Lyngstuva mot Kjølen – «peker entydig mot Troms»

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
15. mai 2019

Skattegrensen mellom Norges kongerike og russerkongen er beskrevet i Grenseskjell (o.1330). Det uttrykker at russerne hadde rett til å ta skatt vestover langsmed sjøen til Lyngstuva og opp på fjellet til Mæleå, som ligger beint opp fra Lyngstuva og øst imot Kjølen (beinsta upp af Lynghesþufuu ok austr motr kili).1 Ett av nøkkelargumentene i tesen til historikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT), der de påstår at Lyngstuva-grensen på 1300-tallet gikk ved Lyngen i Troms, er deres mistolkning av Kjølens geografiske utstrekning i norrøn tid og middelalder. I artikkelen Norges og Novgorods skattlegging av samene (2014) forklarer professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen at når en ser disse tre geografiske navnene (Lyngstuva, Mæleå og Kjølen) i sammenheng, vil en forstå at russernes vestlige skattegrense lå i Lyngen i Troms dit fjellryggen «Kjølen» ender.

Det er altså tre geografiske betegnelser som brukes for å presentere den vestlige grensen for Novgorods skatterett – ikke bare Lyngstuva og Mæleå, men også Kjølen. (…) når de tre betegnelsene blir sett i sammenheng, peker det ganske éntydig mot Troms, og så langt nord som fjellryggen «Kjølen» strekker seg (…).2

Ifølge disse professorene skal Lyngstuva ha ligget i Lyngen, og Mæleå vært Målselv, ettersom det er til disse områdene «fjellryggen «Kjølen» strekker seg». Også andre historikere ved UiT hevder det samme, men de kaller Kjølen en «fjellkjede».

«Kjølen som grense – bare nord til Finnmark»
I debattinnlegget Om historiske grenser og etniske ambisjoner (2018) forsvarer stipendiat Astrid Marie Mellem Johnsen og førsteamanuensis Sigrun Høgetveit Berg sine professorer ved UiT. Der viser de til Hansen og Olsens artikkel fra 2014 og påstår at kritikerne av Lyngstuva-plasseringen i Lyngen tolker «Kjølen» feil.

Uten forankring i kilder tolker [kritikerne] (…) Kjølen som et «vannskille», og ikke som fjellkjeden mellom dagens Norge og Sverige. Ser man på kilder fra middelalderen er Kjølen gjentatte ganger omtalt som grense, men da bare «nord til Finnmark». Om man velger å tolke Gaissene som en del av Kjølen passer det likevel ikke med Lyngstuva på Fiskerhalvøya, da Gaissene ligger vest for denne, mens tuva i Lyngen passer.3

Nå er det vel ingen som har tolket «Gaissene som en del av Kjølen», så her må de ha misforstått kritikernes utsagn. De skriver også at «Kjølen (er) gjentatte ganger omtalt som grense, men da bare ‹nord til Finnmark› (i kildene)». Disse kildeomtalene stammer egentlig kun fra sagaene om Olav den hellige, altså bare fra et par steder, og ikke «gjentatte ganger». Så her snakker vi i alle fall om selektiv bruk av kilder i tillegg til et svært uærlig forsøk på å framstille kildene som mangfoldige. Hva forklarer så disse kildene fra middelalderen som de unnlater å nevne?

Kilder fra middelalderen
La oss derfor lete fram disse «kildene fra middelalderen» og undersøke om alle disse forklarer at Kjølen omtales som en grense bare «nord til Finnmark». Først de to sagaene om kong Olav.

Olav Haraldssons saga i Flatøybok
Norskutgaven av Flatøybok bind III (2016) er hovedsakelig viet til Olav Haraldssons saga og har aldri tidligere vært oversatt til moderne norsk. Dette verket er nedskrevet av presten Jon Tordsson på Island etter oppdrag fra storbonden Jon Håkonsson. Jons manuskript var satt sammen omkring 1300 og mange av tekstene hans er kun bevart i Flatøybok. Etter slaget ved Nesjar 25. mars 1015 (ifølge Snorre), der Olav Haraldsson vant over allierte norske stormenn under ledelse av jarl Svein Håkonsson, ble det ufred mellom landene og mellom Olav Haraldsson og Olav Sveakonge (Olof Skötkonung). Svenskekongen betraktet da Norge som sitt skattland. Sommeren 1016 reiste kong Olav til Viken, der han ble tatt til konge og tok alle kongeskylder i området. Fra Tønsberg stevnet han til Svinesund, der sveakongens rike tok til den gang. Etter slaget ved Svolder år 1000, hadde seierherrene delt Norge slik at Ranrike (Båhuslen) var kommet i sveakongens hender. I Ranrike holdt kong Olav Haraldsson ting med landsfolket, slik sagaen beskriver dette.

