Arkeologi orienteres samisk og brukes etnopolitisk

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
8. oktober 2017

Arkeologifaget og -utdanningen ved Universitetet i Tromsø (UiT) har gjennom de siste tiårene gradvis endret praksis, teorier, metoder og organisering slik at arkeologene i dag kan og bruker faget sitt til etnopolitisk mobilisering. Ved Institutt for arkeologi og sosialantropologi (IAS) benytter de fagene politisk for å framheve samisk etnisitet og som «bevis» for at samene var det opprinnelig urfolket nordpå, helst på bekostning av nordmenn, men også mot andre minoriteter. Her skal jeg framlegge eksempler på disse endringene og noe av den kritikken som har blitt reist mot arkeologer og sosialantropologer ved UiT.

Arkeologifaget reviderer etnisitetsbegrepet
Ved UiT har arkeologiundervisningen blitt forandret, forskjellig fra de andre norske universitetsmiljøene. Forklaringen på det som har skjedd i arkeologifaget der, har Anders Hesjedal sammenfattet i sin doktorgrad ved UiT (2000), Samisk forhistorie i norsk arkeologi 1900–2000. Han skriver blant annet dette.

På 1970-tallet skjer det en endring i forholdet til samisk forhistorie og det skjer blant annet gjennom at det nye eller det moderne etnisitets begrepet blir tatt i bruk i arkeologifaget.

I stedet for å se på etniske grupper som geografiske eller sosialt isolerte enheter, fokuserte man på grensene mellom etniske grupper, på vedlikehold av etnisitet, på interaksjon, på prosess.1

Før 1970-tallet var arkeologenes viktigste oppgave å undersøke samt å forstå materielle spor fra forhistorien. På den tiden var arkeologifaget en hjelpevitenskap for historikerne gjennom å kunne tolke og beskrive de arkeologiske funnene som var gjort. Etter 1970-tallet og fram til i dag har fagmiljøet for arkeologi i Tromsø langt på vei forlatt denne undersøkelsespraksisen og lagt seg til en narrativ framstilling av det samiske-etniske aspektet gjennom arkeologien. En slik framstilling er ikke særegent for arkeologien, den preger også andre fagområder ved UiT der det forskes på politikk, samfunn og kultur. For eksempel er det ved universitetet opprettet en tverrfaglig forskningsgruppe kalt for Narrating the High North (Nordområde som forteller). Dens oppgave er blant annet «å styrke den komparative dimensjonen i forskningen» gjennom fortellingene.2 Under temaet «forskning i arkeologi», begrunner UiT noen sentrale forskningstemaer slik.

Samfunnsdebatten endrer stadig de spørsmål vi stiller til fortida og mange akademiske fagområder har i oppdrag å søke svar. Nordområdene preges av at tilgjengelig informasjon i form av tekst er magrere enn i andre deler av verden. Et større ansvar plasseres derfor på arkeologifaget.3

«Samfunnsdebatten» det vises til her, må forstås som debatten om samenes rett til land og vann. Det arkeologene uttrykker, er at de «har i oppdrag å søke svar» på nåtidens politiske debatter og at det derfor «plasseres et større ansvar på arkeologifaget». Dette er ikke arkeologifaglig, men etnopolitisk.

Arkeologifaget gjøres etnopolitisk
Fra tidligere å ha vært en hjelpevitenskap til historie, har arkeologene ved UiT nå gjort arkeologi til en parallellvitenskap med historiefaget for å kunne gi sine svar på den aktuelle samfunnsdebatten. Gjennom å rette oppmerksomheten på grensene mellom etniske grupper, mellom nordmenn, kvener og samer, bruker de faget arkeologi etnopolitisk. Det samme gjøres også ved Institutt for historie og religionsvitenskap. Under forskningen der, er Etnopolitikk et eget fagområde som angis og drives av to historikere, kalt for «eksperter»: Henry Minde er professor i samisk og urfolkshistorie og blant annet visemedlem til Sametinget, mens Ketil Zachariassen er instituttleder for kultur og litteratur. Deres forskningsinteresser står oppført med blant annet «etnopolitisk mobilisering» og «minoritets- og etnohistorie etter 1850».

Gjennom samisk politisering av arkeologifaget, er deres intensjoner at både historie og arkeologi forsterkes ved at de respektive faggruppene kan henvise til hverandres etnopolitiske forklaringer. Historikerne viser til arkeologene og arkeologene viser til historikerne. Resultater av dette blir arkeologiske beskrivelser som bygger på subjektive antakelser og ikke på objektiv vitenskap. En doktorgradsavhandling ved UiT er eksempel på dette.

