Bringer politiske holdninger inn i forklaringene

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
9. september 2015

Den underliggende politiske holdningen i autorhistorikernes historieforklaringer identifiseres med den «samiske revitaliseringen». Det vil si at de skriver ut fra et bestemt politisk samisk perspektiv, en politisk etnisk grunnholdning. På denne måten sikrer de seg også store summer forskningsmidler fra Norsk Forskningsråd, Sametinget og gjennom forskningspotten til Universitetet i Tromsø (UiT).

Den samiske revitaliseringa
Da UiT ble etablert på 1970-tallet, i kjølvannet etter den vestlige «kulturrevolusjonen», var den politiske radikale bevegelsen sterk i Tromsø og Nord-Norge. Den politiske venstresiden i landsdelen var da svært aktiv både i historielaget og blant arkeologene, på museene, på universitetet og lærestedene. I et intervju med professor Einar Niemi (2013) ved UiT framgår blant annet følgende dialog med Åsa Elstad.

[Einar] - Særlig hadde den samiske revitaliseringa, den moderne samerørsla, mykje [å] seie. Ingen kunne stille seg likegyldig til den.

[Åse] «Universitetet i Tromsø blei jo også kalla det raude universitet?»

[Einar] - Ja, det er ikkje tvil om at mykje av forskinga var aksjonsprega. Vi tok utgangspunkt i samtidige problemstillinger, og slik nådde teorien oss igjen. Historikerfaget er eit produkt av si eiga samtid, vi er sjølvsagt ikkje objektive i absolutt forstand. Slik blei det med mange av mine arbeid også, ikkje minst forskinga på samisk og kvensk historie.1

Vi er selvsagt ikke objektive i absolutt forstand, sier historieprofessoren, og innrømmer at dette har preget mye av hans arbeider, spesielt innen samisk og kvensk historieforskning. Men, er det å unnlate objektivitet i forskningen helt i orden?

I en biografiske omtale av språkforsker, etnograf og kulturhistoriker Just Qvigstad (1853–1957), kritiserte historikeren Einar Niemi ham for ikke å ha opponert mot fornorskingspolitikken som ble ført under hans levetid. Likevel var Just Qvigstads arbeider så omfattende at både forskere og samer som engasjerte seg i «revitaliseringsprosessen» bruker Qvigstads publiseringer.

Det omfattende kultur- og språkhistoriske materialet han [J.Q.] samlet inn og publiserte, blir stadig brukt av nye generasjoner forskere og lesere, også av samer som engasjerer seg i den samiske revitaliseringsprosessen.2

Noen som ikke hadde den samiske revitaliseringen som «den dominerende grunnholdninga» før Altasaken dukket opp rundt 1980, var Finnmark Arbeiderparti. Historiker Steinar Pedersen (2012) kritiserer sitt eget partis holdning på den tiden slik.

Det var samenes laverestående språk og kultur som hadde hindra den materielle utviklingen. Derfor var en revitalisering av denne kulturen noe man [Finnmark Arbeiderparti] ønsket å forhindre. En slik revitalisering ville komme i konflikt med grunnleggende sosialdemokratiske idealer om materiell likhet mellom mennesker.3

Disse gamle politiske fordommene og holdningene, var det både historikerne og arkeologene gjorde opprør mot ved at de blandet den samiske revitaliseringen inn i sine faglige forskningsutredninger. Den samiske revitaliseringen, den politiske samebevegelsen, hadde mye å si for de akademiske fagmiljøene. Den betydde at disse ble sterkt etnisk politiserte.

Teorier ut fra politiske problemstillinger
Vi tok utgangspunkt i samtidige problemstillinger, og slik nådde teorien oss igjen, forklarer Einar Niemi. Dette stemmer med tesene jeg framlegger samlet under den delen som omhandler manglende og spekulative forskningsmetoder.4 Historikerne spesielt, men også andre faggrupper ved UiT, praktiserer en autoritativ perspektivisme og i mangel av vitenskapsteori anvender de egne metodologiske konsepter. Videre benytter de seg av en spekulativ samisk urbefolkningsteori og bruker den logiske empirismen for å skape en syntetisert framstilling av etnisk historie. Denne «forskningsverktøykassa» har de skapt for å kunne ha «teorier» ut fra samtidige politiske problemstillinger om samisk og kvensk historie. Dette er selvsagt ikke faglig objektivt, noe Einer Niemi også erkjenner.

Samepolitikken inn i undervisning og forskning
Autorhistorikerne ved UiT anvender «aksjonsforskning» i stedet for å bruke vitenskapsteori. De har forlatt de kildehistoriske årsaksforklaringene til fordel for politiske formåls- og anvendelsesårsaker. I en debattserie i den samiske avisa Ságat (2011), om «urfolksstatus, rettigheter og historie», skriver Einar Niemi blant annet følgende om hvordan enkelte sider ved samepolitikken har vært framtredende i hans faghistoriske innlegg.

