Benytter forkastelig argumentasjonsmetodisk atferd

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
30. juni 2016

Autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene ved Universitetet i Tromsø (UiT) produserer ikke bare artikler, utredninger, avhandlinger og bøker over ulike temaer, de deltar også i samfunnsdebatter og med innlegg i pressen og medier. Der de deltar i ordskifter med andre folk, enten disse er fagfeller, andre intellektuelle eller lekfolk, er det viktig at dialogen føres på en respektfull og verdig måte. Men slik er det dessverre ikke for alle. Det er mange som reagerer på måten det argumenteres på fra akademikere ved UiT. Også når argumentene kommer fra samepolitikere.

Den «samiske» debatten – dominans og kontroll
Også samenes talerør, den samiske avisa Ságat, har i en lederartikkel 21.desember 2013 reagert mot den «samiske» debatten som «er helt opplagt preget av misforståelser, både bevisste og ubevisste».

I Ságats spalter har det i det siste pågått en debatt om en debatt. APs parlamentariske leder på Sametinget, Vibeke Larsen, har gått i rette med «eldre, norsktalende menn», som hun mener skriver litt for mange leserinnlegg mot samenes rettigheter.1

Dessverre for sametingspolitikeren har de to eldre «norsktalende» mennene hun kritiserte «samisk bakgrunn». Disse to har understreket at de ikke er mot samer, men mot at Sametinget skal få for mye makt over ikke-samer, på et tvilsomt grunnlag, og mener at samiske politikere misbruker og omskriver historien til å skaffe seg mer makt. I lederartikkelen påpeker avisas redaksjon at når noen protesterer mot at samiske politikere får for mye makt,

(…) er samepolitikerne ofte raske med å si at motstanderne er mot samer. Dermed blir også debatten hardere enn den kanskje hadde trengt å være. For det er faktisk svært få som er imot samene som folkegruppe, men de kan ha mye imot enkelte samiske politikere og deres handlinger. Det må faktisk være legitimt.

Vi kan heller ikke skape oss en verden hvor man skal være nødt til å være ekspert i historie og politikk for å kunne mene noe om samepolitikk. Det er ikke helt uvanlig at dette brukes som et argument mot de man ikke liker.

Et ønske om å ha dominans og kontroll over den samiske og den nordnorske debatten er en dårlig sak, en annen forkastelig atferd er beskyldninger og stigmatisering.

Hvordan utfører autorhistorikere ved UiT beskyldninger og stigmatisering?

«Kvæn-debatten» (2011) – beskyldninger og stigmatisering
I 2011 foregikk det en debatt mellom lege Knut Johnsen og historieprofessor Einar Niemi ved UiT om hvorvidt «kvænene» er å anse som en finskspråklig minoritet eller om de burde oppfattes som et eget folk. Fordi debatten verserte i avisene over en viss tid og dreide seg om kvænene, ble den karakterisert som «kvæn-debatten».

Knut Johnsen hadde et leserinnlegg i avisa Nordlys den 4.april 2011 under tittelen «Kvener, hvem er de?». Einar Niemi imøtegikk hans resonnementer i den samiske avisa Ságat 9.april under tittelen «Kvæner – var de alle samer?». I sitt svarinnlegg i samme avis 26.april omtaler Knut Johnsen Einar Niemis reaksjon slik under overskriften «Samer, er de alle Kvener?».

Einar Niemi imøtegår mine resonnementer i et nokså følelsesladet innlegg i Ságat 9.4. under tittelen «Kvæner – var de alle samer?» Niemi er nokså raus med nedlatende karakteristikker. Jeg er blitt betegnet som blant annet kunnskapsløs og enøyd.2

Knut Johnsen valgte å se disse utfallene som «debattetiske feilskjær som kan skje i forbitrelsens tåke» og lot være å kommentere de nærmere. Bakgrunnen var at mange har stilt spørsmål ved begrepet kven, der Knut Johnsen blant annet viser til den tidligere redaktør Heikki Tuomi-Nikkula i den største avisa i Nord-Finland, Lapinkansa. Han har blant annet hevdet at norske myndigheter er villedet til å gi det kvenske språket en egen posisjon gjennom en kongelig resolusjon. Videre at Kari Storås i en doktorgradsavhandling hevder at begrepet «kven» har blitt aktuelt de siste tretti år av «etnopolitiske» grunner. Knut Johnsens kritiserte derfor Einar Niemi for hans tilsløring av hvem kvenen er. Ifølge Knut Johnsens fag, medisinen, finnes det ingen genetiske spor etter kvenene. Utgangspunktet hans er en nysgjerrighet ut fra et medisinskfaglig gen-perspektiv for å forstå aktuelle samfunnsspørsmål på en ny måte.

Sammenholder man historie og politikk med genetikk, kan mange samfunnsspørsmål forstås på en ny og mer nyansert måte, og i dette spørsmålet er det behov for nye forståelser.