«Hvordan arkeologiske tekster skapes og brukes»
I innledningen til Anders Hesjedals doktorgradsavhandling Samisk forhistorie i norsk arkeologi 1900-2000 ved UiT (2000), forklarer han hvilken samfunnsmessige rolle arkeologien har spilt i nyere tid, spesielt ved Universitetet i Tromsø.

Det er først i de seneste ti-årene at arkeologien har rettet et mer kritisk blikk på sin egen politiske og samfunnsmessige rolle. Dette har blant annet ført til en større interesse omkring etnisitet og urfolksspørsmål.4

Arkeologi er egentlig et gjenstandsorientert fag, der gjenstandene har prioritet. Beskrivelsene av de forhistoriske gjenstandene og strukturene «manifesterer seg i arkeologiske tekster». Etter overgangen til den postprosessuelle arkeologien, forlot mange arkeologer dette gamle arkeologiske fagidealet og ble mer opptatt av samfunnspolitiske tekster enn av arkeologiske gjenstander. «Den litterære vendingen» oppsto da i arkeologien. Anders Hesjedal beskriver sin egen «politiske og samfunnsmessige rolle» slik.

Denne avhandlingen og dermed også forfatteren [Anders Hesjedal], er klart influert av denne [litterære] vendinga og kan også leses som et forsøk på å argumentere for at arkeologiske tekster minst er like viktige som arkeologiske gjenstander. (…) Gjennom dette håper jeg å kunne bidra til å øke forståelsen for de ulike relasjonene mellom forhistorie, arkeologifaget, nasjonalisme og urbefolkningsproblematikk. Jeg håper også at en slik undersøkelse kan bidra til ny kunnskap om hvordan arkeologiske tekster skapes og brukes.5

Idealet om å forstå de arkeologiske gjenstandene og strukturene er forlatt til fordel for hvordan arkeologiske, politiske og samfunnsmessige tekster kan skapes og brukes. Dette var og er tekster som skal tjene en samisk minoritets- og etnopolitisk historieframstilling. For de postprosessuelle arkeologene ble det viktigere hvordan arkeologiske tekster skapes og brukes etnopolitisk for fremme av samisk kultur enn å analysere den materielle kulturen. Ett slikt teksteksempel står to arkeologprofessorer ved UiT for.

Arkeologi som bygger på subjektive antakelser
Det er ikke bare innholdet i den arkeologiske orienteringen som endres, også resultatene av de arkeologiske undersøkelsene skifter karakter, noe som gir helt andre tekster. Professorene og arkeologene Bryan Hood og Hans Peter Blankholm, begge tilknyttet UiT, tror for eksempel at Indre Finnmark kan ha vært bebodd så tidlig som for 9 000 år siden. Her presenterer de resultatene fra sine arkeologiske undersøkelser i Indre Finnmark for den samiske avisa Ságat (2009).

Kanskje har det bodd folk i Indre Finnmark så tidlig som for 9.000 år siden, selv om vi ikke har funnet direkte spor. (…) I utgangspunktet kan det ha vært rundt 500 personer i tallet som migrerte til Finnmark etter istiden for 12.000 år siden. (…) Blankholm sier videre at det er vanskelig å fastslå noe eksakt tall. (…) vi har usikkerhetsmomenter som hvorvidt boplassene var faste eller om de var fangststasjoner. Har alle boplassene vært bebodd samtidig, er også et spørsmål vi stiller oss. (…) det er min hypotese at folk kan ha bosatt seg på disse terrassene [i Karasjokdalen] i Indre Finnmark så langt tilbake som for 9.000 år siden, sier Hood.6

Uten å ha funnet noen direkte arkeologiske spor etter de tidligste innvandrerne, uten å vite hvem de kan ha vært, uten å vite om de hadde faste boplasser eller bare sesongmessige oppholdssteder og uten å vite om stedene har vært i bruk samtidig, tror de at Indre Finnmark var bebodd med rundt 500 personer for 9 000 år siden. Slik praktiserer de postprosessuell arkeologi ved UiT.

