap, 2003:21.
  7. Se tesen Fylkesnavnet «Finnmark» gjøres til samisk eierbegrep, www.finnmarkforlag.no 01.10.2015.
  8. Andre historikere: Einar Niemi (19); Lars Ivar Hansen (18), Håvard Dahl Bratrein (8) og andre forfattere (13). Kildehenvisninger: Diplomatarium Norvegicum (10); Regesta Norvegica (3); Norges gamle Love (10); Egil soga (2); Islandske Annaler (3), Theodricus Munk, Norges historie (3); Håkon Håkonssons saga (2).
  9. Sml. tesen Nordmennene «stresset» og «presset» samene, www.finnmarkforlag.no 24.09.2016.
  10. E. Opsahl, 2006:211.
  11. Bjørnar J. Olsen, «Nye tider, nye skikker. Om å leve sammen som samer og nordmenn for 1000 år siden», Ottar, nr.229, 1-2000:36.
  12. Trond Gabrielsen, Kong Håkon Håkonssons korstogsløfter 1237–1252, bacheloroppgave i historie, UiO 2005.
  13. RN I nr. 868; DN I nr. 46.
  14. Se tesen Flytter kongens korstogsløfte (1241) – fra Baltikum til Nord-Norge.
  15. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, «Hunters in Transition, An Outline of Early Sámi History», 2014, av Jukka Nyyssönen, Historisk tidsskrift bd. 94, nr. 1-2015:149-154.
  16. Sigrun Høgetveit Berg, Trondenes kannikgjeld – makt og rikdom gjennom seinmiddelalder og reformasjon, 2013:1.
  17. Olof Holm, «Materiell kultur och samisk etnicitet. En källkritisk kommentar till Hilde Rigmor Amundsen och Kristin Os», Heimen 1/2016, 2016:93.
  18. O. Holm, 2016:95.
  19. Se tesen Den postprosessuelle arkeologien – som sosialantropologi, www.finnmarkforlag.no.

Finnmark Forlag © 2008