«Mangeromstufter» gjøres til unike samiske residenser (1240–1560)

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
14. mars 2016

Et særegent kulturminne og som bare finnes nordpå, er tufter etter byggverk med mange rom, derav også kalt for «mangeromstufter». Disse fornminnene framstår som komplekse strukturer og består av klynger av rom forbundet med en gang eller korridor eller lenket til hverandre via (dør)åpninger. I alt er det registrert mangeromstufter på 21 lokaliteter langs kyststrekningen østover fra Troms og Finnmark til Petchengafjordens utløp. Det eksisterer flere hypoteser om mangeromstuftenes opprinnelse og bruk. Alle disse perspektivene avvises nå av autorhistorikerne og prosessarkeologene ved Universitetet i Tromsø (UiT), unntatt en tese: Ifølge historiker Lars Ivar Hansen og arkeolog Bjørnar Olsen var mangeromstuftene unike residenser og stasjoner for finnekongenes samiske samfunnselite i høymiddelalderen.

I undersøkelsen av denne tesen vil jeg først gjennomgå de faktiske beskrivelsene av mangeromstuftene, for deretter å belyse hvilke forutinntatte politiske føringer arkeologene ved UiT legger inn i sine vurderinger når de skal avgjøre hva slags tufter dette kan ha vært. Deretter redegjør jeg for hvilke hypoteser som eksisterer om opphav og bruk av mangeromstuftene og den konklusjonen de trekker av disse. Til slutt vil jeg vise til hvordan de mistolker arkeologiske utgravinger, lokaliseringer og kilder.

Bygningsmessige beskrivelser av mangeromstuftene
De som har undersøkt mangeromstuftene karakteriserer dem som en meget spesiell type kulturminne, mer gåtefull enn andre kulturminner fra samme periode, ettersom de mangler samtidige skriftlige historier knyttet til seg og gikk ut av bruk samtidig med middelalderen.1 Hvordan kan så disse tuftene beskrives?

Mangeromstufter er større tuftanlegg omkranset av en felles voll og bestående av mange rom der disse er forbundet gjennom åpninger eller med en korridor. Rommene vises ofte som større fordypninger i marken og har kraftige veggvoller. Selv om det er betydelig variasjon i form og størrelse på mangeromstuftene, er det vanlig å kategorisere dem i to typer. I den ene typen er rommene knyttet til en felles korridor som forbinder rommene, hvor de oftest er symmetrisk organisert på hver sin side og for enden av korridoren. I den andre typen er rommene mer asymmetrisk organisert og hvor adkomsten skjer gjennom åpninger i veggskillene. Tuftanleggene kan variere fra 5–20 rom. Til å konstruere de massive veggene er det benyttet stein, torv, grus og hvalbein. Golvene var ofte hellelagte. Eksisterende tufter kan være opptil 2 meter brede og 1,5 meter høye.

Mangeromstuftenes fellestrekk
Rommene kan enkeltvis ha formlikheter med rundgammen, men byggeskikken avviker vesentlig fra de tradisjonelle samiske torvgammene på grunn av de kraftige dimensjonene og de strukturelle sammenstillingene. Byggeskikken har derimot større formlikheter med de norrøne «ganghusene» kjent fra bosetninger under middelalderen på Island og Grønland eller med «drueklaseboplassene» kjent fra yngre steinalder og funnet blant annet i Kolvik ved Porsangerfjorden. I nyere tid kan mangeromstuftene også ha likhetstrekk med kongs- og amtmannsgammene eller tiende- og avdråttsboder kjent fra Finnmark fram til 1800-tallet.

Til sammen eksisterer det over 30 mangeromstufter på 21 lokaliteter mellom Laukøy i Nord-Troms og utløpet av Petchengafjorden vest for Fiskerhalvøya i nåværende Nordvest-Russland. Størst konsentrasjon av disse finnes i Måsøy kommune med elleve lokaliteter og rundt Berlevåg med fem registrerte felter. Felles trekk for mangeromstuftene er at de ligger nær sjøen og langs den ytre kystleden. Et annet påfallende trekk er at lokalitetene i liten grad faller sammen med oppkomsten av fiskeværsbosetningene i Nord-Troms og Finnmark under seinmiddelalderen. Bare tre av lokalitetene ligger i nærheten av de norske fiskeværene som er nevnt i tienderegnskapet fra 1520.2 Et tredje fellestrekk er at alle lokalitetene ligger innenfor datidens rent norske landområde underlagt Norgesveldet i middelalderen. Ifølge skattegrenseavtalen som var inngått mellom Norge og Novgorod 1326–1330, gikk vestgrensen for det felles norsk-russiske skattedistriktet ved Lyngstuva på Fiskerhalvøya og Henøyene utenfor. Derfor lå også mangeromstuften ved Pechengafjorden innenfor datidens norske grenser.3 Et fjerde fellestrekk er at de fleste lokalitetene inngår i en betydelig omgivelseskultur bestående av tufter, naust og et rikt utvalg andre kulturminnetyper. Det femte og siste påfallende trekket er at mangeromstuftene bare forekommer i Nord-Troms og Finnmark der innbyggerne både var nordmenn, finner/samer og kvener, mens de er totalt fraværende i de rent norske bosetningsområdene og i de russisk/karelske kjerneområdene.

«Mangeromsprosjektet» 2001-2005 ved UiT
Ved UiT ble det i 2001 igangsatt et undersøkelsesprosjekt med tittelen Kulturmiljøer fra jernalder og eldre historisk tid i Kystfinnmark. En undersøkelse med utgangspunkt i fenomenet mangeromstufter, forenklet kalt «Mangeromsprosjektet». Dette prosjektet varte fram til 2005 og ble ledet av arkeologiprofessor Bjørnar Olsen. Prosjektet ble hovedsakelig finansiert av Norges Forskningsråd med bidrag fra UiT og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Altoverveiende var dette et arkeologisk prosjekt, men baserte seg også på samarbeid med fagene historie, botanikk og zoologi.