Brynjolv het en mann, en gjev bonde som ble kalt Ulvalde. Han sto opp og talte: «Vi vet det, bønder, hva som er rettest når det gjelder landeskiftet mellom norgeskongen, sveakongen og danekongen, at Gautelv har rådd fra Vänern til sjøen, og i nord grensen ved Eidskog [i Hedmark] og derfra Kjølen nord til Finnmark.4

Her beskriver sagaen at landeskiftet mellom Norge og Svitjod fulgte Kjølen nord til Finnmark fra Eidskog i Hedmark. Tilsvarende har Snorre beskrevet i sin saga om helgenkongen.

Olav den helliges saga i Heimskringla
Snorre Sturlason har i sine Kongesagaer et eget verk om Olav den hellige. Hans saga om den norske helgenkongen, Rex perpetuus Norvegiae, kan ha vært fullført noe før 1230. Der omtaler han landegrensen mellom Norge og Sverige ut fra samme hendelsesbeskrivelse som i Flatøyboken.

Det var en gjæv bonde som het Brynjolv Ulvalde; han stod opp og sa: «Vi bønder vet hvor rette landegrensa er fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen og danekongen. Göta älv har dannet skille fra Vänern til sjøen, nordafor der Marker [skogsbygdene Aremark, Øymark og Rødenes sogn] til Eidskogen, derfra Kjølen helt nord til Finnmark.5

Seinere ut i sagaen fortelles det om den gang Harald Hårfagre hadde ryddet rike for seg og det rømte en mengde trøndere og namdøler fra landet og bygde seg nye bygder i øst omkring Jemtland, noen helt til Helsingland øst ved havet [Bottenviken]. Der sto de under sveakongen. Helsingland (Hälsingland) er landskapet øst for Dalarna og Härjedalen og Eidskog er det sørligste landskapet i Hedmark. Da den vennesæle kong Håkon Adalsteinsfostre rådde for Norge, kom imidlertid utflytterne tilbake til landet, for de ville heller høre til hans kongedømme enn under sveakongen ettersom de var av nordmanns ætt.

Det samme gjorde alle de helsingene også som hadde ætta si nord for Kjølen, og dette holdt seg i lang tid siden, helt til Olav Digre og Olav Svenske sveakonge trettet om landegrensene; (…) og så gjaldt Eidskogen som landskille mot øst, og derfra Kjølen helt nord til Finnmark.6

Utover UiT-historikernes ensidige henvisning til kun disse to kildene, er et annet perspektiv at de ikke tar inn over seg at Finnmarks geografiske utstrekning i vikingtid og middelalder strakk seg betydelig langt sørover, «like langt søretter som Hålogaland det ytre landet», ifølge Egilssoga. På Olav den helliges tid hadde «Finnmarka» en langt større geografisk utstrekning enn dagens Finnmark og omfattet stor deler av de indre grenseområdene langt sørover gjennom Troms, Nordland og kanskje helt til Rørostraktene. Henvisning til to kilder om Olav Haraldsson gir derfor ingen holdepunkter for å legge Lyngstuva til Lyngen. Her snakker vi om UiT-historikernes selektive bruk av kilder i tillegg til et svært uærlig forsøk på å framstille kildene som mangfoldige og til støtte for egne forklaringer. Akademikerne ved UiT begrunner at Lyngstuva må ha ligget i Lyngen ettersom det er så langt Kjølen strekker seg. Astrid M. M. Johnsen og Sigrun H. Berg, som urimelig kritiserer opponenter for ikke å forankre sine påstander i kilder, påberoper seg imidlertid ikke-oppgitte kilder for å dokumentere sitt selektive og ensidige syn. Er så deres påstand riktig? Stanset Kjølen som fjellkjede og grenselinje i Troms? Er Kjølen bare omtalt som «nord til Finnmark» i kildene eller finnes det andre kilder fra middelalderen enn sagaer om Olav den hellige som oppgir Kjølens beliggenhet og endepunkt i nord?

