Bruker forklaringen «den logiske empirismen»

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
19. april 2017

Skildring av historie omfatter to hovedelementer – forklaringen og framstillingen. Når det gjelder forklaringen innen historiefaget, defineres dette ordet som det å gjøre forståelig, gjøre klar, anskueliggjøre, greie ut, opplyse om eller redegjøre for et historisk emne. Her er det hele den samiske og nordnorske historien som skal forklares. Som nødvendig hjelpemiddel til å tolke og forstå kildene1 trengs det teorier. Teoriene skal gi oss forslag til forståelse av sammenhenger innen det emnet eller objektet vi undersøker. Teoriens systematikk er at den vil gi oss en metode for undersøkelsen og stiller krav til refleksivitet, både kritisk avstand til det vi studerer og en erkjennelse om at vi selv er objekter i det vitenskapelige arbeidet.2 Som en forklaringsteori bruker autorhistorikerne i dag empirismen, også kalt for den logiske empirismen. Gjennom eksempler skal jeg vise til bakgrunnen for dette begrepet, hvorfor begrepet blir brukt i dag og hvor selvdefinerbart de gjør denne teorien. Men først til selve tesen de framsetter.

I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) forklarer historieprofessor Lars Ivar Hansen og arkeologiprofessor Bjørnar Olsen ved Universitetet i Tromsø (UiT) om det empiriske materialet de behandler.

Det har også vært en sentral målsetning å korrigere bildet av en «opprinnelig» homogen og statisk samisk kultur, dels fordi det etter vår oppfatning representerer et passé kultursyn, men primært fordi det er uforenlig med det empiriske materialet vi behandler.3

Målet med deres framstilling av samenes historie har vært todelt, ifølge forfatterne. Nemlig å korrigere et rådende syn på samisk kultur 1) fordi det er avleggs og 2) fordi det ikke er forenelig med det empiriske materialet de framlegger. Uten å utdype dette noe nærmere, er forfatternes framstilling derfor knyttet både opp mot en teori om samisk kunnskap og en metode for å tilegne seg denne kunnskapen, «empirismen».

Eksemplet «empirismen»
Erik Opsahl har under utarbeidelsen av sin doktorgrad om Norsk innvandringshistorie ca.900-1537 (2007) ved UiT også her fulgt sin mentor, historieprofessor Lars Ivar Hansen, i det empiriske grunnlaget.

Framstillingen er derfor basert på tradisjonell kvalitativ historieforskning og skrevet innenfor den teoretiske og metodiske ramma «empirisme», slik den framstilles av den britiske historikeren Stephen Davis (…). Empirisme er derfor, som Davies korrekt påpeker, en epistemologisk doktrine. Det er en teori både om kunnskap og om hvordan en oppnår kunnskap: Hva vet vi eller kan vi vite, og hvordan vet vi det?4

Erik Opsahl støtter Stephen Davies5 i at empirisme ikke avviser teori, men at empiriske fakta overstyrer teorien. Fakta går forut for teori og generelle regler i stedet for den motsatte veien. Opsahls egen måte å gjøre dette på, beskriver han slik.

Fordi fortida er tapt for alltid i en viss mening og ikke kan erfares direkte, må historikeren bruke de fysiske spor og merker som fortidas mennesker har etterlatt seg, dvs. levninger. (…) Ved å stille spørsmål til levningene blir de til historiske kilder. Et slikt funksjonelt kildebegrep blir sett på som mest fruktbart for historisk forskning, blant [annet] fordi det retter søkelyset mer mot ulike analysemetoder enn mot iboende egenskaper ved materialet. Det er ikke materialets egne egenskaper som skal avgjøre hvordan det kan og må brukes, men forskeren.6