Historiske endringer i pelsvarehandelen
Det første året ble det gjennomført mange prøvegravinger i mangeromstufter langs Finnmarkskysten og foretatt omkring 40 radiokarbondateringer (C-14 metoden). Dateringene viser at mangeromstuftenes eksistensperiode lå mellom 1200–1600 e.Kr., med en overvekt innenfor tidsrommet 1250–1450 e.Kr. Denne historiske periodens start sammenfaller med da den norske pelsvarehandelen med Nordvest-Russland tok slutt. Fra nordmennenes siste Bjarmelandsferd i 1222 og fram til tartarenes overtakelse av republikken Novgorod etter 1236, opphørte den såkalte Bjarmelandshandelen. I 1251 ble også den første grenseavtalen mellom Norge-Novgorod inngått. På denne måten falt det vestlige handelsmarkedet for pelsvarehandelen med Bjarmeland sammen i første halvdel av 1200-tallet.

Dette skjedde samtidig med endringene i utenrikshandelen der Samland ved Østersjøen mistet sin selvstendige betydning fra 1200-tallet og de hanseatiske byene i Saxland overtok ledelsen i den baltiske handelen, noe som fikk direkte følger for den seinere byutviklingen i Norge. Noen av de følgene mongolenes innfall i Nordvest-Russland, Karelen og Finland fikk å si for Nord-Norge, var flyktningproblemer nordpå. Kong Håkon Håkonsson (1204–1263) lot da bjarmene få bosette seg i Malangen 1238 og han ga fjellfinnene privilegium til å bosette seg ved sjøsiden i Finnmark len og Nordlandene omkring 1250. Dette vises blant annet gjennom de russisk-karelske og baltiske funnene som Mangeromsprosjektet har avdekket mange århundre seinere.

Historiske endringer i skatteinnkrevingen
I nordnorsk historie sammenfaller endringer i handelen med endringer i forvaltningen av landsdelen. Perioden med kongenes stedlige syslemannsombud, som hadde eksistert i Hålogaland og Finnmark i om lag 450 år, ble avviklet nordpå. Troms og Finnmark ble da først lagt inn under erkebiskop Jørunds jarledømme i Nidaros 1297–1308, mannen som innviet den første kirken på Vardøya i 1307. Deretter ble landsdelen noen få år forvaltet under kongens islandske syslemenn 1308–1313, så underlagt finnekongeombudet 1313–1325 for deretter å bli styrt fra Bergen i perioden 1325–1560. Finnmark, så vel som Hålogaland, ble derfor allerede i første halvdel av 1300-tallet lagt inn under Bergen skatteoppebørselsdistrikt (norr. féhirdzla, lat. thesausaria, skattmesterdistrikt). Nord-Norge fortsatte deretter fram til omkring 1560, med enkelte avbrytelser, å tilhøre Bergenhus len forvaltningsmessig under egne slottsherrer. Disse forvaltet blant annet Finnmark len.4 Således ble skatteinnkrevingen sentralisert fra Bergen etter pelsvarehandelens bortfall fra Bjarmeland og den første grensedragningen med Novgorod-republikken. Bergen var da blitt stapelplass gjennom en traktat av 1294 og eksporthavn for tørrfisk fra Nord-Norge, Island og Vesterhavsøyene og for pelsevareomsetningen, alt sikret gjennom kongelige forordninger og retterbøter.5 Avdrått og handelsvarer innsamlet ved de lokale skatteinnkrevingsdepotene langs kystleia i Nord-Troms og Finnmark, de vi i dag kan gjenkjenne som mangeromstufter, ble deretter ført sørover med seilskuter og jektefart fra Nord-Norge til Bergen. Der ble eksport av pels/skinn og fisk koplet sammen med kornimport til Norge. Mangeromstuftene var derfor logisk anlagt «først og fremst litt skjult for storhavet, ved sund eller i små viker og keiler».6 Dette var steder hvor frakteskutene kunne legge til i ly for kraftig vind og bølger fra storhavet. I boken om Alv Erlingsson (2015) beskriver Tore Skeie dette skatteinnkrevingssystemet fra slutten av 1200-tallet slik.

Varer fra alle hjørner av riket, fra det mørke og fjerne Finnmark, fra bygdene på Toten og Ringsaker, fra fjordbygdene på Vestlandet og fra Borgarsyssel, ble transportert gjennom systemet til de kongelige forråds- og skattekamrene.7

Seinere, samtidig med at den sentrale skatteoppebørselen av Troms og Finnmark fra Bergen ble avsluttet (1560), opphørte mangeromstuftene sin funksjon og ble gradvis forlatt fram til 1600-tallet. Årsaken til dette var at Vardøhus len omkring 1560 ble opprettet som et eget «avgiftslen»8 med egne tilstedeværende lensherrer på Vardøhus. Forvaltningen og skatteinnkrevingen ble således tilbakeført fra Bergen til Finnmark. Erick Ottessøn Rosenkrandz (1519–1575), for øvrig Norges rikeste mann, ble da lensherre over Vardøhus len 1560–1568, men lot seg i første omgang representere ved å innsette Erik Nielssøn Munk og Jacob Hansen som stedlige slottsfogder på Vardøhus. Først ved kgl. brev av 19. juli 1568 fikk Matz Skiel (–1576) forleningsbrev som «embetsmann på vårt slott Vardøhus».9 Han var den første lensherren som oppholdt seg permanent på Vardøhus, der han styrte fram til sin død. Dette førte til at det ikke lenger ble noe behov for slike spredte skatte- og handelsvaredepoter (norr. féhús, skattkammer) rundt omkring i Nord-Troms og Finnmark, som mangeromstuftene hadde vært fram til da. Disse féhúsene hadde derfor vært styrt av kongenes regionale féhirdsleombud i Bergen.10

Finnes det arkeologiske funn som kan underbygge denne historiske forklaringen av mangeromstuftene som féhirdenes regionale féhús?