Soga om Rolv Krake med Bjarkemål
Soga om Rolv Krake er en islandsk fornaldersaga, det vil si en fortelling om helter som levde før Island ble bosatt. Den handler om sagnkongen Rolv Krake i Leire på Sjælland som skal ha levd o.500–550 e.Kr. Han er det også skrevet om i de angelsaksiske diktene Widsith og Beowulf fra o.700 og i det danske heltekvadet Bjarkemål fra o.900, som Tormod Kolbrunarskald framførte før slaget på Stiklestad 29. juli 1030. I Tåtten om Bodvar (Böðvars þáttr) starter handlingen hos kong Hring nord i Norge.7 Her får vi høre om Bjørn og følget hans som skal seile sørover, men på grunn av sterke stormer «rek nord til Finnmark» (norðr á Finnmörk), der vi hører det er beboelseshus og de blir værende vinteren over.8 Denne fortellingen er trolig satt sammen omkring 1200-tallet. I versjonen Bjerkereimer møter vi også den seilende Bjørn, som skulle «fare ei ærendsferd til Hålogaland». På grunn av skodde drev følget for vær og vind i sju uker før de landet nord ved Vardø («nord ved Vargøy») hvor de traff «ei gild jente». Der får Bjørns følge høre om Kjølens beliggenhet.

«Denne jenta heter Kvit» seier han så, «og ho er dotter av Mottul (finne)konge. Men (…) ein berserk borte fra Kylvingland har fridd til henne, men ho vil ikke gifte seg med nokon austafor Kjølen (…)».9

Kylvingeland (norr. Kylfingaland) er landet til kylvinger (norr. kylfinger), et folk som i russiske kilder fra 1000-tallet også går under navnet kolbjager. Historiker og prof. em. Håvard Dahl Bratrein ved Tromsø Museum hevder at dette var en handelsgruppe som kom fra Russland for å handle med finnene i nord.10 Kylvingeland er geografisk identifisert med Gardarike, og omtales her fra Vardø som «østenfor Kjølen». Utgiverne av Tormod Torfæus Norges historie II (2008) definerer kylvingene noe upresist som «navnet på dem som bor på fjellet Kjølen». Her beskriver islandske ættesoger og kvad at Kjølen ikke endte ved Finnmark, men gikk endelangs dette landskapet.

Egilssoga
I Egilssoga får vi blant annet høre om tilstanden i Hålogaland og Finnmark fra tida under Harald Hårfagre og fram til Håkon jarl (o.890–990). Sagaen er trolig skrevet mellom 1150–1240 og satt sammen av en ukjent skriver. Her nevnes også Kjølen langsetter Finnmark.

Finnmarka (Finnmarki) er ovleg vid. (…) Finnmarka femner om mest heile det øvre landet like langt søretter som Hålogaland det ytre landet. I aust for Namdalen ligg Jemtland og så Helsingland og så Kvenland, så Karelen. Finnmarka ligg ovanfor alle desse landa, og der er store fjellbygder der oppe, noko i dalar og noko ikring vatn. I Finnmarka er vatna furdeleg store, og der attmed vatna er store skogvidder; høge fjell ligg endelangs etter Finnmarka, og dei blir kalla Kjøler.11

«Kjøl» tyder her «fjellrygg», ifølge utgiverne. Med andre ord er ikke Kjølen omtalt som grense bare «nord til Finnmark». I denne kilden starter datidens Finnmark mellom Namdalen og Jemtland, og Kjølen ligger her endelangs Finnmark helt til Karelen. Legg for øvrig merke til at Egilssoga benevner «Kjøler» i flertall. Dette henger sammen med at begrepet «Kjølen» må deles i to definisjoner, først som en naturlig del av en geologifaglig fjellkjede og dernest som et kulturhistorisk norrønt kallebegrep for flere grensefjellrekker.

