Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer»

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
16. oktober 2015

Hvordan ble samer etniske samer? Samene i Fennoskandia var ikke samer da de ankom landområdene, de ble til samer etter hvert. Dette spørsmålet og svaret gir professor i eldre historie ved Universitetet i Tromsø (UiT) Lars Ivar Hansen og professor i arkeologi samme sted, Bjørnar Olsen, i boken Samenes historie fram til 1750 (2004).

Uavhengig av når det skjedde, og med hvem man samhandlet, tror vi at dette er et fruktbart perspektiv for å forstå tilkomsten av samisk etnisitet blant fangstbefolkningen i Fennoskandia. Med det mener vi samisk etnisitet som en kulturell identitet vis-à-vis andre grupper, dvs. en identitet som dannes gjennom bevisstheten om ens egen kulturelle forskjellighet fra andre.1

Som forskere og fagfolk skal en være forsiktig med «å tro», i hvert fall hvis en bygger hele sin historiske forklaringsramme på en slik idé. En skal heller anvende metodiske refleksjoner – tvilens posisjon – slik René Descartes (1596–1650) var den første som beskrev. Han rettet oppmerksomheten på tvilens plass innen vitenskapsteorien. En av hans ideer var den metodiske tvilen, som i dag kalles kartesisk tvil, og inngikk som en regel i hans Diskurs om metode.

Men historikeren og arkeologen ved UiT tviler ikke, de tror de vet. Men, når de i tillegg ikke klarer å formidle resultatene av sitt perspektiv på en overbevisende måte, er dette uheldig for samene de forsker på. I en omtale av boken om Samenes historie skriver Jørgen Haavardsholm følgende i Aftenposten (2004).

Boken [Samenes historie – fram til 1750] diskuterer når samene egentlig ble «samer» – det vil si deres etnisitet – (…). Når samer egentlig ble samer, er fremdeles noe uklart for meg. Forfatterne sier at dette fant sted «fra slutten av siste årtusen f.Kr.» Menes det omkring år 0?2

Hvilke ideer er det som ligger bak deres etnisitetsperspektiv?

Sosialantropologisk teorihypotese
For å begrunne hvorfor samene, som «Skandinavias opprinnelige urbefolkning» og den opphavelige befolkningen i Finnmark og Fennoskandia, ble til etniske samer, anvender forfatterne Hansen og Olsen en sosialantropologisk og sosiologisk etnisitetsmodell. Teorihypotesen går i korthet ut på at den opprinnelige befolkningen i nord var «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt mellom fangstbefolkningen i nordre Fennoskandia og omkringliggende jordbruksland. De avviser således «innvandringsteorien» om at det skal ha vært en samisk innvandring fra sørøst, men opprettholder teorien om en nord-germansk og «skandinavisk» innvandring fra sørvest gjennom en langt nyere historisk tid, faktisk etter vikingtiden.

Urbefolkningsteoriens historiografi
Historieprofessor Lars Ivar Hansen og arkeologiprofessor Bjørnar Olsen framlegger i boken Samenes historie fram til 1750 «nye perspektiv på etnisitet og samisk etnogense»3 (kap.2.5) samt «en revidert modell for tilkomst av samisk etnisitet» (kap.2.6). Der forlater de alt tidligere syn på samenes opprinnelse nordpå. Enten dette var påstander om at «samene var etterkommere av det folket som levde i Skandinavia og Nord-Europa i steinalderen» (1840–50-tallet), at «samene hadde innvandret til Norden østfra lenge etter at dagens majoritetsbefolkning hadde funnet sin plass her» (1870–1900-tallet) eller da arkeologer fant ut at skiferkulturen i Nord-Skandinavisk steinalder skilte seg fra flintkulturen i sør og historikerne like godt tilla dette et samisk opphav og bruk (1930–40-tallet). Seinere ble denne siste antakelsen forlatt, da skiferredskaper også ble funnet i store mengder utenfor de samiske områdene. Gjennom den fysiske antropologien (1920–1940) ble det så hevdet at «protosamer» eller «urlapper» hadde en sein innvandring til Finland og Den skandinaviske halvøy fra sitt «urhjem» i Ural og at en urnorsk folketype var den opprinnelige befolkningen i Finnmark, og ikke samene. Alle disse hypotesene ble forlatt, da sosialantropologene innførte den nye «protosame»-hypotesen på 1960–70-tallet. Dermed kunne autorhistorikerne opprettholde ideen om at samene var den egentlige urbefolkningen i nord.

