Skjuler ensretting bak vage og upresise formuleringer

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
20. november 2016

Autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene ved Universitetet i Tromsø (UiT) anvender et dikotomisk metodegrep gjennom beskrivelsene av sine teser. De vet at når majoriteten av deres samiske og nordnorske teser er falske og oppkonstruerte og uten reell kildehistorisk dokumentasjon, så forsøker de å «selge» sitt etnopolitiske innhold gjennom en todelt begrepsforklaring. På den ene siden gjør de beskrivelsene og fortellingene vage og upresise, for å unngå å bli kritisert for uriktige framstillinger. På den andre siden ender de alltid opp med og holder fast ved disse upresise forklaringene. Dette dikotomiske metodegrepet har de skapt fordi de ikke har kilder som kan underbygge sine uriktige forklaringer, kun politiske intensjoner om at det de forteller er de eneste riktige opplysningene. Ved en gjennomgang av deres produksjoner, viser det at de alltid ender opp med dette «usikre». Slik framstiller de historien som svært bastant og udiskuterbar, ettersom de sikrer seg mot en sannhetsdiskusjon.

Fagmiljøet ved UiT bruker subjektive forklaringer
Faghistorikere skiller vanligvis mellom tre grader eller nivåer av pålitelighet. Disse gyldighetsbegrepene for å forklare en historisk hendelse er ifølge læreboken enten å angi noe som «sikkert», altså en nødvendig sammenheng, som «sannsynlig», det vil si at det foreligger tilstrekkelige forbindelser, eller som «mulig», mulighetslover, noe kan ha skjedd. Fagmiljøene ved UiT unnlater å bruke disse forklaringsnivåene. I stedet opererer de med sine egne upresise uttrykk, som eksempelvis «skal vi tro», «vi regner med», «samler seg om», «kan ha vært», «tror det er et fruktbart perspektiv», «har trolig å gjøre med», «antas å ha vært» og så videre. Denne valhendte måten å beskrive hendelsene på kan ikke motsies, fordi den er subjektiv, den lar seg ikke etterprøve, den er bare noe de antar eller regner med.

Problemene oppstår særskilt når de til tross for sine vage og upresise beskrivelser, alltid ender opp med sine usikre alternativer. Når de i tillegg henviser til hverandre i nettverket, som står for de samme vage synspunktene, framstår denne dikotomiske metoden som autoritær og ensrettet. Dette viser at fagmiljøet rundt UiT har erstattet vitenskapelige teorier og metoder med spekulative antakelser, politisk synsing og sosialantropologiske hypoteser.

Hvilke eksempler har vi på at akademikerne ved UiT skjuler ensretting bak vage og upresise formuleringer?

«Samenes historie før 1750» kan ha vært …
Historieprofessor Lars Ivar Hansen og arkeologiprofessor Bjørnar Olsen ved UiT har i boken Samenes historie før 1750 (2004) kommet med mange eksempler på vage og upresise formuleringer og som tross disse famlende utsagnene leder dem til «historiske samiske sannheter». Her har jeg hentet noen få eksempler fra boken for å illustrere denne begrepsmotsetningen.

Om labyrinter:

Ytterst på Finnmarkskysten og østover langs kysten av Kola finnes også steinlagte labyrinter. Også deres datering er uklar, men de skriver seg trolig fra høymiddelalderen og inn i nyere tid. (…) også for Kvitsjøen er disse antatt å være samiske graver. (…) Labyrintene kan ha inngått i før-kristne gravriter, som en symbolsk manifestering av overgangen mellom liv og død. Når bruken av dem intensiveres i seinmiddelalderen, kan både de og de ringformete offerplassene være et uttrykk for et rituelt «mottiltak» fra samenes side.1

Her beskriver professorene at labyrintene trolig er seinest fra middelalderen, at disse er antatt å være samiske graver og kan ha inngått i gravritualer og kan være anlagt av samene som et trosmessig «mottiltak». Alle disse vage og upresise påstandene hevder de uten noen som helst «bevis», henvisninger, kildeforklaringer eller drøftelser. Heller ikke sannsynligheten vurderes. At labyrintene og de konsentriske steinsirklene finnes langt utover de samiske områdene, nevner de overhodet ikke. De debatterer heller ikke den omfattende litteraturen som motsier dem. Problemet her er at disse vage antakelsene har blitt til en samisk sentralmyte og noe som også alle de andre i nettverket tror på og ukritisk viser til. Denne usikkerheten og uriktigheten har blitt til en sannhet. I en egen tese har jeg kritisert at de «ensretter opphavet til steinlabyrinter». Der sannsynliggjør jeg et helt annet opphav, annen bruk og tid ved disse fysiske fornminnene.2