Kjølen – «gammel og upresis samlebetegnelse»
Historikerne ved UiT tolker Kjølens utbredelse ensidig og galt. De påstår at Kjølen ikke er et «vannskille», men en fjellkjede mellom dagens Norge og Sverige og strekker seg nord til Troms, der den ender. Denne tolkningen er svakt faglig vurdert. «Kjølen» er ikke et navn på en fjellkjede. Det er heller ikke et innarbeidet kulturhistorisk begrep og finnes verken omtalt i Norsk historisk leksikon eller Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. I et norsk leksikon står ordet omtalt slik: «Kjølen, svensk Kölen: gammel og upresis samlebetegnelse på de fjellområder som utgjør en naturlig grense mellom Sverige og Norge». I Norsk stadnamnleksikon (1997) har grunnordet kjøl (gno. kjǫlr) to hovedbetydninger, som langstripet høydedrag og som uproduktiv skogmark mellom to bygdelag, særlig (høytliggende) myrstrekninger. Professor i stedsnavn ved Universitetet i Oslo, Tom Schmidt, forklarer at det skal være i denne siste betydningen navnet er brukt om grensen mot Sverige. Likedan ordforklaring finnes i Oluf Rygh, Norske Gaardnavne IX 19 (1936) der kjøl/kjǫlr (gen. kjalar, dat. kili/kilir) i overført betydning er forklart som «Fjeldryg, især en sådan, hvorover der går Færdselsvei mellem to ved den adskilte Bygder». Hva er da «Kjølen» og hvordan oppsto begrepet?

Geologifaglig: Europas lengste fjellkjede
I det norske geologifaglige miljøet har det pågått en diskusjon om begrepet «Kjølen». Geologisk er «Kjølen» en del av Europas lengste fjellkjede på nesten 1300 km. Det spesielle her er at den var ukjent og uten navn til inntil nylig. Du vil ikke finne «Kjølen» nevnt på et eneste norsk kart. I 2012 kom geolog og seniorforsker Henrik H. Svensen ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo og medlem i Norsk Geologisk Forening ut med boka Bergtatt der han påpekte at denne fjellkjeden var navnløs. En som riktignok tidligere har omtalt den, er den svenske geologen Erik Ljunger som i 1940-årene beskrev denne sammenhengende fjellkjeden som han da kalte for «Skandesfjellene». I den geofaglige debatten som fulgte bokutgivelsen i 2013, ble det foreslått å avholde en navnekonkurranse, der Kjølen ble avvist som navn. Redaktøren for det geofaglige magasinet GEO, Halfdan Carstens, ga følgende forklaring på avvisningen: «Vi har Kjølen og Langfjella, men Kjølen handler om grensefjellene».12 Debatten og navnekonkurransen endte med navnet «Nordryggen» for denne fjellkjeden. Denne fjellryggen starter i heiene i Vest-Agder og fortsetter gjennom midten av Sør-Norge, passerer Trøndelag, Nordland og Troms før den ender opp ytterst i Vest-Finnmark – ytterst i Altafjorden.13 Akademikerne ved UiT har rett og slett misforstått den geografiske betegnelsen «Kjølen» – den er ikke det samme som fjellkjeden mellom Norge og Sverige og den ender ikke opp i Troms, men i Vest-Finnmark. Men, «Kjølen» er ikke bare en geologisk betegnelse, den er også et norrønt historisk begrep.

«Kjølen» – et norrønt historisk kallenavn
Kjølen dekker derfor bare en del av den store fjellkjeden Nordryggen, deler av den nordre delen. Verken den geologiske fjellkjeden eller den historiske «Kjølen» ender opp i Troms. Ordet «Kjølen» er fra gammelt av et norrønt historisk kallenavn på grensefjellene mellom datidens Norge og Sverige/Finland. Således kan en også karakterisere Kjølen som et vannskille. I historisk sammenhengen kan Kjølen også forstås som et normativt begrep. I registeret til Norges gamle Love har utgiverne gitt følgende forklaring på benevnelsen.

kjölr, fjeldkjøl, det er ryggen, kammen af en fjeldrække – særlig om «Kjølen», Norges østlige grændsefjeldrække.14

