Konstruerer en «norsk kolonisering av samisk land»

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
26. november 2015

Historikere ved Universitetet i Tromsø (UiT) har framsatt en teorihypotese om at den opprinnelige urbefolkningen i Troms og Finnmark utviklet en samisk identitet gjennom kontakt med omkringliggende folk.1 Forfatterne bak boken Samenes historie – fram til 1750 hevder at dette skal ha skjedd omkring Kristi fødsel («fra slutten av siste årtusen f.Kr.»). Denne teorihypotesen strider blant annet mot nyere finske språkforskere som har konkludert med at ursamene ikke var de opprinnelige folkene på Nordkalotten ettersom de innvandret dit først etter vår tidsregnings begynnelse (o.100–600 e.Kr). Teorihypotesen strider også mot sagalitteraturen og andre kildeskrifter som uttrykker de tidligste rikskongenes aktiviteter på Nordkalotten. Autorhistorikerne ved UiT fortsetter likevel å forsvare og forklare sin «protosame»-hypotese. Grunnen til at de opprettholder «protosame»-hypotesen, er at de da kan påstå en seinere norsk kolonisering av samisk land fra 1300-tallet og framover i tid.

Hvordan forklarer autorhistorikerne ved UiT en norsk kolonisering av Troms og Finnmark?

«Kolonisasjon» som følge av norsk statsbygging
I artikkelen Vardø i verden (2008) framlegger professor emeritus i historie og SV-politiker Randi Rønning Balsvik (1939–) ved UiT sitt syn på hvordan og hvorfor den norske stat koloniserte Finnmark og Vardø(hus).

Hvordan ble Vardø integrert i forhold til et hegemonisk sentrum i økonomisk og politisk forstand? (…) I tusener av år hadde mennesker bebodd øya, i alle fall i deler av året, før en skriftlig kilde fra 1307 forteller at erkebiskopen i Trondheim vigslet ei kirke her. Vardø feiret 700-årsjubilemum i 2007 både for kirke og festning, fordi en regner med at de to institusjonene ble bygd i forhold til hverandre. De kom som en følge av ekspansjon, en forlengelse av norsk statsbygging (…) Den norske statsbyggingen krevde ressurser utenfra. Kolonisasjon av områder der det kunne framskaffes produkter til skattlegging og vareeksport for bygging av statsmakt og katedraler (…).2

Slik ser historien ut fra autorhistorikerens ståsted ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø, som i 2007 bidro til å avholde et nordnorsk historieseminar i Vardø. I rapporten derfra, som artikkelsitatet er hentet fra, forklares det at Vardøhus og Finnmark ble kolonisert som følge av den norske statsbyggingens ekspansjon. Politisk og økonomisk sto da Kongen og Kirken sammen om festnings- og kirkebygging. I alle de 30–40 årene som hadde gått før 2008, har autorhistorikerne i Tromsø feilaktig framstilt den norske rikssamlingen i Nord-Norge som et koloniseringsprosjekt under høy- og seinmiddelalderen.

Kolonisering betyr å anlegge nytt landområde, og som Randi Rønning Balsvik forestiller seg dette skal det ha skjedd gjennom den norske statsbyggingen som trengte nye ressurser og skattleggingsområder. På Vardø (og Finnmark) hadde det bodd mennesker i «tusener av år», forklarer hun, og hevder videre at menneskene der og landskapet rundt dem først ble integrert i den norske statsbyggingen ut på 1300-tallet. Begrunnelsen hennes ligger i en skriftlig kilde hvor det står at erkebiskopen i Trondheim innviet en kirke der. Det er riktig at kilden Henrik Høyers Annaler for 1307 viser eksistensen av en kirke i Finnmark ettersom det står at erkebiskop Jørund dro nordover i Hålogaland til Vardøya og vigslet kirken der («Herra Jorundr for norðr a Halogaland i Varseyiar oc vigði þar kirkiu»).3 For øvrig hadde erkebiskop Jørund allerede i 1297 fått overdratt Vardøhus len som forlening under et jarledømme gitt av kong Eirik 2 Magnusson.4 Imidlertid sier den islandske årboken ingen ting om verken norsk ekspensjon eller kolonisasjon, så dette er en innlegging Balsvik selv foretar. Men, hun er ikke alene om å framstille nordmenns kolonisering av «samisk land» slik.

Hvordan forklarer autorhistorikerne «norsk kolonisering av samisk land»?

«Nordmenn koloniserer samisk land»
I artikkelen Trekk fra Nord-Norges historie til og med 2. verdenskrig, som historiker Einar Niemi utga i 1976, lød overskriften på et av kapitlene «Nordmenn koloniserer Finnmark».5 Ut i fra kirkeetableringen antar han at kysten av Finnmark til Varanger var bebodd av nordmenn i begynnelsen av 1300-tallet, og begrunner etableringen slik: «Kolonisasjon, lovgivning, misjon samt kirke- og borgbygging skulle befeste dette utkantområdet som norsk territorium».6

«Norsk kolonisering av kysten. Begynnende samisk næringsdifferensiering. Ca. 1300–1600» lyder overskriften til historiker og arbeiderpartipolitiker Steinar Pedersen i NOU (1994). Der hevder han at den første norske koloniseringsfasen i Finnmark høyst sannsynlig kan settes til etter 1200-tallet, at 1300–1400-tallet representerer en periode med «moderat norsk koloniseringsvirksomhet, og at den norske tilflyttinga er særlig markant i hundreårsperioden fra midten av 1400-tallet».7

«Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer ca. 1200–1550» har historiker Lars Ivar Hansen og arkeolog Bjørnar Olsen som sin kapitteloverskrift for denne perioden i boken Samenes historie fram til 1750 (2004). Der hevder de at den territorielle balansen mellom samenes og nabofolkenes bosetningsområder ble forrykt i høy- og seinmiddelalderen og at denne nye situasjonen skyldtes forandringer på flere plan. For uten en sterkere økonomisk og politisk integrering i «makter utenfor Nordkalotten» og kristningen, lå hovedårsaken til dette i en «direkte kolonisering».

