Mangler en vitenskapsteori – anvender egne «metodologiske konsepter»

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
10. mars 2017

Ettersom autorhistorikerne forfekter en ytterliggående og autoritativ perspektivisme, benytter de seg ikke av noen historisk vitenskapsteori. Deres postmodernistiske eller postkolonialistiske konsept har beveget seg fra en i utgangspunktet positiv kritisisme til en framherskende perspektivisme, utviklet med egne metodologiske grep over tid.1 Som metodologiske grep kan nevnes bruken av diskursanalysen (Michel Foucault), dekonstruksjon2 (Jacques Derrida), selvreferensialitet og integrert realitet/nettverksrelatering (Jean Baudrillard), mininarrativer (Jean-François Lyotard) og individualisme (feminismen). Videre er autorhistorikerne opptatt av hvordan kunnskap produseres og organiseres. Metoden går ut på at all kunnskap skal være funksjonell, noe en bruker og utnytter. Derfor blir også kunnskap om historie ordnet annerledes, den produseres, distribueres og konsumeres innenfor nettverket.

Innenfor det autorhistoriske miljøet ved Universitetet i Tromsø (UiT) er kunnskap blitt til den subjektive forståelsen hvor læringsmetodene kanaliseres gjennom fortellingene, en funksjonell forståelse. Faren ved dette er at historieforklaringene ensrettes. Fordi autorhistorikerne mangler et enhetlig, konsistent teorigrunnlag og kun forvalter kritiske konsepter, ender de fort opp i en fagmaktposisjon som må forsvares. Kritikk mot denne oppfatter de, som nevnt i tesen om «postmodernismen», ikke som en dialog eller nyttig debatt, men at den utgjør en eksistensiell trussel mot deres ideologiske premisser, begrunnelser som ikke er historisk faktabasert.

Postmodernismen som konsept
Postmodernismen er vanskelig å definere. Forskere som står i tradisjonen og ubevisst anvender tenkningen, vil som oftest fornekte det, tilhengere vil definere det forskjellig og motstandere vil som regel ikke rettferdiggjøre begrepet.3

Hva kjennetegner så derfor postmodernismen og postkolonialismen?

For det første utøver postmodernistene kritikk av vitenskapen og modernismen ut fra to begrunnelser, epistemologisk og ideologisk, begge subjektivt basert. Dette er først og fremst en sosialantropologisk tenkning. Ettersom menneskenes handlinger er subjektive, utelukker dette mulighetene for en vitenskapelig avdekking av objektive funn og ut fra et epistemologisk argument kan det derfor ikke forme noen vitenskap. Dernest, ettersom objektivitet er en illusjon, vil en vitenskap ifølge det ideologiske argumentet nedbryte undertrykte grupper, kvinner, etniske minoriteter som samer og folk i den tredje verden.4 Postmodernistene er derfor mistenkelige til autoritative defineringer, selv om de selv ender opp i en autoritativt perspektivisme og angriper troen på sann objektivitet. Postmodernisme er etter denne forståelsen ingen vitenskapsteori, men et styrende konsept som inneholder ulike tankeretninger, de fleste hentet fra fagområder innen samfunnsvitenskapene. Ved UiT bruker autorhistorikerne ikke begrepet postmodernismen, men benytter selv enten begrepet «postkolonial historieskrivning» eller «aksjonsforskning». På tilsvarende måte bruker arkeologene ved UiT begrepet «postprosessuell arkeologi» innenfor sitt fagfelt.

«Postkolonial historieskrivning»
Ettersom filosofien og vitenskapen står i en kontinuerlig utviklingsprosess relatert mot samtidsendringene, må også vitenskapsteorier endres. Innenfor historiefaget har vi hatt to vitenskapsteorier, historismen og positivismen, med dertil påfølgende krisekonsepter.5 De reaksjonene som har blitt avledet gjennom kritikken av den seineste vitenskapsteorien, positivismen, karakteriseres i dag under samlebegrepet «postmodernismen», noe som også inkluderer «poststrukturalisme» og «postkolonialisme» (og «postprosessuell arkeologi»). Selv om de ikke direkte vil innrømme dette, er det innenfor disse teoretiske anomaliene6 autorhistorikerne i Tromsø opererer, et krisekonsept de selv kaller for «postkolonial historieskrivning» eller «aksjonsforskning». Blant annet står følgende å lese i introduksjonen til boken Samenes historie fram til 1750 (2004) av to professorer ved UiT.

