Skaper en «syntetisert framstilling» av samenes historie

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
21. april 2017

Som nevnt under tesen om «den logiske empirismen» omfatter skildring av historie to hovedelementer – forklaringen og framstillingen. Når det gjelder framstillingen av samenes historie var det først på 1980-tallet at dette kom som et akademisk felt, både innen historie og arkeologi. I framstillingen og formidlingen av dette fagfeltet bygger autorhistorikerne ikke på de vitenskapelige og historiografiske teoriene og metodene innen de humanistiske fagene, men driver med en type politisk filosofi fra samfunnsvitenskapen som de kaller for en «syntetisert framstilling». Gjennom eksempler skal jeg vise hvordan dette begrepet oppsto, hvorfor begrepet blir brukt i dag og hvor mangelfullt og formålsløst dette i virkeligheten er for historikere. Men først til tesen de framsetter.

Eksemplet «syntetisert framstilling av samenes historie»
I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) anskueliggjør historieprofessor Lars Ivar Hansen og arkeologiprofessor Bjørnar Olsen ved Universitetet i Tromsø (UiT) hvilke perspektiver og premisser de har lagt til grunn for framstillingen av samenes historie.

Bokverket «Samenes historie» er ment å skulle gi en forskningsbasert, helhetlig framstilling av samenes historie i Norden. Her forsøker vi å syntetisere og til dels re-analysere andres og egen forskning vedrørende samisk fortid.1

Her velger de begrepene «syntetisere» og «re-analysere». Behovet for å framstille denne kunnskapen på en «helhetlig og strukturert måte» begrunner de likedan slik.

På flere universiteter og høyskoler undervises det i samisk historie. På tross av økt innsats foreligger det ingen samlet framstilling som sammenfatter og syntetiserer den etter hvert nokså omfattende historiske og arkeologiske forskningen som har tilkommet de siste tretti årene.2

Hva legger de så i begrepet en «syntetisert framstilling av samenes historie»? Hvordan skal vi andre forstå dette begrepet? Ettersom forfatterne selv ikke definerer sin begrepsbruk, vil jeg her forsøke å gi en historiografisk oversikt over denne bruken.

Politisk filosofi eller spekulativ idealistisk filosofi
Inspirasjonen og forbildet til begrepet å syntetisere kommer fra den tyske opplysningstida. En av de fremste representantene for denne, var den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831). Han arbeidet som dosent ved universitetet i Jena, seinere som professor ved universitetene i Heidelberg og Berlin. Om Hegel er det sagt at med ham fikk hele filosofien sin avslutning. Hans livsverk besto av et omfattende filosofisk system, som han selv beskrev som den absolutte idealisme. Han satte dialektikken i system, som den drivende kraften i den logiske og historiske utviklingen. Han arbeidet også med et tidsskrift om kritisk filosofi og utga verker om bevissthetens fenomenologi og historiens filosofi. Han oppga «den absolutte sannhet» til fordel for «den relative sannhet». Hegel var en av de første som utviklet en historiefilosofi der alt er i bevegelse og at sannheten derfor alltid er i endring. Det som var sant for 100 år siden, er ikke sant i dag. «Det virkelige» eksisterer bare i menneskets sammenlagte bevissthet. Sannheten er noe som erkjennes gjennom en prosess bestående av en personlig utvikling sammenstilt med den sosiale, politiske og kulturelle samfunnsutviklingen. Hegels grunntanke er at tenkninga utvikler seg dialektisk gjennom et tese-antitese-syntese-skjema, som forenklet kan framstilles slik: En tese framsettes. Etter gjennomtenkning oppstår den motsatte tesen, antitesen. Begge disse kan ikke være sanne, så via tankens logikk oppstår en ny tese til erstatning for tesen og antitesen, som både inkluderer og overskrider disse. Denne nye tesen kalte han for syntesen.

Som eksemplet fra boken om samenes historie viser, bruker de nordnorske professorene begrepet «sammenfatter og syntetiserer». Definisjonen av det å syntetisere, betyr å sammenfatte i syntese, likt det Hegel beskrev. Altså en sammenfatning av enkeltheter til en helhet, motsatt av en analyse. Gjennom å sammenfatte motsatte, ulike synspunkter (tese-antitese) til en høyere enhet, oppstår syntesen. For å bringe dette inn i realhistorien, betyr det at autorforfatterne ved UiT reagerer på framstillingen av «den norske/nordiske historien» (tesen) gjennom «den postkoloniale bevegelsen» (antitesen) for så å sammenfatte dette til «den samiske historien» (syntesen). De «syntetiserer og til dels re-analyserer andres og egen forskning vedrørende samisk fortid». På dette viset framstiller de en egen samisk historie basert på en samfunnsvitenskapelig filosofi.

