Står for konfliktskapende etnisitet

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
17. oktober 2016

Fortellinger om nordnorsk historie har siden Universitetet i Tromsø (UiT) ble opprettet på 1970-tallet blitt til fortellinger om etnisitet, om de nordlige minoritetenes, spesielt om samenes undertrykte offerposisjon. Den norske historieskrivingen ved UiT har hatt skiftende måter å fortelle Nord-Norges etniske historie på. Fortellingene derfra har dreid seg om hvordan bestemte folkegrupper, etter deres syn, skal ha handlet i fortiden. Deres agens1 har vært å fortelle om hvordan nordmennene koloniserte samenes land og bosatte seg på samiske boplasser der samene ble undertrykt og fornorsket. Men, det berettes også om minoritetenes etnopolitiske mobilisering og oppreisning som urfolk. Disse fortellingene fra universitetsmiljøet i Tromsø har vært og er inspirert fra «nye sosialhistoriske perspektiver» samt «samfunnsviterne» og vært drevet fram av et politisk engasjement.2 Deres arbeider har vært oppstarten til og drivkraften i den konfliktskapende etnisiteten som har pågått i Nord-Norge de siste tiårene. Dette er ikke objektiv historieskriving, men etnopolitisk mobilisering.

«Historisk analyse kan bli ahistorisk»
Det dominerende fortellingsmønsteret i historieskrivingen om samene og kvenene i Nord-Norge, er pågående dominert av politikk og etnisitet. Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen ved UiT har forklart dette slik i artikkelen Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie (2012).

Gjennom etableringen av kvenene og samene som gjenstand for historieskriving, skrev historikerne den analytiske kategorien «etnisitet» inn i fortiden som en historisk realitet, (…) 1970-årenes etniske revolusjon i den nordnorske lokalhistorien produserte etnisitet som et relevant skille mellom mennesker i fortiden. (…)

Dette ligner på marxistisk strukturalistisk analyse, (…). En slik vurderingsmålestokk i forskningen må selvsagt problematiseres – for når definerte etniske interesser blir gjort til målestokken som minoritetenes handling vurderes i forhold til, kan historisk analyse bli ahistorisk.3

Vektleggingen av etnisitet i nordnorsk historieskriving produserer skiller og konflikter mellom folkegruppene nordpå, og den forsterkes av at de historiske fortellingene ikke er sanne. Derfor kan beskrivelsene og anklagene av disse fort bli ahistoriske. Her er noen eksempler.

UiT-historiker opphøyer samer – vanærer nordmenn
I boken Samisk kulturkunnskap (2003) skriver redaktør og historiker Bård A. Berg, som den gang var fast ansatt ved det daværende Institutt for historie ved UiT, følgende i bokens innledningskapittel.

Typisk for samisk næringsvirksomhet fra veidekulturens dager inntil for 40–50 år siden var å kombinere flere næringer. Dette ga samene flere bein å stå på enn innflyttede nordmenn, og samene klarte seg derfor bedre.4

Dette er både en feilaktig og en vanærende påstand og rammer den norske befolkningen i Finnmark og i «de samiske områdene». For det første var ikke nordmenn noe mer innflyttere enn samer nordpå. En av språkforskerne som har studert samenes innvandring til Nordkalotten er Mikko K. Heikkilä. Gjennom sin doktoravhandling Bidrag till Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum (2014) ved Helsingfors universitet, har han framlagt ny forskningserfaring om samenes innvandring til Nordkalotten og Finnmark. Der skriver han blant annet dette.

Såvitt jag ser saken finns det inte lingvistiska grunder för att anta betydligt längre samisk bebyggelsehistoria i Nordkalotten än från början av tideräkningen [år 1 e.Kr.].5

Nordkalotten har varit kontinuerligt bebodd sedan slutet av istiden, d.v.s. fr.o.m. ca. 9500 f.Kr., men samerna har bebott Nordkalotten i högst två tusen år.6

I motsetning til Bård A. Bergs påstander, viser hans forskning at samene var den sist innflyttende folkegruppen til Nordkalotten, og ikke nordmennene, selv om det selvsagt gjennom tidene har flyttet både nordmenn og samer nordover til Troms og Finnmark.

Dernest har det i det gamle fisker- og bondesamfunnet alltid vært drevet kombinasjonsbruk med andre jakt- og utmarksnæringer: Jordbruk, buskapsskjøtsel, fiske, brukshåndverk, jakt, innsanking av bær og vekster og så videre, noe alle folkegruppene i Nord-Norge har drevet med i uminnelige tider. Vil Bård A. Berg kunne påstå at en reindriftssame er mer næringsallsidig enn en norsk fiskerbonde? Historikeren og Arbeiderpartipolitikeren Bård A. Berg utøver en tendensiøs og nedsettende historieskrivning. Han går til og med så langt som å illustrere den samiske kombinasjonsnæringen som en «push-and pull» faktor for økt norsk innvandring.