For det første foregikk det en direkte kolonisering av samisk land, ved at nabogrupper bosatte seg permanent i tidligere samiske områder og introduserte sin økonomiske tilpasning og administrasjon her.8

Samtidig ble samiske områder gjenstand for mer direkte kolonisering, eksemplifisert ved framveksten av fiskeværsbosetningen langs Finnmarkskysten (…).9

Her går de lengre enn Randi Rønning Balsvik, ettersom hun er etnisk nøytral på hvem som bodde nordpå den gang. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen forutsetter imidlertid at disse beboerne hadde utviklet sin samiske identitet på den tiden. Dette er bare et lite knippe av slike påstander om norsk kolonisering av Finnmark, eller «samenes land». Et mer outrert eksempel på framstilling av denne koloniseringen, framsettes i en doktorgradsavhandling ved UiT (2006).

«Nordmenn utvandret fra Norge og innvandret til Finnmark»
I januar 1536 ble det sendt et brev til innbyggerne i Bergen, der bønder og menige allmue i Trøndelag omtalte «alle gode mendt oc menige Noriiges allmuge, indtill Wardehuss». I doktorgradsavhandlingen om norsk innvandringshistorie, som historiker og stipendiat Erik Opsahl innleverte ved Institutt for historie ved UiT (2006), trekker han følgende konklusjon av brevets utsagn.

Trønderne snakket imidlertid altså i 1536 om «alle gode menn og menige Norges allmuge, inntil Vardøhus». På det tidspunktet ble det følgelig fra norsk side regnet [med] at det bodde norske undersåtter helt nordøst til Vardøhus. Det var resultat av en innvandring til Finnmark som skjedde i løpet av middelalderen. Og den hang sammen med både politiske, religiøse og økonomiske forhold. Norsk innvandring til Finnmark var et eksempel på at nordmennene ikke bare opplevde innvandring til sitt eget land i middelalderen, de utvandret også. Og i nord var det samene som var «innenlandske».10

Her påstår doktorgradsstipendiat Erik Opsahl at nordmenn utvandret fra Norge for så å innvandre til Finnmark i middelalderen. Kildebelegget han refererer til for denne helt usannsynlige påstanden er Ottars beretning (o.900), Egilssagaen (1150–1240) og altså dette brevet fra trønderne (1536). Utover disse kildene takker han «særlig» sin veileder Lars Ivar Hansen ved UiT i forordet og lister opp ni av hans titler i litteraturlista.

«Norsk innvandring til Finnmark»
I kapitlet «Norsk innvandring til Finnmark» skriver Erik Opsahl i sin doktorgradsavhandling om bakgrunnen for nordmennenes «innvandring» til Finnmark, og hevder blant annet dette.

Både demografiske og økonomiske forhold lå bak nordmennenes innvandring til Finnmark. Som alt nevnt, var høymiddelalderens Norge preget av sterk befolkningsvekst lik det meste av datidas Europa. Nordmenns bosetning langs Finnmarkskysten før 1350 må delvis oppfattes som en utløper av denne befolkningsveksten. Vel så viktig må likevel den økonomiske drivkrafta ha vært.11

De økonomiske forholdene bak den «norske innvandringen til Finnmark» var økt etterspørsel etter fisk på kontinentet. Erik Opsahl antar at nordmennenes innvandringen dit var relativ beskjeden, spesielt etter Svartedauden omkring 1350. I kapitlet «Samene og innvandrerne» skriver Erik Opsahl om de følgende den norske innvandringen fikk å si for samene.

Vi nevnte tidligere at den norske bosetningsekspansjonen innover i fjordene i dagens nordlige Nordland og Troms satte den samiske næringskulturen under press. (…) I Finnmark ser en rein veidekultur ut til å ha dominert lenger blant samene. (…) I seinmiddelalderen kom denne reine veidekulturen under press. (…) Norsk og annen bosetning i fiskevær langs kysten må ha bidratt til dette.12

«Hvordan forholdt så samene seg til denne innvandringen av nordmenn og andre til Finnmark?», spør han og svarer selv slik.

Direkte konfrontasjoner mellom samer og nordmenn i Finnmark hører vi lite om i seinmiddelalderen. (…) Mangelen på belagte konflikter i seinmiddelalderen kan skyldes spinkelt kildemateriale. Men en minst like sannsynlig årsak er at norsk bosetning ennå ikke hadde nådd et slikt omfang at samenes livsform og økonomi var truet. Det var fremdeles godt med plass og nok ressurser å dele på for alle.13

Så selv om Erik Opsahl påstår at norsk bosetning i Finnmark hadde satt den samiske næringskulturen «under press», vedgår han at denne bosetningen «ikke truet» samenes livsform og økonomi. Også han leter etter å finne beviser for sin oppkonstruerte norske utvandrings- og innvandringsteori på Nordkalotten.

Hvordan var nordmennenes ferdsel til Nordkalotten før 1300? Var kolonisering av Nordkalotten annektering av et nytt landområde for det norske kongeriket først fra 1300-tallet? Hva gjorde nordmenn der i om lag 450 år fra rikssamlingen under Harald Hårfagre og fram til den såkalte «koloniseringen»?

Nordmennenes Bjarmelandsferder o.850–1222
1307 var ikke første gang en norsk myndighetsperson reiste til Finnmark og Nordkalotten. Mest kjent etter Ottars ferd (o.850) er de gamle «Bjarmelandsferdene» (norr. Biarmalanz ferþin). En spesiell av disse ferdene er nevnt i forbindelse med Karle og Tore Hunds reise til Bjarmeland i 1026 (Den store saga om Olav den Hellige), som også har gitt stedsnavnet Gjesvær på Magerøya. Likevel gjelder disse toktene generelt om nordmennenes ferder til nord, rundt Finnmarkskysten og fram til Hvitsjøen fra Ottars reise dit og fram til den siste i år 1222. I Orvar-Odds saga står det at hovedpersonen hadde tenkt seg («ætla») til Bjarmeland og at han «for til Bjarmaland». Men også de tidligste rikskongene dro til nordsiden av sitt rike helt fra rikssamlingens tidligste tid.

