Den første teori- og metodetesen jeg vil beskrive omhandler hvilken overordnet forskningsvalg, det meningsskapende perspektivet, som historikere og andre faggrupper tilknyttet Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved Universitetet i Tromsø (UiT) anvender på samisk og nordnorsk historie. Spørsmålene som reises her er blant andre: Hvilket ideologiske og filosofiske perspektiv har de på sitt historiske emne? Hvordan begrunner de sitt teoretiske syn? Og hvordan føres diskusjonene?
Fra «kritisk perspektiv» til «autoritativ perspektivisme»
Autorhistorikerne1 ved eller rundt UiT mangler en vitenskapsteori. For å bøte på dette anvender de et styrende konsept der subjektiv kunnskap produseres, organiseres og kanaliseres gjennom fortellingene innenfor eget nettverk.2 Denne postmodernistiske eller postkolonialistiske perspektivismen involverer politikk og har en tendens til å tiltrekke seg liberale og radikale tilhengere. I boken Samenes historie fram til 1751 (2004) viser professorene nettopp til dette.
Radikaliseringen og den politiske mobiliseringen som skjedde innenfor de samiske organisasjonene på 1970- og 1980-tallet, var utvilsomt viktig. Dette kan igjen relateres til den postkoloniale bevegelsen rundt om i verden, der representanter for urfolk og land i tredje verden begynte å kreve tilbake historie og tradisjon fra vestlig besittelse. Samtidig var det en kritisk fagdebatt på universitetene og et økt [politisk] engasjement for marginaliserte subjekter [samer] i historieskriv[n]ingen.3
Radikaliseringen, fagdebatter og politisk engasjement har skapt samisk historie som et eget felt innen historieskrivningen. Gjennom «å kreve tilbake historie og tradisjon fra vestlig besittelse», begynte historikerne ved UiT å korrigere tidligere forklaringer til fordel for egen historieframstilling slik de tenkte seg denne. Det som på 1970–1980-tallet startet som en positiv kritisisme til tidligere historiske forklaringer, eller «kritiske perspektiv» som de kalte det ved UiT et par tiår seinere4, har gradvis endt opp i en autoritær perspektivisme, og der kritikerne av denne konsepttenkingen nesten uten unntak blir utestengt. Et eksempel på dette er fra «Petter Dass-feiden» som raste for noen år tilbake.
Eksemplet «Petter Dass-feiden» (2007–2008)
En av dem som har kritisert historikeren Kåre Hansens store bokverk om dikterpresten Petter Dass, er historiker Einar Niemi ved UiT. Han mener det er et opplagt savn at boka om Petter Dass «mangler teoretisk refleksjon og metodisk avklaring» og som historiefaglig arbeid har boka opplagte svakheter gjennom en «manglende forskningsmessig plassering».5 Oversetter jeg denne postmodernistiske formuleringen, så kritiserer professor Einar Niemi her forfatteren for å ha gått ut av nettverksselskapet og ikke tatt utgangspunkt i den postmoderne konsensusen, det rådende synet om den store nordnorske dikterhøvdingen Petter Dass. Her kan vi gjenkjenne at Einar Niemi forfølger nettverksfilosofen Jean Baudrillards krav til «self-referentiality» og kritiserer forfatteren for å ha gått utenfor den «simulerte versjonen av realitet». En annen historieprofessor, Øystein Rian ved Universitetet i Oslo (UiO), tar derimot bokas forfatter i forsvar ved å vise til at han selv «har erfart manges uheldige utslag av at forfattere bruker andres konklusjoner som sine kilder – det er dessverre et utbredt fenomen i historisk litteratur».6 Når autorhistorikerne forvalter et perspektiv, vil de at alle andre skal ta det samme perspektivet eller ha den samme forskningsmessige plasseringen. Denne autoritative perspektivismen her, er ensrettingens positur.
«Forskningsprosjekter med snevre perspektiver»
I Historikeren nr. 1-2010, medlemsblad for Den Norske Historiske Forening (HIFO), er historieprofessor Kåre Lunden intervjuet om økt politisering og statlig styring av historiefaget under overskriften «Hvem styrer historiefaget?». Der roper han et «varsko og hevder økt politisering av historiefaget også gjør seg gjeldende i Norge». Han mener blant annet at norsk historieskrivning preges av strømninger i elitesamfunnet. Historikere og fagmiljøer har lettere for å få gjennomslag for sine syn enn andre. Ulike forskningsprosjekter kunne «være tjent med å ha større bredde og flere perspektiver». Videre sier han at
(…) enkelte fagmiljøer og forskere vil lettere få gjennomslag for sine prosjekter og synspunkter enn andre. Mange forskningsprosjekter kan derfor få mye snevrere perspektiver enn hva de ellers burde hatt.7
En som forsøker å imøtegå Kåre Lunden på dette er professor i historie ved Høgskolen i Bergen, John Ragnar Myking.
Dette [Kåre Lundens synspunkter] smaker mer av en konspirasjonsteori enn av argument. Forskningen er fremdeles fri så lenge universitets- og høyskoleforskere kan forske på hva de vil. (…) Myking peker på at ethvert prosjekt vil være formet av de perspektivene en generasjon har.8
Kåre Lunden mener at norske historikere er passive i forhold til slike spørsmål. John Ragnar Myking synes Kåre Lunden har svært tynt belegg for å hevde det han gjør. Eksemplet over, og flere av de andre tesene jeg kommer til å presentere vil vise at Lunden har rett i sin kritikk. Eksemplet som «Petter Dass-feiden» viser, er at det er en illusjon å tro at universitets- og høgskoleforskere kan forske på hva de vil så lenge det sterke autoritative nettverksmiljøet forhindrer andre perspektiver i å komme fram. Institutt for historie og religionsvitenskap og Institutt for arkeologi og sosialantropologi ved UiT synes å være dominert av en generasjon historikere og arkeologer med ett rådende perspektiv på samisk og nordnorsk historie.