(…) en vesentlig del av grunnlaget for urfolkspolitikken er prinsippet om (…) «positive særtiltak» (som også har vært kalt «positiv diskriminering», «positiv forskjellsbehandling», «positive tiltak» osv.). (…) særtiltak er prinsipp og redskap for måloppnåelse, både i kjønnspoltikken og samepolitikken. (…) Mine innlegg har vært et forsøk på å bidra til en mer ryddig debatt om samiske rettigheter.5

Her ser det ut som om Einar Niemi går med hele sin historiefaglige tyngde inn i den dagsaktuelle politiske debatten om samepolitikken. Det han i realiteten gjør, er å gå motsatt vei. Han søker å bringe sine egne og sitt nettverks politiske holdninger inn i historiefaget og i de historiske forklaringene, blant annet når ILO-konvensjon nr.169 om urbefolkninger og stammefolk av 1989 og Lappekodisillen av 1751 skal forklares.

Lappekodisillen var som kjent et tillegg til grenseavtalen mellom Norge og Sverige. Det er ikke tvil om at den var farget av de ideologiske strømningene i tida som var i favør av kollektive rettigheter. (For en instruktiv oversikt viser til Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens «Samenes historie»).6

Når Einar Niemi og hans nettverk i dag argumenterer for å gi samene positive særtiltak og særrettigheter på bekostning av nordmennenes, må forhistorien omdefineres, som i dette tilfellet med begreper som «ideologiske strømninger i tida» og datidens «kollektive rettigheter». På denne måten gjør han «ideologiske strømninger» før i tida til «politiske strømninger» ved UiT i dag. I det samme leserinnlegget minner han sin historikervenn Steinar Pedersen om ikke å glemme sammenblandingen av fag og politikk.

Har min gamle venn [Steinar] Pedersen i sin politiske debattiver glemt seg selv som historiker?

Men, det er ikke bare historikerne ved UiT som bringer politiske holdninger inn i de akademiske forklaringene, også arkeologene gjør det. Er det legitimt å bringe egne og nettverkets politisk holdninger inn i de faglige forklaringene i historisk og arkeologisk forskning og fortelling? Har vi eksempler på politisk innhold i vitenskapelige arbeider også fra arkeologer ved UiT?

«Destabilisere bildet av det norske i forhistorien»
Som historiker kan jeg bli overrasket over hvor langt enkelte åpent og disfavoriserende går ut og erkjenner politisk innleggelse i akademiske fag. Her bringer jeg et eksempel fra arkeologien. Da Anders Hesjedal avsluttet sitt doktorgradsstudium i 2001 og framla den akademiske avhandlingen Samisk forhistorie i norsk arkeologi 1900–2000, ga han blant annet følgende konklusjon i sitt sammendrag til forskningsprosjektet.

Gjennom over hundre år har samisk forhistorie levd i skyggen av norsk nasjonal arkeologi. Det nasjonale rammeverket som forhistorien i stor grad er produsert innenfor synes å umuliggjøre minoritetshistorie. E[n] viktig del av samisk forhistorie og annen minoritetsforhistorie i Norge ville derfor være å dekonstruere7 den norske nasjonale forhistorien. Norsk forhistorie har til de grader vært konstruert som en nasjonal enhetlig fortelling at man etter hvert har begynt å tro at denne fortellingen er en rekonstruksjon av den ene virkeligheten som fantes. Noe av det viktigste i arkeologi i Norge vil være å forsøke å destabilisere bildet av det norske i forhistorien.8

Tydeligere politiske intensjoner gjennom arkeologien enn dette, kan vel vanskelig formuleres.

«Nødvendig å gå bak det konkrete bevismaterialet»
Da arkeologene trakk sosialantropologien inn i arkeologisk kunnskap, skapte dette også en rivalisering blant arkeologene om å forvalte den riktige tolkningen. Under arkeologidebatten «the stallo controversy» på 1990-tallet, om hvorvidt stallotuftene skulle tolkes som rudimenter etter pastoral reindrift eller spor fra samiske jegersamfunn, ble arkeolog Inger Storli kritisert av arkeolog Christian Carpelan, fordi hun «valgte å erstatte lærd teori med populistisk propaganda».9 Han mente at arkeologer lett ble forført og ledet på villspor av postprosessuell «teori». Inger Storlis tolkning av stallotuftene, som politiske og symbolske markører for reindriftssamenes «eksklusive rettigheter til beiteland», karakteriserte Carpelan som «nonsens». Dette var et begrep han hadde hentet fra boka Debating Archelogy (1989) av Lewis R. Binford, der forfatteren argumenterte mot den postprosessuelle arkeologien. Professor i arkeologi Inga-Maria Mulk (1993) fra Lule-regionen i Sverige var også kraftig i sine ordelag da hun polemiserte mot Storli for å ha «konstruert en falsk virkelighet som bare venter på å bli avslørt».10 Mulk mente at stallotuftene er spor fra samiske jegersamfunn. Sammen med medforfatter Tim Bayliss-Smith (1999) hevder de at

(…) for å forstå «the stallo controversy» fullt ut er det nødvendig å gå bak det konkrete bevismaterialet og måten det skal tolkes på.11

På denne måten hevdet de at stallotuftene var brukt av reinsdyrjegerne fram til tamreindrifta erstattet jakten i løpet av 1500-tallet. Med uttrykket å gå bak det konkrete bevismaterialet, forstås å erstatte objektivt bevismateriale med subjektive meninger og politisk-ideologiske holdninger.