Her løfter Erik Opsahl all bruk av kilder over på den subjektive forskeren og bryter med historiske lærebøker som sier at «en kan ikke skille totalt mellom objektet og det erkjennende subjekt».7 Det er en skummel tanke at historikeren utelukkende skal ta utgangspunkt i sin egen forståelseshorisont på selvvalgte kilder når levninger skal vurderes. Undersøker jeg Erik Opsahls egen «empiri», der han selv søker belegg for sitt eget syn, henviser han i liten grad til kildene og levningene, men til det nettverket han selv er en del av. For eksempel i doktoravhandlingens kap.10 «Innvandring og norsk ekspansjon på Nordkalotten før 1537» (s.209–223), henviser han til i alt 72 noter. Av disse notehenvisningene utgjør 58 andre autorhistorikere, hvorav hele 45 av disse kun viser til tre historikere, alle ved UiT, mens bare 33 av notehenvisningene peker på tradisjonelle kilder.8 Og pussig er det at han henviser flest ganger (19) til historikeren Einar Niemi som har hovedvekten av sine arbeider innen kvensk/finsk migrasjonshistorie, minoritets- og etnisitets-historie på Nordkalotten etter 1537, mest på 1800–1900-tallet, og ikke på vikingtid og middelalderhistorie i Nord-Norge 900–1537, som jo er tema for hans doktorgrad. Hva andre historikere måtte mene, kan dessuten ikke gjøres til historiske kilder. Å bevise noe historisk ved tankens kraft, er synsing og et falskt bevis. For opphavet til kunnskap kan ikke ligge i ens tanker, bare teorier om kildenes bruk, er gyldige og gjenprøvbare.

Men Erik Opsahl går også lengre enn dette. Han lar seg heller ikke «styre» av teorien, og kan forlate denne når han vil.

Samtidig har jeg ikke vært så styrt av teorien at jeg ikke har kunnet «gå ut» av den i kapitlet om Nordkalotten. Her analyserer jeg jo nordmennene som innvandrere til andre folkegruppers område i stedet for som innenlandske på sitt eget territorium.9

Erik Opsahl bruker teorier så lenge de er til nytte for ham, og når de ikke lengre er det, forlater han dem.

Samtidig kan det hevdes at verdien av en teori ikke først og fremst bør vurderes ut fra om den er sann eller ikke, men ut fra hvor nyttig den er. Nytten av en teori er i første rekke at den produserer problemstillinger, ikke at den forklarer.10

Gjennom den teoretiske og metodiske rammen «empirisme», har Erik Opsahl utviklet sin egen historiske teori.

Gjennom [doktorgrads-] arbeidet har jeg utviklet et syn om sammenhenger mellom sentrale elementer som kan karakteriseres som en historisk teori. Teorien har fungert som et utgangspunkt, samtidig som den framstår som et resultat av undersøkelsen.11

Her skaper han en «teori» for å lage sin konklusjon. For meg er det ganske klart hvor selvdefinerbart han gjør denne teorien. La meg derfor utdype noe nærmere hvordan autorhistorikernes framstilling av teorien om samisk kunnskap og metoden for å tilegne seg denne kunnskapen, «empirismen», har blitt forklart.

«Impresjonistisk empirisme»
Både Lars Ivar Hansen og Erik Opsahl ved UiT bruker «empirismen» som sitt teoretiske og metodiske forskningsverktøy. Jeg vil derfor kort skissere den historiografiske utviklingen av dette begrepet. Etter bruddet med historismen på 1800-tallet, inntok historikerne en holdning til faget som ble kalt for «impresjonistisk empirisme».12 Kallenavnet oppsto fordi historikerne skulle gjengi hvilke sanseinntrykk kildene ga dem og ut fra dette rekonstruere hvordan forholdene hadde vært før. Forhåndsrefleksjoner trengtes ikke, kun kildegransking som program. Praksisen svarte til den filosofiske empirismen slik filosofen og historikeren David Hume (1711–1776) hadde utformet den. Historikerne så da overveiende på den humeanske filosofien som en form for skeptisisme til normative utsagn. Hume var empirist, og mente at all erfaring kom gjennom sansene. Dataene, empirien, kunne hentes rett inn fra virkeligheten gjennom kildene, slik vi kunne sanse dem.

Denne erfaringsfilosofiske tenkningen la grunnlaget for positivismen, som særlig ble utviklet av sosiologen August Comte (1798–1857). Dette var en erfaringsvitenskap inspirert av naturvitenskapen. Retningen bygget på kjensgjerninger gitt gjennom erfaringer. All viten ble da begrenset til sansedata som kunne nås gjennom metodiske og vitenskapelig observasjoner. Til dette trengtes ikke teoretisk forståelse, en trengte kun å forske fram et bilde gjennom å bygge på erfaringsdata, det som empirisk lot seg iaktta og bevises. Men det kom en reaksjon mot en slik erfaringsmetodikk.