Første gang Kjølen (kilenom, kiolren, kiollren) nevnes i lovverket, er i Grændseskjel mellem Norge og Sverige, nedskrevet sannsynligvis 1268 eller 1273. Der heter det blant annet at halvdelen av Kjølen ligger i hvert av rikene («at halfuer kiolren liggr til huars rikissens»).15 Andre gang Kjølen (kili) brukes i lovverket, er i Grændseskjel mellem Norge og Rusland (o.1330). Der heter det at «(…) Mæleaar ok liggr hon beinsta upp af Lynghesþufuu ok austr mote kili».16 Begge disse grenseskjellene beskriver Kjølen som en grensefjellrekke, der den første omhandler grensen mellom Norge og Sverige/Finland og den andre grensen mellom Norge og Novgorod/Russland. Ettersom den geologiske fjellkjeden ikke ender i Troms, men ved Altafjorden, må vi over på den historiske forklaringen for å forstå Kjølen i Finnmark. Hvor ender så det norrøne historiske grenseskjellnavnet «Kjølen»?

«Til landryggen og vannskillet»
Historikerne ved UiT velger ofte å henvise til Oscar Albert Johnsens referanseverk Finmarkens politiske historie (1923), ettersom han der først legger Lyngstuva til Lyngen i Troms. Einar Niemi kaller hans bok for «den virkelige klassiske studien om denne grenseteorien (…) basert på et uhyre omfattende kildemateriale».17 Imidlertid nevner verken Niemi eller andre UiT-historikere et annet av O. A. Johnsens verker, nemlig Nord-Norges politiske historie (1942), som han skrev 19 år seinere. Der kommer han inn på Kjølen som strekker seg innover på sørsiden av Finnmark, som også var en grensefjellrekke og vannskille mellom Norge og Sverige.

Fjellsamene i Finnmark hadde sitt egentlige hjem på Sør- og Nordfjellet. Sørfjellet strakte seg etter lensregnskapene fra 1567 og 1593–1611 mot sør til og med Enare og Kautokeino, dvs. til landryggen og vannskille mot Kemi og Tore lapmarker (…).18

I tillegg til at han oppga landryggen som et vannskille inn på Sørfjellet, omtrent som dagens Finnmark, vil en observant leser oppdage at han også nevner lensregnskapene før Teusina-traktaten (1595) som kilde. Den vil jeg komme tilbake til mot slutten. Oscar Albert Johnsen oppga fem samedistrikter som lå på Sørfjellet.

Øst og sør for norsk Finnmark og for de norsk-russiske fellesdistrikter i Sør-Varanger lå Sørfjellet, som besto av de norsk-svenske fellesdistrikter Kautokeino, Avjovarre (Karasjok), Tenoby (Juxby, Eskilby) og Utsjoki, samt det norsk-svensk-russiske fellesdistriktet Enare (Indiager). Selve landryggen (Kjølen) går østen- og sønnenom disse fellesdistriktene.19

Oscar Albert Johnsen beskriver at «landryggen (Kjølen)» ikke stanser i Troms, men går inn både på sørsiden av (a) «norsk Finnmark og (b) «de norsk-russiske fellesdistrikter i Sør-Varanger». Her går han bort fra lokalisering av Lyngstuva til Lyngen og plasserer den på sørsiden av Varangerfjorden. Det at O. A. Johnsen, etter enda flere års omfattende kildestudier flytter Lyngstuva-grensen bort fra Troms og plasserer den i Sør-Varanger, unnlater Einar Niemi og hans kollegaer å fortelle. Som kilde for dette viser Johnsen til den svenske landmåleren Olof Larsson Tresk (o.1600–1645) som foretok geografiske undersøkelser og geodetiske målinger i 1640 og på bakgrunn av disse utarbeidet Kartor över Kemi & Torne Lappmarker (1642–1643) og dens grense mot Finnmark (Norge).