Analyser av arkeologiske funn
Gjennom prøvegravingene i mangeromstuftene fra sommeren 2001, ble det funnet beinrester av husdyr og småfe som sau, geit og gris. Av sjøpattedyr ble det funnet rester av hval, hvalross og sel. Videre ble det funnet bein av reinsdyr. Utover dette forekom det mye beinmaterialer av forskjellige typer fugl og fisk. Dette funnmaterialet er av vanlig norrøn type og finnes i de fleste områdene av Norge fra samme periode, jevnfør Ottars beretning (o.870).

Av det øvrige kulturmaterialet ble det også funnet keramikk og jernfragmenter.11 Fra utgravinger ved Berlevåg 2002–2003 ble det påvist betydelig innslag av norsk/norrønt materiale i form av baksteheller og kar av kleberstein.12 Utenfor mangeromstuften i Kongshavn ble det også funnet spor av en oppmurt vei og en vel bevart brønn. Noe av det arkeologiske materialet som ble funnet er imidlertid ikke vanlig å finne i norske sammenhenger, slik som bjørnetannamulett, som kan ha vært finnetradisjon, og beltespenner av russisk-finske typer.13 Ved Skonsvik i Berlevåg ble det avdekket en frittliggende murt ovn av en mulig russisk-karelsk type. Det er samtidig registrert få tegn til krigerske aktiviteter knyttet til mangeromstuftene.14 Ut fra disse arkeologiske funnene, er det rimelig å anta at mangeromstuftene ikke kan knyttes ensidig til en etnisk gruppe, men bærer spor fra både nordmenn, finner, bjarmere, karelere og pomorer som samtidig bodde og drev næring i Troms og Finnmark.

Analyser av avfallsrestene ved mangeromstuftene viser at disse var mye mindre enn de metertykke lagene en tradisjonelt finner ved de store fiskeværsbosetningene. Hvis mangeromstuftene opprinnelig hadde vært boliger, ville en ha forventet å finne store avfallsdynger der, ettersom mangeromstuftenes store antall rom kunne ha huset mange beboere samtidig og at bruken har vedvart over flere hundre år. Derfor er frafallet av store avfallsdynger en indikasjon på at mangeromstuftene ikke fungerte som faste boplasser eller hjem, men kun som lokaler for kortvarig opphold under periodisk bruk til skatteinnkreving og handel.

Hvilke politiske føringer er det så arkeologene ved UiT legger inn i «Mangeromsprosjektet» før de foretar sine undersøkelser?

«Mangeromsprosjektets» forutinntatte politiske føringer
Det store arkeologiske forskningsprosjektet ledet av Institutt for arkeologi ved UiT, hadde som mål å kunne plassere mangeromstuftene inn i en kulturhistorisk sammenheng.15 Hovedspørsmålene slik de ble stilt, var «hvilken gruppe mennesker brukte mangeromshusene og hvordan forholdt den seg til andre grupper?»16 (Underforstått tolket slik: Hvordan samene som brukte mangeromstuftene forholdt seg til kolonistene?) Vurderingene av de arkeologiske funnene har ikke skjedd ut fra «blanke ark» og åpne spørsmålsstillinger. Arkeologene hadde allerede før prosjektstart lagt inn sine egne og nettverkets forutinntatte meninger og premisser, noe som bandt opp forskningen til bestemte løsningssvar. Hele prosjektet var gjennomsyret av politiske føringer når det gjaldt teorier, lokaliteter, funn og bruken av mangeromstuftene. Kort skissert kan disse beskrives slik.

Forskningsteori: Som teoretisk forankring benyttet Mangeromsprosjektet seg av Fredrik Barths dynamiske etnisitetsmodell fra 1969.17 Denne er en del av en sosialantropologisk og sosiologisk etnisitetsmodell og som politisk skal forklare hvorfor samene var Nordkalottens opprinnelige urbefolkning og hvordan de ble til samer. I 2002 skrev prosjektmedarbeiderne Elin Myrvoll og Jørn Henriksen følgende om denne teoribruken.

Disse perspektivene har vært mye anvendt i nord-norsk arkeologi der forholdet mellom etniske grupper har vært tema de siste 25 år.18

Denne teorihypotesen fra slutten av 1970-tallet gir ingen arkeologiske forklaringer på funnene gjennom prøvegravingene av mangeromstuftene, den skal bare bidra til å «bevise» den forforståelsen de selv har om tidligere samisk levesett. Fordi det vil

(…) være vanskelig å identifisere etniske grupper ut fra et arkeologisk kildemateriale kun gjennom tradisjonelle arkeologiske måter å klassifisere et materiale på, (…) må arkeologer gjøre tolkninger om etniske forhold i arkeologiske kontekster ut fra et bredt kildemateriale, for å få best mulig kunnskap om sosial organisering i de fortidige samfunn (…).19

Fra opprinnelig å skulle finne ut om mangeromstuftenes etablering og bruk gjennom undersøkelser av de stedlige kulturmiljøene, endret de prosjektet til nok en gang å ville forklare samenes sosiale organisering under middelalderen, slik prosessarkeologene alltid har sett den for seg de siste 30–40-årene.

