Nordmennene «stresset» og «presset» samene

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
24. september 2016

Historiker- og arkeologimiljøene ved Universitetet i Tromsø (UiT) gir ingen objektiv historieframstilling av nordnorsk historie. De foretar en subjektiv, tendensiøs og negativ framstilling gjennom å påstå at nordmenn i over 1000 år skal ha «stresset» og «presset» samene. Dette er tesen om de slemme og de gode folkene i nordnorsk historie, om folkeliggjøring av hatretorikken sett gjennom brillene ved UiT.

«Nordmenn setter samene under press»
Det finnes mange slags myter om nordnorsk og samisk historie. En av mytesprederne er historikeren Erik Opsahl. I doktorgraden om Norsk innvandringshistorie ca.900–1537 (2006), som han leverte ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø (UiT), sprer han flere av disse mytene. En av mytene er at «nordmennene satte samene under press» allerede fra slutten av 900-tallet. Under kapitlet om «Innvandring og norsk ekspansjon på Nordkalotten før 1537», framstiller han nordmennene som utvandrere fra Norge og innvandrere til «Sameland», «til andre folkegruppers territorium».1 Der hevder han at den norske bosetningen bredte seg nordover først fra 1250-tallet av. Under avsnittet «Norsk innvandring til Finnmark» medgir han riktignok at det ikke lar seg gjøre å anslå omfanget av den norske bosetningen i Finnmark i denne første ekspansjonsperioden 1250–1350. Og om forholdene etter Svartedauden, karakteriserer han innvandringen da som «redusert».

Folketallsnedgangen som satte inn etter 1350, må ha redusert antallet på dem som kunne migrere nordover.2

Med andre ord virker det som at hans påståtte norske «innvandring» til «Sameland» ikke kan ha vært særlig stor. De karelske herjingstoktene langs den nordnorske kysten i perioden 1250–1444 har trolig også lagt en demper på hans påståtte «migrasjon» nordover. Utover usikkerheten om antall nordmenn nordpå, innrømmer Erik Opsahl også at vår kunnskap om samenes egen historie er svært mangelfull.

Vår mangel på kunnskap gjelder også samenes forhold til at andre grupper slo seg ned på deres områder.3

Dette har han tatt fra Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen som i 2004 skrev at «vår konkrete kunnskap om disse (samiske) feltene (i middelalderen) er derfor mangelfull og fragmentarisk».4 Til tross for alle disse usikkerhetene, om antall nordmenn nord i landet og at ingen vet hvordan samene skal ha sett på de andre etniske gruppene, fastslår likevel Erik Opsahl at samene kom under press alt fra slutten av 900-tallet.

Dette systemet i nord, basert på samarbeid og respekt for samenes bosetningsområder, ser ut til å ha kommet under press alt fra slutten av 900-tallet.5

Heller ikke dette har Erik Opsahl kommet fram til av selv, men gjengitt så godt som ordrett av det Bjørnar Olsen hadde skrevet i tidsskriftet Ottar (2000), og det uten litteraturhenvisning.

Dette systemet basert på samarbeid og respekt for samenes bosetningsområdet synes imidlertid å bli satt under press fra slutten av 900-tallet.6

Erik Opsahl beskriver også hvordan dette presset mot samene fortsatte etter årtusenskiftet.

[Håløyg-]Høvdingene hadde ut fra egen økonomisk interesse holdt hånda si over samenes bruks- og bosetningsområder. De hindret derfor trolig at jordhungrige nordmenn i større antall etablerte seg innover i fjordene.

(…) etter midten av 1200-tallet rykket norsk bosetning innover i fjordene. Dette norske framstøtet mot etablerte samiske bosetningsområder førte til at den samiske driftsformen kom under press.7

I avsnittet om «Samene og innvandrerne» fortsetter Erik Opsahl sin påståtte omtale av nordmennenes «press» på denne måten.

Vi nevnte tidligere at den norske bosetningsekspansjonen innover i fjordene i dagens nordlig Nordland og Troms satte den samiske næringskulturen under press. (…) I Finnmark ser en rein veidekultur ut til å ha dominert lengre blant samene. (…) I seinmiddelalderen kom denne reine veidekulturen under press. (…) Den samiske veidekulturen på Nordkalotten ble også presset som følge av kolonialisering sør- og østfra.8

«Kongen skattla samene med erobrerens rett og tvang»
Erik Opsahl omtaler også den norske kongens skattlegging i nord etter at nordmennene hadde innvandret og kolonisert landsdelen, som han påstår. I doktorgradsavhandlingen skiller han mellom kongens skattlegging av nordmenn og tilsvarende skattlegging av samer; nordmennene betalte skatten frivillig, samene under «tvang».