(…) den svenske landmåler Olof Larsen Tresks undersøkelser fra 1640 og hans kart over Torne og Kemi lappmarker og deres grenser mot Norge fra 1643, viser likevel at landryggen mellom Kautokeino, Avjovarre og Enare på den ene siden, Torne og Kemi lappmarker på den andre, fra gammel tid av har gjeldt for grense mellom Norge og Sverige, mellom norsk Finnmark og svensk lappmark, og det på den svenske side av denne grense likeså meget som på den norske. Dette stemmer også godt med lensregnskapene for Finnmark, som regner alle de fem samebyene på Sørfjellet som en pertinens [tilhørende del] til Vardøhus len. Sveriges skatterett her var en arv fra birkarlene.20

Oscar Albert Johnsen viser til at Kjølen, eller landryggen, strakte seg inn mellom Finnmark og svensk lappmark der den dannet grensen mellom Norge og Sverige fra gammel tid.

«Kjølen som en Lang Steen Røes ned til Indiager wand»
Vi har ikke bare islandske og svenske kilder som kan bekrefte at Kjølen har vært en grense mellom norsk Finnmark og svensk lappmark, også en av de eldre norske kildene bekrefter dette. I Niels Knag sin Matricul oc Beschrifuelse ofuer Findmarchen for Anno 1694 (1932), i kapitlet «Koutken Svensche field Finner», kommer han inn på Kjølen som en rett grense mellom Norge og Sverige. Der skriver han blant annet at Kjølen strakk seg videre innover mellom daværende Finnmark og Sverige sør for Enareträsk («Indiager wand»).

2 miil ofuen for Koutken, den wej til Ennoteker i Suerrig, som er i Torna Lapmark, huor der boer Finner, eller til Mannenescha, huor der boer Suenske Bønder, er Kjølen, som er Ret grentze imellem Norge oc Suerig, oc strecker samme Kiøl, som er som en Lang Steen Røes, ned til Indiager wand, oc siden er grentzerne need til Candalax i den huide Søe; Når man er paa Kjølen, som ieg tuende gange har verit, den ene gang med eendeel Suendske Kiøbmend, dricker mand der begge Kongernis Schaale, oc siger, Nu staar mand med en Foed i Norge, oc med den anden i Suerig.

Fra Kjølen Strecker sig Landet need til Suerrig paa eene side, oc need til Norge paa den anden Side. Need til Suerrig seer mand det Slete Land, som over et Slet Hav, men need til Norge, seer mand Langt borte Høye bratte Field oc Klipper [Gaissene].21

Her beskriver Niels Knag at Kjølen, som rett grense mellom datidens Sverige (inklusiv Finland) og Norge, strakte seg til Enaresjøen og videre ned til Kandalaksja ved Hvitsjøen. Dette samsvarer med sagalitteraturen og middelalderens kildebeskrivelser. Niels Tygesøn Knag(enhjelm) 1661–1737 var en norsk embetsmann og storgodseier. Som 14-åring ble han sendt til Christiania, der han fikk en grundig juridisk opplæring. I 1680 ble han sorenskriverfullmektig, 19 år gammel. I 1685 ble han utnevnt til sorenskriver i Finmarkens Amt og i 1688 ble han gjennom en kongelig befaling også utnevnt til fogd i Finmarkens Fogderi etter at Vestfinmarkens og Østfinmarkens Fogderi ble slått sammen. Begge embetene forlot han da han i 1695 ble utnevnt til lagmann i Bergen. Samtidig drev han en lukrativ handel på Finnmark og i Nord-Russland med den bergenske storkjøpmannen Jørgen Thor Mølen (1640–1708). I 1721 ble lagmann Niels Knag og hans etterslekt adlet «som rette innfødde norske» under navnet Knagenhjelm. Hans skatteinnkreving og embetsreiser ga ham dyp innsikt i folk og natur i Finnmark og på Kola, noe som inspirerte han til å skrive en rekke referater og detaljerte observasjoner.22 Blant de ting han skrev om, var den siste skattereisen han gjorde på fjellet etter fjellfinnene. Finnene hadde da reist ned til Ennotecher Finneby i Torna Lapmarck til et svensk kommisjonsmøte der. De svenske betjentene på møtet, mente da at de frammøtte grensefinnene ikke lengre skulle skatte til Norge. Og slik refererte Niels Knag fra dette møtet.