Definerer arkeologiske funn som samiske opphav
Ikke bare det at arkeologene beskriver det de tror, de definerer også funnene som samiske opphav. På nåværende norsk og svensk side av Kjølen, spredt over et område mellom delelinjen Vennesund-Jämtland (sør i det gamle Hålogaland) og nordover til skillelinjen Malangen-Trerikrøysa (nåværende Finnmarks sørvestlige grense) er det funnet nærmere 60 lokaliteter bestående av runde eller ovale tufter. Tuftene ligger fra 550–850 m o.h. Det spesielle kjennetegnet for disse tuftene, er at de ligger i grupper på 2–15 stykker, sjelden flere enn åtte, og anlagt i en lenke eller en rekke etter hverandre. Disse tuftene har blitt kalt for «stallotufter» eller «rekkeildsteder». Bruksperioden synes å ha vært fra vikingtid og tidlig middelalder. Spørsmålet er hvordan tolker og definerer arkeologene ved (UiT) disse «stallotuftene»? Hvordan framstiller de sine etnopolitiske tekster?

Alle arkeologene ved UiT, men også historikerne der, påstår at stallotuftene opprinnelige var samiske boplasser. Og dette gjør de uten å drøfte kjente motforestillinger. De er riktignok uenige seg imellom om hensikten med den samiske bruken og når på året boplassene var i bruk. Men, ingen av dem drøfter muligheten for en norrøn etablering og bruk, så langt som jeg har undersøkt deres arbeider.

Likevel finnes det andre forskere andre steder som har undersøkt problemstillingen og kommet til at stallotuftene var av norrønt opphav og bruk. Etter deres og mine vurderinger viser både kildeskrifter, predanier (muntlige fortellinger), arkeologiske undersøkelser og løsfunn, stallotuftenes morfologi (lokaliseringer, byggeskikk, dimensjoneringer) og tidsperiode (vikingtid-høymiddelalder) at «stallotuftene» var syslemannsgammer som ombudsmennene benyttet i tiden omkring 860–1310 under finneferder for å drive handel og skattlegging. Disse oppholdsplassene lå på faste handels- og skattleggingssteder og der innkrevingen skjedde på vegne av det norske kongedømmet.7

Definerer nye teoretiske begreper
For at arkeologene skal kunne beskrive funnene med hva de tror samtidig som de konstruerer en samisk etnisitet, trenger de en teoriramme som et forklaringsverktøy. Også dette har de dannet ved hjelp av sosialantropologi innen sitt eget institutt (IAS).

Bjørnar Olsen fungerer som professor i arkeologi ved UiT. Der er han professor ved Institutt for arkeologi og sosialantropologi. På internett omtales han slik på Wikipedia.

[Bjørnar] Olsen er spesialist i teoretisk arkeologi og nordskandinavisk forhistorie, helst vedrørende steinalderen, og har blant annet markert seg sterkt innenfor samisk forhistorie.8

For å begrunne hvordan Nord-Skandinavias opprinnelige urbefolkning, den opphavelige befolkningen i Finnmark og Fennoskandia, ble til etniske samer, anvender Bjørnar Olsen sammen med historieprofessor Lars Ivar Hansen en sosialantropologisk og sosiologisk etnisitetsmodell. Disse ideene har de utviklet som et teoribegrep innen arkeologi og gitt det betegnelsen «teoretisk arkeologi».

Innfører sosialantropologiske etnisitetsbegreper
Den sosialantropologiske teorihypotesen9 går i korthet ut på at den opprinnelige befolkningen i nord var «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt mellom fangstbefolkningen i nordre Fennoskandia og omkringliggende jordbruksland. Ved en slik «protosamisk» defineringsmåte, kan de gjøre nær sagt alle eldre arkeologiske funn i nord om til etnisk samiske. Denne teorihypotesen er uakademisk ettersom den ikke har noen vitenskapelig begrunnelse, men utelukkende bygger på antakelser.

Organiserer arkeologi sammen med sosialantropologi
Teorihypotesen er ikke bare noe enkelte samepolitiske akademikere i Tromsø anvender personlig, den har blitt til en teoretisk metode og et perspektiv de har institusjonalisert ved universitetet der. Den sosialantropologiske etnisitetsmodellen er strukturert inn i universitetets organisering. Ettersom arkeologene begynte å anvende sosialantropologisk teorihypotese, for å beskrive «samisk arkeologi», kunne de like gjerne organisere fagene sammen i ett institutt, noe de også gjorde. Under det store Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT er fagene sammenslått til Institutt for arkeologi og sosialantropologi (IAS). Under omtalen av studieprogrammet forklares det at «studier av samiske forhold i både nåtid og fortid har en sentral posisjon på instituttet». Med andre ord har de en «whig-fortolkning» av samisk historie, der visse hendelser av fortiden trekkes opp mot nåtiden.10 Om fagmiljøet for sosialantropologi presenteres dette på hjemmesidene slik.

