«Stallotufter» gis samisk opphav og bruk

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
13. september 2015

Ifølge skriftlige kilder foregikk finneferdene til fjells sammenhengende fra Ottars tid (o.860) og fram til den siste ferden som omtales vinteren i 1310–1311, da kong Håkon Magnusson sendte Gizur Galli til «Finnmork» etter skatten. Regelmessig sendte kongene, nærmest årlig over en periode på vel 450 år, sine syslemenn opp på fjellet til finnene for å handle og kreve inn skatten av dem. For eksempel sies det om Torolv Kveldulvsson at hans «Finnmarksferd» (o.887) gikk fra Torget «til fjells», derfra dro han «austetter på fjellet» og «kom ned av fjellet i Vefsn» der han dro «til garden sin på Sandnes».1 Sagaen beskriver lokaliseringen av Finnmark slik: «Finnmarka femner om mest heile det øvre landet like langt søretter som Hålogaland det ytre landet».2 Ombudsmennene hadde vanligvis med seg et følge på 30 personer og for dit som regel på vinterstid, der de ble værende opptil noen måneder. Kan så arkeologiske undersøkelser og funn fortelle oss noe mer om disse oppholdene på fjellet?

«Stallotufter» og «rekkeildsteder»
Denne langvarige aktiviteten fra kongenes ombudsmenn har satt sine fysiske avtrykk i landskapet. For å kunne oppholde seg flere måneder under mørketid og på vinterkalde fjellpartier til dels over tregrensen langs Kjølen i Nord-Norge, trengte de boplasser med ildsted, både i gammene og utenfor. Etterlatte fornminnespor fra slike anlegg og arkeologiske enkeltfunn, bekrefter kildeskriftenes opplysninger om syslemennenes tilstedeværelser, selv om ikke alle tolker disse slik. Sporene er i dag kjent gjennom funn av såkalte «stallotufter» og «rekkeildsteder». Spørsmålet er hvordan disse tuftene har vært tolket? Hvordan tolker og beskriver arkeologene ved Universitetet i Tromsø (UiT) disse «stallotuftene»?

Kjennetegn, bruksperiode og lokalisering
Stallotufter er runde eller ovale tufter med en innvendig diameter på om lag 4–6 m, markert med en nedgravd golvflate med ildsted og en opphøyd voll omkring. Det spesielle kjennetegnet for disse tuftene, er at de ligger i grupper på 2–15 stykker, sjelden flere enn åtte, og anlagt i en lenke eller en rekke etter hverandre. Derav også navnet «rekkeildsteder». Kildene forteller at syslemennene vanligvis hadde 30 huskarer med seg på ferdene. Med fire mann i hver gamme kan antall personer samsvare godt med antall gammer innen hver lokalitet.

Bruksperioden synes å ha vært fra vikingtid og tidlig middelalder. Det er funnet nærmere 60 slike lokaliteter på nåværende norsk og svensk side av Kjølen, spredt over et område mellom delelinjen Vennesund-Jämtland3 (sør i det gamle Hålogaland) og nordover til skillelinjen Malangen-Trerikrøysa (nåværende Finnmarks sørvestlige grense). Tuftene ligger fra 550–850 m o.h. Utgravninger påviser likhetstrekk med gammekonstruksjoner.4 Enkeltfunn av et spinnehjul på en av stallotuftplassene, kan bekrefte kvinners nærvær. Hvis vi plotter utbredelsen av stallotuftene inn på et kart, der også riksombudsmennenes boplasser er avmerket, framgår det tydelig en korrelasjon mellom det kildene oppgir som ombudsmennenes ferder opp på fjellet fra sine hjemplasser i Hålogaland og stallotuftenes geografisk lokaliseringer.

Forklaring av navnet «stallo»
Hva kan så navnet «stallo» fortelle? Ordet knyttes både til mytologiske og konkrete forklaringer. I oppslagsverket The Saami. A Cultural Encyclopaedia (2005) forklares ordet stállu med en samisk sagnfigur («a Saami mythical creature»). I tillegg har ensyklopedien denne konkrete forklaringen.

