Bruker et grunnløst teorikompleks – «redistributive systemer»

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
25. mars 2017

Når historikeren skal framstille sin historiske forståelse over et tema, må vedkommende beskrive fakta. Kildene for dette kan være mange; skriftlige (håndskrifter, runer, bøker), muntlige (fortellinger, intervju, samtaler), arkeologiske (utgravinger, gjenstander), bilder (maleri, foto), eller stedsnavn (språk, kart, hjemmel). For å orientere seg i dette må historikeren velge teknikker for å samle inn og analysere materialet. En av disse håndverkstradisjonene historikerne må inneha er kildegransking, og som da hovedsakelig dreier seg om skriftlige kilder. Som hjelpemiddel for en slik granskning, bruker historikerne teoretiske metoder. Valg av teorier gir ulike svar på det som undersøkes. Autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) bryter med tidligere historiografiske tolkninger av kildene, ved at de har gått over til et antropologisk teorikompleks som gir helt andre forklaringer, for eksempel på håløyghøvdingenes tilknytning til kongen og det tidlige norske riket.

For å gi et snev av teoretisk legitimitet med sine historiske utlegninger, anvender autorhistorikerne ved UiT et antropologisk teorikompleks fra 1957, populært kalt for «redistributive systemer». Dette var innledningen til det som seinere ble kalt for den «primitivistiske» eller «antropologiske» vendingen i norsk historisk middelalderforskning. Grunnlaget for anvendelsen av denne teorimodellen på norsk historie, ligger i oppfatningen av en førkapitalistisk økonomi og tanken om et førstatlig samfunn som primitivistisk. Forutsetningen for bruken av denne modellen eller tesen på samisk og nordnorsk historie, er ideen om at det eksisterte en etnisk grense i Nordland-Troms ved overgangen til historisk tid og at samene brakte sine varer til de håløygske høvdingene der, som på sin side ga dem økonomiske og politiske motytelser. Dette overherredømmet var grunnlaget for at «statlige eller protostatlige makter» seinere kunne kolonisere «samenes områder». Problemet er bare det at dette teorikomplekset verken kan forankres i historiske kilder, ved arkeologiske funn eller på andre måter, men utelukkende forklares ut fra egne forforståelser, en feil oversettelse og tolkning av Ottars beretning samt uredelig bruk av sagalitteraturen.1

Eksemplet «redistributive systemer»
Professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen ved UiT er blant de som har anvendt teorikomplekset om «redistributive systemer», i boken Samenes historie fram til 1750 (2004).

Samene – i hvert fall i deler av kystområdet – (var) knyttet til de norrøne høvdingenes «redistributive systemer», i egenskap av spesialiserte jegere og fangstfolk. Samene kunne levere pelsverk av høy kvalitet til høvdingene, som på sin side kontrollerte handelsrutene videre og kunne eksportere pelsverket til markeder på kontinentet og i England. Pelsverket ga dem med andre ord en kjærkommen «utenriksvaluta» som de kunne bytte til seg utenlandske statusvarer for – varer som var påkrevd for at de skulle kunne opprettholde sin sosiale status. (…) En form for gjenytelse kan ha vært politisk beskyttelse mot at andre grupper trengte seg inn på samenes område.2

Autorhistorikerne forklarer her at det pelsverket eller varene samene «leverte» egentlig var «den tributten eller skatten – seinere kjent som «finneskatten» – som de nordnorske høvdingene krevde inn fra samene», ifølge Ottars beretning. Men, innrømmer de, «hva samene fikk i bytte, sier imidlertid Ottar ingenting om». For å forstå samhandlingen i dette systemet hevdes det, etter å ha gått detaljert inn på sin egen tolkning av det arkeologiske, historiske og lingvistiske materialet, at grunnene lå i et etnisk samkvem i Nordland og Troms. Grunnlaget for denne teorien ligger derfor i forutsetningen om at det eksisterte en etniske grense i Nordland/Troms på den tiden.

Også historikeren Erik Opsahl benytter seg av slike begreper i doktoravhandlingen han leverte ved UiT (2007). Han går så langt som til å tillegge en sammenheng mellom slike begreper for å være en «historisk teori».

