Flytter kongens kapell (1308) – fjerner norske landområder

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
28. januar 2019

I pavebrev av 5. februar 1308 er organiseringen av de 14 kongelige kapellene i Norge omtalt. Ett av disse kapellene er navngitt Sancte Marie de Trinis. Stedet «Trinis» lå ytterst på Terhalvøya, nåværende Kolahalvøya ved innløpet til Hvitsjøen i Nordvest-Russland. I historikermiljøet ved Universitetet i Tromsø (UiT) har de ikke bare endret det opprinnelige stedsnavnet for dette norske kapellet fra «Trinis» til «Troms», de har likegodt flyttet lokaliseringen av kongens kapell dit.1 På dette viset har de skallet av hele det gamle «tinglaget nord på Hålogaland» (þinghá norðr a Halogalandi) med «Nordfjellet» og «Sørfjellet» fra riket tilhørende det tidlige norske rikskongedømmet.2 På denne måten har de fjernet det som under datiden kanskje var det viktigste næringsområde for rikskongen (staten), et område der kongen lenge hadde eneretten til all klóvare nord for Vennersund og privilegium på fiskeressursene. Denne endrete lokaliseringen gjør historikerne ved UiT uten å formidle at de har foretatt navneendringen i pavebrevet av 1308 fra Trinis til Troms.

Fjerner enormt store norske landområder
For ett av de 14 kongelige kapellene som er navngitt i pavebullen av 1308, lyder deler av originalteksten slik: «Mariakapellet på Trinis nær hedningene» (sancte Marie de Trinis/Triniʃ iuxta paganos).3 I norsk historikertradisjon har dette blitt endret til «St. Maria i Troms ved hedningenes land». Historikerne ved UiT bruker denne endringen av stedsangivelsen fra Trinis til Troms politisk, for å «dokumentere» Troms som et grenseland imellom et kristent norskbebodd sør og et hedensk samiskbebodd Nord-Troms og Finnmark. På denne måten fjerner de enormt store landområder fra det tidligste norske riket. Et eksempel som viser dette, framgår i boken Astafjord bygdebok (2000) av daværende professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Tromsø, Lars Ivar Hansen. Der leter han forgjeves etter bevis for at Ibestad kirke skulle vært reist som en grensemarkør mellom det kristne Norge og et hedensk Sameland.

Kan dette bidra til å forklare at det ble reist en steinkirke her [Ibestad kirke]? Skulle den tjene som en markering av kristendommen mot de hedenske samene? Noe direkte utsagn om Ibestad-kirkens rolle i denne sammenheng har vi ikke bevart fra middelalderen. Men en tilsvarende argumentasjon er brukt seinere, da en ville karakterisere andre nordnorske kirkers funksjon: I 1308 het det om kirka på Tromsøya (reist midt på 1200-tallet) at den lå «iuxta paganos», dvs. «tett ved hedningene».4

Lars Ivar Hansen ønsker, men kan ikke finne noen direkte utsagn om at Ibestad-kirken skulle ha vært reist som en markering av kristendommen mot de hedenske samene. Dette er forståelig ettersom det ikke var slik. I stedet tyr han til og endrer pavens omtaler av kongens kapell på Trinis i 1308, for å finne en «tilsvarende argumentasjon» som kan karakterisere en slik funksjon. Han foretar således en bevisst feil sammenblanding av kirken som kong Håkon Håkonsson fikk reist «nord i Troms» midt på 1200-tallet med det kongelige kapellet på Trinis omtalt i pavebrevet av 1308. Historie-professoren beskriver «Tromsøya»-kirken slik.