Grenseteorien: Den viktigste sentralmyten blant autorhistorikerne og prosessarkeologene ved UiT er den såkalte «grenseteorien». Den går ut på eksistensen av en etnisk grense i Troms mellom en norsk bosetning sør for grensen og et rent samisk område nord for denne. Slik forklarer to av prosjektmedarbeiderne denne grensen.

Arkeologiske såvel som historiske data tyder videre på at grensa mellom det samiske og det norrøne bosetningsområde gikk omtrent ved Lyngenfjorden. Denne grensa synes å holde seg relativt stabil fram til 1200-tallet. Finnmark hadde fram til da tilnærmet ren samisk bosetting (…).20

Dette er en ordrett gjentakelse av autorhistorikernes oppfatninger. For å forklare hva som skjedde historisk under mangeromstuftenes etableringstid og bruksperiode, gjentar de også følgende samiske sentralmyte.

I løpet av mellomalderen endrer imidlertid dette bildet seg. Fra slutten av 1200-tallet fram til 1500-tallet blir kysten av Finnmark gjenstand for omfattende kolonisering fra norsk-dansk side, den såkalte «fiskeværkoloniseringen».21

Forfatterne bak denne «forskningen» er arkeolog Elin Rose Myrvoll, nå med doktorgrad fra UiT og «kjernekompetanse» innen blant annet samisk arkeologi, to års arbeidserfaring ved Várjjat Sámi Musea i Nesseby kommune og i dag arkeolog ved NIKU i Tromsø. Den andre forfatteren, arkeolog Jørn Erik Henriksen, er i dag (2015) forsker ved Senter for samiske studier ved UiT. Begge disse arkeologene har forsket og forsker på samiske forhold. Undersøkelsene og utforskningen av mangeromstuftene skjer her på bakgrunn av deres forutinntatte påstander om at Nord-Troms og Finnmark var et monoetnisk samisk samfunn som ble kolonisert av nordmenn fra 1300-tallet under rivalisering med karelerne. Akkurat de samme påstandene som resten av fagnettverket ved UiT forfekter. Det er klart at dette legger opplagte føringer for de konklusjonene som skal trekkes, også gjennom defineringen av «fellesdistriktet».

Fellesdistriktet: I boka Samenes historie fram til 1750 (2004) skriver historiker Lars Ivar Hansen og arkeolog og prosjektleder Bjørnar Olsen ved UiT at mangeromstuftene «bare finnes innenfor det norsk/russiske fellesdistriktet».22 Årsaken til dette er selvfølgelig at de har flyttet lokaliseringen av Lyngstuva, som nevnt i grense- og skatteavtalen Norge-Novgorod 1326–1330, fra Fiskerhalvøya ytterst i Varangerfjorden og helt til Lyngenområdet i Nord-Troms. På denne måten har de skallet av et gedigent egenrådig norsk landområde. Etter deres uriktige grenseflytting blir følgelig alle lokaliseringene av mangeromstuftene liggende innenfor det de definerer som et felles skattedistrikt for Norge-Novgorod, og ikke som opprinnelig liggende innenfor et suverent norsk landområde under den norske Kronen.

Samiske kontekster: Når arkeologene videre forutsetter at Finnmark fram til 1200-tallet hadde tilnærmet ren samisk bosetting, må de selvfølgelig følge opp med ett bestemt forskningsvalg.

En av våre problemstillinger er å forsøke å finne ut om mangeromstuftene er spor etter nye grupper som kommer til Finnmarkskysten, eller om de representerer en hittil ukjent bosetningsform hos den opprinnelige samiske befolkningen. For å undersøke dette nærmere er det nødvendig å studere eldre samisk bosetning på disse stedene (…).23

En for så vidt logisk oppfølging av å tro på en ensidig samisk bosetning i Finnmark fram til 1200-tallet, blir jo å betrakte alle arkeologiske funn gjort der under samme tid som samiske. Men, når dette ikke er riktig, blir forklaringene av slike funn helt fordreide. Dette synliggjøres godt ved beskrivelser av «samiske kontekster som urgraver og hellegroper», der alt gjøres til samiske fornminner.

I en doktoravhandling fra 1997 (…) tolker Audhild Schanche [Ekkerøya]graven som en samisk urgrav, utfra den til nå bredeste sammenstillingen av samiske gravritualer fra før-kristen tid som er gjort (…).24

Det er antatt at olje/tran som ble produsert i hellegropene, var et viktig produkt som samene leverte i bytte mot blant annet jern og tekstiler.25

Når kulturminnene og de historiske kontekstene rundt mangeromstuftene gjøres samiske, blir det lett iøynefallende også å betrakte mangeromstuftene og andre fortidsminner som samiske rudimenter.

Ensidige funnanalyser: Det er ingen nødvendig sammenheng mellom arkeologiske funn og etnisk opphavsområde og bruk. Funn av eksempelvis karelske smykker, tilsier ikke nødvendigvis at det var karelere som hadde etablert og drev funnstedet. Smykkene kan ha kommet dit via handel, funn, erobring, giftemål, tap eller bytterelasjoner. Prosessarkeologene har en lei tendens til å ville se funn som klare markører for etnisitet, spesielt samisk. Som nevnt under analyser av arkeologiske funn, kan ikke mangeromstuftene ensidig knyttes til samisk etnisitet, men bærer i seg spor av alle de etniske gruppene i Nord-Troms og Finnmark.

Bruken som bolig: I prosessarkeologenes vurderinger av mangeromstuftene, beskrives disse som «boliger» slik følgende eksempler viser.