It has been suggested that stállu is of Scandinavian origian, and it has been related to the Norwegian word ståle meaning ’a big, strong man’ (…and) stål ’steel.5

I Konrad Nielsens Lappisk ordbok (1962) gir forfatteren bortimot den samme forklaringen av «stallo» som en stor samisk (eventyr)skikkelse og «stálŏstit» for en som lever som en stallo, for seg selv og uten å ha samkvem med andre.6 Kanskje var det slik på stumhandelens tid. Sjøsamen Anders Larsen (1870–1949) skriver derimot i artikkelen Om sjøsamene, utgitt av Just Qvigstad (1950), dette om begrepet «stallo».

(…) mange forskere antar at stallo fra først av har vært det navn som samene fordum gav skattekreverne.7

Altså, norske skattekrevere som brakte «stål» (metall, mynter) med seg. Som en delvis støtte for dette synet sies det også i Samenes historie fram til 1750 at

Samene i dette området kalte tuftene for «stallo»- eller «jehna»- (dvs. «jette»-)tufter, og det knyttet seg sagn og forestillinger til dem, om at de skulle være tufter eller graver etter andre enn samene i trakten.8

Dateringer av stallotufter
Dateringer av stallotufter viser at flertallet av disse, både i Norge og Sverige, ble etablert i tidsrommet 600–1300-tallet. I den første fasen (–800) foreligger det få dateringer. I den andre fasen (800–1050), vikingtiden, øker antall stallotufter sterkt. I den tredje fasen (1050–1250), middelalderen, når stallotuftene et høydepunkt i utbredelse og omfang på svensk side av Kjølen. I løpet av den fjerde fasen (1250–1400) skjer det en markant tilbakegang i etableringen av stallotufter, spesielt på 1300-tallet.9 Dette samsvarer godt med opplysningene i de historiske kildene om riksombudsmennenes handels- og skatteferder oppe på fjellene i denne perioden. I tillegg er det også dokumentert noen sekundære bruksfaser i tiden rundt 1600-tallet, men disse må ses på som uavhengig av etableringsbruken, kanskje brukt under kristnings- og misjonstiden.

Stallotuftenes likheter med rundgammen
Stallotuftene har formlikheter med de samiske gammene, bealljegoathi med buesperrekonstruksjon og et ildsted árran10 i midten. Både plan og utforming har ført til at arkeologer og etnografer har satt stallotuftene i sammenheng med den samiske rundgammen. Problemet med dette er bare det at mange folkeslag og kulturer brukte tilsvarende boligkonstruksjoner under vikingtid og middelalder, spesielt når det gjaldt temporære bosetninger. I dag kjennes over 100 forskjellige navn på gammetyper, gitt etter eier, folkegrupper/etnisitet, bruk, konstruksjoner eller sted. Så selv om det er samene som lengst har beholdt denne tradisjonelle byggeskikken, kan ikke byggeskikk eller arkitekturlikheten til samiske boliger eller telt gi noen sikker bekreftelse på hvem det var som etablerte og brukte disse stallotuftene.

Funntomheten i stallotuftene
Funntomheten i undersøkte stallotufter har forundret forskerne, ettersom det har vært funnet rikelig med (metall)funn på andre samiske boplasser og offersteder. Og der det foreligger arkeologiske funn, kan ikke disse påvise typiske samiske fangstboplasser, gjennom blant annet funn som spinnehjul av kleber, orientalske glassperler, krittpipefragmenter, vinkeljern og så videre. S. D. Hedmann (2003) mener også at funn av vekter og en rekke mynter på stalloboplasser gir en direkte indikasjon på en handel mellom samene og det omkringliggende samfunn i vikingtiden. Funnfattigheten på stalloboplassene omfatter ikke bare arkeologisk materiale, men også osteologisk materiale.11 Dette kan best forklares ved at stallotuftene var i sekvensielt bruk og da over et kortere tidsrom. Spesielt mangelen av reinbein bør framstå som et tankekors for arkeologene ved UiT, ettersom dette gjør det særdeles vanskelig å forklare disse som samiske villreinfangst- eller tamreinboplasser. Hvordan har så arkeologene ved UiT forklart stallotuftene?