«Perspektivismen» versus «dialogismen»
Etter årtusenskiftet (2000) har det oppstått en historisk-filosofisk syntese som en reaksjonsbølge mot den postmodernistiske og postkolonialistiske perspektivismen og ledet fram til det jeg i dag vil kalle for den 3. vitenskapsteorien, humanioras dialogvitenskap.9 Dette vitenskapelige grunnsynet kommer som en reaksjon mot postmodernismens perspektivtenking og relativisme og dets åpenbare ferd mot en autoritativ monokultur. Spesielt har dette vist seg innenfor nordnorsk og samisk historie i og rundt miljøet ved UiT. Lengst framme i den nye dialogvitenskapelige tenkningen her i landet og som opposisjon til UiT, er historikermiljøet ved Universitet i Stavanger. For historikere innebærer den nye teorien om humanioras dialogvitenskap først og fremst tre dialogprosesser som på ulike måter utfyller fellestrekkene for historiefaget; dets særstilling, dets egenart og den dikotome spenning mot andre vitenskaper, spesielt samfunnsvitenskapen. Dernest består den vitenskapelige metoden av en kontinuerlig prosess mellom fortid – nåtid, noe som gjør det nødvendig å undersøke både de historiske kildene (hendelsene) og de ulike måtene historikerne har fortolket og forklart disse. Derfor bør historikernes refleksjoner over sine egne og andres forforståelser av perspektiver og posisjoner ligge som en maksime (leveregel) for å bli bevisst sine egne historiske oppfatninger. Alt dette bryter autorhistorikerne ved UiT mot, ettersom de kun tar utgangspunkt i sitt eget perspektiv, supplert med sitatplukk fra kilder og tilfiling av disse for utelukkende å bygge opp under egen (politisk-ideologisk) framstilling.
Autorhistorikernes perspektivisme skaper konfliktfylt samisk historie
Når de postmodernistiske autorhistorikerne forvalter sitt perspektiv, gjør de som regel krav på en «blåkopiering», at alle andre skal ta det samme perspektivet eller ha den samme forskningsmessige plasseringen. Ettersom de mangler et enhetlig, konsistent teorigrunnlag og kun forvalter et samfunnskritisk konsept, ender de fort opp i en fagmaktposisjon som må forsvares, en fagspesifikk revirtenkning med en forskningsideologisk ensretting. Den samiske historiske syntesen som er framstilt de siste 30–40 årene har brakt de etniske konfliktene i Nord-Norge langt opp på sverdskaftet. Konfliktene går ikke bare mellom samer og nordmenn, de går likeså mye mellom reindriftsamer og kystsamer eller skoltesamer eller kvener. Under overflaten kjempes det en kamp om ressurser, urfolks rettigheter og politisk makt og innflytelse. Dette er ødeleggende for alle i et demokratisk, fler-etnisk samfunn, også for samenes interesser, som autorhistorikerne tilsynelatende vil forsvare. I virkeligheten er de først og fremst ute etter å tilegne seg de rikholdige samiske forskningsmidlene.
Resultatet av dette, utover en ensretting av fagmiljøene, er også framveksten av en massiv konflikt mellom ulike etniske grupper. Perspektivet, med kravet om samenes «rett til land og vann», har ført til hatske ytringer, noe som i særlig grad har gått ut over samene selv. Helt siden kong Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, har nordmenn, samer og kvener bodd side om side i Nord-Norge, inklusiv Finnmark og Nord-Troms. En som har formulert seg godt om denne utviklingen er Øystein Pedersen Dahlen ved Høgskulen i Volda (2003).
Men utgangspunktet bør fortsatt være et statsborgerskap som bygger på at alle borgere skal ha de samme politiske og juridiske plikter og rettigheter. (…) Det vil si at fellesskapet skal bygges opp rundt lojalitet til landets felles demokratiske og rettsstatlige prinsipper, og at nasjonal identitet tones ned som samfunnets fellesverdi. (…) Konstrueringen av en slags endelig fortelling om forskjellene mellom det samiske og det norske vil naturligvis true en slik felles forståelse. (…) Det ligger også en fare i det å forsterke det samiske som identitetsfaktor, ved at man setter et sterkere fremmedstempel på det samiske – og samtidig på det ikke-samiske i de sentrale samiske områdene i Finnmark. Det konstrueres et skille mellom naboer, som i en lokal kontekst i dag identifiserer seg med hverandre. Mange samer uttrykker også en bekymring for en slik utvikling.10
Men også kvenene og nordmennene har lidd av denne fordreide historieframstillingen. Innad i de samiske miljøene har konfliktene og motsetningene eskalert, eksempelvis mellom reindriftssamer om beitearealer, mot sjøsamene som i «Nervei-saken» og mot skoltesamene som en samisk etnisk minoritet. Disse konfliktene lar seg ikke løse før de andre perspektivene får fritt komme fram og de akademiske miljøene rundt UiT slutter med å konstruere en nasjonal-etnisk gruppe innenfor den norske nasjonalstaten med særskilte rettigheter på grunnlag av sin etnisitet. Særlig når denne konstruksjonen skjer på bakgrunn av falske teser. Dette fellesskapet nås ikke gjennom et autoritativt samisk og nordnorsk perspektiv som dominerende ved UiT, men gjennom en dialogvitenskapelig historisk framstilling bygget på de riktige faglige teoriene og metodene.
Fotnoter
Finnmark Forlag © 2008