Rundt 1300 hadde den norske kongen ennå ikke ambisjoner om å gjøre samene til undersåtter på linje med nordmenn. Den norske kongens skattlegging i nord hadde mer karakter av tributt, avkrevd med erobrerens rett og tvang. Annerledes forholdt det seg med nordmennene som etter hvert bosatte seg i Finnmark.9

Underlig nok kommer han med denne påstanden etter å ha omtalt «finneskatten» og «finneferdene» som et regale helt tilbake fra Ottars tid på 800-tallet og at dette var noe som pågikk sammenhengende i mange århundrer.

Etter å ha skrevet om hvordan nordmenn presset samenes næringskultur gjennom flere århundrer, stusser Erik Opsahl over at vi ikke hører noe om direkte konfrontasjoner mellom samer og nordmenn i Finnmark i seinmiddelalderen. Han filosoferer derfor over denne problemstillingen slik.

Mangelen på belagte konflikter i seinmiddelalderen kan skyldes spinkelt kildemateriale. Men en minst like sannsynlig årsak er at norsk bosetning ennå ikke hadde nådd et slikt omfang at samenes livsform og økonomi var truet. Det var fremdeles godt med plass og nok ressurser å dele på for alle.10

Plassen nordpå var stor i seinmiddelalderen (1350–1536), ressursene gode, ingen meldte ifra om etniske konflikter og nordmennenes bosetning truet ikke samene. Likevel framstiller han, uten noe kildegrunnlag, at samene ble presset av jordhungrige nordmenn som rykket inn i fjordene og koloniserte samenes territorium, og der samene ble avkrevd tributt med erobrerens rett og tvang. Kommentarer til denne uvitenheten føles helt unødvendig, annet enn å bemerke at dette har UiT latt passere som en forskningsutdanning på universitetets og landets høyeste nivå, på doktorgradsnivå. Men, når en oppdager hvem som var Erik Opsahls veileder, forstår en hvorfor han fikk sin grad og hvorfor han hevder at «samene ble presset av jordhungrige nordmenn». Veilederen hans var historieprofessor Lars Ivar Hansen ved UiT som to år før innleveringen av doktorgradsavhandlingen hadde utgitt en bok om Samenes historie sammen med kollega og arkeologiprofessor Bjørnar Olsen. Veilederen og denne historieboken må har inspirert Erik Opsahl til mytespredningen om hvordan nordmennene stresset og presset samene gjennom historien.

«Stress og press» gjennom samenes historie
I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) er det et gjennomgående tema at forfatterne påstår nordmennene «stresset» og «presset» samene opp gjennom tidene, alt fra 900-tallet. Dette er en skapt subjektivt fortelling ut fra et samisk etnopolitisk perspektiv. Her svartmaler de nordmennenes tilstedeværelser og maktutøvelser og rosemaler samene i deres offerroller. Deres fortellinger preges av nordmennene som de onde og samene som de gode i historien. Bokens fortelling er en tendensiøs historieskriving med betydelig vranglære. I boken omtaler de blant annet misjonsoffensiven på 1600–1700-tallet, som de karakteriserer slik.

Samtidig skal man være forsiktig med å framstille misjonærenes virksomhet blant samene som utelukkende en asymmetrisk relasjon forbundet med overgrep og maktmisbruk.11

Men, når deres beskrivelser av de norrøne handlinger er forsiktig framstilt, kan en undre seg over hva de egentlig mener. Gjennomgående framstiller de nordmennenes (og danskenes) handlinger overfor samene som overgrep, trusler, tvang og maktmisbruk. I deres historiebok, som er «utgitt med støtte fra Lærebokforlaget», framstilles samene som de lidende, de som overgrepene var rettet mot. At systemet også rammet hele befolkningen, alle de etniske gruppene, også nordmennene, er for professorene totalt uinteressant. Her lages det en fordreid historisk fortelling der nordmennene skal ha undertrykket samene og fratatt dem deres land og vann. Her var det nordmennene som innvandret Sameland og stresset og presset samene. Ved denne tesebeskrivelsen byr jeg på en kort vandring gjennom «samenes historie» slik denne ses fra et ensrettet universitet i Tromsø og blir presentert av dets professorer.

«Samenes historie» sett fra UiT
Vi kan fortsette denne historiske bokvandringen fra jernalderen og tidlig middelalder og la forfatterne lede oss videre inn i kapitlet «Stress og uniformering av kulturelle uttrykk; samisk etnisitet konsolideres». Allerede den gangen, for vel 1000 år siden, startet nordmennene sitt «press» mot samene, ifølge professorene Hansen og Olsen.