Arkeologer (UiT) tolker stallotuftene som samiske
Selv om flere har satt stallogammene i sammenheng med kongens skattlegging og norrønt opphav og bruk, er det i dag flere andre tolkningstradisjoner som dominerer og som alle knytter tuftene til etnisk tilhørighet. Følgelig er spørsmålet om stallotuftene også en av de samiske sentralmytene. Av de som hevder at stallotuftene var av samisk opphav og bruk, foreligger disse og til dels motstridende antakelsene.12

  1. Samisk villreinfangst: For godt over 50 år siden tolket etnografen Ernst Manker (1960) stalloboplassene som samiske sommer- og høstboplasser for villreinfangst, ved å knytte tuftene opp mot den samiske byggeskikken med buesperreteknikk. Tre tiår seinere foreslo også UiT-historikeren Lars Ivar Hansen (1990) å knytte stallotuftene til villreinfangst om seinsommeren og på høsten. Samene hadde da vinteropphold enten i skogregionen på svensk side av Kjølen eller i fjordene og langs kysten i vest. Arkeologen Inga-Marie Mulk (1994) fra Lule region i Nord-Sverige knytter derimot stallotuftene til fjellsamisk villreinjakt om høsten fordi de bærer spor etter lette konstruksjoner med buesperrer som må ha vært kledd med en teltduk laget av skinn eller never. UiT-arkeologen Ingrid Sommerseth (2009) ved Tromsø Museum knytter også stallotuftene til samiske jakt- og fangstgrupper som hadde villrein som økonomisk hovednæring, men ikke til vinterbruk.
  2. Kystsamisk sommer- og høstboplass: Arkeologen Evert Baudou (1981) tolket stalloboplassene som de vestlige kystsamenes sommer- og høstboplasser. Ut fra tuftenes likheter med de kystsamiske gammene, avtegnet dette kystsamenes utnyttelse av innlandet til jakt, fiske, fangst og høsting.
  3. Samisk tamreindrift: Flere har derimot ment at stallotuftene representerer samisk tamreindrift, men det er uenigheter om når på året disse kan ha vært brukt. I. Bergman m.fl. (2008) mener stallotuftene var robuste konstruksjoner og bygd for stasjonær tamreindrift om vinteren under vikingtid. Overgangen fra villreinfangst til tamreindrift forklares ved den økende kontakten med de norrøne høvdingdømmene langs kysten. UiT-arkeologen Inger Storli (1994) ved Universitetsmuseet tolker derimot stallotuftene som fjellsamiske sommerboplasser for tamreindrift. Argumentasjonen for dette baserer hun på funn av et spinnehjul i en av tuftene samt funn av groper nær boplassen som hun tolker som melkegroper.

Alle arkeologene ved UiT, men også historikerne der, påstår at stallotuftene var opprinnelige samiske boplasser, og dette framsetter de uten tvil eller motforestillinger. De er riktignok uenige om hensikten med den samiske bruken og når på året boplassene var i bruk. Men, ingen av dem drøfter muligheten for en norrøn etablering og bruk, så langt jeg har hatt tilgang til deres arbeider.

Likevel finnes det andre forskere som tidligere har undersøkt problemstillingen og kommet til et annet resultat. Av de som hevder at stallotuftene var av norrønt opphav og bruk, foreligger disse akseptene.

  1. Norsk fangstaktivitet, handel og skattlegging: Etnologen R. Kjellström (1983) hevder at stallotuftene er rudimenter av solide torvhus som har likheter med norrøne torvhus i vest og at tuftene derfor kan knyttes til fangstaktivitet, handel og skattlegging drevet av nordmenn bosatt langs kysten i Nord-Norge.
  2. Skattekreving: Som nevnt viser sjøsamen Anders Larsen (1950) til flere forskere som har ment at stallo var det navnet samene hadde satt på de norske skattekreverne i gamle dager.

Etter deres og mine vurderinger viser både kildeskrifter, predanier (muntlige fortellinger), arkeologiske undersøkelser og løsfunn, stallotuftenes morfologi (lokaliseringer, byggeskikk, dimensjoneringer) og tidsperiode (vikingtid-høymiddelalder)13 at «stallotuftene» mest sannsynlig var syslemannsgammer som ombudsmennene benyttet i tiden omkring 860–1310 til finneferder for å drive handel og skattekreving. Disse lå på faste handels- og skatteinnkrevingssteder og skattleggingen skjedde på vegne av det norske kongedømmet.