Rikskonger som dro på nordsiden av riket o.886–o.1090
Det var ikke bare før rikssamlingens epoke at norske håløyghøvdinger, herredskonger eller provinsialkonger dro på Bjarmelandsferder. Også under Harald Hårfagres rikssamling og etterpå var det ifølge sagalitteraturen konger som dro til Finnmark og Bjarmeland eller sendte sine folk dit. Det var helst syslemenn og hirdfolk som dro i kongens tjeneste («orlof»), det vil si at de fikk kongens forlov (tillatelse) til å reise.14 Utover dette framgår opplysninger om enkelte rikskonger som selv dro på nordsida av landet for å sikre sin høyhetsrett. Den første av dem var ifølge sagaen faktisk den første Norges-kongen.

Harald Hårfagre (o.886): I Egilssoga forteller forfatteren om kong Harald Hårfagre (o.886) som sommeren etter Hafrsfjordslaget forlot en veitsle hos syslemann Torolv Kveldulvsson på Torget og dro nordover. «Kongen fór nord i Hålogaland, som han hadde etla[,] og vende søretter att da det leid ut på sommaren».15 Kong Harald Hårfagre forlot Torget sør for Brønnøysund og dro nord i Hålogaland omkring 886, men hvor han dro, utdyper ikke sagaen. Likevel må han ha kommet et godt stykke nordover, ettersom han ikke returnerte sørover før det led ut på sommeren. Beregnet på bakgrunn av Ottars beretning, der Ottar hevder han seilte i seks dager nordover fra sin hjemplass før han rundet kysten og dro østover i fire dager før han kom til innløpet ved Hvitsjøen, er det sannsynlig at Harald Hårfagre kan ha vært nord i Finnmark, kanskje så langt nordøst som til Gandvik (Hvitsjøen), der kong Haralds fostermor Heid angivelig skal ha bodd. For ifølge Historia Norgvegiæ (o.1150) strakte Hålogaland seg helt til innløpet av Hvitsjøen. Av Harald Hårfagres saga får vi også kjennskap til at kongen hadde knyttet et vennskap til samen Svåse og datteren Snøfrid, som han seinere giftet seg med. Dette kan ha vært et bekjentskap kongen hadde fått under sin Finnmarksreise, en parallell til Eirik Blodøks og Gunnhild. Arkeologer ved Kulturhistorisk museum i Oslo hevder (2008) å ha funnet boplassen til Svåse og datteren Snøfrid ved storgården Tofte ved Dovre, nøyaktig datert til Harald Hårfagres samtid.16 Dette funnet styrker sagaenes beretninger som historisk troverdige. Professor i historie ved Universitetet i Stavanger Torgrim Titlestad analyserer dette slik: «Ved Haralds forhold til Snøfrid med fire sønner, ble samefolket alt på slutten av 800-tallet integrert i den unge norske nasjonen».17 Også sønnen hans, den neste overkongen i Norge, seilte til Finnmark og Bjarmeland.

Eirik Blodøks (o.932): Måttul Finnekonge nevnes i Fagrskinna i forbindelse med Eirik Blodøks (o.932) sin ferd til Finnmark og Bjarmeland, ifølge Glum Geirason sitt kvad, og kan derfor tidfestes til omkring 932.

Han [Eirik Blodøks] for nord til Finnmark og helt til Bjarmeland med herjing. På denne ferd så han for første gang Gunhild. Da var hun til fostring og opplæring hos Måttul Finnekonge, som var meget tryllekyndig.18

Informasjonene fra de andre kildene om Eirik Blodøks som for til Bjarmeland, gjentas der. Ettersom fortellingen bruker skalledikt som kilde øker troverdigheten, fordi versene ble utformet kort tid etter hendelsene. Da kong Harald fordelte provinsene mellom Hårfagre-sønnene, ga han Eirik Blodøks kongerike over «Hålogaland, Nordmøre og Romsdal», der alle mannlige etterkommere skulle ha kongetittel og etterkommere etter døtrene hans ha arverett til jarledømmer.19 Omkring 1768 tolket jurist, historiker og sorenskriver i Finmarkens amt 1753–1770 Hans Paus (1710–1770) dette som at kong Harald Hårfagre ga Eirik råderetten over Hålogaland og Finnmark som lensherre («Lehnsmand») mens faren levde. Med henvisning til Heimskringla, påpeker Gerhard Schøning (1751) at mens Eirik Blodøks utplyndret Bjarmeland, dro kongen til Finnmark hvor han for ganske fredelig fram og lot allting forbli rolig. Av dette kan man se, hevder Schøning, at innbyggerne var norske undersåtter.20 Heller ingen av de andre rikskongene for voldelig fram i Finnmark, annet enn til landforsvar mot karelske innfall østfra. Kildene forklarer også at sønnen Harald Eiriksson Gråfell dro dit.

Harald Gråfell (o.964): En annen rikskonge som også skal ha reist til Finnmark og Bjarmeland var kong Harald Gråfell (o.964). Hans Paus (o.1768) hevder innkreving av skatten nordpå også gjaldt for kong Harald Gråfell som seilte nord til Bjarmeland: Uten tvil har han da vel også innkrevd selv skatten fra Finnmark. Ifølge kildene hadde Hallvard Kvite vært på Bjarmelandsferd i 964. Trolig var han en av kong Harald Gråfells lendmenn og styrmann på kongens skip under hærferden til områdene rundt Hvitsjøen. Ifølge den seinere Landsloven var det vanlig at kongens skipsstyrer hadde len eller sysle.21 Hallvard Kvite kan da ha hatt Nord-Hålogaland i len mens Øyvind Finnsson satt med Sør-Hålogaland, og etter bruddet omkring år 963 muligens hatt hele Hålogaland i len eller som sysle. Ved at Hallvard Kvite uttrykker seg slik, «ok svâ hefi ek siglt til Bjarmalands», så har han mest trolig seilt rundt Finnmarkskysten. Denne ferden er godt dokumentert i kildene Njålssaga, Gråfelldråpa og Fagrskinna. Harald Gråfells seilas til Bjarmeland med sin skipsstyrer og hird er også beskrevet i Håkon Jarls saga og Kormaks saga, altså godt dokumentert.