Vikingtid og tidlig middelalder er en periode da fangstkulturen på ny blir «synlig» i det arkeologiske materialet. (…) Knapphet på ressurser kan ha skjerpet interne motsetninger, både innad i samfunnet og mellom ulike fangstsamfunn, spesielt i forhold til territorielle rettigheter. Samene som i jernalderen i stor grad forholdt seg til «sitt» lokale redistributive system, blir nå trukket inn i en storpolitisk økonomisk rivalisering om de ressursene de produserer. De økonomiske og politiske endringene i øst og vest gjorde sammen med kristningen av det norrøne samfunnet at samene havnet i en langt mer økonomisk og kulturelt presset situasjon enn tidligere.12

Her forteller de at knapphet på ressurser skjerpet kampen om de territorielle rettighetene og at de storpolitiske endringene i øst og vest førte samene inn i en langt mer «presset situasjon». Er det overhodet noen som tror at noen få hundre samer i tillegg til nordmenn i Finnmark, med tilgang til om lag 60.000 fiskevann, et landareal større enn Danmark, en flere hundre mil lang kystlinje, rikt planteliv og med et yrende dyr, fisk og fugleliv hadde «knapphet på ressurser»? Og at politiske endringer i Sør-Norge, Novgorod og Pavestaten skal ha ført samer på Nordkalotten inn i en «presset situasjon»?

«Nordmennenes militære overlegenhet setter press på samene»
Under kapitlet om «Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer ca.1200–1550» fortsetter professorene sine utlegninger om hvordan nordmennene satte «press» på samene. Men nå blir også «militær overlegenhet» tatt i bruk. Slik beskriver de dette.

Vi har sett hvordan samene gjennom jernalderen og fram gjennom tidlig middelalder hadde nære økonomiske, sosiale og religiøse kontakter med omkringliggende folk. Selv om relasjonene nok også kunne ha visse asymmetriske trekk, ved at militær overlegenhet i noen sammenhenger kunne brukes til å «sette press» på samene (…).13

Under kapitteloverskriften «Politisk herredømme og tributt i vest» beskriver de hvordan samene også ble påtvunget skatt.

I Nord-Norge omfattet den norske riksenheten på 1200-tallet det som tradisjonelt hadde utgjort det norrøne bosetningsområdet. Men også de tilstøtende samiske bosetningsområdene ble forsøkt knyttet til den norske staten. (…) Ifølge det latinske verket Historia Norvegiae fra midten av 1100-tallet hevdet imidlertid de norske kongene at samene som var bosatt her var underkastet dem, og at de var pliktige til å yte «tributt». Dette indikerer at det var snakk om påtvungne ytelser knyttet til ujevne maktforhold.14

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen fortsetter å hevde det de mener var den skjerpete politiske kampen om de «samiske ressursområdene i nord».

I 1307 ble det også reist kirke på Vardø, vigslet av den norske erkebiskopen under en visitasreise nordpå, og festningen Vardøhus ble oppført omtrent samtidig, i styringstida til Håkon V. Magnusson (1299–1319). Både bestrebelsene på å få samene til å «ta trua» og de fysiske maktmarkeringene som kirker og festning representerte, må klart sees i sammenheng med den skjerpete politiske kampen om de samiske ressursområdene i nord.15

Spørsmålene vedrørende samisk næringsliv, økonomi og samfunnsorganisering i middelalder, beskriver Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen som «lite utforsket». De legger også til at «vår konkrete kunnskap om disse feltene er derfor mangelfull og fragmentarisk».16 Likevel konkluderer de slik om den samiske samfunnsutviklingen under middelalderen.

Vi har også sett hvordan kulturelle uttrykk relatert til religiøs praksis kan homogeniseres over store områder i perioder med ytre press, mens vi i andre perioder vil se langt større variasjon.17

Igjen var det nordmenn som gjennom «ytre press» fikk samene til å ensrette sin religiøse praksis «over store områder». Dette derimot, påstår de å ha kunnskaper om.

«Framrykkende nordmenn stresser samer til tamdyrofringer»
Gjennom arkeologiske undersøkelser oppdages det funn fra tiden 1500–1700-tallet som til da ikke var vanlig samiske: Store fangstanlegg, rektangulære gammer, levninger etter fehold, hanseatiske mynter, rekkeildsteder, baltiske kniver, stavgammer med mer. Om samisk fehold skriver de riktignok at «det må likevel bemerkes at bein av sau, geit eller ku i seg selv ikke er belegg for samisk fehold». Det kan skyldes byttehandel. Men, hvorvidt de «samiske funnene» også kan ha vært norske, er noe forfatterne ikke bryr seg om å drøfte. Derimot ser de for seg at funnene etter husdyr kan knyttes til samisk religiøs aktivitet.18

Ofringer av disse dyrene (tamdyr som sau og geit) kan foruten å ha vært relatert til egen kosmologi, også ha kommunisert noe om forholdet mellom de etniske gruppene. I en stresset situasjon kan inkorporering av dyr assosiert med nordmennenes kultur ha vært en måte å overkomme de motsetningene som var oppstått []. Ofringene kan òg sees som et forsøk på gjennom ritualer å skaffe seg tilgang til eller å få kontroll med de mektige kreftene som de framrykkende nordmennene synes å besitte.19

De mektige kreftene som framrykkende nordmenn hadde, stresset samene til å ofre tamdyr for å overkomme motsetningene. Slike utrolige fortellinger konstrueres ettersom samisk husdyrhold ikke var vanlig på den tiden, men for å få funnene til å virke samiske. Men, også til oppkomsten av tamreindrift skal samene ha blitt utsatt for «press» og «tvang» av nordmenn ifølge professorene.

