«Etnisk grenseområde» – doktorgrad med politiske føringer

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
19. april 2016

I 2015 utlyste Institutt for historie og religionsvitenskap (IHR) ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) en 4-års stipendiatstilling for graden philosophiae doktor (ph.d.) ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning (HSL) der prosjektet hadde som tema «Troms som etnisk sammensatt grenseområde fra ca. 600 til ca. 1600». Søknadsfristen var satt til 17. august 2015. Denne tesen er nok en beskrivelse av et doktorgradsprosjekt med klare politiske føringer.1 Også denne gangen var utlysningen undertegnet av instituttleder Fredrik Fagertun ved UiT.

Troms tillegges som politisk grenseområde
Doktorgradsprosjektet er allerede under temaoverskriften tillagt klare politiske føringer om at Troms var et «grenseområde» under den omtalte perioden. Hadde derimot temaet vært beskrevet med Troms som et etnisk sammensatt område, uten grensedefineringen, ville saken vært helt grei ettersom hele Nord-Norge inklusiv dagens Finnmark var et slikt sammensatt befolkningsmessig område. Men, her kommer autorhistorikernes falske teser inn med full tyngde. Gjennom å tillegge Troms betydningen som et politisk «grenseområde», har instituttet og dets historieprofessor Lars Ivar Hansen allerede forhåndsdefinert Troms som den norske middelalderstatens yttergrense, noe regionen overhodet ikke var.2 Og denne tilegnelsen av Troms som det norske rikets grenseland, har autorhistorikerne gjort helt bevisst og over lengre tid. Dette er derfor ingen hypotesemessig tekstbeskrivelse, men en systematisk fordreining.

Innlemmingen av Troms-regionen i det norske riket
Fra utlysningsteksten beskrives siktemålet med prosjektet det å kartlegge endringer i de etniske samhandlingsrelasjonene i Troms-regionen gjennom et tidsrom fra overgangen mellom yngre jernalder og tidlig middelalder og fram til om lag 1600. Som forklaring sies det at Troms både i jernalder og framover i tidlig nytid var kjent som et etnisk sammensatt område (med både norsk, samisk og kvensk bosetning), men at det fram til i dag er lite undersøkt hvordan forholdet mellom folkegruppene ble påvirket av og endret seg som følge av en rekke overordnede faktorer. Og, her kommer den underliggende forklaringen på hva de legger i begrepet «grenseområde».

Dette gjelder i første rekke innlemmingen av Troms-regionen i den norske høymiddelalderstaten (…).3

Autorhistorikernes tese er at Troms lå utenfor det norske kongeriket fram til høymiddelalderen. Høymiddelalderen i Norge regnes fra ca. 1130–1350 og, ifølge utlysningsteksten, var det mot slutten av denne perioden at Troms-regionen ble innlemmet i den norske staten, altså omkring 1250–1350. Før jeg kommer inn på hvorfor de gjør dette, vil jeg referere litt mer fra utlysningen.

Andre faktorer som påvirket maktforholdene
Av andre overordnede faktorer som påvirket disse påståtte endringene, vises det også til «kristningsprosessen og kirkebygging, samt endringer i bosetning og jordeiendomsstruktur». Disse spørsmålene tenkes kartlagt gjennom en analyse av eksisterende kulturminneregistreringer fra ulike perioder, gransking av stedsnavnsmateriale og retrospektiv analyse av jordeiendomsforhold basert på kilder fra 1500–1600-tallet. Problemstillingen vil da ifølge utlysningen blant annet være

(…) hvordan endrede maktforhold og næringer la grunnen for nye typer vareutveksling og sosiale relasjoner mellom folkegruppene (…), endret gjensidig oppfatning av hverandre, endrede identitetsuttrykk og endret syn på landskapet og ressursene.

Her virker det som om kandidaten burde kunne flere kulturhistoriske disipliner og helst være både historiker, arkeolog, sosialantropolog, samfunnsviter, religionshistoriker, lingvist, arkitekturhistoriker, landskapsarkitekt og jordskiftekandidat. I utlysningsteksten forventes det således at stipendiaten skal ta en doktorgrad innen fagområder vedkommende ikke er utdannet til.

Er det overhodet mulig å finne objektive kriterier for hvilke sosiale relasjoner og ulike oppfatninger etniske grupper hadde av hverandre for opptil 1400 år siden ut fra de undersøkelseskriteriene prosjektet legger til grunn og med de forutinntatte politiske grenseoppfatningene?