Olav Tryggvason (o.999): Også andre rikskonger dro til nord i riket under vikingtiden. Ifølge Olav Tryggvasons saga fortelles det om kong Olav Tryggvason som en gang kom fra nordsida av Hålogaland.22 Ifølge Fortellinger om Eirik Raude og grønlenderne, kom sønnen Leiv til Trondheim den høsten «þá er Ólafr konúngr Tryggvason var kominn norðan af Hálogalandi», og var hos kongen.23 Ifølge Snorre hadde Olav Tryggvason i hvert fall kommet til Åmdh/ Omd, sjødistriktet nord for Vågan-Steigen og som trolig omfattet hele kyststrekningen Vesterålen, Senja og Troms.24 Kongen hadde trolig vært nordpå både i kristningshensikt og for å trygge landets nordlige grenser inntil Vegestav ytterst på Kolahalvøya.

Harald Hardråde (o.1050): De norske rikskongene dro også på utforskning til havområdene nordpå. Ifølge krøniken De hamburgske erkebiskopers historie av Adam av Bremen (1075), foretok kong Harald Hardråde en reise mot Bjarmeland i 1050, der han var nær ved å omkomme utenfor Terhalvøya (Kolahalvøya).

Han søgte til Skibs at udforske Nordhavets Udstrækning, men da Grænserne her ved Verdens Ende laa indhyllet i Taage for hans Øjne, maatte han omsider vende Kursen hjemad, og kun med Nød og næppe slap han frelst ud af Afgrundens forfærdelige Svælg.25

I en fotnote til dette kommenterer oversetteren Carsten L. Henrichsen at kongen trolig hadde kommet til Svjatoj Nos, Vegestav, som i et håndskrift fra omkring 1434 ble kalt for Ginnungagap («Ghimmendegop»). Andre omtaler Harald Hardrådes ferd som hans «store Opdagelsesreise til Nordiishavet».26 Kongens seilas nordover for å søke bredden på Nordhavet, kan ha vært et ledd i sikringen av landretten nordpå som en del av Norges rike. I sitt store verk, lot Adam av Bremen også påføre enkelte tilføyelser, «Scholion». I hans tillegg nr.146 heter det at «Harald, den illkyndte [halv]broren til Olav, feste Orknøyane til riket sitt, og han trygde veldet sitt alt til dei Ripheiske fjelle og til Island».27 Ettersom Harald Hardråde dro med seilskip for å utforske Nordhavets utstrekning og kom nordpå til «grensene ved Verdens Ende» ved de Ripheiske fjellene, samsvarer dette med Svjatoj Nos ved Nordfjellet på Terhalvøya, ytterst på Kolahalvøya. Ettersom nedskrivingen skjedde så nær opp til hendelsene (25 år etter), er dette en troverdig historisk kilde. Her dominerer høyhetsrettslige motiver framfor sjørøveraktive handlinger.28 Norges mest leste historiker på 1900-tallet, Sverre Steen (1898–1983), poengterer at «kongens reiser viser hans maktområde».29

Håkon Magnusson Toresfostre (o.1090): Det neste kongsemnet kildene opplyser om og som dro nordover, var Håkon Magnusson Toresfostre. Han delte kongemakten med Magnus Olavsson Barfot i en kort periode etter Olav Kyrres død i 1093. Reisen dit skal ha skjedd få år før kongeskiftet. På den tiden Toresfostre for nordover, var trolig Kjetil Krok fremdeles kongens ombudsmann og innkrever av finneskatten i Hålogaland der kongen hadde gitt ham «lendmanns rett der nord», ifølge Morkinskinna. Fire sagaer gir uspesifiserte opplysninger om Håkon Magnusson Toresfostre sin Bjarmelandsferd omkring 1090. Både Morkinskinna, Fagrskinna, Magnus Barfots saga og Eirspennill forteller om kong Håkon som hadde fart til Bjarmeland der han sloss og fikk seier. Heller ikke i disse kildene sies det noe om bakgrunnen eller årsaken til ferden, men innkreving av finneskatten og sikring av kongemaktens høyhetsrett var nok en del av formålet.

Kildene viser at kongene dro enten på nordsiden av Hålogaland (Finnmarkskysten) eller helt til Bjarmeland. Som rikskonger var det ikke alltid kongene hadde anledning eller så det formålstjenlig selv å fare nordover, derfor sendte de i stedet sine egne folk til nordsiden av riket.

Rikskonger som sendte sine folk til nordsiden av riket o.878–o.1222
Ikke alle rikskongene dro selv på ferder til rikets nordligste egner eller helt fram til Bjarmeland, noen sendte også sine folk dit. Blant de vi kjenner kildeskrifter til, er Harald Hårfagre (som også hadde seilt dit selv), Håkon den gode Adalsteinsfostre, Olav den hellige og Håkon Håkonsson.

Harald Hårfagre (o.878): Tre år etter at kongen hadde skiftet til seg Hålogaland og Finnmark (o.875), utnevnte Harald Hårfagre egne lendmenn og syslemenn i Nord-Norge. Kildene opplyser at alle disse fikk «kongesysla til fjells» og finnhandelen. Den første av disse var Brynjolv Bjørgolvsson ved Torget (o.878).

Brynjolv vart lendmannen hans [Harald Hårfagre]. Kongen gav han store veitsler, omfram dei han før hadde hatt. – Han gav han òg finnferda, kongesysla til fjells, og finnhandelen.30

Den neste lendmannen vi hører om som fikk kongesysla og finneferden av Harald Hårfagre var Brynjolvs sønn Bård (Hvite) Brynjolvsson på Torget og Sandnes (o.880).