«Logisk empirisme»
Men selv den andre vitenskapsteorien, positivismen, initiert av den franske sosiologiske tenkeren August Compte fikk sin videreutvikling da den logiske empirismen eller nypositivismen først oppsto som vitenskapsteori på 1920-tallet i Wienerkretsen (Vienna Circle). Kretsens manifest, Wissenschaftliche Weltauffassung. Der Wiener Kreis (The Scientific Conception of the World. The Vienna Circle) publisert i 1929, var en vitenskapsteoretisk retning som ble ført hit til landet av filosofen Arne Næss (1912–2009) gjennom hans tidligste arbeider etter et opphold i Wien på midten av 1930-tallet. Karakteristisk for denne empirismen er at slutninger skal bygge på erfaringsdata, det empiriske som kan iakttas og bevises.

Også denne vitenskapsteorien vekket strid, ettersom historikere kom med innsigelser mot å behandle menneskene etter lovmessigheter og som ting. En som aktivt deltok i positivismestriden som oppsto på 1960-tallet, var filosofen Hans Skjervheim (1926–1999). En annen teoridebattant var sosiologen og rettshistorikeren Rune Slagstad (f. 1945). I sin magisteravhandling, Positivisme, dialektikk, materialisme. Den norske debatten om samfunnsvitenskapens teori (1976), gjennomførte han en analyse av den norske positivismestriden. Dette ble for øvrig nedfelt i Sosialistisk Venstreparti (SV) sitt partiprogram «sosialisme på norsk» noen år seinere. Knut Kjeldstadli (f. 1948), historiker, professor og SV-politiker, beskriver denne utprøvingen av empirismen slik.

Mange historikere har følt seg mindre vel ved denne praksisen og har prøvd å gå ut over empirismen ved å anvende uttrykkelige forhåndsteorier i forskningen. For dem er empiri fortsatt viktig, men de har ment at teorier ikke bare er sluttproduktet, men også det nødvendige utgangspunktet for historisk forskning.13

Gjentar jeg Erik Opsahls sitat fra hans doktorgradsarbeid, «Teorien har fungert som et utgangspunkt, samtidig som den framstår som et resultat av undersøkelsen», er dette som direkte tatt ut av det viste sitatet fra lærerboken i historiefaget til Kjeldstadli. Det er i dette skjæringspunktet, mellom samfunnsvitenskapen og historievitenskapen, at historikerne ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning (UiT) gir sin «framstillingen basert på tradisjonell kvalitativ historieforskning og skrevet innenfor den teoretiske og metodiske ramma «empirisme». Med slike selvdefinerbare «teorier» på utvalgte sitatplukk, kan enhver nærmest beskrive hvilken som helst fortelling de vil, og likevel kalle det for «forskning» innen historie.

Fotnoter

  1. Med kilder menes her opphav til kunnskap, dette være seg skriftlige, materielle eller personlige.
  2. Kirsten Hastrup, Vilje til viden. En humanistisk grundbog, del II 1999:150.
  3. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:15.
  4. Erik Opsahl, 2007:xxi.
  5. Stephen Davies, Empiricism and History, Basingstoke, 2003.
  6. Erik Opsahl, 2007:xxii.
  7. Knut Kjeldstadli, 1994:127.
  8. Andre historikere: Einar Niemi (19); Lars Ivar Hansen (18), Håvard Dahl Bratrein (8) og andre forfattere (13). Kildehenvisninger: Diplomatarium Norvegicum (10); Regesta Norvegica (3); Norges gamle Love (10); Egil soga (2); Islandske Annaler (3), Theodricus Munk, Norges historie (3); Håkon Håkonssons saga (2).
  9. Erik Opsahl, 2007:xxiv.
  10. Erik Opsahl, 2007:xxiii.
  11. Erik Opsahl, 2007:xxiv.
  12. Knut Kjeldstadli, 1994:126.
  13. Knut Kjeldstadli, 1994:127.

Finnmark Forlag © 2008