Foretar en «whig-fortolkning» av samenes historie

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
8. mai 2017

Karakteristisk for autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT), er at de foretar en «whig-fortolkning» av samenes historie. Begrepet «whig-fortolkningen» av historien kom med Butterfields bok The Whig Interpretation of History, som utkom i 1931. Sir Herbert Butterfield (1900–1979) var britisk historiker og professor ved Cambridge 1944–1968. Han utgav en rekke studier over britisk og europeisk historie. Selve begrepet «whig» var opprinnelig et økenavn på en skotsk hestetyv, som en forkortelse for det skotske whiggamore, hestetyv. På 1660-tallet ble denne forkortelsen brukt på en britisk politisk bevegelse, der tilhengerne av dette partiet ble kalt for whigger. Whig-partiet oppsto i 1660 ut fra ønske om å redusere kongemakten, ettersom de bare betraktet kongen som statens fremste tjener. Whiggerne sto da i opposisjon til det kongetro tory-partiet i det engelske parlamentet, som den gang var blitt dannet i tiden etter restaurasjonen.

En «whig-fortolkning», som autorhistorikerne ved UiT bedriver, går i korthet ut på at de foretar en tolkning av historien der visse hendelser av fortiden trekkes opp mot nåtiden ved studie av likheter, en slags årsaksforklaring. «Whiggerne» ved UiT ønsker tilsvarende å redusere statens og kongens makt nordpå, til fordel for samisketniske «rettigheter».

Fortiden trekkes opp mot nåtiden
I artikkelen Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie (2012) ved Munin, det åpne vitenarkivet ved UiT for faglig og forskningsrelatert materiale, drøfter forfatterne Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen ulike måter som minoritetshistorie har vært skrevet på siden 1970-tallet. Gjennom analyser av autoritative fortellinger om samer og kvener konkluderer de med at det minoritetshistoriske feltet i nordnorsk historie har stått i skjæringspunktet «mellom vitenskaps- og samfunnsutvikling, fag og politikk». Metodisk har artikkelforfatterne vektlagt framstillingenes ulike fortellings- eller narrative mønstre og sett på noen hovedtendenser i norsk historieskriving om de nordlige minoritetene.

Fortellingsmønstre kan ha ulike funksjoner i skiftende sammenhenger. Allment mobiliserer fortidsfortellinger erfaringer av fortid slik at nåtiden blir forståelig, og de muliggjør forventninger til fremtiden. De kan skape kontinuitet som gjør erfaringene av fortiden relevante for nåtiden, og de kan være med på å etablere og stabilisere ulike identiteter. (…) I denne sammenheng kan «det praktiske livet» konkretiseres til å bety at fortellingsmønstrene i minoritetshistoriske tekster kan ha ulike politiske, men også historiefaglige funksjoner.¹

De politiske funksjonene i de minoritetshistoriske fortellingene

(…) har ofte posisjonert seg i opposisjon til disse (nasjonale «mesterfortellingene» som legitimerer statens tilstedeværelser i de nordlige periferier) som motnarrativer som tar siket på å delegitimere statlig hegemoni og legitimere andre identitetskollektivers [samer/ kveners] historiske tilstedeværelse.

Om de historiefaglige funksjonene i de minoritetshistoriske fortellingene forklarer de seg slik samme sted.

I tillegg til disse politiske funksjoner kan slike fortellinger samtidig også prege historikernes utvelgelse og tilsvarende utelatelse av forskningsobjekter.

Artikkelforfatterne synliggjør hvordan minoritetshistorikerne siler og håndplukker sitt historiske stoff. Historiske tekster om minoritetene i Nord-Norge har fra 1970-tallet hatt som politisk og faglig hensikt å mobilisere fortidsfortellinger slik at erfaringene derfra kan forklare og gjøre forståelig nåtidens politiske samfunnsforhold, etter deres perspektiver. Minoritetshistoriske fortellinger muliggjør også, i henhold til artikkelforfatterne, forventninger til fremtiden. Med andre ord kan det historiske stoffet minoritetshistorikerne framlegger også brukes i politisk dagsaktuelt arbeid, det historieprofessor Einar Niemi ved UiT kalte for «aksjonsprega historieforskning».² Her viser de til hvordan minoritetshistorikerne, primært ved UiT, foretar en «whig-fortolkning» der visse hendelser av fortiden trekkes opp mot nåtiden gjennom studier av kontinuitet og likheter.