Før dei skildest, vart Bård lendmann, som far hans hadde vori, og fekk av kongen alle dei veitsler som Brynjolv hadde hatt. Bård fór heim til gardane sine og vart snøgt ein stor hovding.31

Da Bård døde etter skadene han hadde pådratt seg under Hafrsfjordslaget (o.885), fikk vennen og hirdmannen Torolv Kveldulvsson kongens løfte om å overta etter Bård.

Kongen gjer da Torolv til lendmann og let han få alle dei veitsler som Bård før hadde hatt. Han gjev han finnferda på dei same vilkår som Bård hadde hatt.32

Gjennom Tormod Torfæus (1711) uttrykker kongen seg slik om arveoppgjøret etter Bård.

Han [Harald Hårfagre] befalte at testamentet skulle skriftfestes, så skulle han selv godkjenne det. I tillegg gav han Torolv et lendmannsembete og tillatelse til å drive handel med finnene. Ellers fikk han den posisjonen og de privilegiene som Bård hadde hatt.33

Omkring år 886 dro Torolv Kveldulvsson på sin første Finnmarksferd.

Torolv tok om vinteren ut på ei ferd til fjells og hadde med seg mykje mannskap, ikkje mindre enn 90 mann. Før hadde det vori skikk at syslemennene hadde hatt berre tretti mann, stundom færre òg. Torolv førte med seg mange handelsvarer. Han sette snart stemnelag med finnane og tok skatt av dei og hadde kjøpstemne med dei. (…) Torolv fór vide om i Finnmarka.34

Ut fra en uoppgjort arvestrid ender Torolv Kveldulvsson uklar med kongen, og Hilderid-sønnene Hårek og Rørek (Bjørgulvsson) overtar finneombudet.

Da han [Torolv] var reist, gav kongen Hilderid-sønene sysla på Hålogaland, som Torolv hadde hatt før, og sameleis finnferda. Kongen la under seg garden i Torgar og alle dei eigner som Brynjolv hadde ått, og gav det i varveitsle til Hilderid-sønene.35

Hilderid-sønene tok ved sysla på Hålogaland.36

Hårek og Rørek for om vinteren (o.887–888) opp på fjellet med 30 mann etter finneskatten. Samme vinteren for også Torolv dit på eget initiativ med hundre mann og «reiste omkring i Finnmark hele midtvinteren og» returnerte først om våren til gården sin.37 Konflikten endte med at kong Harald Hårfagre lot Torolv Kveldulvsson få banesår på gården Sandnes tre år seinere. Kjetil Høng d.y. hevner da drapet på vennen Torolv, og tar livet av Hårek og Rørek før han flykter til Island.

Hauk Håbrok og Vighard (Hauk hábrókar ok Vighardr) kan ha stått sentralt i handelen og skatteinnkrevingen nordpå etter drapene på lendmann Torolv Kveldulvsson (o.858–o.891) og syslemennene Hårek og Rørek Hilderidsønner (o.860–o.891). Tåtten om Hauk håbrok i Flateyjarbok er en liten fortelling om Harald Hårfagres best likte mann Hauk, som kongen en sommer sendte på et oppdrag til Bjarmeland for å hente gråvare («senda Hauk nordr til Biarmalandz at heimta harvoru»).38 Tåtten forteller også om den fagre og sterke Vighard som kom fra en god ætt på Hålogaland. En sommer sendte kongen Hauk sammen med Vighard nord til Bjarmeland for å skaffe kostbare skinn. Harald Hårfagre utrustet to skip til hver av dem.39 Som hjelp på veien skulle de søke råd hos Haralds fostermor («ammen») Heid som bodde nord ved Gandvik («Ganduik»).40 Etter en strid i Bjarmeland, der Vighard ble drept, for Hauk tilbake til Heid som legte sårene og førte ham til et kjøpemannskip som skulle sørover. Han stanset ikke før han var tilbake hos kong Harald Hårfagre. Tåtten sier ikke uttrykkelig at Hauk eller Vighard hadde kongesysla eller for etter finneskatten, men dette er sannsynlig ettersom de tidligere lendmenn med kongesysla og finneferden nylig var ryddet av veien. Begge var også fremst av kongens hirdmenn og reiste som kongens ombudsmenn på handelsferder, også rundt Finnmarkskysten.

Håkon den gode Adalsteinsfostre (o.969): Med Håkon den godes utnevnelse av Øyvind Finnsson i 950, fikk Nord-Norge en bedre organisert riksombudsordning. Samtidig kom det til et tydeligere skille mellom Nord- og Sør-Hålogaland og kongesysla i Finnmark. To av fortellingene i sagamaterialet som omhandler Bjarmelandsferder gir ingen holdbare opplysninger om hvorfor de dro. I Melabók refereres det til en Bjarmelandsferd som Torgeir med kinnhogget, sønn av Havnar-Orm fra Stavanger, skal ha foretatt. Ifølge Sturlubók var Torgeir hirdmann hos kong Håkon den gode.41 Etter den såkalte yngre Melabóks tekstavvikelser, skal Torgeir ha gjennomført Bjarmelandsferden mens han var hirdmann for kong Håkon den gode. Dette framgår av følgende tillegg: «[… Adalsteins fostra:] en er hann var búinn til Bjarmalands, þá kom Haraldr með her mikinn».42 Med andre ord var Torgeir kinnhogget som hirdmann skikket til en Bjarmelandsferd mens han tjenestegjorde for kong Håkon den gode. Dette skal ha skjedd på den tiden da Harald (Gråfell) begynte å gjøre seg gjeldende.43 Det er ikke klarlagt hvorvidt Torgeir foretok denne Bjarmelandsferden på eget initiativ eller om han dro dit på kongens vegne.44 Jeg velger å tro at han som kongens hirdmann neppe kunne ha foretatt en slik omfattende reise uten en kongelig approbasjon og utrustning. Her sies det heller ingen ting om hva som var hensikten med denne Bjarmelandsferden, hva han gjorde der eller om finneskatten ble innkrevd samtidig.