«Forklaringer på reindriftens oppkomst»
Under denne overskriften forsøker Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen å forklare hvordan samenes tamreindrift skal ha oppstått.

Den modellen som forskningshistorisk har stått sterkest i nordisk forskning, er således kjennetegnet ved at den vektlegger eksterne faktorer som beskatning, kolonisering, økt handelskontakt og misjon for å forklare tamreindriftens oppkomst. Mens det tidligere fangstsamfunnet ble ansett for å ha utviklet en økologisk likevekt mellom folketall og ressursgrunnlag, førte de nevnte faktorer til et ytre press som underminerte fangstsamfunnets økologiske «bæreevne». Resultatet var at befolkningen ble tvunget til å slå inn på nye livsbergingsmåter.20

Her fortelles det at nordmennenes skattlegging, kolonisering, handel og misjonering av samene var det ytre presset som tvang dem over til tamreindrift. Med overskriften «Hvorfor reindrift?» gjentar de at under høy- og seinmiddelalderen «skjedde det en kolonisering av samiske områder».

Gjennom disse møtene mellom ulike samfunnsformer, økonomier og tenkemåter oppsto spenninger og friksjoner.21

I tillegg ble også den kystsamiske befolkningen påført press. At nordmannen Ottar hadde 600 usolgte reinsdyr da han forlot sin boplass i Hålogaland allerede i siste halvdel av 800-tallet, nevner de selvfølgelig ikke.

«Press mot den kystsamiske befolkningen»
I artikkelen «Nordisk og nordeuropeisk innvandring til Nord-Norge på 1500-tallet» (2001), kommer professor Lars Ivar Hansen inn på de vanskelige forholdene fiskerinæringen i Nord-Norge fikk som følge av krig og uro ute i Europa. Her påstår han da at dette ga «press mot den kystsamiske befolkningen».

Ut på 1600-tallet støtte fiskerinæringen på alvorlige problemer. (…) Et generelt mønster var at folk trakk vekk fra de mest utpregede fiskeridistriktene langs ytterkysten og søkte innover, til sundene og fjordene som ga bedre vilkår for februk og kanskje åkerbruk. Folketallet stagnerte og gikk tilbake langs kysten, mens folk søkte etter et mer variert ressursgrunnlag som kunne gi «flere bein å stå på». Flere steder førte dette til press mot den kystsamiske befolkningen, som hittil hadde fått utnyttet ressursene i de indre fjordlandskapene relativt uforstyrret.22

Labyrinter relateres til samiske «stress»-situasjoner
Noen av disse spenningene og friksjonene skal ha oppstått under kirkereisningen, ifølge professorene.

Kirkereisningen og tidligere forsøk på misjon kan likevel ha resultert i «svar» eller reaksjoner fra samisk side.23

Samenes «svar» eller reaksjoner på nordmennenes kirkereisning, var blant annet etableringen av de «ringformete offerplassene» og de «steinlagte labyrintene» skal en tro professorene.

Ytterst på Finnmarkskysten og østover langs kysten av Kola finnes også steinlagte labyrinter (…). Labyrintene (…) ligger nesten uten unntak i tilknytning til graver (…) disse (er) antatt å være samiske graver. I tidligere arbeider har (Bjørnar) Olsen relatert labyrintene til den «stress»-situasjonen som kirke- og klosterreisningen medførte. (…). Når bruken av dem intensiveres i seinmiddelalderen, kan både de og de ringformete offerplassene være et uttrykk for et rituelt «mottiltak» fra samenes side. De kristne fysiske manifestasjonene i form av kirker og klostre kan sammen med det øvrige presset utenfra ha vært opplevd som en trussel mot sentrale kulturelle og religiøse verdier.24

Men, når det nå viser seg at verken de ringformete offerplassene eller labyrintene opprinnelig var samiske, men norrøne, blir dette «presset utenfra», «stress»-situasjonen eller samenes rituelle «mottiltak» ikke særlig troverdig.25

Statlig regulering fra ca. 1600
Det norske forbudet mot at de svenske «birkarlene» og «kvenene» skulle komme over den norske grensen på begynnelsen av 1600-tallet, skal ifølge Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen ha slått negativt ut i noen av «de kystsamiske samfunnene».