Hegels filosofi har blitt sett på som en spekulativ idealistisk systemteori og møtte mye kritikk, men den fikk også sine tilhengere. For den marxistiske tenkningen fikk den mye å si. Friedrich Engels (1820–1895) så ved Hegels filosofi at «de relative sannheter som kan nåes gjennom positive vitenskaper og sammenfatningen av deres resultater ved den dialektiske tenkning», ble til en ideologisk støtte i utvikling av den dialektiske materialismen. Hegels oppfatninger lå nært opp til den materialistiske historieoppfatningen som Karl Marx (1818–1883) og Engels sto for. Hegels dialektiske idealisme gjorde den til en av grunnpilarene i teoriutviklingen som marxismen bygget på. Vladimir Lenin (1870–1924) var kanskje den som gikk lengst i studier av Hegel og skal ha sagt at man kan ikke helt forstå «Kapitalen» av Marx, og særlig dens første kapitel, med mindre man har gjennomstudert hele Hegels «Logikk».3

Hegel var en av de første som utviklet en historiefilosofi. Grunnlaget for historiefilosofien hans var at alt var i bevegelse og at sannheten derfor alltid ble i endring. Men det var ikke bare den historiske filosofien som hadde blitt påvirket av Hegel, også historievitenskapen ble det etter hvert. Vitenskapsteorier er likedan i bevegelser. Vitenskapsteorier påvirker også ideologisk tenkning og politiske holdninger. Slike teorier utvikler seg synkront med samfunnsendringene. At det er en slik utviklingssammenheng, er historievitenskapen et eksempel på.

Den første historievitenskapen – historismen
Historievitenskapen ble innledet med historismen, representert ved den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke (1795–1886) som ledende teoretiker. Med ham fikk historiefaget sitt metodiske gjennombrudd, bygd på en vitenskapsteori om et kildekritisk objektivitetsideal samt at de historiske beskrivelsene skulle være ideologisk forklarende, wie es eigentlich gewesen – hva som virkelig hendte. Historismen var da særlig påvirket av språkvitenskapen (hermeneutikken) og utviklingslæren (genetikken). Men denne vitenskapsteorien varte ikke lenge, ettersom historiefilosofien og vitenskapen står i en kontinuerlig utviklingsprosess relatert mot samtidsendringene. Historismens krise skjedde gjennom dets degenerering, fra liberalisme til prøyssisk nasjonalisme. Faget ble for disiplinert og det gikk over i en krise. Historievitenskapen kom da til å bli påvirket av Hegels tese-antitese-syntese-skjema.

«Den historiske syntesen»
Som en historiefaglig reaksjon på historismen framkom først og fremst «den historiske syntesen», hvor metodene innebar enten å sammenfatte forklaringer ut i fra tid, rom, utvalg, hovedlinjer og liknende eller å sette sammen historiske forklaringer ut fra komplekse sammenhenger. Dette var ikke en ny historievitenskap, men en anomalikrise fra historismen. Som betydningsfulle teoretikere her kan nevnes den engelske historikeren Lord Acton (1834–1902), som sammenfattet en verdenshistorie gjennom sitt livstidsprosjekt «The History of Liberty», og den franske historikeren Henri Berr (1863–1954) som med sin bok L’Histoire traditionelle et la Synthèse historique (1921) beskrev problemene innen metode og syntese i historien. Prosessen innenfor historievitenskapen ble da å sette sammen bruddstykker av historien til en større helhet for dermed å komme fram til nye erkjennelser. Metodene til professorene i Tromsø samsvarer med dette når de setter sammen historiske forklaringer ut fra komplekse sammenhenger til en forenklet «samisk historie».

Negativ utvikling ved bruk av «syntetisert historieframstilling»
Når autorhistorikerne framstiller den samiske historie ved å sammenfatte og syntetisere den etter hvert nokså omfattende historiske og arkeologiske forskningen som har kommet til gjennom de siste tretti årene, benytter de seg av en politisk-historisk filosofi som ikke bygger på noe eget filosofisk eller vitenskapelig system. De velger ut metoder og samler tenkninger fra andre systemer, som syntese-skjemaet til Hegel, marxistisk teori og «den historiske synten» til Lord Acton og Henri Berr, og som de setter sammen til en samisk historisk forklaring. I denne syntetiserende framstillingen er helheten det viktigste og ikke enkelthetene. Ved dette har kildebruken og kildekritikken, som er det helt grunnleggende innen historisk forskning, blitt oversett og historiefaget har blitt til en historisk samfunnsvitenskap. I iveren etter å fortelle og formidle en god politisk historie, har den humanistiske og historiske teoriforankringen blitt redusert til noen utidsmessige filosofiske begreper og som ikke lar seg etterprøve.

Professor Lars Ivar Hansen har også vært veilederen for doktorgradsstipendiat Erik Opsahl under utarbeidelsen av hans doktorgrad om Norsk innvandringshistorie ca.900–1537 (2007) ved UiT. Og i tråd med sin mentor, står også han for den syntetiserte historieframstillingen, bare det at han tillegger framstillingen en umulig gjentagbarhet.

Synspunkt og synteser er søkt begrunnet gjennom en argumentasjon som skal være etterprøvbar for andre (…).4

Hvordan skal en begrunnet argumentasjon på synspunkter og synteser bli etterprøvbar? Dette strider mot det Karl Popper (1902–1994) beskrev om at alle vitenskapelige teorier skal kunne etterprøves, være gjentagbare. Men Popper snakker om teorier, ikke argumentasjoner. En forsker kan ikke sette opp sine egne synspunkter som en forutsetning for resultatet av den forskningen vedkommende skal ende opp med. Det er gjennom etterprøving av teorien og metodene som forskeren har anvendt, at den kan etterprøves, ikke gjennom etterprøving av forskerens synspunkter.

Fotnoter

  1. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:14.
  2. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:16.
  3. «Hegel», Arbeidernes leksikon bind 2 F-L, 1974:567.
  4. Erik Opsahl, 2007:xxxii.

Finnmark Forlag © 2008