Olav den hellige (1020, 1026): Før julen 1019 gikk det sendebud mellom Olav den hellige og Hårek Øyvindsson av Tjøtta om at kongen neste sommer hadde tenkt «å dra nord på Hålogaland og helt nord til landsenden».

Hårek var noe eldre da dette hendte [o.54 år], og den gjeveste mannen på Hålogaland. Han hadde da i lang tid hatt finnehandelen og kongens syssel i Finnmarken. Av og til hadde han hatt den alene, og andre ganger delte han den med andre.45

Våren «Olafr kongr cristnadi Haloga land» (1020)46 holdt Hårek et gjestebud for kongen.

Hårek av Tjøtta holdt gjestebud for kongen, og der var det en stor mengde til stede, og det var et gildt gjestebud. Da ble Hårek lendmann. Kong Olav gav ham da de veitslene han hadde hatt av de forrige landshøvdingene.47

Mens Hårek i lang tid hadde hatt finnehandelen, finneskatten og lendmannsveitslene under tidligere regenter, var det først i 1020 at kong Olav den hellige formelt utnevnte ham til sin lendmann, noe han i praksis hadde hatt fra 1015. I tillegg sies det i Olav den helliges saga at Hårek av Tjøtta hadde «finnehandelen og kongens syssel i Finnmarken». Jeg velger derfor å klarlegge «kongesysla til fjells» som både retten til å handle med finnene og retten til å skattlegge dem, for deretter å bringe varene videre til kongen. Av dette avleder jeg at den første rikskongen, Harald Hårfagre, hadde pålagt finnene et handelsmonopol, og at skattleggingsplikten ble flyttet fra de selvstendige håløyghøvdingene og over til det norske rikskongedømmet. Oppgavene med å ivareta disse funksjonene på vegne av Kongen, ga han til sine ombudsmenn i Hålogaland og kalte dette for en kongesysle.

Nordmennene drev også pelsvarehandel i dette området, som omtalt i Tåtten om Hauk håbrok i Flateyjarbok. Samtidig kan tåtten være en illustrasjon på den økende handelsrivaliseringen om «sobelskinn og svartrev» som den gang pågikk i Bjarmeland, blant annet vist til ved Ibn Fadlāns reiseberetning fra 922.48 Mye av disse rikdommene må ha vært pelsvarer. I Olav den helliges saga finnes den mest kjente og refererte av alle Bjarmelandsferdene, gjennom fortellingen om Karle og Tore Hunds seilas og stridigheter i 1026.49 Kong Olav ordnet et godt skip og framskaffet godset Karle trengte for en ferd nord til Bjarmeland i ærendene sine. Avtalen var at Karle skulle ha félag (handelsfellesskap) med kongen. Mannskapet fikk ha sine egne handelsvarer. Som syslemann mente Tore Hund på Bjarkøy å ha rett til å følge med Karle og ta del i fangsten.50 I Bjarmeland la de til ved kjøpstaden hvor det ble holdt kjøpstevne og de kjøpte mye skinnvarer. Havnebyen ved Dvinas munning omtaler Omeljan Pritsak som det viktigste handelssenteret i nord på 800-tallet, på grunn av dets forbindelser til Østen.51 Om varene de framskaffet, forklarer Snorre.

Der ble det nå kjøpstevne, og de mennene som hadde med seg gods, fikk alle fullt av varer. Tore fikk mye gråverkskinn (ekornskinn), bever og sobel. Karle hadde også mye gods som han kjøpte skinnvarer for.52

Opplysninger om denne Bjarmelandsferden er overlevert i flere versjoner, blant annet Den store saga om Olav den hellige (1160–1180), Den legendariske Olavssaga (o.1190), Livssagaen om Olav den hellige (1220-t.) og i andre sagaer som Fagrskinna og Eymunds saga. Tore Hund bodde den gang på Bjarkøy og ble edsbundet («eiðbundinn») til kongen og ble hans lendmann for å berge livet. Seinere ble det til strid mellom kong Olav og Tore Hund. I Fagrskinna beskrives striden der Tore drepte Karle på en «Bjarmelands-ferd» i 1026.

Skule jarl (1218): Pål Vågaskalm (Páll Vága-skálm, Vágaskalm) er nevnt 1218–1245 og var en av Skule jarls og kong Håkon Håkonsson lendmenn. Første gang Pål Vågaskalm omtales, var da han ble utnevnt til lendmann vinteren 1218–1219. Pål var også til stede under riksmøtet i Bergen sommeren 1223, da kongens arverett til tronen ble avgjort og landskiftet avklart. Under riksmøtet fikk Skule jarl definert sin riksdel som den nordre tredjedelen av riket (fra og med Hålogaland-Finnmark til og med Sunnmøre). Sommeren 1224 for Skule jarl nord til Hålogaland på tingstevne, til den gamle tingplassen i Vågan.

I tillegg til dette beskriver kildene Vågan som et gammelt tingsted: I 1027 sendte kong Olav den hellige Finn Arnesson fra Austråt «nord til Hålogaland» for å stevnet til ting i Vågan med alle håløygene nordfra. I 1114 ble det holdt heimting i Kesisøy i Vågan under prosessen mot Sigurd Ranesson. Kong Håkon Håkonsson utgav et bosettingsprivilegium til finnene under tingstevnet i Vågan 1250. I en skipan fra erkebiskop Eiliv i Nidaros fortelles det i 1321 om «sommerstevnet i Vågan» og under et prestemøte i Nidaros i 1430 fortelles det også om ombudsmennene i Hålogaland som holdt sommerstevner i Vågan («warom vmbudzmannom at sumarstempne j Vaghom»). Sommerstevnet i Vågan har derfor vært en institusjonell foreteelse over flere hundre år.