Blant annet gjennomløp Varanger-samene en midlertidig økonomisk krise i første halvdel av 1600-tallet, men her er det vanskelig å avgjøre hvilken betydning den reduserte (svenske) handelskontakten hadde i forhold til andre former for press som de samtidig ble utsatt for; økt skatte- og avgiftspress, forsyningsvansker innenfor det norske handelsapparatet og skjerpet ressurskonkurranse med den norske befolkningen i området.26

Politikken på 1600-tallet som forbød svenske skattefogder skattlegging av samer på norsk territorium skapte «press» i sjøsamiske områder, ifølge professorene ved UiT. Dette kom, etter deres meninger, i tillegg til «skattepress», «avgiftspress», «forsyningsvansker» og «skjerpet ressurskonkurranse» fra nordmennene. Men, stresset og presset fra nordmennene mot samene som ifølge autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene hadde vart helt fra 900-tallet, sluttet ikke på 1600-tallet, de fortsatte også over i de neste århundrene.

Markedshandel i første halvdel av 1700-tallet
Gjennom første halvdel av 1700-tallet ble det etablert faste handelsmarkeder på Nordkalotten etter at myndighetene hadde nektet svenske skattefogder og handelsfolk adgang til Nord-Norge. Flere faktorer kom da til å spille inn på handelssamkvemmet der; som økt samisk reindrift, ekspanderende jordbruksbosetting, økt tilflytting av både nordmenn og finlendere (kvener) samt etablering av gruver og bergverk «i sameområdene». Dette la også «press» på samene, ifølge Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen.

Disse faktorene medførte ikke bare at tradisjonelle samiske tilpasninger som jakt og fangst kom under press på grunn av inngrep i arealene og ved at de nye næringene i enkelte områder introduserte muligheter for lønnsarbeid og økt vekt på pengeøkonomi.27

Nå led ikke samene bare av skattepress og avgiftspress, ifølge professorene. På 1700-tallet kom også «statens handelspolitikk med økt regulering av handelen etter merkantilistiske mønster»28 og påvirket handelssamkvemmet på Nordkalotten. På denne måten kom også samenes jakt og fangst under press.

Om dette nye regulerte handelssamkvemmet på 1700-tallet, påpeker forfatterne av boken Samenes historie fram til 1750, at dette i sum bidro til å integrere den samiske økonomien langt sterkere i det eksisterende handelsnettverket. Det åpnet for andre sosiale og økonomiske strategier.29

Samtidig som handel under visse omstendigheter må oppfattes som et press på etablerte næringer, kan den også betraktes som et kompensatorisk virkemiddel som samene har kunnet gripe til for å utjevne virkningene av andre pressfaktorer de var utsatt for, og som truet balansen mellom folketall og ressursgrunnlag – slik som økt skattetrykk, befolkningsvekst, kolonisering av nabofolkeslag, og sterkere forvaltningsmessig inngripen fra statsmaktenes side.30

Professorene påstår at handel betød et press på samene, men også andre press-faktorer som skattetrykk, befolkningsvekst, kolonisering og statlig inngripen.

Striden om kystsamene
Vandrer vi videre gjennom boken om «samenes historie» oppgir forfatterne, under kapitteloverskriften «Striden om kystsamene», problemstillingen slik.

I det første tiåret av 1600-tallet var det likevel herredømmet over kystsamene som ble hovedspørsmålet som striden kom til å stå om, konkretisert gjennom retten til å skattlegge dem.31

På den tiden sto striden mellom Sverige-Russland og Danmark-Norge, en strid som skapte militær opptrapping. Og midt i den striden ble sjøsamene igjen presset, ifølge Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen.

Etter militær opptrapping i noen år – blant annet med anlegg av et fort på Årøya i Altafjorden og delvis tvangsevakuering av samene fra fjordlandskapene på norsk side (…).32

Forfatternes ekstreme fortelling er nå kommet så langt som at nordmennene presset samene til tvangsevakuering fra sine boplasser langs fjordene.

Samenes rettsstilling på 1600-1700-tallet
Når professorene skrev historieboka på begynnelsen av 2000-tallet var det politiske spørsmålet om samenes rett til land og vann brennaktuelt. Derfor måtte også dette spørsmålet legitimeres gjennom en historisk innlegging av spørsmålet på 1600–1700-tallet, en «whig-fortolkning» av historien.33 Derfor ble også «spørsmålet om samiske rettigheter til ressursgrunnlaget» brakt inn i forklaringen slik.

(…) det samiske bosetningsområdet definitivt ble underlagt statsmaktene gjennom kolonisering og grensedragning. Spørsmålet om «samiske rettigheter» må altså betraktes relativt, i forhold til hvilket rettssystem eller hvilken «rettsorden», det er snakk om.34

I årene etter 1600 avtok fiskeriene langs Finnmarkskysten og befolkningen i Nord-Norge vendte seg bort fra det spesialiserte fisket og over til kombinasjonsbruk med fjordfiske og februk med åkerlapper. En følge av dette var at bosetningen innover i fjordene økte.