Om samisk etnisitet:

[Knut] Odners modell for tilkomst av samisk etnisitet forutsetter bevisste aktører som velger å bli samer fordi dette tjener deres økonomiske motiver. (…) Uavhengig av når det skjedde, og med hvem man samhandlet, tror vi at dette er et fruktbart perspektiv for å forstå tilkomsten av samisk etnisitet blant fangstbefolkningen i Fennoskandia.3

Igjen tillegger professorene et viktig tema om samenes opphav og tilkomst i nord til noe de tror er et fruktbart perspektiv. De skriver videre om dette temaet at

(…) den etniske forskjelligheten i jernalderen (synes) artikulert mer indirekte gjennom blant annet bosetningsform, sosial struktur, økonomi og territoriell tilhørighet. Dette kan ha gitt tilstrekkelig grunnlag for etnisk tilskrivning og organisering av samhandling mellom samer og norrøne grupper. (…) Likevel bør vi kanskje se spørsmålet om tilkomst av samisk etnisitet også ut fra litt andre kriterier (…). Selv om grensene [for kulturelle forskjeller] ikke er entydige eller fastlåste, kan vi se på dette som områder for generering av ulike kulturelle tradisjoner (…). På dette viset kan det hevdes at samisk etnisitet som en bevisst følt og artikulert identitet har eldre (latente) kulturelle forutsetninger i nordre Fennoskandia (…).

Etter vår oppfatning gir det mening å snakke om samisk etnisitet, i hvert fall som en retrospektiv kategori, fra slutten av siste årtusen f.Kr.4

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen roter det til med å fortelle at samer egentlig kanskje var etniske samer, men trolig ble til kulturelle samer i samhandling med andre. Om denne identiteten skriver de blant annet.

Vår modell legger til grunn at etnisitet, og følgelig samisk etnisitet, er en form for kulturell identitet som dannes og vedlikeholdes gjennom kontakt med andre grupper.5

Til grunn for de historiske forklaringene i sin samiske «historiebok», bruker de sin egen modell. Her foreligger det et totalt fravær av sannsynlighet og kildegrunnlag.

Om samarbeid:

Det er således grunn til å anta at forholdet mellom samene og de norrøne jernaldersamfunnene var mer symbiotisk og mer preget av samarbeid enn tidligere antatt. (...) Blant annet kan samene ha fylt spesialistfunksjoner innenfor det økonomiske systemet som de norrøne jernaldersamfunnene var basert på.

De germanske/norrøne høvdingdømmene fungerte trolig som såkalte «redistributive systemer». (…). Det er særlig sagaenes beretninger om en del av de håløygske høvdingene ved overgangen til historisk tid, som har fått arkeologer og historikere til å tenke i disse banene.

Som allerede nevnt, var trolig samene – i hvert fall i deler av kystområdet – knyttet til de norrøne høvdingenes «redistributive systemer», i egenskap av spesialiserte jegere og fangstfolk.6

I dette lager de seg et argument som de så bruker som bevis. Bruken av dette antropologiske teorikomplekset fra 1957 forutsetter at det eksisterte en etnisk grense i Nordland-Troms ved overgangen til historisk tid. Der skal samene ha brakt sine varer til håløyghøvdingene, som på sin side ga dem beskyttelse. Dette «overherredømmet» ga grunnlag for en seinere kolonisering av samiske områder. Denne eventyrfortellingen kan utelukkende forklares ut fra deres egne forforståelser, og kan ikke forankres i historiske kilder eller arkeologiske funn. Denne måten å «tro» og «anta» har også blitt til en samisk sentralmyte.7

Om kystsamer:

(…) produksjonen av tran fra sel- og hvalspekk ble svært viktig. (…) Det kan i denne sammenhengen tenkes et konkret samarbeid der hvalspekk fra norrøne fangstlag ble videreforedlet av representanter for en kystsamisk befolkning. Anleggenes konsentrasjon til den ytre kystsonen kan styrke en slik hypotese.8