Gjennom arbeidet har jeg utviklet et syn om sammenhenger mellom sentrale elementer som kan karakteriseres som en historisk teori. (…) I teorien inngår begreper som skal hjelpe en til å forstå og trenge inn i det en studerer. (…) Sentrale begreper i min teori er «territorialitet», «grense», «nasjonal identitet» og «fellesskap».3

Erik Opsahl har utviklet et syn som en historisk teori. Og begrepene han opererer med, hevder han har spilt en betydelig rolle for utviklingen av det felles territoriet som Ottar kalte for «nordmennenes land» rundt år 900. Ut fra slike tanker har autorhistorikerne utformet en idé om et «redistributivt system» på grensen mellom «nordmennenes land» og «samenes land». Erik Opsahl konstruerer egne forutsetninger, for så deretter å bruke disse både som en historisk teori og som bevis for sine egne historiske forklaringer. Større ukorrekthet kan neppe gjøres.

Innføringen og kritikk av teorikomplekset
Her har det vært en vending i den historiske forståelsen. Hvem brakte dette teorikomplekset inn i norsk historie og hva går det ut på? Hvilke kildehistoriske misgrep er det som begås?

Det var den ungarske økonomiske antropologen Karl Polanyi (1886–1964) og hans tilhengere som framkom med dette teorikomplekset gjennom boken Trade and Markets in the Early Empires (1957). Professor emeritus i historie ved Universitetet i Bergen, Knut Helle, har gjennom artikkelen Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalderforskning foretatt en kritisk drøfting av hvordan dette teorikomplekset utløste den primitivistiske vendingen i norsk middelalderforskning og bidro til den tilnærmingen som har gått under begrepet «den antropologiske vendingen» i norsk historie.4 Polanyi-skolens økonomioppfatning ble introdusert innen norsk middelalderforskning av Kåre Lunden i programskriftet Økonomi og samfunn. Synspunkt på økonomisk historie (1972) og lagt til grunn for arkeologen og antropologen Knut Odners arbeider, spesielt i boken Finner og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinaivia (1983). Men «blant norske middelalderhistorikerne er Lars Ivar Hansen den som grundigst og teoretisk mest bevisst har ført videre Lundens Polanyi-inspirerte tanke om en redistributiv nordnorsk høvdingeøkonomi i vikingtid og tidlig middelalder», skriver Knut Helle.5 Under sine kritiske blikk på anvendelsen av dette teorikomplekset forklarer han videre.

Så langt er dette lite mer enn en tenkt mulighet, støttet til antropologiske analogier fra fjerne og annerledes samfunn. Klare belegg i det hjemlige kildematerialet mangler. Lars Ivar Hansens veltenkte hypotese om en redistributiv høvdingøkonomi som omfattet det meste av vareutvekslingen i Astafjord-området, utelukker ikke den alternative muligheten for et friere bytte av nyttevarer mellom de forskjellige næringssonene. Slikt bytte mellom kyst og innland har etter alt å dømme røtter langt tilbake i forhistorisk tid.6

Og mens Kåre Lunden i dag har innsett politiseringen av historiefaget og roper varsko mot snevre perspektiver, i intervjuet Hvem styrer historiefaget? (2010)7, så fortsetter autorhistorikerne ved UiT å forsvare dette avleggse og grunnløse teorikomplekset. De lytter ikke til Kåre Lunden som hevder at flere historiske prosjekter kunne vært tjent med å ha en større bredde og flere perspektiver.

Tese uten kildebelegg
Knut Helle skriver at teorikomplekset om det redistributive systemet mangler klare kildebelegg og er derfor bare en grunnløs hypotese. Av kilder fra det førstatlige samfunnet viser Lars Ivar Hansen til Ottars beretning. Men denne kilden viser kun til kontakten mellom Ottar og samene («finnene») og at de betalte skatt til ham. «Hva samene fikk i bytte, sier imidlertid Ottar ingenting om», innrømmer han.8 Av kilder fra det statlige samfunnet, viser autorhistorikerne generelt til sagalitteraturen.