Egne oppfatninger erstatter objektive kriterier
Uten egnede skriftlige kilder som beskriver problemstillingene samtidig som de feildefinerer Troms som et okkupert landområde under høymiddelalderen, vil stipendiaten bare kunne bli i stand til å framsette egne meninger og UiT-nettverkets forutinntatte syn på dette. Premissene ligger jo allerede fastlagt ved en feillagt forhåndsdefinering av Troms som et grenseområde. Her kommer ingen til å «vise ny innsikt i den historiske utviklingen av bosetning, samfunn og identitet i middelalderens Nord-Norge». Som sedvanlig vil doktoranden ende opp med en omfattende notehenvisning og en lang litteraturliste til det som det rådende nettverket blant autorhistorikerne ved UiT allerede har utlagt av teser. Resultatet av denne doktorgraden vil bare bli nok en bekreftelse på autorhistorikernes bevisste mistolkninger.

Hvilke kvalifikasjoner er det så instituttet krever av kandidaten til denne stipendiatstillingen?

«Creating the New North»
Ifølge utlysningsteksten vil stipendiaten bli tilknyttet forskningsgruppen Creating the New North (CNN) – Manifistations of central power in the North AD 500–1800, der gruppens sentrale målsetting er

(…) å utvikle og koordinere forskningsinnsatsen mellom flere kulturhistoriske disipliner for å vinne ny innsikt i den historiske utviklingen av bosetning, samfunn og identitet i middelalderens Nord-Norge.

For denne stipendiatstillingen kreves det imidlertid «mastergrad i historie eller andre relevante fag», at det er en fordel om søkeren kan paleografi (gotisk håndskrift) og at «personlig egnethet vil bli tillagt vekt», – dette siste i forståelsen av en som deler professorens og instituttets spekulative syn på grenseteorien og autoritative perspektiv på den nordnorske etniske historien.

Hva er så intensjonen med en slik sterk vektlegging av «Troms som etnisk sammensatt grenseområde» mellom folkevandringstiden og reformasjonen?

Hvorfor autorhistorikerne har lansert «grenseteorien»
Det foreligger to hovedgrunner bak det at dette forskningsprosjektet, og så godt som alle andre avhandlinger fra historikerne og arkeologene ved UiT, vektlegger Troms som et grenseområde helt fram til høymiddelalderen. Den ene hovedårsaken har ligget i arbeidet med å påvirke Samerettsutvalgets oppdrag om utredningen av den samiske befolknings rett til land og vann i Finnmark og Nord-Troms (1993). Den andre hovedgrunnen har vært å tilpasse samene til ILO-konvensjon nr.169 om urbefolkninger og stammefolk av 1989, ratifisert i 1991.4 Hovedgrunnen nå er imidlertid å opprettholde og forsterke legitimiteten av den «grenseteorien» autorhistorikerne allerede har skapt.

Hvordan konstruerer autorhistorikerne Troms som et grenseområde?

Autorhistorikerne om «Troms som grenseområde»
Autorhistorikerne og de postprosessuelle arkeologene ved UiT har konstruert et sett med konsepter og forklaringer som samlet sett skal «bevise» Troms som et grenseområde på 1300-tallet. Først og fremst har de gjennom en mangelfull og ensidig oversettelse av Ottars beretning framstilt hans boplass som et etnisk grenseskille mellom samer (egentlig finner) og nordmenn. Ottar skal etter deres forståelse ha bodd lengst nord av alle nordmenn og hvor områdene nord for ham utelukkende ble bebodd av samer.5 Eller for å forklare det slik Otto Jebens (1917–2011) skrev i NOU (1993) i bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget.

Forholdene i Finnmark er særegne i forhold til landet for øvrig, for det første fordi denne landsdel opprinnelig har vært bebodd utelukkende av samer, som i kraft av språk og kultur representerer en etnisk minoritet i Norge (…).6

Da må det følgelig har eksistert et etnisk grenseområde sør for dette, ifølge Otto Jebens. Historiske usannheter som disse blir ikke riktige selv om de gjentas ofte, og i dette tilfelle av en høyesterettsadvokat dr. juris som var påvirket av autorhistorikernes falske teser og propaganda. Som omtalt under doktorgraden om «trolldomsprosesser» (2009), der doktorgradstemaet var Konstruksjon av fiendebilder i Finnmark ca.1550–1700, gjaldt prosjektbeskrivelsen fra UiT «uklare grensesoner», «de mangesidige grensekonfliktene» og «forfølgelse av grensefolket samene».7 Som jeg da påpekte, var ikke dette en «konstruksjon av fiendebilder», men en konstruksjon av politiske føringer.