«Samisk revitalisering»
Etter «kulturrevolusjonens» oppstart i den vestlige verden omkring 1968, tok historikerne og andre radikale akademikere til å forsvare svake grupper, i dette tilfellet samer, mot statens og kapitalkreftenes undertrykkelse. Særlig etter at UiT ble etablert i 1972, tok historikerne der til å ordne den historiske fortellingen som en kamp mellom noe progressivt samisk og en reaksjonær stat, særlig oppildnet av Alta-aksjonen.³ Målet var et slags etnisk selvstyre i de samiske områdene, populært kalt for «samisk revitalisering», der samene skulle gis «retten til land og vann». Og for å «gjenskape» dette, måtte historikerne foreta likheter mellom fortid og nåtid. Fortidens «finner» i kildeskrifter ble til nåtidens samer. Dagens samer ble framstilt som direkte etterkommere av «urfolket» nordpå. «Urfolket» nordpå definerte de som «protosamer», alt for igjen å skulle legitimere dagens samer retten til land og vann, først i Finnmark, deretter skulle det skje i Troms. Dagens nordmenn ble til etterkommere av «innvandrere», de som i sin tid «koloniserte» Sápmi (Sameland). Slike historiske «årsakssammenhenger» har siden 1970-tallet vært brukt aktivt for å legitimere dagens samepolitikk. Dette har også vist seg med hvordan fagene arkeologi og sosialantropologi er organisert ved UiT. Under Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT er fagene etablert sammen i Institutt for arkeologi og sosialantropologi (IAS). Under studieprogrammet forklares det at «studier av samiske forhold i både nåtid og fortid har en sentral posisjon på instituttet».⁴

Norrøn «finn» gjøres til «same»
I NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark står det følgende.

I den norrøne sagalitteraturen er same («finn») omtalt mange ganger.⁵

Her tillegges det nyere nåtidsbegrepet «same» som forklaring på «datidsbegrepet «finn». Enda tydeligere sies dette i NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling.

Det samiske begrepet «sapmi» finnes i alle samiske dialekter. Omfanget av begrepet går både på det geografiske arealet som utgjør det tradisjonelle samiske bosetningsområdet, og på den samiske folkegruppen selv. Det betyr derved både sameland og samefolket. I nåtidsnorsk har begrepet «same» – som altså er lånt fra den samiske folkegruppens selvbetegnelse – erstattet de tidligere brukte begrepene «finn» og «lapp».⁶

Forfatterne bruker her sin egen definisjon som forklaring og begrunnelse. Ordet «Sapmi» brukes i dag i alle de samiske dialektene og derfor hevdes det at det nåtidsnorske begrepet «same» erstatter de tidligere brukte begrepene «finn» og «lapp».

En annen som også legger et nåtidsbegrep inn i fortidige kildeskrifter, er professor i arkeologi ved Tromsø Museum (UiT) Knut Helskog (2013).

Den romerske historikeren Taci[t]us (56–117 e.Kr.) beskriver i verket Germania folkeslaget Finni som er tolket som en benevnelse for den samiske befolkninga i nord. Denne settes i sammenheng med Procopius av Caesarea (490–562 e.Kr.) beskrivelse av Skrithiphinoi, hvor stavelsen «skrithi» tolkes som [å] løpe på ski og «phinoi» som same. Benevnelsen av livet til disse menneskene i nord jamføres med Tacitus beskrivelse ca. 400 [år] tidligere og tolkes som at Tacitus beskriver samene og at de hadde ski. Arkeologiske funn bekrefter også at ski fantes på den tida.⁷