Håkon Håkonsson (o.1217/1222): Helge Bogransson (Helgi Bograngs son) omtales omkring 1217–1218 i forbindelse med Ogmund av Spånheims utrolige korstogsreise til Det hellige land, via Bjarmeland.53 Ettersom denne ferden skjedde noen år før 1222 har avreisen blitt tidfestet til 1217,54 fordi denne Bjarmelandsferden inneholdt et korstogselement og har derfor blitt koblet opp mot det 5. korstoget til Det hellige land (Hofz Jorsala for micla) det året.55 1217 var et år med monarkisk skifte i Norge. Kong Inge ble syk og døde 23. april. På Øretinget i juni ble Håkon Håkonsson hyllet som ny konge og Skule utnevnt til jarl for tredjedelen av riket med formynderskap for den mindreårige kongen. Helge Bogransson må derfor ha forestilt både kongen og jarlen under sin ferd. Andres av Sjaumæling fra Nordmøre og Svein Sigurdsson returnerte fra Bjarmeland allerede samme høst med det ene skipet, etter at striden med bjarmerne ble minnelig bilagt. Helge Bogransson fra Hålogaland og skipskameratene hans, «håløygene», ble da værende igjen i Bjarmeland med det andre skipet for vinteropphold ved Dvinafloden og for å handle med beboerne.56 Ogmund av Spånheim57 ble også værende igjen, men for samme høst gjennom Bjarmeland til Suzdalrike (Suðrdalaríki) med sveinene og varene sine til fyrsten Georg Vsevolodovich 1212–1223, en fetter av kong Magnus Lagabøte.58 Paul Riant omtaler Helge Bogransson som «Lehnsmand», mens P.A. Munch kaller han en «anseet mand», underforstått lendmand eller syslemann. Den bilagte striden i Bjarmeland varte kort, for ufreden blusset opp igjen vinteren 1218.

Men håløygene var usamde med bjarmekongen. Og om vinteren fór bjarmane mot dei og drap heile skipsmannskapet.59

Da Ogmund mottok denne beskjeden, for han via øst i Holmgard til Jorsal før han returnerte til Norge. Fordi drapene på håløygene ikke ble hevnet før i 1222, kom Ogmund trolig ikke tilbake før tidligst høsten 1219. Ferden hans ble svært berømt, skriver sagaen, noe som fikk P.A. Munch til å anta at det kan ha foreligget en egen, tapt reiseberetning. I 1222 sendte kongen to av sine nye syslemenn i ledelsen for en stort hærferd til Bjarmeland for å hevne drapene på Helge Bogransson og skipskameratene. Både ut fra de nye utnevnelsene av syslemenn som skjedde etter drapene og kongens klare hevnmotiv, er det sannsynlig at Helge må ha tilhørt kongens hird og hatt kongesysla nordpå. Rivaliseringen Novgorod-Norge endte med nordmennenes siste kjente Bjarmelandsferd i år 1222.

Det at de norske rikskongene både dro selv og/eller sendte sine folk til nordsiden av riket fra Harald Hårfagres rikssamling og til langt ut på 1200-tallet, viser at Nordkalotten var et kjent landområde der kongene utnevnte sine egne lokale ombudsmenn både til å innkreve skatten og til å handle med finnene og nordmennene. Derfor var ikke Troms og Finnmark noe «nytt landområde» eller «grenseområde» som de norske kongene koloniserte fra 1300-tallet, slik autorhistorikerne ved UiT framstiller dette. Nord-Norge med nordre del av Terhalvøya hadde vært et administrativt norsk territorium der kongene hadde sine egne ombudsmenn helt siden rikssamlingen under Harald Hårfagre.

Hvordan er det så autorhistorikerne ved UiT forholder seg til disse kildeskriftene?

Nord-Norge tilknyttet det tidligste rikskongedømmet
Autorhistorikerne ved UiT har gjennom enkeltvise sitatplukk konstruert en uriktig tese om at Nord-Norge og Finnmark ble kolonisert fra 1300-tallet, et landskap som de på den tiden hevder var «samisk land». Omfattende kildebeskrivelser og en rikholdig sagalitteratur som bevitner at de norske kongene enten selv dro på ferder til disse landområdene eller sendte sine egne folk dit, unnlater historikerne ved UiT å kommentere. Folkene som kongene sendte nordover var syslemenn, lendmenn, skipsstyrere og hirdmenn. Når autorhistorikerne en sjelden gang omtaler handel og skatteinnkreving av finner («samer»), bortforklarer de dette med at det skjedde på vegne av håløyghøvdingene og for disse. Det finnes imidlertid ingen støtte i kildeskrifter for en slik argumentasjon. Derimot spesifiserer kildene at handel og skattlegging av finnene etter Harald Hårfagres riksovertakelse, skjedde på vegne av den norske kongemakten. Disse ferdene er bare noen av flere kildeforklaringer på at Nord-Norge tilhørte det tidligste norske rikskongedømmet og at landsdelen faktisk ble fredfullt overdratt til Kongen allerede før Norge ble samlet til ett rike etter Hafrsfjordslaget.60 Og når den norske kronpretendenten satt med jurisdiksjonen i landsdelen representert ved egne ombudsmenn, så har han også sittet med suvereniteten til territoriet i Troms og Finnmark. Således var det ingen norsk kolonisering av samisk land, verken før eller etter 1300-tallet, slik autorhistorikerne ved UiT hevder gjennom sin uriktige tese.