«Akseptabel tolkning for samer i dag»
Arkeolog Anders Hesjedal (2000) har størst sympati for Inger Storlis tolkning av stallotuftene. I doktoravhandlingen om den arkeologiske forskningshistorien, uttrykker han dette slik.

Storlis versjon av forhistorien, er helt klart en utgave som er akseptabel for samer i dag, kanskje mer akseptabel enn den tolkningen som hevdet at det samiske jakt, fiske og fangstsamfunnet eksisterte nesten helt opp i mot vår egen tid. (…). Beiterettigheter for moderne tamreindrift kunne få en sterkere basis dersom man kunne etablere en tusenårig kontinuerlig bruk av landet til tamreinbeite. Moderne samisk identitet ville også kunne bli bekreftet på andre måter gjennom en tolkning à la Storli.12

En slik uttalelse hadde vært forståelig om den ble framlagt under et same-politisk møte, men er langt fra noen faglig og nøytral argumentasjon i et objektivt, vitenskapelig arkeologisk forskningsarbeid. Anders Hesjedal vedgår videre at Inga-Maria Mulk og Tim Bayliss-Smith

(…) har sikkert rett i påstanden om at en tidlig datering av tamreindrifta à la Storli og Aronsson kunne passe godt til noen av dagens samepolitiske krav.13

Selv på doktorgradsnivå blandes arkeologisk fag med samtidsaktuell samisk politikk om rettighetskrav til land. Og dette gjør doktoranden til tross for at han i den akademiske avhandlingen viser til debatten om at arkeologi og politikk ikke hører sammen.

Arkeologi og politiske rettighetskrav
Under den 11. nordiske samekonferansen i Tromsø 1980 ble det vedtatt en resolusjon som definerte samene som et særskilt folk med egen etnisitet. I debatten som fulgte, kom spørsmålet om arkeologene skulle uttale seg om samenes eventuelle urfolkstatus. Anders Hesjedal formulerer konflikten slik.

Et av hovedargumentene mot at [arkeologene] i 1981 skulle vedta at samene hadde status som urbefolkning var at arkeologi og politikk ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Arkeologi skulle være en nøytral vitenskap som skulle fremskaffe og forvalte objektiv kunnskap om fortiden. (…) Arkeologer må ikke «la seg bruke» til å legitimere etniske gruppers rettighetskrav gjennom arkeologisk materiale.14

Likevel var det det som skjedde. Arkeologene har etter 1981 brakt politiske holdninger via sosialantropologiens etniske teori inn i arkeologisk tekstproduksjon. På denne måten misbruker de arkeologisk kunnskap som politisk middel på samme måte som historieprofessor Einar Niemi innrømmer at han gjør i historiefaget.

Fotnoter

  1. «Det er ikkje berre plikta som driv verket». Intervju med professor Einar Niemi, av Åsa Elstad, Historikeren nr. 3-2013:28.
  2. E. Niemi, «QVIGSTAD, Just Knud», NBL 2R bd.7, 2003:297.
  3. Steinar Pedersen, «Finnmark Arbeiderparti og samene», i Thor Robertsen, red. Finnmark Arbeiderparti – fra en håndfull til folkemakt, 2012:291.
  4. Trond Gabrielsen, teser Del I: Manglende og spekulative forskningsmetoder.
  5. E. Niemi, «Urfolksstatus, rettigheter og historie», Ságat nr. 238, 08.12.2011:17.
  6. E. Niemi, 08.12.2011:17.
  7. Dekonstruksjon (Jacques Derrida) er et av de metodologiske grepene som postmodernistene og autorhistorikerne bruker. Sml. tesen Mangler en vitenskapsteori – anvender egne «metodologiske konsepter».
  8. Anders Hesjedal, 2000:291.
  9. Christian Carpelan, 1993:24 i A. Hesjedal, 2000:210. Sml. tesen «Stallotufter» gis samisk opphav og bruk.
  10. Inga-Maria Mulk, 1993:28 i A. Hesjedal, 2000:212.
  11. I.-M- Mulk og Tim Bayliss-Smith, 1999:389 i A. Hesjedal, 2000:218.
  12. A. Hesjedal, 2000:218; Mulk og Bayliss-Smith, 1999:389.
  13. A. Hesjedal, 2000:221.
  14. A. Hesjedal, 2000:288.

Finnmark Forlag © 2008