Knut Helskog tolker dette slik at oldtidens forfattere satt for 1500–2000 år siden ved Middelhavets bredder og skrev om «den samiske befolkninga i nord». Denne framskrivningen og innskrenkningen (finner = samer) finnes det naturligvis andre og motstridende synspunkter til. Begrepet «finn» er av urgermansk og urnordisk opprinnelse og kan derfor ikke brukes synonymt med nåtidens samer.⁸ «Finn» av plattysk «fendo» betyr en fotgjenger, altså en nomade, en vandrer, også i betydningen sporjeger og fangstfolk. Derfor er trolig «finner» en samlebetegnelse på de mange finsk-ugriske folkegruppenes gjøremål og bevegelser fra datidens Vest-Ural, Nordvest-Russland, Baltikum, Karelen, Sør- og Vest-Finland mot Nordkalotten fra etter Kristi fødsel, og ikke den nålevende etniske gruppen «samer». Dessuten har det under denne folkevandringen vært en omfattende etnisk sammenblanding, som blant annet framgår av den eldre sagalitteraturen og nyere DNA-kartlegging.

Rettshistoriker avviser nåtidsforklaringen
Daværende professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo, Gudmund Sandvik (1925–2008), satt som medlem av Samerettsutvalget og Rettsgruppen da de utredet retten til land og vann i Finnmark. Dette utvalget ble opprettet i 1980. I utvalgets første utredningen, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, har han utarbeidet et avsnitt om «Samisk fortid i Noreg». Dette avsnittet ble deretter framlagt for rettsutvalgets medlemmer, som framkom med merknader og forslag til endringer. I dets endelige innhold og form, skriver Gudmund Sandvik følgende.

Arkeologisk materiale, som graver, helleristingar og lausfunn vil prinsipielt alltid vera spreidde og ufullstendige leivningar frå busettinga. Slik vil det vera jamvel om eller når det blir gjort grundige arkeologiske undersøkingar i dei samiske busettingsområda. Og prinsipielt kan arkeologisk materiale sjeldan knytast eintydig til eit folkeslag og utelukka andre tilknytingar. Særleg problematisk blir det om ein skal gå tusenvis av år tilbake i eit område som den skandinaviske halvøya der ein må rekna med fleire innvandringsbølgjer.⁹

Samme sted kommenterer Gudmund Sandvik også forestillingen om hvor samene holdt til.

Heller ikkje hos forfattarane frå antikken og tidleg mellomalder (som Tacitus, Jordanes og andre) kan vi få pålitande svar på spørsmålet om kvar samane heldt til. Forfattarane høyrde til Middelhavsregionen og dei hadde uklare geografiske forestillingar om landa i nord.

En slik tolkning av historien som Knut Helskog og autorhistorikerne gjør, der visse hendelser eller uttrykk fra fortiden tekkes opp mot nåtiden gjennom studier av likheter, har en lei tendens til å gi en slags årsaksforklaring. Dette er et mentalt grep som gjøres, fordi de ser for seg at det representerer noe i retning av en årsakssammenheng. Historikernes, og for så vidt arkeologenes viktigste mål er ikke å se likheter, men å vise til de historiske forskjellene fra vår egen tid.

Historien sett med dagens «briller»
Holdningen ved denne typen tolkning (eller fortolkning) av historien, der fortidens «finner» trekkes opp mot nåtidens «samer» gjennom studier av likheter, er et feilaktig mentalt grep for å gi en slags årsakssammenheng eller årsaksforklaring. Problemene her er at prosessarkeologene og autorhistorikerne overforenkler. De ordner sitt historiske skjema ut fra dagens etnopolitiske synspunkter. De overforenkler forholdet mellom hendelser og gjør tilsynelatende innlysende slutninger. Whig-feilslutningene skjer ved at de betrakter tidligere hendelser med dagens «briller» og tar en snarvei gjennom den historiske kompleksiteten. De ordner historisk kunnskap ut fra et sett av forutsetninger, for deretter å trekke slutninger av denne ordenen og hevde at slik er historien. Farene er at de driver sirkelargumentasjon; tillegger historien lærdommer som den aldri har brakt og som historieforskningen aldri har trukket. De trekker feilaktige slutninger, fordi dette framkommer av måten de har ordnet kunnskapen på.