En av våre problemstillinger er å forsøke å finne ut om mangeromstuftene (…) representerer en hittil ukjent bosetningsform hos den opprinnelige samiske befolkningen.26

Det dreier seg om tufter etter store huskomplekser, mangeromstufter (…).27

Aller først skal vi imidlertid ofre litt oppmerksomhet på en merkelig bosetningsstruktur som dukket opp langs kysten av Finnmark i middelalderen. (…) Mangeromstufter er en kompleks husstruktur (…).28

Arkeologene ved UiT, i godt samarbeid med historikerne der, identifiserer mangeromstuftene som «bosetningsstrukturer», «huskomplekser», «bosetningsform» og «hustufter». Med andre ord betrakter de mangeromstuftene kun som levninger etter en eller annen boligform. Grunnen til dette er at det er den eneste tenkelige bruken samene kan ha hatt. For samene (finnene) kan det aldri ha vært snakk om forsvarsverk, administrasjonsbygg, skatteinnkrevingsdepoter eller lagerbygninger. Derfor foretar UiT-arkeologene bestemte forutsetninger om at mangeromstuftene var samiske bosteder, for så å kunne konkludere med at de tilhørte dem. Men, som allerede nevnt, frafallet av store avfallsgroper viser at mangeromstuftene ikke kan ha fungert som faste boplasser eller hjem.

Denne gjennomgangen viser at arkeologene ved UiT legger til grunn en rekke politiske føringer og forutsetninger før de drøfter mulige hypoteser om opphav og bruk av mangeromstuftene. Og når de både anvender forskningsteorier fra samfunnsvitenskapen på et humanistisk tema, knytter lokaliteten opp mot en feilaktig grenseteori og et feilplassert fellesdistrikt, definerer kontekstene rundt tuftene som ensidige samiske og forutsetter at mangeromstuftene var boliger, kan ikke resultatene bli annet enn en falsk tese.

Hvilke hypoteser om opphav og bruk av mangeromstuftene nordpå er så de rådende?

Hypoteser om opphav og bruk
Tre toneangivende hypoteser om opphav og bruk av mangeromstuftene er beskrevet av arkeologer og historikere tilknyttet UiT, hvor alle er koblet til forskjellige etniske grupper. Imidlertid er alle opphavshypotesene vinklet til en og samme problemstilling.

En av våre problemstillinger er å forsøke å finne ut om mangeromstuftene er spor etter nye grupper som kommer til Finnmarkskysten, eller om de representerer en hittil ukjent bosetningsform hos den opprinnelige samiske befolkningen. (…) En viktig problemstilling er å se på hvordan denne [samiske bosetningsformen] eventuelt ble endret i møte med handel, misjon og kolonisering.29

Igjen ser vi hvilke premisser de legger til grunn for sine undersøkelser og hypotesedannelse; samene som den opprinnelige befolkningen kolonisert av utenforstående folkegrupper noe som fikk de til å endre sin bosetningsform. De tar utgangspunkt i en påstand (om en opprinnelig samisk bosetningsform som ble endret i møte med fremmede grupper), som er den de skal bevise. På denne bakgrunnen presenterer de følgende opprinnelseshypoteser.

Hypotese 1: Norrøn bosetning. For det første kan mangeromstuftene ses i sammenheng med «norsk eller nordvesteuropeisk ekspansjon». Denne hypotesen forutsetter grenseteorien. «Den norske koloniseringen av Finnmarkskysten (…) [d]en norske fiskeværbosetningen brøt grensa for samisk og norsk land».30 Eller som det står i boken Samenes historie fram til 1750, «mangeromstuftene [kan] være spor etter den tidligste norrøne bosetningen i Finnmark».31 Det er særlig de arkeologiske funnene som har frembrakt denne hypotesen. Det som også støtter denne hypotesen er likhetstrekkene med de såkalte «ganghusene» kjent fra de norrøne bosetningene på Island og Grønland i middelalderen.

Det som taler mot denne hypotesen er at lokaliseringene ikke faller sammen med de tidligste norske fiskeværene i Nord-Troms og Finnmark samt at mangeromstufter bare finnes «nord for de norske bosetningsområdene», slik grenseteorien deres forutsetter, og følgelig ingen forekomster i de rent norske områdene.

Hypotese 2: Karelernes virksomhet. «Også andre statsmakter og økonomiske interesser gjorde seg gjeldende her, først og fremst karelere og russere på vegne av det østlige handelsimperiet styrt fra Novgorod».32 Det som taler for denne hypotesen er variasjonene i byggeskikk som dukker opp, at alle mangeromstuftene ligger øst for den «grensen» de har definert i Lyngenområdet samt klare østlige enkeltfunn. I tillegg har det vært rapportert 11 karelske angrep mot norske bosetninger langs kysten av Nord-Norge mellom 1250–1444 og at «anleggenes avskjermede karakter kan tyde på at de var bygd i ei urolig tid».33

Det som taler mot denne hypotesen er at de ikke kjenner til noen paralleller til mangeromstufter fra Karelen eller nordvest-russiske bosettingsområder, at få funn peker i den retningen og at slike funn heller ikke kan påvise noen østlige «krigerske aktiviteter», selv om professor emeritus i historie ved UiT Håvard Dahl Bratrein knytter enkelte av tuftene «til en gradvis utvikling av militære anlegg».34

Hypotese 3: Samisk bosetning. Prosjektmedarbeidernes tredje hypotese er at mangeromstuftene er «uttrykk for en intern samisk utvikling».35 De «knytter dem til en reorganisering av samisk bosetning og samfunnsstruktur i møte med handel, skattlegging og begynnende kolonisering».36 Mangeromstuftene skal ha oppstått under dette «kulturmøtet» gjennom koloniseringen, der også de såkalte «finnekongene» skal ha dukket opp.