Einar Niemi på sin side synes genetisk forklaring ikke er relevant så lenge «moderne etnisk organisering også dreier seg om rett og frihet til valg og egentilskrivning av tilhørighet».3 Knut Johnsen hevdet at slik «frivillig å tilskrive seg identiteter» gjør at man får både i pose og sekk.

Tenk å kunne være finske innvandrere, med et stor språk og en mektig og rik kultur i ryggen og samtidig få vern som urfolk.

I et innlegg i avisa Nordlys 6.mai følger Einar Niemi opp Johnsens synspunkter under tittelen «Knut Johnsens mistenkeliggjøring av kvænene». Et par uker seinere fikk han svar i Ságat.

Niemi kommer derimot i skade for å politisere uten å gå nærmere inn på de faktiske forhold jeg har fremsatt. Det finnes solid dokumentasjon (historisk og genetisk) på Nordkalotten for at de personer som velger å identifisere seg som «kvæner» i virkeligheten er et blandingsfolk mellom samer og finner, i ulike valører. (…) Det er selvsagt en ærlig sak hvis Niemi vil være konstruktivist, og «konstruere» et nytt folk, men det blir dumt hvis kvænene skal sammenstilles med samene.4

Knut Johnsen innrømmet at dette er vanskelige spørsmål, men henstilte til Einar Niemi å «føre en forstandig debatt om disse spørsmålene.

I så måte har Niemis bidrag hittil vært skuffende. Niemis moralske pekefinger overfor meg, der han gir anvisninger om hva jeg som akademiker burde mene og gjøre, er et dårlig fordekt personangrep på meg. Niemi burde heve seg over den slags.5

«Knut Johnsen og historien» - harselas som argumentasjonsmetode
To dager deretter satte Einar Niemi inn et større svarinnlegg i avisa Ságat under overskriften «Knut Johnsen og historien». Der påstår han at det er Knut Johnsen som fortsetter «den gjennomgående moraliserende holdningen til min person og mine synspunkter». Og han forsvarer seg slik.

Bare på ett eneste punkt har jeg i denne diskusjonen kommet inn på Johnsen som person, nemlig der jeg viser til at han er vitenskapsmann og har stått nært den samepolitiske reisningen i flere tiår og derfor burde forventes å [ha] oppdaterte kunnskaper om moderne etnisitet og om den faktiske historien.6

Og han avslutter leserinnlegget hånlig slik.

Johnsen viser for øvrig stadig til genforskning i Nord-Finland som belegg for sine påstander. Men han er da klar over at kvænene som nasjonal minoritet holder til i Norge?

Einar Niemis signatur å «ta mannen» - definisjonsmakt og personangrep
I sitt avslutningsinnlegg i avisa Ságat under overskriften Niemi og «kvændebatten» sier Knut Johnsen følgende.

Debattens kjerne er hvorvidt «kvænene» bør oppfattes som en finskspråklig minoritet (…), eller om de bør omfattes som et eget folk.

Jeg konstaterer at Niemi pasjonert argumenterer mot meg som om jeg skulle ha vært uenig i at «kvænene» bør ha minoritetsvern. Det er jeg ikke. Følgelig er Niemis premiss feil.

Det samme gjelder Niemis andre store poeng at jeg skulle ha hevdet at skillet går mellom «falsk kvænsk identitet og vaskekte samer». Heller ikke det har jeg hevdet. Følgelig er også denne premissen feil.

Jeg må derfor konstatere at Niemi på disse punkt begår det samme debattetiske feilskjæret. Han karikerer mitt synspunkt for deretter å «argumentere» mot sin egen karikatur. Stråmannsretorikk kalles dette. Problemet med en slik «debatteknikk» er at fokuset tas bort fra sakens tema til debatten som sådan.

Jeg har derimot levert noen bidrag fra genetisk forskning og koplet det sammen med finske historiske kilder. Disse bidragene kan i sin tur ha betydning for spørsmålet om «kvænene» bør ha vern som urfolk. Det forundrer meg at Niemi i denne debatten ikke virker å beherske skillet mellom minoriteter og urfolk.

Litt skuffet kan jeg også konstatere at Niemi fremfor å holde seg til problemstillingen igjen velger å moralisere, skammeliggjøre og på utilslørte måter å bidra med personangrep. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over at han stiller spørsmål ved min redelighet i debatten.

«Ad hominem» eller «shooting the messenger» er retorikkens betegnelser på at man i stedet for å diskutere saken konsentrerer seg om å ramme mannen som kommer med nyhetene man ikke liker. Er dette Niemis signatur, eller er det noe han vil fortelle med dette?