For den historiske prosessen ordner de den historiske fortellingen som et framskritt mellom noe progressivt, her representert ved «samer», og noe reaksjonært representert ved «nordmenn» som statens og øvrighetens representanter. Forholdene her er at de overforenkler og formidler tilsynelatende logiske historieforklaringer gjennom en slags logisk argumentasjonsrekke. Problemene er bare at de overser det uforutsigbare og fristiller seg fra det komplekse, for eksempel om hvordan har de ulike etniske folkene i nord blandet seg sammen i løpet av 2000 år?

«Whig»-feilslutninger av historien
Gjennom bruken av «whig»-fortolkning av historien gir dette oss en feilaktig historieforståelse. For å forstå hvordan forholdene var i Nord-Norge før (for 1000–2000 år siden), må vi trenge inn i fortidens mennesker, de som var forskjellige fra oss i dag. Vi må skaffe oss en historiske forståelse av historiske skikkelser eller av en historisk tid. Vi må se ulikhetene mellom fortid og nåtid. Metoden er å sette de historiske hendelsene i kontekst, slik at vi ser hvor ulike de er dagens verden. Vi må studere fortiden gjennom andre århundres øyne og ikke gjennom dagens «briller». Nåtiden er skapt av hele fortiden og derfor må forutsetningen være å undersøke dens komplekse bevegelser, hele «web’n», og ikke bare trekke konklusjoner ut fra få håndplukkete enkelthendelser og egne forståelser av disse. Noen historiske fakta servert, gir neppe den rette forklaringen. Enhver handling er en del av den hele veven, der de menneskelige endringene er komplekse. Lærdom kan derfor trekkes om en går i detalj, fra det enkle til det komplekse. Historie er ikke å studere opphav, men å analysere alle formidlende ledd som har gjort fortiden til vår nåtid. Og her må vi være åpne for vekselvirkninger, samhandlinger og uforutsigbare hendelser og handlinger. Så lenge «whig»-fortolkninger domineres ved UiT, fortsetter de å fore oss med historiske feilslutninger og feilaktige forenklede forklaringer og fortellinger.

Fortidas mennesker er forskjellige fra oss
Fortidas mennesker er veldig forskjellige fra oss. Sosialiseringsprosessene kan være tunge og vanskelige. Samfunnsutviklingen har gjennomgått enorme endringer både politisk, organisatorisk og materielt. Den juridiske rettsutviklingen har gått fra diktatorisk til demokratisk, og den samfunnsøkonomiske og privatøkonomiske forandringen har vært stor. Sosial integrering, internett og kommunikasjon har vært revolusjonerende og globaliseringen har vært uten sidestykke. Derfor kan en ikke trekke sammenlikninger mellom fortidige mennesker og nåtidens folk. Fortidas mennesker var veldig forskjellige fra oss. Dette bør også framgå av de historiske forklaringene. En historiker skal ikke trekke sammenlikninger, men beskrive forskjellene de fortidige hadde fra oss nåtidige mennesker og det miljøet de levde i den gang.

Fotnoter

1. Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen, Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie, 2012:1, http://munin.uit.no/handle/10037/4869 (26.01.2016).
2. Trond Gabrielsen, Bringer politiske holdninger inn i forklaringene, www.finnmarkforlag.no (09.09.2015).
3. «Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget» var en kampanjeorganisasjon som ble stiftet 12.juli 1978 i Alta. Under Alta-konflikten ble Folkeaksjonen ledende i kampen mot vannkraftutbyggingen i Alta.
4. http://uit.no/om/enhet/forsiden?p_dimension_id=88154 (27.01.2015).
5. NOU 2008:5 kap.6.2.2 «Samisk bosetning langs Finnmarkskysten – noen arkeologiske funn og historiske kilder».
6. NOU 1984:18, 1984:69.
7. Knut Helskog, «Ski og truger i fennoskandisk bergkunst», Ottar nr. 298, 5-2013:14.
8. Om opprinnelsen til begrepet «finni/fenni», se Trond Gabrielsen, Fylkesnavnet «Finnmark» gjøres til samisk eierbegrep, www.finnmarkforlag.no (01.10.2015).
9. NOU 1984:18, kap.10.4.2, 1984:403.

Finnmark Forlag © 2008