Det som taler mot denne hypotesen er at de arkeologiske funnene verken kan bekrefte noe samisk opphav eller ensidig samisk bruk. Det har heller aldri vært dokumentert noen «samisk elite» i middelalderen. Også mangeromstuftenes konstruksjon, størrelse og «maktdemonstrasjon» virker umiddelbart «usamiske», innrømmer Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen (2004).

Hvilke konklusjoner er det så autorhistorikerne og prosessarkeologene ved UiT faller ned på etter alt dette?

Mangeromstufter gjøres til unike samiske residenser
Ett år ut i Mangeromsprosjektets tidsrom (2002), var opphavet til mangeromstuftene «fremdeles uvisst». Arkeologene «visste at tuftene stammet fra en periode der flere etniske grupper» var aktive på Finnmarkskysten. To av prosjektmedarbeiderne avslutter sine forklaringer optimistisk slik.

Gjennom en analyse av skriftlige kildemateriale, det totale kulturmiljøet som hører til mangeromstuftene, utgravninger og analyse av et utvalg av mangeromstufter, burde vi komme et stykke på veg til å besvare spørsmålene; hvilken gruppe mennesker brukte mangeromstuftene og hvordan forholdt de seg til andre grupper?37

To år seinere, i 2004, var prosjektlederen Bjørnar Olsen og hans historikerkollega ikke lenger så tvilsomme om disse spørsmålene. Funnene fra de arkeologiske utgravningene av mangeromstuftene hevdet de viste en «blandet» karakter. Derfor kunne de oppsummere mangeromstuftenes opprinnelse slik.

Nettopp denne blandingen av østlige og vestlige elementer har i perioder vært framtredende i samiske kulturytringer. (…) Mangeromstuftene innenfor det gamle norsk-russiske fellesdistriktet på Finnmarkskysten kan ha vært residenser og stasjoner for en slik elite (…) finnekongens samiske samfunnselite i høymiddelalderen.38

Ettersom slike «samiske kulturytringer» høres lite troverdige, også overfor dem selv, gjentar de dette i bokkapittelets «avslutning».

Samtidig foregikk det sosiale prosesser i de samiske samfunn som trolig er unike for denne perioden (…). Selv om tolkningen av finnekonger og deres eventuelle tilknytning til mangeromstuftene fortsatt bare er en hypotese, minner det oss om at også når det gjelder samisk kulturhistorie, er hver epoke unik (…). Utfordringen består i å forstå eldre samiske samfunn ut fra de data de selv har etterlatt seg (…).39

Problemet er bare det at de ikke kan dokumentere at mangeromstuftene er samiske kulturminner, noen «data de selv har etterlatt» seg, men norrøne.

Hvilke historiske «data» er det derfor autorhistorikerne og prosessarkeologene ved UiT mistolker?

Mistolkninger av arkeologiske utgravinger
Når de i Mangeromsprosjektet forutsetter at hele landskapet rundt disse var et rent samisk område før mangeromsbyggverkene ble reist, forutsetter de også at alle andre faste fornminner der var samiske. Det være seg ulike tufter, urgraver, hellegroper, brønner, hellemalerier, veier, bautasteiner, steinlabyrinter, helleristninger, stallotufter og så videre. Alle slike eldre funn gjør de til ensidig samiske. På dette viset skaper arkeologene sitt eget «samiske kulturmiljø» rundt mangeromstuftene. Når så mangeromstuftene ble etablert i dette «samiske kulturlandskapet», samtidig som de definerer at norrøn/norsk bosetning «koloniserte» landsdelen og det rapporteres om samtidige karelske angrep i de samme områdene, vil nødvendigvis arkeologenes svar bli at disse «usamiske» byggverkene skyldes en påvirket byggeskikk utenfra.

Variasjonene i byggeskikk som en finner i denne perioden [fra slutten av 1200-tallet fram til 1500-tallet], kan sees som uttrykk for at nye grupper bosatte seg i disse områdene samt at dette i sin tur har påvirket den samiske befolkningens byggeskikk og økonomi.40

Så, når de forstår at mangeromstuftene ikke kan ha vært for de nomadiserende finnene, skaper de likegodt en samisk eliteklasse rundt begrepet «finnekonger». Løsningen bindes derfor av de premissene arkeologene legger inn i defineringen av sitt prosjekt.

Var finnekonger etniske samiske «konger» eller norrøne «konger» over finnene?

Den første finnekongen nordpå, Måttul Finnekonge, nevnes i Glum Geirason sitt kvad om Eirik Blodøks ifølge Fagrskinna, og kan derfor tidfestes til omkring 932 e.Kr. Deretter går det en lang periode før begrepet igjen dukker opp. Under den mest aktive perioden av sagalitteraturens produksjon, nevner kildene ikke lenger noen kongelige ombudsmenn (syslemenn/lendmenn) i Nord-Norge. Dette var midt i borgerkrigsperioden (1130–1240) i Norge. Under disse forholdene var det vanskelig for kongene Sverre Sigurdsson 1177–1202, Håkon Sverresson 1202–1204 og Inge Bårdsson 1204–1217 å ha tradisjonelle ombudsmenn i Hålogaland og Finnmark. De fleste lendmennene i Norge hadde falt under de stadige kampene; på Kalvskinnet 1179 (11 lendmenn), på Ilevollen 1180 (6 lendmenn), på Nordnes 1181, ved Øgisfjorden 1183 og i Norefjord 1184. I løpet av kong Sverres tid utspilte lendmennene sin rolle, fordi det var så få tilbake og kun noen av disse sto på hans side. Derfor dukket det gamle finnekongeombudet opp igjen.