Nok et eksempel. Under omtale av et pavebrev fra 1308 om et kongelig kapell på Trinis, ytterst på Kolahalvøya, tillegger doktorgradsstipendiat Stefan Figenschow ved UiT også dette til de «uklare grensene» og da i sammenheng med en helt annen kirke i Troms, ved rett og slett å endre stedsnavnet i kilden. Han forklarer også at

(…) begrepet hedninger refererer her trolig både til den samiske befolkningen som befolket området øst og nord for de svært uklare grensene til det norske riket (…).8

På denne måten bruker også han en bevisst endring av stedsnavnet Trinis ytterst på Kolahalvøya for å legitimere Troms som et «grenseland» mellom et påstått kristent norskbebodd sør og et hedensk samiskbebodd Nord-Troms og Finnmark.

Den gamle territorielle grensen for «samisk land» ved Lyngen
For nok en gang å forsøke å legitimere Troms som et grenseområde, har autorhistorikerne også tatt en navngitt historisk skattleggingsgrense (1326) fra ytterst i Varangerfjorden på vestsiden av Fiskerhalvøya i dagens Russland og flyttet den helt sørvest til Lyngen. Dette gjør de til tross for at denne lokaliseringen ytterst i Varangerfjorden finnes omtalt i en rekke eldre kildeskrifter. Disse kildene beskriver den gamle grenseavtalen mellom Novgorod og Norge som ble inngått i 1250 og skulle fornyes 70–80 år seinere. Der forklares det at mellom russerkongen og Norges konge ble inngått en felles vestlig skattleggingsgrense mellom «Lyngstuva», ved utløpte av Varangerfjorden, og opp til «Mæleå» på Kolahalvøya. I boken Samenes historie fram til 1750 (2004) flytter forfatterne Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen ved UiT dette likegodt til Lyngen ut fra en navnelikhet og politisk forforståelse, og som de da kaller «den gamle territorielle grensen» for «Samisk land».

Etter denne beskrivelsen [fredsavtale/ grenseavtale 1326–1330] strakte det felles norsk-russisk beskatningsområdet seg for den gamle territorielle grensen for «Samisk land» ved Lyngen, og helt til det østligste punktet på Kolahalvøya, også kjent som «Trinis» (…).9

Også på denne måten skaper de sitt eget «grenseområde» i Troms ved å tilfile kildene til sine egne forforståelser. Dette er ikke bruk av kilder, men misbruk av disse. Dette er foretatt på den samme måten som forklart under tesen om Rímbegla-sitatet der autorhistorikerne også hevdet at det gikk en politisk grense for den norske riksenheten ved Malangen i Troms på 1200-tallet.

«Territorialitet» og «grenser» som «historisk teori»
Grovest overtramp gjør Erik Opsahl i sin doktorgradsavhandling ved UiT (2007) der han utvikler sitt eget syn om sammenhenger mellom begreper som «territorialitet» og «grense» som en «historisk teori».

Gjennom arbeidet har jeg utviklet et syn om sammenhenger mellom sentrale elementer som kan karakteriseres som en historisk teori (…) Sentrale begreper i min teori er «territorialitet», «grenser» (…).10

Der kilder ikke strekker til, utvikler Erik Opsahl bare sin egen «historiske teori» når falske teser skal konstrueres om et etnisk sammensatt grenseområde.

Videre er det mange tilfeller der historikere og arkeologer vrir på historisk stoff for å få det tilpasset sine egne oppfatninger. For eksempel da kong Håkon Håkonsson (1204–1263) avla sine fire korstogsløfter på midten av 1200-tallet. Autorhistorikerne ved UiT flytter ett av disse korstogsretningene fra Baltikum og til samene nordpå, under påskudd om at der gikk det en grense mot hedningene.11

Likedan har de utviklet et teorikompleks om at håløyghøvdingene sto for «redistributive systemer» under forutsetningen om at det eksisterte en etnisk grense i Nordland-Troms.12 På samme måte beskriver arkeolog Anders Hesjedal (2000) følgende om hvordan «grenser» ble viktig i «samfunnsdebatten» innenfor arkeologifaget.