Det har lenge klebet en latent «politisk» dimensjon ved begrepet «samisk historie», et forhold som vanskelig kan forstås uten det bakteppet av makt som preger forholdet mellom minoriteten og statssamfunnene. Bevisst eller ubevisst fungere dette også som strategier for underkjenning, noe som ofte har rammet «postkolonial» historieskrivning og forskning (…).7

Her innrømmer professor Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen at de bruker «postkolonial» historieskrivning som metodologisk konsept.

«Samisk aksjonsforskning»
Det autorhistoriske miljøet ved UiT korrigerer de historiske forklaringene til fordel for egen historieframstilling, politisk tilpasset samtiden. De skaper en «realistisk» fortelling av historien slik de selv tenker seg denne. Fordi de mangler et enhetlig, konsistent teorigrunnlag, men kun forvalter et (samfunns-)kritisk konsept, ender de fort opp i en fagmaktposisjon som må forsvares. Kritikk mot denne autoritative konsepttenkningen oppfattes som en eksistensiell trussel mot deres ideologiske premisser. Resultatet av de siste tiårenes ensrettingstiltak fra autorhistorikerne ved og rundt UiT, gjør at de tradisjonelle diskusjonene om samisk og nordnorsk historie er i ferd med å dø ut og rekrutteringen til samisk forskning avtar. Dette innrømmer professor Einar Niemi ved UiT i et intervju med Historikeren (2013), selv om han begrunner dette annerledes.

Det er ikkje den samme typen trøkk som det var den gongen, det er nok ei mer reservert haldning til aksjonsforskning. (…) I dag er det større fagleg spreiing, og vi har ikkje lenger den sterke rekrutteringa til for eksempel samisk forsking som vi hadde.8

Selv ved UiT tyder det nå på at flere reagerer på denne måten å forske på, gjennom «aksjonsforskning». Og dette har sin klare årsak. Ettersom ensrettingen er så sterk, velger flere av historikerne der å forlate «samisk forskning» og heller gå over til andre og «ufarlige» historiske emner som arktisk-, russisk- og Nordkalotthistorie, arbeiderbevegelse- og globalhistorie, heksebrenning og kyst- og fiskerihistorie. Påfallende er det at ingen historikere ved UiT tør å ta et oppgjør mot denne konsepttenkningen av frykt for karrieretap. Denne konsepttenkningen har blitt til en normaltilstand. De skifter heller forskningsinteresser enn å reise kritikk. Det samme har skjedd innenfor arkeologien. I doktoravhandlingen til Asgeir Svestad ved UiT om den arkeologiske teoridebatten (2003) iakttar han trekkene ved den postprosessuelle arkeologien slik.

Alle disse trekkene [ved den postprosessuelle arkeologien] peker på en arkeologi i en normaltilstand, og den bekreftes ved at det ikke finnes noen tydelige kontroverser i faget.9

Også innen arkeologi ved UiT er ensrettingens positur sterkt tilstede.

Forskning som bryter med «metodiske og vitenskapsteoretiske normer»
I intervjuet i Historikeren poengterer også Einar Niemi at «kjernen i historiefaget er nettopp den menneskelige dimensjonen i samfunnssammenheng».10 På UiT kalles dette ikke for postmodernisme, men for aksjonsforskning. Selv høyt-tenker Niemi om dette begrepet slik: «Det blir jo også diskutert om slik forskning bryt med metodiske og vitenskapsteoretiske normer i faget».11 Denne innrømmelsen er høyst berettiget, for i et annet sted i intervjuet går professor Einar Niemi langt i å bekrefte historikernes teorifiendtlighet ved UiT.

I Tromsø delte vi institutt og fakultet med mange andre samfunnsfag, vi drakk kaffi i lag og var på seminar i lag. På denne tida blei historikarar ofte kritisert for å være teorifiendtlege, men i Tromsø blei teori og kopling til andre samfunnsfag ein integrert del av verksemda. Enkelte av dei tidlege samfunnsvitskaplege arbeida viser jo også at det skjedde ein tovegs prosess, dei blei også påverka av oss.12

I dette skjæringspunktet, mellom samfunnsvitenskapen og historievitenskapen, er det at historikerne ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning (UiT) gir sin «historiske framstilling» bygget på teorier og metoder som i stor grad er hentet fra andre akademiske disipliner enn historie; som sosialantropologi, sosiologi, statsvitenskap, kulturantropologi og arkeologi. Historiefaget ved UiT har blitt til en historisk samfunnsvitenskap.13 Autorhistorikerne klarer til og med å påvirke de samfunnsvitenskapelige fagdisiplinene med sitt (etno-)politiske historiesyn.