Av det skriftlige kildematerialet nevnes det flere finnekonger/konger for Nord-Norge eller Finnmark og som kan ha eksistert i perioden 1183–1217; kong Thengil av Finnmark, Snøkoll Finnekonge, Frosta Finnekonge, Finnehøvdingen Guse, Kinnaroddkongen og Kjølneskongen. Meningene om disse har vært mange. Peder Claussøn Friis (o.1600) var av den oppfatningen at samene kan ha hatt deres egen konge. Gerhard Schønning (1751) mente disse måtte ha vært tilflyttede nordmenn. Erik Solem, forfatteren av Lappiske retsstudier (1933), mente samenes enkle livsform manglet alle betingelser for dannelsen av en herskerklasse.

Så går det ytterligere hundre år før den siste finnekongen framkommer i kildene. Den eneste av de navngitte finnekongene kildene nevner og som det direkte knyttes et årstall til, er Martin Finnekonge for 1313. I Flatø-annalene står det at «den sommeren kom Martin Finnekonge til kong Håkon». Hvorfor han skulle treffe kongen, står det ingen ting om. Den utnevnte amtmannen i Finnmark 1750, Peter Schnitler, mente imidlertid at «Finne-Kongen [har] været en Skatte-Konge, og Finmarken et Skatte Land under Norges Rige».41 Bjørnar Olsen, leder av Mangeromsprosjektet, og hans forfatterkollega er av en annen oppfatning. Uten noen som helst kildebelegg antar de at eksistensen av finnekonger var som samiske høvdinger for en samisk eliteklasse i høymiddelalderen og at reisen til kongen var en klagetur over kongens ombudsmann Gizur Gallis «harde framferd» og «kanskje også over karelernes virksomhet».42 Men, hvorfor finnekonger gjøres til samiske høvdinger for en samisk eliteklasse under høymiddelalderen (1313–1325), men ikke for de andre periodene med finnekonger, som for vikingtiden (900–960) og tidlig middelalder (1183–1217), det redegjør de ikke for. Grunnen til dette er opplagt. Dette ville selvsagt ha ødelagt for «grenseteorien» og «koloniserings»-ideene deres.

Hvordan kan så opphavet til mangeromstuftene forklares?

Byggeskikk fra Island
Imidlertid kan byggeskikken og Martin Finnekonges reise til Bergen i 1313 forklares på en annen måte. I 1309 ble Gizur Galli utnevnt til kong Håkon Magnussons hirdmann. Året etter opphevde kongen erkebiskopens jarleverdighet og sendte Gizur og Valtir Eyjolfsson til Finnmark etter skatten, som da ikke hadde vært innkrevd på mange år. Vinteren 1310–1311 oppholdt de seg i Finnmark for deretter å bringe skatten til kongen. Disse kongelige skatteinnkreverne var begge klosterbrødre fra Island, fra det intellektuelle sentra Vididalstunga på Nord-Island. Der var byggeskikken med «ganghus» en vanlig arkitektur. Å hevde at mangeromsbyggverkene var en påvirket samisk byggeskikk, virker derfor utsøkt og usannsynlig. Trolig var det kongens islandske skattekrevere som hadde fått anlagt mangeromstuften ved Kongshavn og noen andre steder etter inspirasjon fra deres hjemlige byggeskikk og fremmet Martin til finnekonge for kong Håkon. Martins reise til kongen var derfor mest sannsynlig for å la seg eds-binde (norr. eiðbundinn) til kongen som ombudsmann eller klerk, slik de alle var pålagt å gjøre etter Hirdloven. Dette kan ha vært en av forutsetningene for utskillingen av Finnmark som en egen forlening, ettersom Ogmund Svade var «ombudsmann for kongens vissøre i Hålogaland»43 samtidig som Martin fikk dette for Finnmark.

Mistolkninger av lokaliseringene
Gjennom mistolkninger av lokaliseringene, framstiller Mangeromsprosjektet samene som lidende under en rivalisering av samenes land fra ulike statsinteresser.

Oppsummert har vi altså en situasjon der grensene mellom samisk og norsk land er respektert gjennom jernalder og tidlig mellomalder (…). Dette endres fra 1200-tallet av. Og spesielt i seinmiddelalderen er Finnmark et åsted for omfattende rivalisering mellom ulike statsinteresser og økonomisk system. Dette er denne konteksten som mangeromstuftene og deler av det «komplekse» kulturlandskapet en finner langs Finnmarkskysten må sees i lys av.44

Som allerede nevnt hevder autorhistorikerne og prosessarkeologene at mangeromstuftene ble liggende utenfor «Norges grense», men innenfor «fellesdistriktets skatteland» mellom Norge-Novgorod, det som før hadde vært «samisk land». For å få til dette har de mistolket «Lyngstuva»-grensen (1326–1330) ved Fiskerhalvøya og flyttet lokaliseringen av den til Lyngen i Troms.45 Når alle eldre relaterte kildeskrifter lokaliserer «fellesdistriktet» til øst for Pechengafjorden, som også ble kalt for Nordmannsfjorden46, og dette samtidig underbygges av de realhistoriske hendelsene, blir resultatet motsatt: Alle mangeromstuftene lå innenfor det norske landområdet og alle lå utenfor det felles norsk-russiske skatteområdet. Eller slik, at alle mangeromstuftene lå innenfor det ensidige norske skatteområdet. Og dette gir helt andre refleksjoner om opphav og bruk enn samiske.

Mangeromsprosjektet mistolker også mangeromstuftenes omgivelseskultur som samiske kontekster. I boken Samenes historie inntil 1750 beskriver forfatterne i kapitlet om mangeromstuftene dette «kulturmøtet» slik.