Er Niemi bestandig uheldig og kommer i skade for å forsure samtalen, eller nekter han ganske enkelt å debattere saklig om dette spørsmålet? Generelt vil jeg hevde at personer som følger et dogme ofte ender som fanatikere, fordi fanatismen er den beste terapi for all den tvil som hele tiden plager dogmatikerens sjel (dogmatisme preger samedebatten i stor grad i Nord-Norge).7

Knut Johnsen trodde imidlertid ikke han og Einar Niemi ville komme noe videre med debatten, og takket for seg i denne omgangen. Ettersom Einar Niemi ikke likte Knut Johnsens synspunkter, angrep han sin motpart som person. Ta mannen, «ad hominem». Dette er en primitiv debatteknikk. Knut Johnsen unnlot å gå på Niemis «limpinne», men svarte gjennom å ta et metaperspektiv, han løftet seg over. Han så at Niemi tilla han meninger han ikke hadde, at han brukte sitt definisjonsmønster for å rakke ned på sin motstander og at dette er en ufin metode. Når man deltar i debatter og diskusjoner, skal en ha både klokskap og kunnskap samt framføre et sett med gode debattetiske normer.

Argumentum ad hominem – kritikk mot personer
Einar Niemi sin forkastelige debattmetodiske atferd er et kjent fenomen innenfor forskning og vitenskap. I boka Debating Archeology (1989) analyserer Lewis R. Binford retoriske teknikker og skjulte strategier innen polemiske diskusjoner. Selv om han særlig viser til hvordan postprosessuelle arkeologer argumenterer, er disse metodene også svært vanlig brukt av autorhistorikerne.

For det første, de som synes å ville kritisere alle andre som ikke mener det samme som en selv, for derved å isolere seg selv som den bedre vitende eller den eneste som har rett, opptrer ikke vitenskapelig, men ideologisk eller politisk.

Og, den kritikken som retter seg mot personer benevnes vanligvis som argumentum ad hominem, argument tilpasset mennesket, som også Knut Johnsen kritiserte Einar Niemi for å stå for. Ifølge Binford er dette en usaklig argumentasjon, som baserer seg på insinuasjoner og beskyldninger om dårlig karakter eller lav intelligens hos en person. Slike argumentasjoner burde avvises i vitenskapen.8 Binford sier videre at ofte er det imidlertid slik at de som bruker ad hominem-argumenter, er de første til å påpeke bruken av slike argumenter hos andre, og dermed gjør det til en vanlig debattaktikk. Som for eksempel da Einar Niemi omtalte «Knut Johnsen og historien» slik.

Johnsen hevder at det «som kjent er sparsomt med skriftlige historiske kilder om folk og kultur på Nordkalotten». Påstanden er forbløffende. Det er jo det motsatte som er tilfelle, som enhver som har arbeidet med historie har erfart.9

Eller da Einar Niemi sendte en harselerende epost til undertegnede etter en artikkel om reinbeiteproblemer i fellesdistriktene der grensene ble stengt i 1826.

Dette har alle som har arbeidet med emnet konstatert.10

Det finnes også andre kjente typer feilaktige argumentasjonsmåter, som argumentum ad ignoratiam, villedende argument som utnytter uvitenhet eller manglende kjennskap. En annen type argumentasjonsmåte er ignoratio elenchi, feil bevisførsel eller uvedkommende argumentasjon. En ytterligere feilaktig argumentasjonsmåte er reductio ad absurdum, det vil si en urimelig eller sjølmotsigende slutning. De som benytter disse formene for argumentasjon er usaklige, personlige og taktiske, sier Binford, og dette har ingenting å gjøre verken i arkeologifaget eller historiefaget.

For autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene ved UiT, likedan for en del samepolitikere, er bruken av en forkastelig argumentasjonsmetodisk atferd knyttet opp mot det å skulle ha dominans og kontroll over «den rette læren», det rådende synet som hersker innenfor nettverket. Arkeolog Asgeir Svestad formulerte dette slik i sin doktorgrad (2003).

Ikke fordi at retorikk og strategier i seg sjøl er noe som vi kan eller bør unngå. Men om slike elementer får spille en for dominerende rolle, vil de raskt føre oss vekk fra de substansielle sidene av faget. Og ikke bare det, men vi kommer raskt i en situasjon der dominans og kontroll blir det viktigste (for ikke å si det eneste) anliggendet.11

Fotnoter

  1. Ságat, leder, 21.12.2013:2.
  2. Knut Johnsen, «Samer, er de alle Kvener?», Ságat, 26.04.2011:19.
  3. K. Johnsen, Ságat, 26.04.2011:19.
  4. K. Johnsen, Ságat, 19.05.2011:18.
  5. K. Johnsen, Ságat, 19.05.2011:18.
  6. Einar Niemi, «Knut Johnsen og historien», Ságat, 21.05.2011:16.
  7. Knut Johnsen, Niemi og «Kvændebatten», Ságat, 07.06.2011:19. Utheving T.G.
  8. Lewis R. Binford, Debating Archeologi, 1989:5, i Asgeir Svestad, Finn din egen filosof. Konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten, avh. dr. artium, UiT, 2003:94.
  9. E. Niemi, Ságat, 21.05.2011:16.
  10. E. Niemi, epost 04.09.2009.
  11. Asgeir Svestad, Finn din egen filosof. Konfrontasjoner og kontradiksjoner i den arkeologiske teoridebatten, 2003:271.

Finnmark Forlag © 2008