«Egne metodologiske konsepter»
Et eksempel på bruken av egne metodologiske konsepter er boka Hunters in Transition, An Outline of Early Sámi History (2014). Verket er skrevet av Tromsø-professorene Lars Ivar Hansen (historie) og Bjørnar Olsen (arkeologi) og er en engelsk oversettelse av Samenes historie fram til 1750 (2004). Forfatterne har «tatt utgangspunkt i nye retninger blant annet innenfor urfolksforskning, hvor urfolk tas på alvor som historiske aktører», ifølge en kollega. Om forfatternes bruk av metoder og teori, skriver også Jukka Nyyssönen følgende i Historisk tidsskrift (2015).

Metodologisk bygger verket på analyser av relasjoner, som gjøres på to plan: For det første relasjoner mellom folkeslag, og for det andre de interne interaksjonene (…) innenfor samiske bosettingsfellesskap (…).

Teoretisk bygger verket på en kritikk av essensialiserende framstillinger og diffusjonistiske forklaringsmåter, noe som er del av en allerede relativt lang forskningshistorie med teoretisering rundt konstruksjon av etniske identiteter.14

Selv om Jukka Nyyssönen språkmessig snubler i forklaringene, er essensen at forfatterne av boken om samenes historie bygger på egne «metodologiske» metoder om relasjoner. Videre omtaler han «teori» for å være en kritikk av alle andre som ikke har den samme etniske forklaringen som dem selv.

Angrep mot faglige teorier og metodologi
Da autorhistorikerne inntok UiT, etablerte de et angrep mot historiefaglige teorier og metodologi. Således har kildebruk og kildekritikk blitt erstattet med sitatplukk som støtter opp om egne teoretiske standpunkter. De transformerer teorier i retning av eget syn. Kildehistoriske årsaksforklaringer innenfor historiefaget blir forlatt til fordel for politisk formålsårsak og anvendelsesårsak. De søker legitimitet innenfor eget nettverk. De flytter kunnskapen over fra kildene til forklaringene innenfor sitt eget nettverk der de anvender egne metodologiske konsepter, særlig hentet fra samfunnsvitenskapene.

På denne måten bryter autorhistorikerne ved UiT med det akademiske samfunnet der vitenskapskunnskap er synonymt med epistemologisk viten, det vil si fornufts- og erfaringsbaserte erkjennelser gjennom kognitive ferdigheter. Og for å avbøte mangelen av vitenskapsteorier, har de tatt i bruk en spekulativ urbefolkningsteori og et grunnløst teorikompleks.

Fotnoter

  1. Konsept i denne sammenheng er en grunnleggende og retningsgivende idé, et helhetlig opplegg som historikerne skriver etter. Med metodologisk grep menes her framstilling av de metoder som historikerne anvender innen sitt fag. Med metodologiske konsepter forstås derfor de utvalgte teoriene som autorhistorikerne benytter til sin meningsskapende historieforståelse.
  2. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen skriver i Samenes historie fram til 1750: «Den betimelige dekonstruksjonen av essensialistiske oppfatninger av kultur må likevel ikke lede oss dit hen at kultur og etnisitet er irrelevante størrelser» (2004:16)
  3. Historikeren Odd-Bjørn Furre understreker at han ikke er en postmodernist, mens Nina Witoszek hevder hans argumenterer «kommer tett opp mot den relativistiske hyperrasjonelle posisjonen som er postmodernitetens kjennetegn», kronikk, Aftenposten, 14.08.2003.
  4. Melford E. Spiro, Postmodernist Anthropologi, Subjectivity and Science. A Modernist Critique, in Comparative Studies in Society and History, Vol. 1996:759-780; i http://www.as.ua.edu/ant/Faculty/murphy/436/pomo.htm (21.01.2008)
  5. Sml. tesene Bruker forklaringen «den logiske emprirismen» og Skaper en syntetisert framstilling av «samenes historie».
  6. Anomalier, vitenskapelige konstruksjoner i form av nye teorier, metoder eller empiri som er avvikende eller uregelmessig fra normalvitenskapen innenfor sitt fagfelt.
  7. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:17 (egen sperret tekst).
  8. Einar Niemi i intervju med Åsa Elstad, Historikeren nr. 3-2013:30.
  9. Asgeir Svestad, Finn din egen filosof. Konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten, UiT 2003:54.
  10. Historikeren nr. 3-2013:34.
  11. Historikeren nr. 3-2013:30.
  12. Einar Niemi i intervju med Åsa Elstad, Historikeren nr. 3-2013:27.
  13. Sml. tesene Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer» og Bruker et grunnløst teorikompleks – «redistributive systemer».
  14. Jukka Nyyssönen, «Bokmeldinger», Historisk tidsskrift, bind 94, nr.1-2015:150.

Finnmark Forlag © 2008