(…) tj formeendte de [svenske betjenter], at bemelte grentze finner nu ej Lengere burde eller schulle Schate til Norge, Huortil ieg Suarede: at det Kand bevises at bemelte Finnebyer Langt over Hundrede aar haver schattet til Norge, huilche Byer Ligger paa den westre side Kiølen Eller Field Ryggen, huor Rette grentze skifftet er, saa at samme Fieldfinner, beboer Hans Kongl: Majts av Danmarks Lande, oc ej Suerriges, oc war een stoer U-billighed [urimelighet], at de skulle schatte til Suerrig. (S)amtlige Finner suarede, oc at de ingenlunde, wilde wige fra den ældgammel maade, at erligge deris schat til Norge, tj de boer paa den Nordske side av Field Ryggen, oc haver ald deris næring med Schiøtterie oc Fischefangst av de Nordsche Lande oc wande, samt haver deris Største Handel med Nordsche Folck, oc faar der deris Lifs ophold, oc meeste deels Skatepenger, oc før de schulle tvinges fra den Nordsche Schat, wille de fløtte til Søekandten at boe (…).

Men ieg Kaldte Finnerne til mig, oc bekom min Konges Schatt uden Ringeste Restance, oc det med en goed villie.23

Fjellfinnene på Sørfjellet bodde da på den norske siden av Kjølen, eller fjellryggen, der de positivt hadde skattlagt til den dansk-norske kongen i «langt over hundre år». Trolig hadde fogden Teusina-freden (1595) i tankene.24 Niels Knag bekrefter også at Kjølen, eller fjellryggen, var det rette grenseskillet mellom Norge og Sverige gjennom hele den norske Finnmark. (Dette var før Finland ble utskilt fra Sverige). Verken den geologiske fjellkjeden Nordryggen eller den historiske Kjølen ender opp i Troms, ifølge disse historiske kildene.

Birger Steckzéns skisse av vattendelare
Birger Steckzéns har i sin store avhandling Birkarlar och lappar. En studie i birkarleväsendets, lappbefolkningens och skinnhandelns historie (1964) utarbeidet en plansje over «Färdvägar på Nordkalotten vid 1500-talets slut». På dette kartet over området mellom Bottenviken, Västersjön og Kolahalvön har han fått tegnet inn hvor Kjølen («ungef. Vattendelare») strekker seg inn fra Troms. Denne fjellkjeden følger omtrent det som i dag er grenselinjen mellom Finnmark og Finland til sør for Karasjokka, deretter mellom Kemiälv og Lemmenjoki til Sotataival og i retning mot Kandalaksja innerst ved Hvitsjøen.25 Også dette kartet avkrefter at grensefjellkjeden Kjølen skal ha stanset i Troms.

Den norske skattleggingen i Finnmark før 1595
Til slutt vil jeg tilbake til lensregnskapene før Teusina-traktaten (1595) som kilde. I kronikken Lyngstuva og grenser nok ein gong (2018) skriver Sigrun H. Berg og Astri Marie M. Johnsen følgende. «Etter freden i Teusina 1595 overtok svenskene den russiske skattlegginga av samer sør til Malangen». Bakgrunnen for dette utsagnet er at de forutsetter russernes vestlige grenseskille Lyngstuva-Mæleå lå i Lyngen og at området Varanger-Lyngen var et felles norsk-russisk skatteområde i henhold til Novgorod-avtalen (1326). Begge deler er feil. Svenskene overtok ikke noen russisk skattlegging av «samer sør til Malangen», de overtok den russiske skattleggingen av lapper på det felles svensk-russiske området i henhold til Nöteborg-avtalen (1323). Det var et område som strakk seg fra Bottenviken (Kajano more/ Helsingh haff) og til Hvitsjøen-Varanger (nor i haffuit). Som Vardøhus lensregnskaper fra 1567 viser, var området på Sørfjellet mellom Troms og Varangerfjorden det området der norske myndigheter alene tok skattleggingen, og ikke russerne. Ifølge Oscar Albert Johnsen omfattet den norske skattleggingen av fjellfinner i 1593, 54 finner fordelt på fem byer på Sørfjellet og 334 finner fordelt på 18 byer på Nordfjellet, den nordre og indre delen av Kola-halvøya.26 To år før russerne oppga skattleggingen av de svenske lappebyene i Torne og Kemi lappmarker på den svenske siden av Kjølen, viser lensregnskapene for Vardøhus len at det var norske fogder som innkrevde skatt av finner og nordmenn fram til Malangen, på den norske siden av Kjølen.