Som vi skal få se, klarte samene seg mye bedre enn nordmennene som etter hvert begynte å bosette seg i de samiske områdene, nettopp fordi samene hadde «flere bein å stå på» næringsmessig.

Dette er en fortersket, banal historieframstilling som repeteres med de konsekvensene at det skaper etniske konflikter. Ytterligere hevder han at nordmennene hadde et ustabilt bosetningsmønster.

I tillegg til fiske holdt nordmennene litt sauer og geiter. Men det ustabile bosetningsmønsteret den norske fiskerbefolkningen hadde var sauer og geiter de gunstigste dyrene.7

Og for liksom å gni det inn, klarer Bård A. Berg å vise til en ikke navngitt «fylkesagronom i Finnmark» som ved inngangen til 1900-tallet diskvalifiserte nordmennene fra å drive jordbruk.

Han [fylkesagronomen] uttalte at en nordmann på grunn av driftsmåten faktisk behøvde mer jord enn en same. (…) Fylkesagronomen gikk så langt som til å hevde at nordmennene var uskikket til å drive jordbruk i deler av Finnmark.8

Og hvem denne fylkesagronomen var eller til hvilken rapport han uttalte seg og i hvilken sammenheng, det gir Bård A. Berg verken forklaring på, notehenvisning til eller viser i litteraturlisten.

Nordmenn eller urnordmenn og samer eller «finner» har bodd side om side i Nord-Norge i to tusen år, så hvilke motiver Bård A. Berg har for å opphøye samene og nedvurdere nordmennene, kan en bare lure på. Men, sett i sammenheng med autorhistorikerne i hans eget nettverket (og politiske parti), har dette en klar politisk funksjon som nok en gang skal «bevise» norsk kolonisering av de samiske områdene. Konsekvensene av dette blir til noe helt annet, nemlig hatretorikk.

«Press mot den kystsamiske befolkningen»
I artikkelen Nordisk og nordeuropeisk innvandring til Nord-Norge på 1500-tallet (2001), kommer professor Lars Ivar Hansen ved UiT inn på de vanskelige forholdene fiskerinæringen i Nord-Norge fikk som følge av krig og uro ute i Europa. Her påstår han at dette ga «press mot den kystsamiske befolkningen».

Ut på 1600-tallet støtte fiskerinæringen på alvorlige problemer. (…) Et generelt mønster var at folk trakk vekk fra de mest utpregede fiskeridistriktene langs ytterkysten og søkte innover, til sundene og fjordene som ga bedre vilkår for februk og kanskje åkerbruk. Folketallet stagnerte og gikk tilbake langs kysten, mens folk søkte etter et mer variert ressursgrunnlag som kunne gi «flere bein å stå på». Flere steder førte dette til press mot den kystsamiske befolkningen, som hittil hadde fått utnyttet ressursene i de indre fjordlandskapene relativt uforstyrret.9

At krig og uro ute i Europa skapte «press» og vanskeligheter også for nordmenn, er for ham et helt uinteressant tema. Men å hisse opp til etniske konflikter ved å tillegge nordmenn skylden for å ha presset den kystsamiske befolkningen, det er autorhistorikernes sentrale perspektiv, og her er finnes det mange eksempler å vise til.10

Alt historisk stoff må vinkles etnopolitisk
I en nylig utgitt artikkel om «Partisanhytta i Syltevik» (2016) klarer ikke forfatteren Ivar Bjørklund å unnlate å sammenblande etnopolitisk stoff inn i det han skriver. Men, det er kanskje ikke så rart når han er professor i kulturvitenskap ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet ved UiT. Der arbeider han «blant annet med nord-norsk etno-historie og samisk ressursforvaltning».11 Slik beskriver han stedet i Syltefjord i Finnmark slik det var på slutten av 1920-tallet.

Syltevika var en egnet plass. Stedet lå ikke langt fra Indre Syltevik hvor det allerede bodde to-tre norske familier. Sannsynligvis var det heller ikke snakk om kjøp eller leie av jord, stedet var en gammel samisk boplass som nå var forlatt. Syltefjorden var fra gammelt av en samisk fjord, men den samiske befolkningen forsvant gradvis etter hvert som den norske tilflyttingen tok til utover andre halvdel av 1800-tallet.12