Kjernen i studiet er de teoretiske og metodiske redskapene en kan benytte seg av for å vise hvordan samfunn organiseres på ulik vis, og hvordan sosial organisasjon henger sammen med hvordan mennesker oppfatter og begrepsfester sine omgivelser.

Dette er helt i samsvar med den sosialantropologiske «protosame»-hypotesen. Om fagmiljøet for arkeologi presenterer de dette slik.

Det arkeologiske fagmiljø ved IAS prioriterer en grundig opplæring innen arkeologisk teori og metode. Her fokuseres det på ulike teoretiske perspektiver på forholdet mellom materiell kultur og samfunn (…). Undervisningen er nært knyttet opp mot de ansattes forskning.

Også her ser vi at «arkeologisk teori og metode» koker ned til den sosialantropologiske «protosame»-hypotesen om at «samene kom først». Og undervisningen knyttes nært opp mot det den ansatte professoren og spesialisten i teoretisk arkeologi, Bjørnar Olsen, til enhver tid mener.

Sametinget lovpriser arkeologene
Denne arkeologiske forskningen er det den teoretiske arkeologen og lærebokforfatteren Bjørnar Olsen som er eksponent for. Og det er blant andre han Sametinget viser til, når det framlegger Historien bak finnmarksloven. På Sametingets nettsider presenterer de samene i Finnmark for flere tusen år siden, ved henvisning til det arkeologene påstår i dag.

I løpet av de siste 2 000 årene før Kristi fødsel oppstår det arkeologene i dag kan kjenne igjen som kjente samiske kulturtrekk. Den samiske kulturen vokser ut av steinalder-samfunnene (…).11

Arkeologenes etnopolitiske fortellinger blir derfor også brukt politisk av de samiske organisasjonene. Er det som arkeologene driver med ved UiT å anse for å være gyldige arkeologifaglige metoder? Hva sier andre fagfolk om denne bruken av arkeologisk materiale?

Arkeologisk materiale beviser ingen urbefolkning
– Prinsipielt kan arkeologisk materiale sjelden knyttes til et folkeslag og utelukke andre tilknytninger, hevdet professor i rettshistorie Gudmund Sandvik (1925–2008) ved Universitetet i Oslo. I utredningen NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling begrunner han dette slik.

Det kan ikkje gjevast eit heilt sikkert svar på spørsmålet om kven som «kom først» i visse delar av Noreg, om det var nordmenn eller samar, om kven som var «urbefolkning» i tydinga «opphavleg befolkning». Arkeologisk materiale, som graver, helleristingar og lausfunn vil prinsipielt alltid vera spreidde og ufullstendige leivningar frå busettinga. Slik vil det vera jamvel om eller når det blir gjort grundige arkeologiske undersøkingar i dei samiske busettingsområda. Og prinsipielt kan arkeologisk materiale sjeldan knytast eintydig til eit folkeslag og utelukka andre tilknytingar. Særleg problematisk blir det om ein skal gå tusenvis av år tilbake i eit område som den skandinaviske halvøya der ein må rekna med fleire innvandringsbølgjer.12

En annen som også framhever dette er den britiske arkeologen Siân Jones. I boken The Archaeology of Ethnicity (1998) drøfter hun fleksibilitet og variasjon som uttrykkes gjennom etnisk interaksjon.

Det vil ifølge henne være svært vanskelig å identifisere etniske grupper ut fra et arkeologisk kildemateriale kun gjennom tradisjonelle arkeologiske måter å klassifisere et materiale på, for eksempel gjennom stilstudier.13

Den amerikanske arkeologen Randall McGuire hadde også poengtert det samme i artikkelen «The Study of Ethnicity in Historical Archaeology» (1982).

Argumentasjonen er at det er veldig sjeldent at én gjenstanskategori kan knyttes ensidig til en etnisk gruppe.14

Selv doktorgradsstipendiatene Elin Myrvoll og Jørn Henriksen, som begge deltok i «Mangeromsprosjektet» (2001–2005) ved UiT, vedgår dette problemet.