Utviklingen av samisk etnisitetsteori
Prinsipielt kan arkeologisk materiale sjelden knyttes til et folkeslag og utelukke andre tilknytninger.4 Fram til i dag har det vært tilnærmet umulig å dokumentere etnisitet av arkeologiske funn. Selvsagt eksisterer det heller ikke historiske kildeskrifter fra forhistoriske tid som kan gi oss noen holdepunkter for hvem som befolket nordområdene først. Derfor har nå ordet «protosamer» blitt det nye mantraet for autorhistorikerne, som ønsker å begrunne at samene kom først og at de er et urfolk. Et begrep som «teoretiske» arkeologer også har begynt å bruke.

Hvordan begrunner så professorene tilkomsten av samisk etnisitet gjennom sin «reviderte modell»?

De hevder å benytte seg av et nytt rammeverk for forståelse av samisk etnisitet og kulturell variasjon, som har blitt etablert innenfor sosialantropologisk og sosiologisk forskning på 1960–70-tallet. Her er en kort presentasjon av disse teoriene og modellene.

Fredrik Barths dynamiske etnisitetsteori (1969)
Arkeologer og historikere har latt seg påvirke av sosialantropologen Fredrik Barth (1969) som hevdet at etnisitet var en form for sosial organisering av samkvem mellom folkegrupper. Etnisitet handler først og fremst om mennesker i kontakt og om den måten denne kontakten blir organisert. Etniske grupper baserer ofte sin identitet på forestillingen om en felles kultur og et felles opphav, hevdet han.5 Denne teorien ble da fanget opp av andre.

Knut Odners generative samiske etnisitetsmodell (1983)
Sosialantropologen Knut Odner (1983) la Barths dynamiske syn på etnisitet til grunn for forståelsen av samisk-etnisk tilkomst og vedlikeholdelse. Han erstattet spørsmålene «Når innvandret samene?» og «Hvor kom de fra?», med «Hvorfor oppsto samisk etnisitet?» og «Hvordan har samisk blitt vedlikeholdt fram til vår tid?». Han hevdet da at tilkomsten av samisk etnisitet forutsetter bevisste aktører som velger å bli samer, fordi dette tjener deres økonomiske motiver. Resultatet skal derfor ha vært at samisk etnisitet adopteres over et større område. Denne generative etnisitetsteorien hadde da blitt utvidet og nyansert av andre sosiologer.

Pierre Bourdieus praksisteori (1977)
I den franske sosiologen Pierre Bourdieus praksisteori fra 1977 står begrepet habitus sentralt.6 Ifølge hans syn uttrykker dette den lokale livsverdenen slik den materielt, sosialt og ideologisk er konstituert. Ifølge praksisteorien skapes habitus av mennesker samtidig som den former menneskenes dannelse.

I en omtale av boken Hunters in Transition, An Outline of Early Sámi History (2014), den engelske oversettelsen av Samenes historie fram til 1750 (2004) av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen ved UiT, framhever Jukka Nyyssönen (2015) forfatternes bruk av teoretikerne på dette viset.

Fredrik Barth framheves som en sentral teoretiker, og Knut Odner sin banebrytende forskning inspirert av Barth utdypes i diskusjonen av samenes etnogenese, der den interne fasen av identitetsbygging forklares ved hjelp av Pierre Bourdieau sine habitus- og doxa-begreper.7

Ifølge Jukke Nyyssönen åpner dette for en diskusjon av historisk forandring i samiske samfunn «som befrir samene og forskerne».