Selv i en artikkel om hendelser under den 2.verdenskrigen i Finnmark klarer Ivar Bjørklund å nedverdige nordmenn. Uten å ha undersøkt saken, mener han at nordmennene sannsynligvis ikke kjøpte eller leide jorden, de bare tok den. Og de tok den fra samene ettersom stedet var en gammel samisk boplass. Etter hans syn fortrengte den norske tilflyttingen samene fra Syltefjorden utover i andre halvdel av 1800-tallet. Syltefjorden som fra gammelt av var en samisk fjord, ifølge Ivar Bjørklund. Dette skriver han uten å oppgi noen kilder som kan underbygge det han hevder skal være sant. Hadde han for eksempel sett etter i O. Ryghs kjente bok om Norske Gaardnavne, Finmarkens Amt (1924), ville han ha oppdaget at det i Syltevig bodde to nordmenn og to finner der i 1694. Det er 235 år før det han beskriver som at nordmenn bodde der «allerede på slutten av 1920-tallet».13 Sannsynligheten er stor for at både nordmenn og samer har bodd sammen i Syltefjorden i uminnelige tider. Ivar Bjørklunds vinkling av det historiske stoffet egner seg som etnisk konfliktskapende stoff. I tillegg ødelegger det for en ellers interessant artikkel.

Hvilke problemer skaper det å skrive slikt konfliktskapende etnisk stoff?

UiT driver med hatretorikk
Akademikerne ved UiT står for en konfliktskapende etnisitet. De glorifiserer samer og bedriver tendensiøs og nedsettende historieskrivning av nordmenn. Mens de skryter av samene, vanærer de nordmennene. Mens de påstår at samene hadde «flere bein å stå på», illustrerer de nordmennene som innflyttere til de samiske områdene der de vaklende på få «bein» bosatte seg og opptok samenes land. De forteller at samene klarte seg bedre, nordmennene dårligere. De forteller at nordmennene tok jorden fra samene og fortrengte dem fra sine boplasser. De hopper over den kompliserte samfunnsmessige historiske utviklingen og forenkler det hele til etniske konflikter mellom nordmenn og samer. Slike forestillinger av de historiske hendelsene i Nord-Norge er det de framstiller og forsøker å få leserne til å tro på. Et helt universitetsmiljø ved UiT driver med hatretorikk overfor nordmennene i historisk tid. Det er feil og det er farlig. Det smitter over på nåtid og det fyrer opp under den konfliktskapende etnisiteten som de selv har vært ledende i å skape.

Offentlige museer tar etter hatretorikken
UiT legger grunnlaget for at denne etniske hatretorikken blir spredd og videreført av andre, også blant offentlige museer utover Universitetsmuseet i Tromsø. I heftet «Varangersamene. Bosetning, næring, folketall, utmarksbruk mv. fra historisk tid til i dag» (2009), utgitt av Varanger Samiske Museum i Varangerbotn, gjenkjenner vi UiTs etniske nedsetting av nordmenn.

Samene var gode bueskyttere, men også raske til å ta i bruk nye jaktmetoder. (…) Fra Vadsø-tinget i 1702 sies det om varangersamene: «De fleste av samefamiliene eier gevær». Gevær var da mer vanlig blant samer enn nordmenn.14

Videre beskriver de den etniske næringstilpassingen etter 1200–1400 e.Kr. slik.

Kombinasjonen jakt, fiske, sanking og husdyrhold ga samene et stort fortrinn for livberging. Den norske befolkningen i fiskeværene ute i fjordene og på kysten var mer ensrettet næringsmessig (…).1

Ingen tvil om at den konfliktskapende etnopolitiske påvirkningen er sterk og diktningen bare fortsetter. Historieskriving er det ikke.

Fotnoter

  1. Agens, noe som driver eller opprettholder en prosess, her hvordan bestemte folkegrupper handlet i fortiden.
  2. Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen, Fortellinger i nordnorsk minoritetshistorie, 2012:1, http://munin.uit.no/handle/10037/4869 (26.01.2016).
  3. T. Ryymin og J. Nyyssönen, 2012:24-25.
  4. Bård A. Berg, red. «Innledning», Samisk kulturlandskap, 2003:11 (T.G. utheving).
  5. Mikko K. Heikkilä 2014:135, med henvisning til en rekke andre kilder.
  6. Mikko K. Heikkilä 2014:136, note 119, med henvisning til Jouko Vahtola 2003:10 og Petri Halinen 2011:137.
  7. B. A. Berg, 2003:35.
  8. B. A. Berg, 2003:109.
  9. L. I. Hansen, «Nordisk og nordeuropeisk innvandring til Nord-Norge», Ottar, nr.236, 3-2001:20.
  10. Se tesen Nordmennene «stresset» og «presset» samene, www.finnmarkforlag.no.
  11. Ottar, nr.311, 3-2016:7.
  12. Ivar Bjørklund, «Partisanhytta i Syltevik», Ottar, nr.311, 3-2016:4.
  13. O. Rygh, Norske Gaardnavne, Finmarkens Amt, 1924:307.
  14. Varanger Samiske Museums Skrifter nr. 5, 2009:15.
  15. Varanger Samiske Museums Skrifter nr. 5, 2009:39.

Finnmark Forlag © 2008