Stedsnavn bekrefter Kjølen langsetter Finnmark
Vi har også stedsnavn som bekrefter at grenselinjen Kjølen gikk langsetter Finnmark. Just Qvigstad omtaler i boken De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker (1938) at nord for Tanaelven ved Karasjokkas elvemunning ligger Kongeberget (Gǫnȃgȃsmǫkke). Der skal en konges navn være innhugget i berget og midt imot på den finske siden skal den russiske keiserens navn være innslått. Fra elvemunningen og oppover Karasjokka ligger Kongebukta (Gǫnȃgȃsmǫkke). Der ved bielven Fogdelven (Hǫvijǫkkȃ) var det før en torvgamme hvor fogden (fin. hovi) overnattet på sine skattereiser fra Vardøhus og Vadsø til Kautokeino.27

Ser man derfor de tre betegnelsene Lyngstuva, Mæleå og Kjølen i sammenheng, peker dette ikke mot Troms, men ganske entydig til Sør-Varanger, ytterst i Varangerfjorden, når man velger å gå til kildene.

Fotnoter

  1. NgL 1R III, 1849:152.
  2. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, «Norges og Novgorods skattlegging av samene», Ságat 30.01.2014:17 (egen utheving her og videre).
  3. Astrid Marie Mellem Johnsen og Sigrun Høgetveit Berg, «Om historiske grenser og etniske ambisjoner», http://nordnorskdebatt.no 17.01.2018.
  4. Flatøybok III, 2016:129.
  5. «Olav den helliges saga», Snorre Sturlasons kongesagaer, «Stormutgaven», 1899/2005:227.
  6. Olav den helliges saga, 1899/2005:330.
  7. Tåtten om Bodvar, 1962:63-93; «Boðvars þáttr», i «Saga af Hrólf Konúngi Kraka ok Köppum hans», Fornaldar sögur Nordrlanda; eptir gömlum handritum, 1. bd., 1829:47-72.
  8. Soga om Rolv Krake. Med Bjarkemål, Norrøne Bokverk nr. 39, 1962:63.
  9. Soga om Rolv Krake, 1962:65.
  10. Håvard Dahl Bratrein, Høvding, jarl, konge, 2018:39.
  11. Egilssoga, Norrøne Bokverk, 1994:34; (Egils-soga, Norrøne Bokverk nr. 15, 1942:35).
  12. https://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article6904433.ece (11.06.2018).
  13. http://www.geo365.no/nordryggen/nordryggstien-1300-km-med-geologiske-opplevelser/ (11.06.2018).
  14. NgL 1R V, 1895:346.
  15. NgL 1R II, 1848:490; RN II 1062.
  16. NgL 1R III, 1849:152.
  17. Einar Niemi, «Lyngstuva og kampen om grensen», http://nordnorskdebatt.no 29.01.2018.
  18. Oscar Albert Johnsen, «Nord-Norges politiske historie», i Arne Pauss Pausett, red. Hålogaland i kunst og åndsliv, Gunnar Stenersens Forlag, Oslo, 1942:27.
  19. O. A. Johnsen, 1942:30-31.
  20. O. A. Johnsen, 1942:31; Sml. N. Ahnlund, 1928 og Tornedalens historia II, 1993:204.
  21. Niels Knag, «Matricul oc Beschrifuelse ofuer Finmarchen for Anno 1694», Nordnorske Samlinger, bind I 1. hefte, Oslo, 1932:29.
  22. «Knagenhjelm», NBL 2R 5. bd. 2002:286-287.
  23. N. Knag, 1932:30.
  24. Trond Gabrielsen, «Fri adkomst til Lyngstuva» – for russere og svensker, http://finnmarkforlag.no (04.05.2018).
  25. Birger Steckzén, Birkarlar och lappar, Kungl. Vitterhets historie och antikvitets akademiens handlingar, historiska serien 9, Stockholm, 1964:384, pl. 10.
  26. O. A. Johnsen, 1942:28.
  27. J. Qvigstad, 1938:85-86.

Finnmark Forlag © 2008