De tradisjonelle kystsamiske områdene kom dermed under press fra norske jordbrukere som ønsket å bygsle gårdsbruk i fjordene. (…)

«Finneodelen» ser faktisk ut til å ha gitt samene et effektivt rettsvern mot presset fra norske brukerinteresser så lenge institusjonen var livskraftig.35

Igjen påstås det at nordmennene «presset» samene. For øvrig viser forfatterne til «finneodelen» som skal «ha gitt samene et effektivt rettsvern» så lenge «institusjonen» varte. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen viser her til en institusjon som de påstår myndighetene skal ha døpt «finneodel». Denne ordningen påstår de har eksistert på enkelte plasser langs kysten fra Tysfjord/ Hamarøy til Kvænangen. Disse odelsplassene eller «finnerydningene» som de også kalte dem, hadde verken fastsatt jordleie eller blitt ført inn i matrikkelen, grunnboken. Denne «finnodelen» skal visstnok ha kommet etter Kalmarkrigen 1611–1613 og blitt opphevet allerede fra 1661 «gjennom et rent forvaltningsvedtak». Problemet til Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen er at deres eneste «kilde» til dette er et «Matrikkelutkast av 1723 for Ofoten», uten at de gjør dette sporbart.36 Begrepet «finneodel», er imidlertid noe Lars Ivar Hansen, Bjørnar Olsen og nettverket deres selv skal ha funnet på. Begrepet «finneodel» finnes verken beskrevet i Norges gamle Love, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Historisk leksikon, Erik Solem Lappiske retsstudier (1933), Knut Spilling Om odelsrett og jordforhold i Finnmark (1937), Sverre Tønnesen Retten til jorden i Finnmark (1979), Otto Jebens Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark (1999), NOU-utredningene eller noen som helst andre relevante kilder og litteratur. Begrepet «finneodel» er simpelthen et begrep de selv har skapt og bruker i sin argumentasjon. Derfor er også begrunnelsen deres om at finneodelen faktisk ga samene et effektivt rettsvern mot presset fra nordmennene bare en egen skapt prosafortelling og diktning. Det samme er det når de forteller at det var presset fra nordmennene som uthulte kystsamenes råderett.

Det var presset fra norske interesser – både jordsøkende fiskerbønder og kapitalsterke kremmere – som sakte, men sikkert uthulte kystsamenes råderett.37

Avviklingen av finnerydningene omkring midten av 1700-tallet skjedde primært ved skyldsettinger av jordlappene. Professorene beskriver dette slik.

På den ene siden synes de lokale myndighetene å ha presset på for å skyldsette plasser hvor driftsmåten etter deres mening hadde nærmet seg de norske fiskerbøndenes; på den andre siden gikk en del av kystsamene selv inn for å få sine rydninger skyldsatt. Tydeligvis hadde de betraktet formell skyldsetting og bygsling som et sikrere vern mot det økte presset de opplevde fra innflyttende nordmenn og kvener.38

Både myndighetene, nordmenn og kvener fortsatte utover på 1700-tallet å «presse» kystsamene, ifølge Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. Da innbyggerne nordpå omkring 1750 fikk en bygsleordning av beiteområder, var dette en ordning alle satte pris på. Forfatterne av Samenes historie fram til 1750 ser også på dette som noe samene var presset til for å kunne regulere konflikter med nordmennene.

Når samene gikk med på bygselsordningen, kan det derfor også henge sammen med at de sto under et visst press fra norske jordbrukere, og at bygslingen framsto som egnet til å regulere konflikter som oppsto ved kollisjoner med bøndenes utmarksbruk, knyttet til «engesletter» og seterdrift.39

Disse «konfliktene» det snakkes om her, hører vi lite til. Kildene kan ikke dokumentere noen slike konflikter. I tillegg til at nordmennene «stresset» og «presset» samene, hevder Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen at nordmennene krevde at samene skulle møte fram ved gudstjenester «med trusler om straff» og at samene ble «tvunget» til å oppgi sine offerplasser slik at nordmennene kunne ødelegge disse.40

Også Lars Ivar Hansens arkeologikollega hevder at samene kom tidlig under press fra nordmennene. Som allerede nevnt at Erik Opsahl nærmest ordrett gjenga Bjørnar Olsens påstand om hvordan samenes bosetningsområder synes å være satt under press allerede fra slutten av 900-tallet, så har Olsen målbåret flere slik påstander. I artikkelen Nye tider, nye skikker. Om å leve sammen som samer og nordmenn for 1000 år siden (2000), beskriver Bjørnar Olsen hvordan samene nærmest uforskyldt ble presset inn i en storpolitisk rivalisering langt tilbake i tiden.