Fotnoter

  1. Se tesen Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer».
  2. Randi Rønning Balsvik, «Vardø i verden», Forpost mot øst. Fra Vardø og Finnmarks historie 1307–2007, 2008:15-16.
  3. Islandske Annaler, 1888/1977:74.
  4. RN II nr. 884; jf. DN I nr. 125 og NgL 1R IV, 1885:366.
  5. Einar Niemi m.fl., Trekk fra Nord-Norges historie, Gyldendal Norsk Forlag, 2.oppl. 1978:25 (11-75).
  6. E. Niemi, 1978:26-27.
  7. NOU 1994:21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, 1994:21-22.
  8. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004:150.
  9. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:356.
  10. Erik Opsahl, «… som ieg tusindfold indfødder war». Norsk innvandringshistorie ca. 900–1537, UiT, 2006:209.
  11. E. Opsahl, 2006:213.
  12. E. Opsahl, 2006:216.
  13. E. Opsahl, 2006:218.
  14. Rudolf Keyser, 1846/1868:431; Norrøn ordbok, 1997:326.
  15. Egilssoga, 1994:28-29. Se Tormod Torfæus II, 1711/2008:312.
  16. «Kan ha funnet Snøfrids hjemsted», Ságat nr. 104, 04.06.2009:5. Sml. Torgrim Titlestad, Sagakongene: Harald Hårfagre, 2010:108-109.
  17. T. Titlestad, Sagakongene: Harald Hårfagre, 2010:108-109.
  18. Fagrskinna, 1972:46 og 1926:30. Eller, «hann fór norðr á Finnmörk ok alt til Bjarmalands með hernaði; i þeirri ferð sá hann fyrsta sinn Gunnhildi; þá var hon á fóstri ok at námi með Mattul Finnakonúngi, sá var allra fjölkunnastr», i kap. «Ættartal Norges konúnga» i Ant. russ. II, 1852:92; P.A. Munch/C.R. Unger, 1847:17; Finnur Jónsson, 1902-1903:30, med mindre skrivevarianter.
  19. Tormod Torfæus II, 1711/2008:359.
  20. Gerhard Schøning, 1751:77.
  21. Magnus Lagabøtes Landslov, Cap. 8, i P.A. Munch, Saml. NFSH V, 1838:82, note 3.
  22. Saga Olafs Konungs Tryggvasunar, 1853:21.
  23. C.C. Rafn, Þættir af Eireki Rauda ok Grænlendíngum, Antiquités Américaines, 1837/1845:16, 114.
  24. Sjødistriktet Åmdh omfattet trolig hele kyststrekningen Vesterålen, Senja og Troms før oppdelingen i len. Vesterålen inneholder en reminisens av Åmdh i form av skrivemåten «Vester-Åmdh-len».
  25. [Adam af Bremen], o.1075/1930/1968:292.
  26. P.A. Munch, bd. II, 1855:357.
  27. Schol. nr. 146, Den eldste Norges-historia, 1921:84; [Adam af Bremen], o.1075/1930/1968:283.
  28. Anton Wilhelm Brøgger, 1928:30.
  29. Sverre Steen, 1929/1942:66.
  30. Egilssoga, 1994:21. Se Tormod Torfæus II, 1711/2008:296-297.
  31. Egilssoga, 1994:23.
  32. Egilssoga, 1994:24-25.
  33. Tormod Torfæus II, 1711/2008:303.
  34. Egilssoga, 1994:27. Jf. Tormod Torfæus II, 1711/2008:309.
  35. Egilssoga, 1994:37, «várveitsle», kongelig embete, forlening, som en gunstbevisning, jf. Tormod Torfæus II, 1711/2008:320.
  36. Egilssoga, 1994:38.
  37. Tormod Torfæus II, 1711/2008:320.
  38. Tåtten om Hauk håbrok (Hauks þáttr hábrókar), 1860:577-583; Ant. russ. II, 1852:118-125. En forkortet norsk avskrift finnes i Amund Helland, 1906:661-663. Se Tormod Torfæus II, 1711/2008:385.
  39. Tormod Torfæus II, 1711/2008:387.
  40. Trolig Straumneskinn/Svjatoj Nos. Fra 1717 ble stedet kalt for Østkinn i motsetning til Nordkinn/ Norkyn (Amund Helland, bd. 2, 1906:680). Svjatoj Nos var visstnok identisk med (V)Ægisstafr, Norges grensemerke mot nordøst (Oluf Rygh, 1924:313; Gustav Storm, 1894:8). Harald Hårfagres «fostermor» Heid som bodde nord ved Gandvik, hadde trolig sitt tilhold der.
  41. Landnámabók II, Sturlubók (AM 107), 1900:138.
  42. Landnámabók III, Melabók (AM 106 fol.), 1900:243.
  43. Trolig siktes det til Harald Gråfell, mindre sannsynlig til danskekongen Harald Blåtann som angrep på Frei.
  44. Mervi Koskela Vasaru, Middelalderforum, 1-2/2003:60.
  45. Olav den helliges saga, del I, 1997:299. Delt med Tore Hjort (990–995) og Tore Hund (1020–).
  46. Islandske Annaler, 1888/1977:316 (Gottskalks Annaler, 1020).
  47. Olav den helliges saga, del I, 1997:300. De forrige «landshøvdingene» var Håkon Sigurdsson jarl (990–995), Olav Tryggvasson (996–999) og Svein Håkonsson jarl (1000–1015).
  48. A.Z.V. Togan, Ibn Fadlāns Reisebericht, Abhandlungen für die Kunde des Morgenlandes, XXIV, 3, Leipzig, 1939:30 pkt. 89; i Håkon Stang, 1977:22.
  49. Snorre Sturlason I, 1997:333-338.
  50. At Tore Hund var syslemann fremgår av Snorres kongesagaer del I (1997:338) og Flateyjarbok bd. II (1862:259) der det sies at da Gunnstein kom forbi Bjarkøy, kom han «ut av sysselen til Tore».
  51. Omeljan Pritsak, 1981:691.
  52. Olav den helliges saga, del I, 1997:334-335.
  53. Håkon Håkonssons saga, 1963:87.
  54. P.A. Munch, bd. III, 1857:596, note 4.
  55. Iskandske Annaler, 1888/1977:23 (Annales Reseniani, 1217); se «Jórsalaferd hit Mikla» (Paul Riant, 1868:436).
  56. Eirspennill, 4. hf., 1916:512.
  57. Paul Riant (1868:461) viser til gården Spaanheim i Utvik sogn, Hardanger, mens P.A. Munch (1857:596), mener gården må søkes etter i Hålogaland.
  58. Paul Riant, 1868:462.
  59. Håkon Håkonssons saga, 1963:87.
  60. Se T. Gabrielsen, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350, masteroppgave UiO, e-bok 2007.

Finnmark Forlag © 2008