Anthony Giddens’ struktureringsteori (1984)
Den britiske sosiologen Anthony Giddens kan sammenliknes med Bourdieus praksisteori, der samfunn og kultur tas for gitt.8 Disse lokale livsverdenene, habitus, er et resultat av menneskenes skaperevne og en forutsetning for handling. Når de lokale livsverdenene (habitus) utfordres gjennom handel, kolonisering og annen kulturkontakt, må de begrunnes som «vår væremåte» vis-á-vis andre. Han hevdet at kulturelle væremåter objektiveres eller stereotyperes. For å vise til et konkret etnografisk-historisk eksempel på dette, trakk han fram Tswana-stammer i Afrika som møtte europeiske misjonærer.9 Men, er slike sosiologiske og sosialantropologiske teorier om kristning av stammer i Afrika i nyere tid sammenliknbart med samisk kulturkontakt i Nord-Norge for flere tusen år siden?

Hypotese om tidlig samisk bosetting
Genforskere, språkforskere og arkeologer i hele Skandinavia prøver nå å finne ut av hvem som er skandinavens forfedre. Ettersom hele Nordkalotten var dekket av is under den siste istiden, har alle som bosatte seg der innvandret. Hvor de kom fra og hvilken etnisitet de hadde, har ingen visst med sikkerhet. Imidlertid forskes det mye for å finne ut av dette. To sentrale spørsmål reises i denne sammenhengen. Når ble Finnmark og Nordkalotten befolket og hvor kom de fra? Professorene og arkeologene Bryan Hood og Hans Peter Blankholm, begge tilknyttet UiT, tror at Indre Finnmark kan ha vært bebodd så tidlig som for 9000 år siden.

Kanskje har det bodd folk i Indre Finnmark så tidlig som for 9.000 år siden, selv om vi ikke har funnet direkte spor. (…) I utgangspunktet kan det ha vært rundt 500 personer i tallet som migrerte til Finnmark etter istiden for 12.000 år siden. (…) Blankholm sier videre at det er vanskelig å fastslå noe eksakt tall. (…) vi har usikkerhetsmomenter som hvorvidt boplassene var faste eller om de var fangststasjoner. Har alle boplassene vært bebodd samtidig, er også et spørsmål vi stiller oss. (…) det er min hypotese at folk kan ha bosatt seg på disse terrassene [i Karasjokdalen] i Indre Finnmark så langt tilbake som for 9.000 år siden, sier Hood.10

Uten å ha funnet noen direkte arkeologiske spor etter de tidligste innvandrerne, uten å vite hvem de kan ha vært, uten å vite om de hadde faste boplasser eller bare sesongmessige oppholdssteder og uten å vite om stedene har vært i bruk samtidig, tror de at Indre Finnmark var bebodd med rundt 500 personer for 9 000 år siden. Og det er fra disse bostedstesene til arkeologene at autorhistorikerne har lansert sin hypotese om «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt mellom fangstbefolkningen i nordre Fennoskandia og omkringliggende jordbruksland. Forskningen her tilfredsstiller overhodet ingen vitenskapelig forklaringsmodell og mangler en klar kildegransking, sikre løsfunn eller andre vitenskapelige holdepunkter. Også disse arkeologiprofessorene «tror» de vet.

Hvis det er mulig å vise noe til «forskningen» på dette, viser doktorgraden til Erik Opsahl (2007) faktisk motsatt resultat. Om påvirkningsstrømmen mot samisk identitet, skriver han.

Sjøl om interetniske norsk-samiske ekteskap nok forekom i perioden [ca. 900–1537] og nordmenn og samer samhandlet i en viss grad, må nordmenn og samer stort sett ha utgjort samfunn ved sida av hverandre. Det forhindret ikke at de to gruppene kunne ta opp i seg kulturelle trekk fra den andre. Her gikk påvirkningsstrømmen åpenbart i hovedsak fra norsk til samisk. (…) Skandinavisk påvirkning på samisk kultur kommer også til uttrykk ved at nesten alle de samiske skatteyterne fra 1500-tallet av har nordiske navn.11

Det er derfor lite her som tyder på at «urbefolkningen» i Finnmark valgte å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt med omkringliggende folkegrupper.