Ser bort fra det kulturelle landskapets kontekst
Hovedinnvendingene mot en tolkning av stallotufter som spor etter samisk tamreindrift eller samiske fangstboplasser, er at forskerne ser helt bort fra det kulturelle landskapet kontekst, slik Anders Hesjedal omtaler dette i doktorgradsavhandlingen om Samisk forhistorie i norsk arkeologi (2000) han innleverte ved UiT. Den første innvendingen er som nevnt stallotuftenes beliggenhet og spredning langs reiserutene til kongenes finneferder i den tiden disse foregikk, mye omtalt i det rikholdige sagamaterialet. Den andre hovedinnvendingen er «den korte avstanden» fra stallotuftene til «andre boplasser, fangstgropesystemer, offerplasser og graver» av samisk opprinnelser.14 Dette landskapets kulturelle kontekst forsterker tolkningen av stallotufter som spor etter de norske skatteleggerne.

Bruk og misbruk av arkeologisk kunnskap
I en artikkel om bruk og misbruk av arkeologisk kunnskap (1999) kom arkeologene Inga-Marie Mulk og medforfatter Tim Bayliss-Smith inn på de ulike tolkningene av stallotuftene. Begrunnelsen de gir for å avvise en mulig bruk av disse av norske skattekrevere, er noe spesiell.

De tidlige tolkningene av stallotuftene, som for eksempel rester etter germanske stammer eller norske skatteinnkrevere, kan man i dag avvise og de er ifølge forfatterne [Mulk /Bayliss-Smith] eksempler på den tankegangen som fratok samene en egen forhistorie. 15

Hvorvidt stallotufter brukt av norske skattekrevere skulle «frata samene en egen forhistorie» er et noe utsøkt argument, ettersom det var skatten og handelen med finnene denne bruken av stallotuftene dreier seg om. En norsk bruk av stallotuftene fra riksombudsmennene til dette formålet, støtter samenes forhistorie ved den sterke rollen finnene spilte i datidens kongelige klovarehandel og skattlegging.

Fotnoter

  1. Egilssoga, 1994:27, 35.
  2. Egilssoga, 1994:34.
  3. Dette samsvarer med brevet fra omkring 1300 som beskriver grensa på Kjølen mellom Jämtland, Finnmark og Hälsingland: Grenselinja går vest fra Lierne (Finnliene, i Nord-Trøndelag på grensen mot Jemtland) og nord til Straum (Ströms sogn i det nordøstlige Jemtland), i NgL 1R II, 1848:490-491; RN II nr. 1062, 1978:376; Oscar Albert Johnsen, 1923:11. Der hadde jemtene rett til å jakte dyr og ekorn 19 raster nord på Finnmark fra Straum.
  4. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:93-97; Ingrid Sommerseth, 2009:103.
  5. Ulla-Maija Kulonen m.fl., 2005:408.
  6. Konrad Nielsen, bd. III, 1962:551-552.
  7. Anders Larsen, [1947] 1950:40.
  8. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:96.
  9. Ingrid Sommerseth, 2009:107, 235.
  10. Samisk árran, ildsted i en gamme/kåte, et ord lånt fra urnordisk aRina, steinplate, helle, brennalter. Se Mikko K. Heikkilä, 2014:113.
  11. Ingrid Sommerseth, 2009:234, 255-258.
  12. Ingrid Sommerseth, 2009:237f.; Inger Storli, 2006:26-27; Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:96.
  13. Ingrid Sommerseth, 2009:107, 235.
  14. Anders Hesjedal, Samisk forhistorie i norsk arkeologi 1900–2000, UiT 2000:215.
  15. Inga-Marie Mulk og Tim Bayliss-Smith, The representation of Sami cultural identity in the cultural landscapes of northern Sweden: the use and misuse of archaeological knowledge, 1999:389 i Anders Hesjedal, 2000:218.

Finnmark Forlag © 2008