Fra 1000-tallet av befinner samene seg i den situasjonen at de er trukket inn i en storpolitisk rivalisering om de ressursene de produserer. Dette sammen med kristningen av det norrøne samfunnet gjorde at samene havnet i en langt mer økonomisk og kulturelt presset situasjon enn tidligere. Hvordan forholder samene seg til dette presset og hvilke konsekvenser fikk det?41

På spørsmålet han stiller, svarer han selv at samene måtte øke sin produksjon, noe som «førte til større spesialisering». Dette igjen skapte behov «for en strengere territoriell inndeling», noe som det «arkeologiske materiale fra det samiske området i denne perioden» vitner om gjennom «en omfattende oppblomstring og spredning av likeartete rituelle ytringer». Bjørnar Olsen forklarer «samenes store påkjenninger» slik.

Dette kan kanskje forklare den økte rituelle aktiviteten blant samene for 1000 år siden. Presset utenfra kan ha vært følt som en trussel mot sentrale kulturelle og sosiale verdier, og blitt forsøkt motivert gjennom en slik rituell mobilisering.42

Den rituelle mobiliseringen Bjørnar Olsen viser til er blant annet gjennom nye skikker som urgraver, nedgravning av sølvskatter, endringer i boplassenes utforming gjennom stalloboplasser og rekkeildsteder og så videre. Men, som jeg viser til gjennom en rekke tesebeskrivelser, er disse «rituelle» uttrykkene han nevner ikke samiske, men norske og norrøne. På denne måten faller «presset og stresset» samt disse «etniske grensemarkeringene» igjen bort.

Begår verbale overgrep mot nordmenn
Autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene ved UiT begår verbale overgrep mot nordmenn i Nord-Norge. Som disse eksemplene viser, påstår de det er en rekke områder der nordmenn, kirken og den norske staten stresser, presser, tvinger og begår overgrep mot samene. For å oppsummere denne gjennomgåelsen, gjelder dette følgende områder: Nordmennene presset samenes bosetningsområder (900-tallet), den samiske driftsformen, den samiske næringskulturen, den samiske veidekulturen, skattleggingen av samer, tributt av samer, misjonærenes overgrep og maktmisbruk, samiske fangstamfunn, samenes territorielle rettigheter, samenes økonomiske og kulturelle situasjon, militært press, påtvunget kristendomstro, presset av fysiske maktmarkeringer (kirker og festninger), politisk kamp om de samiske ressursområdene, presset samenes religiøse praksis, stresset samene til ofringer av tamdyr, presset og tvang samene til tamreindrift, koloniseringspress, misjoneringspress, tvunget til nye livsbergingsmåter, reising av ikke-samiske byggverk (ringformete steinsettinger, labyrinter, store fangstanlegg, rekkeildsteder, stavgammer), samenes jakt og fangst kom under press, befolkningspress, forvaltningsinngripen, tok herredømmet over kystsamene, tvangsevakuering av fjordsamene, presset gjennom grensedragning og ny rettsorden, kystsamene ble presset av norske jordbrukere, samene ble presset fra norske interesser, de uthulte kystsamenes råderett, lokale myndigheter presset på for å skyld sette samiske boplasser, innflyttede nordmenn og kvener presset samene, press fra norske jordbrukere, konflikter med bøndenes utmarksbruk, presset til gudstjenester, presset inn i storpolitisk rivalisering, presset til større spesialisering og til nye kulturelle skikker (urgraver, nedgravning av sølvskatter). For å ha nevnt noen. Ifølge akademikerne ved UiT skal nordmennene, kirken og den norske staten ha presset samene på alle mulige tenkelige måter, og dette skal de ha drevet med sammenhengende fra 900-tallet og fram til i dag.

Trykkene på repeat-knappen: «Presset mot samene»
Denne tendensiøse negative framstillingen av nordmenn, kirke og stat som i over 1000 år skulle ha «stresset» og «presset» samene på Nordkalotten er ikke bare feil, den er også farlig. Den fremmer hat og intoleranse, den bygger opp under etniske motsetninger og den skaper fiender mellom folk i eget land, mellom naboer og frender. UiT driver med hatretorikk.43

Hvorfor skaper og sprer akademikerne ved UiT dette inderlige hatet mellom fredfulle mennesker som har levd i forsonlig sameksistens i over 1000 år?

Det de kritiserer nordmenn for å ha påført samer, har også nordmennene selv opplevd og vært utsatt for minst like mye som samene. Nordmenn (og kvener) har selv måttet foreta skifte av troen, de har selv blitt nektet tilgang til privat eiendom, de har sultet og lidd, de har blitt dømt for trolldom, de har urettmessig blitt straffeforfulgt, de har blitt forvist fra landsdelen, de har blitt fordrevet fra brukene sine og de har måtte betale tributt, skatt og tiende og de har gått på skole for å lære seg norsk.