Og midt 1200-tallet – under Håkon Håkonssons styringstid – hører vi at det ble anlagt kirke på Tromsøya. På dette tidspunktet hadde Tromsø-kirken tydeligvis viktige funksjoner både for å markere norsk riksoverhøyhet, og for misjoneringen overfor samene.5

Det står ingen ting, verken i Håkon Håkonssons saga eller i pavebrevene, om at det kongelige kapellet var anlagt på Tromsøya for misjonering overfor samene. Derimot framgår det at ett av kongens kapeller var anlagt på Trinis ytterst på Kolahalvøya nær hedningene i 1308. Både synspunktene om «misjoneringen overfor samene» og for å «markere norsk riksoverhøyhet», er en innlegging som Lars Ivar Hansen selv foretar, fordi dette passer inn i hans og Tromsø-historikernes altoverskyggende perspektiv i deres samiske sentralmyte. Den omfatter et eget samisk nordområde som avgrenset den norske kongens landsutstrekning og norsk riksoverhøyhet til Troms.

Tillegger stedsendringen en politisk funksjon
Flere historikere enn historikerne ved UiT, faktisk helt tilbake til midten av 1800-tallet, har trodd at stedsangivelsen av «Trinis» i pavebrevet av 1308 kan ha vært en feilskrivning for «Troms», så dette er ikke noe nytt. Men det de tidligere historikerne har underrettet om, er at de har endret stedsangivelsen og at det i originaldokumentene faktisk står skrevet noe annet. Dette gjør ikke historikerne ved UiT. De oppgir ikke at de har endret stedsnavnet fra Trinis til Troms. Men, enda verre er at de aktivt tillegger denne endrete stedsangivelsen en politisk funksjon og historisk forklaring. Faktisk bygges mye av perspektivforklaringen deres på denne bevisste stedsendringen av pavebrevet. På dette viset fjerner historikerne ved UiT norske landområder tilsvarende dagens Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya fra det norske riket. Samtidig feilinformerer de om at kongen brukte kirkeetableringen i Troms som en markering av at den norske riksoverhøyheten begrenset seg til sør for Troms ved inngangen til 1300-tallet.

Falsk tese gjøres til en samisk sentralmyte
Hvis den norske kongen skulle ha hatt et kongelig kapell ytterst på Trinis i 1308, noe som er sannsynlig ettersom pavebrevene beskriver dette og den andre Novgorod-traktaten (1326) med Grenseskjell (1330) avtalefester at «kongen av Norge» hadde sin østlige skattegrense der, bryter dette totalt med den forestillingen og framstillingen av nordnorsk og samisk historie som historikerne ved UiT har forfektet i fire tiår. Helt siden 1984 har de også nedfelt sitt feilaktige syn i en rekke Norges Offentlige Utredninger (NOU) om samenes rett til land og vann og samiske rettsoppfatninger. Denne falske tesen har også blitt til en samisk sentralmyte som historikerne ved UiT bruker i forklaringer av sitt ekstreme perspektiv og for å feilinformere om at områdene nord for Nord-Troms var et rent samisk landområde fram til høymiddelalderen.

Fortier kilder om Norges landsutstrekning
For at historikerne ved UiT skal kunne opprettholde denne samiske sentralmyten, har de ikke bare endret kildenes stedsnavn og flyttet lokaliseringen av det kongelige kapellet, de har også vært nødt til å fortie om andre troverdige historiske kildeskrifter som motsier dem. Her kan jeg kort trekke fram fire historisk troverdige kildeskrifter, der alle omtaler Norges landsutstrekning i nord til Trinis-området. Alle disse beskriver at det norske kongeriket nådde helt fram til Vegestav ved Trinis ytterst på Kolahalvøya og Hvitsjøen lenge før 1308. Og, alle disse unnlater historikerne ved UiT å omtale i denne sammenhengen.

1) I Historia Norvegiæ (o.1150) påpekes det at Hålogaland nådde i nordlig retning til Bjarmeland og at grensen ytterst på Kolahalvøya var et nes kalt for Vegestav (juxta locum Wegestaf).6

Det fjerde lagdømmet er Hålogaland, hvor innbyggerne for en stor del bor sammen med finnene og driver handel med dem. Dette lagdømmet danner den nordlige grensen for landet ved Vegestav, som danner grenseskillet mot Bjarmland.7

2) I den samtidige abbed Nicolas Geografiske annotasjoner (o.1150) beskrives Norges rikets endemerke slik.