Urbefolkningsteori uten eksakt vitenskap
Det er vanskelig å angripe denne urbefolkningsteorien (om at den opprinnelige befolkningen nord i Fennoskandia var «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt med omkringliggende folk) ettersom dette teorikomplekset verken bygger på noen eksakt vitenskap, vitenskapsteorier eller arkeologiske bevis, men baseres utelukkende på antropologiske og sosiologiske antakelser og hypoteser. Samtidig angriper og ekskluderer denne bruken av «protosame»-teorien alle andre forskningsperspektiver og løsninger. Denne urbefolkningsteorien angriper også andre etniske folkegrupper som nordmenn, kvener, skoltesamer og ulike folkegrupper. Denne spekulative samiske urbefolkningsteorien går også imot alle andre innvandringsteorier, uten å være valid.

Hva er så grunnen til at historikere og arkeologer ved UiT lanserer denne samiske urbefolkningsteorien?

Hvorfor lanseres denne «protosame»-teorien?
Denne «protosame»-hypotesen er utviklet for å passe som hånd i hanske med ILO-konvensjonen nr. 169 om urbefolkningers og stammefolks rettigheter (1989). I art.1 nr. 1(b) angis hva som skal regnes som urbefolkning i konvensjonens forstand.

Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som (…) har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.12

Eller for å angi hva som regnes som samisk urbefolkning i autorhistorisk forstand etter «protosame»-teorien.

Den opprinnelige befolkningen nord i Fennoskandia var «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt med omkringliggende folk.

NOU 1993:34 konkluderer slik: «Det er på det rene at samene omfattes av konvensjonen». Når en nå tar i betraktning at tesen om «protosamer» er spekulativ, grunnløs og ugyldig, faller imidlertid denne tilknytningen til konvensjonen bort.

Denne «protosame»-tesen blir også tilbakevist gjennom en ny finsk doktoravhandling fra Helsingfors universitet av Mikko K. Heikkilä, Bidrag till Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum (2014), som jeg behandler i tesen Fortier og fordreier nyere Fennoskandisk språkvitenskap. Den påviser at samene kom til Nordkalotten først etter vår tidsregnings begynnelse (100–600 e.Kr.). Denne doktorgraden har for øvrig historikere og språkforskere ved UiT ikke ønsket å kommentere eller drøfte.

Denne generative samiske etnisitetsmodellen er samtidig utvidet med en praksis- og struktureringsteori for å forklare en seinere kolonisering av Samenes land (Sápmi), noe jeg drøfter i tesen Konstruerer en norsk «kolonisering» av Finnmark.

Fotnoter

  1. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004:38.
  2. Jørgen Haavardsholm, «Innblikk i en mangfoldig kultur», Aftenposten 26.07.2004:9.
  3. Etnogenese, sammensatt av gr. ethnos, folk og biol. genese, dannelse og utvikling, her hvordan samisk etnisk språk og identitet har blitt dannet og utviklet.
  4. Professor i rettshistorie Gudmund Sandvik, NOU 1984:18 kap.10.4.2 «Samisk fortid i Noreg», 1984:403.
  5. Fredrik Barth (red.), Ethnic groups and boundaries: the social organization of culture difference, Bergen 1969.
  6. Pierre Bourdieu, Outline of a theory of practice, Cambridge 1977.
  7. Jukka Nyyssönen, «Bokmeldinger», Historisk tidsskrift, bind 94, nr.1-2015:150.
  8. Anthony Giddens, The constitution of society: outline of the theory of structuration, Cambridge 1984.
  9. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004:37.
  10. Erik Brenli, «Tror Indre Finnmark var befolket for 9.000 år siden», Ságat nr.21, 31.01.2009:10.
  11. Erik Opsahl, 2007:219-220.
  12. NOU 1993:34 Retten til og forvaltning av land og vann i Finnmark, 1993:54.

Finnmark Forlag © 2008