Når det gjelder de gjenytelsene den kystsamiske befolkningen fikk for sin tranolje, må jern ha vært et viktig produkt. (…) Det virker rimelig å anta at dette metallet ble brakt til veie gjennom økonomisk samkvem med den norrøne befolkningen. Også mer statusbetonte metaller enn jern kan ha blitt formidlet via denne kontakten.9

Alt her er en hypotese, en antakelse, noe «det kan tenkes» var slik, noe «det virker rimelig å anta». Denne subjektive antakelsen uten kildebelegg eller historisk forankring, skaper de likevel om til en «samisk sannhet». Funn av hellegroper fortelles som en sannhet om en eksklusiv «kystsamisk befolkning».

Om hellegroper:

Hellegropenes geografiske fordeling kan også leses som uttrykk for etniske grenser – eller som «argument» i forhandlingene om slike grenser. (…) Det kan altså se ut til at vi her har å gjøre med en etnisk grense i landskapet som har røtter langt tilbake til jernalderen. (…), men samtidig kan de massive sporene av hellegroper i grensesonen leses som en territoriell markering av samisk tilstedeværelse og rettigheter. (…) Poenget er at hellegropene gjennom sin betydning for samhandlingen mellom germanske/ norrøne samfunn og samer over tid også kan ha ervervet en etnisk symboliserende funksjon. (…) Særlig i forbindelse med krysningen av Lyngenfjorden kan «argumentasjonen» sees som massiv, og med klar beskjed om at det også var en etnisk grense som ble krysset.10

Sannheten om hellegropene er mer at disse uttrykker en norrøn førindustriell produksjon av maritim olje med en rekke bruksområder som båt-, tau- og seilimpregnering, til lys, varme og matlaging med mer. Hellegroper finnes ikke bare i «samiske områder», slike er også funnet i Sverige, Finland, Åland, Island, Grønland, Vesterhavsøyene og Man, for å nevne noen andre landskapsområder. Her bruker professorene en famlende og usikker tolkning av hellegropene som et «argument» for en konklusjon om en samisk etnisk grense i Lyngen. Den blir stående uimotsagt og i tillegg blir boken sett på som referanselitteratur, nå også oversatt til engelsk (2014).11

Referanselitteratur og referanseautoriteter
Det er en gruppe med sentralt ledende professorer innen historie og arkeologi ved UiT som har skrevet verker som nå er referanselitteratur innen forskjellige samiske og nordnorske temaer, selv om de framfører påstandene gjennom vage og upresise formuleringer. Andre grupper, både studenter, stipendiater og ansatte innenfor dette universitetsmiljøet samt tilhengere utenfor den akademiske campusen, henviser til disse personene som referanseautoriteter. For dem holder det å vise til hva de har skrevet eller uttalt om et spesifikt emne. Regelen er at de selv ikke foretar noen selvstendige eller kritiske undersøkelser. Og i dette miljøet trengs det heller ikke, for det er tilstrekkelig å vise til autorhistorikerne og til hverandre om det de har skrevet. Det finnes i realiteten bare ett syn og en mening om et nordnorsk og samisk historisk emne ved UiT. Slik blir historien manipulert.

Fotnoter

  1. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, Samenes historie fram til 1750, 2004:226.
  2. Se tesen Ensretter opphavet til steinlabyrinter og bautasteiner, www.finnmarkforlag.no.
  3. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:36, 38.
  4. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:40-41.
  5. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:42.
  6. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:64-65.
  7. Se tesen: Bruker et grunnløst teorikompleks – «redistributive systemer», www.finnmarkforlag.no.
  8. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:73; J. E. Henriksen, Hellegropene: Fornminner fra en funntom periode, hovedfagsoppgave i arkeologi, UiT, 1995.
  9. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:74.
  10. L. I. Hansen og B. Olsen, 2004:75, 77; J. E. Henriksen, 1995:106.
  11. Se tesen Henviser til hverandres tekster innenfor eget nettverk, www.finnmarkforlag.no, avsnittet «Bokomtalen til Jukka Nyyssönen (2015).

Finnmark Forlag © 2008