Det er særlig sagaenes beretninger om en del av de håløygske høvdingene ved overgangen til historisk tid, som har fått arkeologer og historikere til å tenke i disse banene.9

I sin doktorgradsavhandling ved UiT (2008) har Vidar Trædal vurdert historikeren Lars Ivar Hansens utlegning om de «redistributive sentra» slik.

I sagamaterialet trer noen av dem [sentraene] fram i tidlig middelalder, der de sees å spille rollen som sete for enten medhjelpere eller motstandere av rikssamlingsprosessene – særlig gjelder dette Bjarkøy og Trondenes. (…) Høvdingsetene kan ha fungert som det Hansen kaller «redistributive sentra», der ressurser og overskudd blir samlet, for så å bli omfordelt blant medlemmene under høvdingsetet.10

Ifølge sagalitteraturen tok håløyghøvdingene finneskatten på fjellet og tributten langs kysten av Nord-Norge, men kildene beskriver ikke at det var for å «befeste høvdingens egen makt». Kildene beskriver heller ikke at disse seteplassene fungerte som «redistributive sentra». Ifølge sagalitteraturen var alle håløyghøvdingene underlagt kongen (etter kong Harald Hårfagres riksovertakelse) som egne riksombudsmenn og at det var på vegne av kongen at disse skattene ble innkrevd.11 Det som autorhistorikerne hevder her er derfor ikke kildebruk, men kildemisbruk. Og dette har ingen ting med kildekritikk å gjøre. Her har historikerne ved UiT valgt en teknikk med å analysere selektive deler av kildematerialet for å underbygge det snevre perspektivet de selv har.

Når gale «sannheter» spres
Hypotesen om en redistributiv høvdingeøkonomi er ikke bare en fortelling som holdes internt ved UiT, den skal også spres rundt om i samfunnet som en sannhet. Universitetsfolkene ved UiT blir også brukt som konsulenter og rådgivere når de nordnorske museene skal lage sine utstillinger. Da kommer det antropologiske teorikomplekset fram igjen. Ett eksempel på dette er fra Trondenes Historiske Senter ved Harstad. På et oppsalg om «Finnskatten» står blant annet følgende å lese.

«Finnskatten» var fra begynnelsen et slags provisjonssystem. Samene betalte med skinn for å få ført varene sine til europeiske markeder.12

Historieforklaringen tilpasses ett perspektiv
Gjennom bruken av dette teorikomplekset ved UiT favoriseres ett perspektiv, nemlig at det eksisterte en etnisk grense i Nord-Norge og at alt landområde nord for denne var samenes land. Dette ekskluderer alle andre perspektiver og begrunnelser. Alle bosetninger og kulturfunn nord for denne grensen defineres nesten utelukkende med et samisk opphav eller bruk. Alle funn må derfor tilpasses dette ene perspektivet. Og der dette ikke lar seg gjøre, defineres funnene som nordmenn på sesongmessige jakt- eller fangsturer. Knut Helle kritiserer at «teorirammen har en lei tendens til å bekrefte seg selv», «at det er ikke til å komme bort fra at den lenge bremset viljen til å sette spørsmålstegn ved de hovedoppfatningene som har preget den, og ta innover seg data som rokker ved disse oppfatningene» og at den etter hans mening har «medført en tendens til minimumstolkning av statlige tendenser i vikingtid og tidlig middelalder».13

Fotnoter

  1. Dette legger jeg fram i egne tese-beskrivelser.
  2. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:65-66.
  3. Erik Opsahl, 2007:xxiv.
  4. Knut Helle, «Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalderforskning», Historisk tidsskrift bd.88, nr.4-2009:571-609.
  5. Knut Helle, 2009:580.
  6. Knut Helle, 2009:585.
  7. Dunja Blazevic/Anders Fält, «Hvem styrer historiefaget?», Historikeren, 1-2010:13-15.
  8. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:66.
  9. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:65.
  10. Vidar Trædal, Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800, UiT, 2008:89.
  11. Se Trond Gabrielsen, masteroppgave, Riksombudsmenn i Nord-Norge 850-1350, UiO e-bok 2007.
  12. Oppslag, Trondenes Historiske Senter, Harstad, august 2007.
  13. Knut Helle, 2009:608.

Finnmark Forlag © 2008