(…) det [er] problematisk å knytte en enkelt kategori av det totale kildematerialet til etniske forhold i en arkeologisk kontekst.15

Måten de omgår dette på, er misbruk av arkeologifaget gjennom innføring av en sosialantropologisk etnisitetshypotese.16 Fram til i dag har det derfor vært tilnærmet umulig å dokumentere etnisitet utelukkende av arkeologiske funn, heller ikke fra de samiske bosettingsområdene. Derfor kan ikke arkeologene ved UiT bekrefte samene som urfolk i Finnmark gjennom sine undersøkelser eller påvise samiske bosetninger gjennom arkeologisk kildemateriale, selv om det er det de forsøker å gjøre gjennom sine tekstutlegninger. Dette har de da også fått kritikk for fra uventet hold.

Språkforsker kritiserer «etnopolitisk arkeologi»
Professor i samisk språkteknologi ved Universitetet i Tromsø (UiT) Trond Trosterud er en av de få som kritiserer norske arkeologer generelt og arkeologer ved UiT spesielt, for å drive «etnopolitisk» arkeologi (2013).17

Merk at norsk arkeologi her utgjer eit unntak i denne forskingstradisjonen: Norske arkeologar har, sannsynlegvis av etnopolitiske grunnar, tradisjonelt gjort lite for å knyte arkeologiske funn med språkhistorisk forsking (eit unntak er svenske Inger Zacharisson). Nettopp derfor er sust266 (lenkje lenger opp) eit svært velkoment unntak, her kjem for (så vidt eg veit) første gong norske arkeologar i lag med språkhistorikarar i same publikasjon.18

Trond Trosterud er språkforsker ved Giellatekno, Senter for samisk språkteknologi ved UiT. Han har blant annet studert språk på begge sidene av Uralfjellene, fra samisk til finsk, estisk og norske dialekter. Han kjenner derfor godt til den nye Fennoskandinaviske språkvitenskapen som de finske lingvistene arbeider med for tiden. Han kritiserer arkeologene på sitt eget universitet for ikke å knytte arkeologiske funn til språkhistorisk forskning.19 Likevel kan jeg ikke se at arkeologene ved UiT har tatt denne kritikken opp til diskusjon i offentligheten. Den samme kritikken har også kommet fra finske språkforskere.

Språkforskere kritiserer arkeologisk bosettingshistorie
Den finske språkforskeren Mikko K. Heikkiläs doktoravhandling Bidrag till Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum (2014) er en akademisk avhandling innlevert Humanistiska fakulteten ved Helsingfors universitet den 23. august 2014. Denne akademiske avhandlingen er en interdisiplinær studie av lingvistisk forhistorie i Nord-Europa hovedsakelig i jernalderen (o.700 f.Kr. – 1200 e.Kr.), men også i noe omfang i bronsealderen (o.1700 – 700 f.Kr.) og tidlig finsk middelaldre (o.1200–1323). Disiplinene representert i denne studien er germansk, nordisk og finsk-ugrisk historie og arkeologi. Arkeologi har i hans forskning fungert som hjelpevitenskap. Mikko K. Heikkiläs konklusjon er at

(…) hvis samenes språklige forfedre hadde bebodd Nordkalotten allerede i flere tusen år før vår tidsregning, slik det ganske allment er hevdet særskilt fra arkeologene, hvorfor skulle da områdets samiske stedsnavn (inklusiv mange sentrale stedsnavn) gjennomgående ha blitt navngitt først tusentalls år seinere, dvs. i begynnelsen av vår tidsregning eller seinere? Så vidt jeg ser saken finnes det ingen lingvistiske grunner for å anta betydelig lengre samisk bebyggelseshistorie [bosetningshistorie] på Nordkalotten enn fra begynnelsen av vår tidsregning.20

En liknende datering, der de lingvistiske forskningserfaringene ble sammenliknet med arkeologisk forskningserfaring, har Mikko K. Heikkilä gjort i en artikkel i 2011.21 Han kritiserer arkeologene for ikke å samarbeide med lingvistene. Hadde de tatt hensyn til deres resultater, måtte arkeologene ha omskrevet sine fortellinger av forhistorien.