I stedet for å se på etniske grupper som geografisk eller sosialt isolerte enheter, fokuserte man på grensene mellom etniske grupper, på vedlikehold av etnisitet, på interaksjon, på prosess.13

Historikerne og arkeologene ved UiT har derfor lagt stor vekt på å definere Troms som et etnisk grenseområde i høymiddelalderen for å tilpasse dette til den dagsaktuelle samfunnsdebatten, den samiske revitaliseringen. Men, det eksisterer imidlertid ingen kildeskrifter som omtaler Troms som et grenseområde. For å finne det daværende grenseområdet, må en undersøke Norges utstrekning på den tiden.

Hvilke kildeskrifter fra middelalderen finnes det og som beskriver Norges utstrekning?

Hvor lå «rikets grenser» på 1100-1200-tallet?
Tre troverdige kildeskrifter fra siste halvdel av 1100-tallet beskriver Norges utstrekning i nord til ytterst på Kolahalvøya. 1) I Historia Norvegiæ (o.1150) påpekes det at Hålogaland nådde i nordlig retning til Bjarmeland og at grensen var et nes kalt for Vegestav (juxta locum Wegestaf).14

Det fjerde lagdømmet er Hålogaland, hvor innbyggerne for en stor del bor sammen med finnene og driver handel med dem. Dette lagdømmet danner den nordlige grensen for landet ved Vegestav, som danner grenseskillet mot Bjarmland.15

Vegestav er identisk med «Ægisstafr» som var Norges grensemerke mot nordøst ved Svjatoj Nos, ytterst på Kolahalvøya.16 Her sies det at «innbyggerne», altså nordmennene, bodde sammen med samene («finnene») og at landet i nord ikke var utelukkende bebodd av samer som Otto Jebens hevder.

2) På samme tid beskriver abbed Nicolas i Geografiske annotasjoner (o.1150) rikets endemerker slik.

Norge strekker seg nord fra Vegestav (det er ved Gandvik i Finnmark), og sør til Gautelv. Dette rikets endemerker er: Gandvik i nord og Gautelv i sør. (Noregr er kallaðr norðan fra Vægistaf (þar er Finnmörk, þat er hjá Gandvik) ok suðr til Gautelfar. Þessa rikis eru endimerk: Gandvik fyrir norðan, en Gautelfr fyrir sunnan).17

3) Ifølge Soga om Olav Tryggvason etter Odd munk Snorresson (o.1190), omtales «landsskipnaden» blant annet slik.

Noreg har tre hjørne, og lengda strekkjer seg frå Gautelva i sørvest og til Veggestav i nord. Breidda og vidda går frå Eidskog i aust og til Englandssjøen i vest. Landet er kløyvt i delar som heiter Vika, Hordaland, Opplanda, Trondheimen, Hålogaland og Finnmark.18

Og etter at Olav Tryggvason ble tatt til konge på Øyretinget i 995, omtaler den samme sagaen kongens virkefelt slik.

Olav styrte riket sitt med frægd og fagnad. Han blei einevaldskonge over heile Noreg, og la under seg alt land frå Finnmark i nord til Danmark i sør.

Av disse tre kildene fra o.1150–1190, som trolig har hentet sitt stoff fra en tapt saga, kunne derfor Hålogalands nordlige grenser ikke ligge der Finnmark skulle begynne, men ved endemerket i Norge, altså ytterst på Terhalvøya.19 Også andre kildeskrifter bekrefter dette.

Etter mongolenes innfall i de nord-russiske områdene fra 1236, ble bjarmerne fratatt sin mellomposisjon og måtte flykte over til Nord-Norge på grunn av ufreden med tartarene. I Håkon Håkonssons saga skriver Sturla Tordsson om ett av kongens tiltak. «Det kom til han [Håkon Håkonsson] mange bjarmar som hadde flydd austafrå for ufreden frå tatarane, og han kristna dei og let dei få ein fjord som heiter Malangen».20 Under ufreden som hadde oppstått nordpå etter tartarenes underleggelse av Novgorods interessesfærer, ble det også avholdt stevner der kongen rådførte seg om hvordan de skulle løse denne striden.21 Et av disse hirdstevnene eller hirdmøtene,22 ble avholdt i Vågan, som da var både ombudssete og et gammelt kjøpested. I denne forbindelsen nevnes det ved et par anledninger et privilegium som kong Håkon Håkonsson skal ha gitt fjellfinnene rundt år 1250 og som innebar at de fikk formell hjemmel til å bosette seg i fjordene i Finnmark og Nordlandene.