Noregr er kallaðr norðan fra Vægistaf (þar er Finnmörk, þat er hjá Gandvik) ok suðr til Gautelfar. Þessa rikis eru endimerk: Gandvik fyrir norðan, en Gautelfr fyrir sunnan.8

Norges landsutstrekning strakk seg også etter denne kilden helt nord til Vegestav ved Trinis, som lå i Finnmark ved Gandvik og Hvitsjøen.

3) I Soga om Olav Tryggvason (o.1190) etter Odd munk Snorresson, omtales «landsskipnaden» (landsutstrekningen) blant annet slik.

Noreg har tre hjørne, og lengda strekkjer seg frå Gautelva i sørvest og til Veggestav i nord. Breidda og vidda går frå Eidskog i aust og til Englandssjøen i vest. Landet er kløyvt i delar som heiter Vika, Hordaland, Opplanda, Trondheimen, Hålogaland og Finnmark.9

Og etter at Olav Tryggvason ble tatt til konge på Øretinget i 995, tillegger den samme sagaen at kongen styrte sitt rike med Finnmark i nord, til Vegestav ved Trinis.

Olav styrte riket sitt med frægd og fagnad. Han blei einevaldskonge over heile Noreg, og la under seg alt land frå Finnmark i nord til Danmark i sør.

4) Det islandske skaldekvadet Nóregs konungatal (o.1190) er en anonym sammenfatning av Sæmund Frodes (1056–1133) historiske arbeid. Han skrev blant annet et latinsk verk om de norske kongenes historie fra Harald Hårfagre til Magnus den gode. Dette, i dag tapte manuskriptet, ble et referanseverk for andre. Det anonyme skaldekvadet Noregs Konúngatal i Ljóðum på 83 vers etter Sæmund Frode, beskriver hele Norges landsutstrekning slik i vers 7.

7. At hele Landet | Mellem Elven | Og Finmarken | Kongen ejed; | Han opnaaade | For Norige | Først af alle | Ene at raade. |10

Også dette tidlige skaldekvadet beskriver landsutstrekningen i nord til Finnmark lenge før kongen anla en kirke i Troms og et kongelig kapell på Trinis.

Av disse fire historiske kildene fra o.1150–o.1190 og som trolig har hentet sitt stoff fra en eller flere eldre tapte manuskripter, går det helt tydelig fram at kirken i Troms verken kan ha ligget som et ytterpunkt for den norsk riksoverhøyheten eller som en viktig funksjon for misjoneringen overfor samene. Slike kilder, som motbeviser historikernes teser, er de samstemte i å fortie. For meg synes det som at historikerne ved UiT reviderer historien og gir den en feil forklaring i den politiske hensikten å undergrave den norske statens rettstilstand.

Fotnoter

  1. Trond Gabrielsen, Endrer opprinnelig stedsnavn (1308) – fra «Trinis» til Troms, www.finnmarkforlag.no (25.05.2016).
  2. Sverre soga,1941:98; Sverris saga etter Cod. AM 327 40, 1981:80.
  3. Kopiboka har i dag arkivsignaturen Regesta Vaticana 55 (tidligere Clem. V. ann. III); de to brevene har numrene 119 og 120.
  4. Lars Ivar Hansen, Astafjord bygdebok. Historie 1. Fra eldre jernalder til ca. 1570, Lavangen kommune, 2000:148-149.
  5. L. I. Hansen, 2000:143-145.
  6. Monumenta historica Norvegiæ, 1880:78.
  7. [Historia Norvegiae] Norges Historie, 1990:20; NOU 1984:18, 1984: 645.
  8. C.C. Rafn, Antiquités russes II, 1852:404f.
  9. Soga om Olav Tryggvason. Etter Odd munk Snorresson, Norrøne Bokverk nr. 46, o.1190/1977:68-69.
  10. Oldnordiske Sagaer udgivne i Oversættelse af det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, Tiende Bind, Kjöbenhavn, 1836:373-374 (372-396).

Finnmark Forlag © 2008