Hvorfor ties det om dette samtidig som de framstiller nordmennene som demoner overfor samene for de samme forholdene?

Her har jeg bare framlagt et lite knippe av disse «stress og press»-skildringene fra UiT. Uttalelsene er mange og de blir til stadighet gjentatt og utvidet. «Presset» mot samene fra nordmenn og den norske staten, er bare et «trykk på repeat-knappen» for autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene ved UiT, fordi dette støtter deres politiske og ideologiske prosjekt, forestillinger som høster personlige titler, ære, berømmelse og store summer forskningsmidler til dem selv. Dessverre er dette så langt fra seriøse historiefaglige vitenskapelige framstillinger som det går an å komme, gjennom til stadighet å repetere at nordmenn skal ha stresset og presset samene.

Hatretorikken gjøres folkelig og spres
UiTs syn om stress og press av samene spres rundt og oppfattes som noe naturlig forklarende, noe selvinnlysende. Men, egentlig er det etnopolitiske motiver som ligger bak; nordmenn presset samene, noe som skal bygge opp under de etniske konfliktene. Fortellingene om nordmennenes press blir så fanget opp av andre som skriver nordnorsk og samisk historie, blir gjentatt som en selvfølgelighet og festner seg i bevisstheten til leserne: Slik var det. For eksempel skriver Thor Robertsen i boken Handel, kongemakt og sjørøverjakt. Ressurser, grenser og folk (2016) fra Vardø om dette slik.

Den samiske befolkningen ble hardt presset, både gjennom skattlegging fra flere land, og for sin kultur og tro.44

Men, nordmennene ble like mye presset som samene. Det var ikke en etnisk kamp. Samene var ikke de eneste som ble presset. Det var en kamp der en overklasse kjempet for å undertrykke hele befolkningen, en kamp mellom stater og mellom kongedømmer om land og ressurser. Det dreide seg ikke om at «nordmenn presset samer» eller at det bare var «samer som ble presset». Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene.

«Stress» i tillegg til «press», som ny-populistiske begrep, forsterker det negative i betydningen og forenkler forklaringene. En slik fortelling er lite historiefaglig. Dette er bare populære sjargonger som er ment at folk skal innarbeide og gjenta. En del av hatretorikken skal gjøres folkelig og spres. Dette er det bare historikerne og arkeologene ved UiT som er tjent med. Både samer og nordmenn lider under en slik falsk tese.

Fotnoter

  1. Sml. tesen Konstruerer en «norsk kolonisering av samisk land», www.finnmarkforlag.no, 26.11.2015.
  2. Erik Opsahl, «… som ieg tusindfold indfødder war». Norsk innvandringshistorie ca.900–1537, UiT, 2006:214.
  3. E. Opsahl, 2006:209. (Uthevinger T.G.)
  4. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, Samenes historie fram til 1750, 2004:175.
  5. E. Opsahl, 2006:211.
  6. Bjørnar J. Olsen, «Nye tider, nye skikker. Om å leve sammen som samer og nordmenn for 1000 år siden», Ottar, nr.229, 1-2000:36.
  7. E. Opsahl, 2006:212.
  8. E. Opsahl, 2006:216.
  9. E. Opsahl, 2006:221.
  10. E. Opsahl, 2006:218.
  11. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:328.
  12. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:140.
  13. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:151.
  14. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:153.
  15. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:168.
  16. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:175.
  17. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:177.
  18. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:193.
  19. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:194-195.
  20. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:209.
  21. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:211.
  22. L. I. Hansen, «Nordisk og nordeuropeisk innvandring til Nord-Norge», Ottar nr.236, 3-2001:20.
  23. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:222.
  24. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:226.
  25. Se tesen Ensretter opphavet til steinlabyrinter og bautasteiner, www.finnmarkforlag.no.
  26. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:246.
  27. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:248.
  28. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:247.
  29. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:253.
  30. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:254.
  31. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:262.
  32. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:266.
  33. Se tesen Foretar en «whig-fortolkning» av samenes historie, www.finnmarkforlag.no.
  34. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:281.
  35. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:302.
  36. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:298-303.
  37. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:303.
  38. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:305.
  39. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:312-313.
  40. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:327-328.
  41. B. J. Olsen, «Nye tider, nye skikker. Om å leve sammen som samer og nordmenn for 1000 år siden», Ottar nr. 229, 1-2000:37.
  42. B. J. Olsen, 2000:37.
  43. Sml. tesen Står for konfliktskapende etnisitet, www.finnmarkforlag.no.
  44. Thor Robertsen, Handel, kongemakt og sjørøverjakt. Ressurser, grenser og folk, 2016:10.

Finnmark Forlag © 2008