(…) en gammel norsk [Lov]Bog, hvorudi skal findes et Privilegium, som afgagne Konning Haakon (…) skal have givet Fjeldfinnerne udi vore Lene Finmarken og Nordlandene, at flytte neder og boer ved Søsiden, dateret udi Whage [Vaagen] (…).23

Et annet av kongens tiltak på den tiden, var da han brakte sendemennene Vigleik Audunsson og Borgar Ogmundsson i 1251 til Novgorod og framforhandlet en fredsavtale mellom kong Håkon Håkonsson og russernes kong Alexsander Nevsky av Vladimir «om finnene og hans sysselmenn på den ene siden og østkarelerne, som lyder under Novgorod, på den andre».24 Få år etter dette, trolig 1262, ba kongen erkebiskopen i Nidaros om å «holde Finnmarks innbyggere med korn».25 Også disse kildeskriftene viser at grensen mot hedningene ikke lå i Troms på 1200-tallet, men bortenfor eller utenfor Stor-Finnmark ved Vegestav (Trinis). Alle disse kildene, som motbeviser «Troms som grenseområde», unnlater historikerne ved UiT å vise til.

Ved tilegnelsen av Troms som det norske rikets grenseland, har autorhistorikerne ikke bare tilfilt kilder og endret kilders stedsangivelser, de har også bevisst unnlatt å vise til kjente historiske kilder som beskriver Norges utstrekning ytterst på Kolahalvøya. «Troms som etnisk sammensatt grenseområde fra ca. 600 til ca. 1600» er derfor en falsk konstruksjon og følgelig enda en doktorgrad med klare politiske føringer fra Universitetet i Tromsø.

Fotnoter

  1. Utlysningstekst, Jobbnorge-ID: 115464. Sml. tesen «Trolldomsprosesser» - doktorgrad med politiske føringer.
  2. Sml. tesen Falsk kildebruk og tilfiling av kilder – Rímbegla og «bumenn» der kongen o.1250 gir fjellfinnene «udi vore Lene Finmarken og Nordlandene» et privilegium til å bosette seg i fjordene i Finnmark. Dette viser at landskapet allerede da tilhørte den norske middelalderstaten.
  3. Utlysningstekst 115464 s.1. Utheving ved T.G.
  4. Se tesen Skyver samene fra «bruksrett» til «forvaltningsrett».
  5. Se tesen Bruker feil oversettelse av "Ottars beretning" (o.870).
  6. NOU 1993:34, 1993:30.
  7. Se tesen «Trolldomsprosesser» – doktorgrad med politiske føringer.
  8. Ottar nr. 3-2011:30. Se tesen Endrer opprinnelig stedsnavn (1308) – fra «Trinis» til Troms.
  9. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:173.
  10. Erik Opsahl, 2007:xxiv. Sml. tesen Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer».
  11. Se tesen Flytter kongens korstogsløfte (1241) – fra Baltikum til Nord-Norge.
  12. Se tesen Bruker et grunnløst teorikompleks – «redistributive systemer».
  13. Anders Hesjedal, 2000:274.
  14. Monumenta historica Norvegiæ, 1880:78.
  15. [Historia Norvegiae] Norges Historie, 1990:20; NOU 1984:18, 1984:645.
  16. Monumenta historica Norvegiæ, 1880:78. Se NgL 1R IV, Bl. 116b, 1885:401 (Ægistav).
  17. Antiquités russes II, 1852:404f, egen oversettelse.
  18. Soga om Olav Tryggvason, o.1190/1977:68-69.
  19. Se drøfting i Toralf Berntsen, 1923:77.
  20. Håkon Håkonssons saga, 1963:367.
  21. Håkon Håkonssons saga, 1963:279.
  22. R. Keyser, 1846/1868:431; se Håkon Håkonssons saga, 1963:268.
  23. Knut Knutssøn og Nils Mund finge Brev om Kong Haakons Privilegium, Roskilde 10. oktober 1601 (T. III. 102. Avskr. VI. 86), NRR III bd. 1865:643.
  24. Håkon Håkonssons saga, 1963:279; RN I nr. 849.
  25. RN I nr. 1005.

Finnmark Forlag © 2008