UiT-arkeologer motarbeider motstridende syn
Det er ikke bare norske og finske språkforskere som kritiserer arkeologene for å bedrive «etnopolitisk arkeologi» gjennom sine tekster. En av dem som også har tatt et oppgjør mot det han mener er oppleste og vedtatte sannheter om folkevandringen i nord, er den autodidaktiske arkeologen Kåre Sivertsen fra Neiden i Finnmark. Bakgrunnen er denne: Sivertsen har blant annet funnet boplasser langs Steinfossen og fangstanlegg ved Lillefossen i Neiden. I 1954 kom han over fire steinsettinger av ildsted om lag 1,2 meter under bakkenivå. Dette meldte han til Tromsø Museum, men ingen ting skjedde. Så i 1983–1984 fikk han lokalhistoriker Steinar Wikan og arkeolog Audhild Schanche til å sende funnprøver fra ildstedene til Tromsø Museum. Men selv ikke da skjedde det noe annet før han i 2005 fikk beskjed om at prøvene var forsvunnet. Da de seinere ble gjenfunnet, fikk han tilbud om selv å måtte betale 7.500 kr for å få datert prøvene. Da han godtok det, ble resultatet at ett av funnene tidfestet til å være 6 700 år gammelt mens den andre funnprøven var 8 000 år gammelt. Disse funnprøvene viser at innlandet Neiden i Øst-Finnmark trolig var brukt av folk av germansk eller fornnordisk avstamming, og ikke av folk med samisk opprinnelse. Dette fikk den samiske avisa Ságat (2006) til å framheve på førstesiden at «Samene var ikke først?».

I 2006 kritiserte Kåre Sivertsen arkeologene i Tromsø for at finansieringen av forskningen deres «gjør at resultatene muligens har favorisert de samiske målsettinger», at forskningen der går på tvers av forskningsmiljøer sørover i landet og at de trenerer undersøkelser av løsfunn og lokaliteter når de oppdager at dette går på tvers av det deres eget forskningsmiljø i Tromsø står for.22

IAS er en etnopolitisk institusjon
Ved Institutt for arkeologi og sosialantropologi (IAS) har arkeologifaget forlatt sitt fagideal til fordel for en etnopolitisk samisk ensretting. På denne måten skaper de en argumentasjon for samiske rettigheter til land og vann. Instituttet ved UiT har blitt en politisk institusjon basert på samisk etnisitet. De konstruerer ensidige samiske tekster fra arkeologiske undersøkelser og funn. De konstruerer teorirammer som skal forklare det samiske som identitetsfaktor og fremskaper et falskt skille mellom nordmenn og samer. Dette gjør de for å kunne lage merkelappen «urfolk» om samene. På denne måten blir de også omfavnet av de samiske politiske institusjonene som i takknemlighet kvitterer med forskningsmidler til arkeologene ved UiT.

Fotnoter

  1. A. Hesjedal, 2000:272 og 274. (Egen utheving her og videre.)
  2. http://uit.no/prosjekter/prosjekt?p_document_id=220860 (27.01.2015).
  3. http://uit.no/ansatte/organisasjon/artikkel?p_document_id=170184&p_dimension_id=88154&p_menu=28713 (28.01.2015)
  4. Anders Hesjedal, 2000:1.
  5. Anders Hesjedal, 2000:2.
  6. Erik Brenli, «Tror Indre Finnmark var befolket for 9.000 år siden», Ságat nr. 21, 31.01.2009:10.
  7. Se tesen «Stallotufter» gis samisk opphav og bruk.
  8. http://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnar_Olsen (26.01.2015)
  9. Se tesen Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer».
  10. Se tesen Foretar en «whig-fortolkning» av samisk historie.
  11. http://www.sametinget.no/Land-og-ressursrettigheter/Landrettigheter/Finnmarksloven/Historien-bak-finnmarksloven (30.01.2015)
  12. Gudmund Sandvik, NOU 1984:18 kap.10.4.2 «Samisk fortid i Noreg», 1984:403.
  13. Siân Jones, 1998:119-127, i Elin Myrvoll og Jørn Henriksen, 2002:14.
  14. Randall McGuire, Journal of Anthropological Archaeology, Vol. 1, 1982:159-178, i E. Myrvoll og J. Henriksen, 2002:14.
  15. E. Myrvoll og J. Henriksen, 2002:14.
  16. Sml. tesen Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protoswamer».
  17. Sml. tesen Sammenblander humanistisk vitenskap og politikk.
  18. Trond Trosterud, kopi av epost til Unni Jakobsen 27.06.2013 (http://www.sgr.fi/sust/sust266/sust266.html).
  19. Sml. tesen Fortier og fordreier nyere Fennoskandisk språkvitenskap.
  20. Mikko K. Heikkilä 2014:135. Oversatt og uthevet av T. Gabrielsen.
  21. Mikko K. Heikkilä, Virittäjä 115, 2011:74-76. Arkeologiens syn, se Christian Carpelan 2002:26.
  22. Ságat nr. 137, 18.11.2006:10.

Finnmark Forlag © 2008