(…) vi [har] fokusert på hvordan de samiske områdene ble integrert i økonomiske og politiske nettverk som var kontrollert av makter utenfor Nordkalotten (…).47

Samtidig så de på hvordan mangeromstuftene inngikk i et kulturmiljø preget av samisk kultur.

De omgivende maktene festet det grepet om samene [i høy- og seinmiddelalderen og begynte] å få innvirkning på samenes kultur.48

Når de mistolker lokaliseringen av mangeromstuftene til å ligge innenfor «samisk land» med omkringliggende samiske kulturmiljøer, trekker de også den feilaktige slutningen at mangeromstuftene må ha vært samiske kulturminner påvirket av makter utenfor Nordkalotten.

Mistolkninger av kilder
Når Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen skal argumentere for «finnekongene som et ledersjikt innenfor det samiske samfunn», henviser de nærmest aldri til kildeskrifter, men til en historiker og kollega ved UiT.

[Håvard Dahl] Bratrein argumenterer med basis i ulike skriftlige kilder for at en slik samisk samfunnsordning faktisk kan ha eksistert i middelalderen.49

I artikkelen «Finnekongen Martin og rikskongen Håkon den femte», som Håvard Dahl Bratrein hadde på trykk i Håløygminne (2001), understreker han først at «vi kan ikke her ta problemet med finnekongene opp i full bredde». Dernest konsentrerte han seg om Martin Finnekonge og «argumenterer med basis i» følgende tre «ulike skriftlige kilder»: Islandske Annaler (1313), en retterbot (1313) og Speculum Boreale (o.1698). Den siste er ikke en kilde om middelalderen, men litteratur skrevet om lag 160 år etter reformasjonen.

I de såkalte «Islandske Annaler» (…) finnes innført for året 1313 ei kort og kryptisk melding (…). «I sommer kom Martin Finnekonge til kong Håkon». (…) Opplysninga om Martin finnes bare ett sted i annalene, nemlig i «Flatøbogens Annaler».50

Ut av denne kilden antar Bratrein at annalforfatteren og samtiden visste hva en «finnekonge» var og hva formålet/utfallet av møtet innebar, et besøk han tror må ha vært av formell status. Så stiller Bratrein følgende spørsmål. Har vi så andre muligheter til å finne ut hva finnekongens besøk hos rikskongen dreide seg om? Og han svarer da selv følgende.

I kilderegisteret «Regesta Norvegica» bind III finnes fra samme året omtale av en velkjent «rettarbot», utstedt av Håkon den femte i Bergen 12. august [1313] med sikte på å regulere en del tvistesaker i Hålogaland.51

Kong Håkon Magnussons retterbot for Hålogaland om søksmål i fisketiden, om tiender og om finnene (1313), er imidlertid ikke en regulering av «tvistesaker» i Hålogaland, som autorhistorikerne prøver å få den til å framstå som. Dette gjør de for å kunne legitimere at Martin Finnekonges tur til Bergen samme år var en «klagetur» til kongen over slike «tvistesaker».

Vi kan ut fra dette utlede at samene på denne tida faktisk var blitt utsatt for administrativ trakassering fra norsk side, både fra kirka og den verdslige makt. (…) Når det gjelder de samiske klager, er det all grunn til å se rettarbøtene som et direkte resultat av finnekongen Martins besøk hos rikskongen samme året.52

Ut fra en feilaktig og spekulativ tolkning av retterboten som en regulering av tvistesaker, utleder de en administrativ trakassering av samene fra norsk side og noe som kongen skulle rette opp med utstedelsen av retterboten etter samtalen med Martin. I retterboten roser imidlertid kongen alle i Hålogaland, etter å ha erfart deres gode vilje og lydighet.53 Den inneholdt bestemmelser om at verken kongens ombudsmenn eller erkebiskopens årmenn skulle reise straffesaker før etter skreifisket 2. februar - 25. mars. Til det var skreifisket for viktig. Her ble også finnene gitt lettelser på 2/3 av bøtene i 20 år fra de tok kristendommen. Dette gjorde kongen av godvilje, fordi han hadde forstått finnenes store fattigdom både i arbeid og i andre ting for livsoppholdet. Samtidig som retterboten advarte ombudsmennene og årmennene mot å føre falske anklager mot finnene, påla Kongen syslemennene og lagmannen eller den som er tilstede («eðr huer sem neer verðr staddir») å se til at alt gikk riktig for seg, både mot kongedømmet og finnene.

Denne retterboten var beseglet av Bjarne Audunsson (–o.1320). Han var kongelig fehirde, altså skattmester og ansvarlig også for skatten fra finnene og avdråtten fra nordmennene i Nord-Norge. Disse opptrådte i oppdrag og støtte for de faste ombudsmennene på stedet.54 Bjarne Audunsson var også kongens seglbevarer i årene 1311–1314 og fungerende kansler samt seinere medlem i «riksrådet». Han var geistlig utdannet i tillegg til å ha juridiske studier fra rettshøyskolen i Bologna, nevnt i 1292. Retterboten var derfor utstedt for å sikre statens skatteinntekter og ikke for å regulere tvistesaker og trakassering av samer.

Utelatelse av kilder
Imidlertid nevner ikke Bratrein eller hans kollegaer en annen retterbot utstedt noen år tidligere: Kong Håkon Magnussons retterbot om opphevelse av jarle- og lendmannsverdighet, om ombudsmennenes plikter m.m. utstedt i Tønsberg 17. juni 1308.55 Da ble jarle- og lendmannsretten avskaffet og alle syslene igjen kalt inn under det norske rikets rådvelde. Grunnen til dette var blant annet at skatten nordfra ikke hadde vært krevd inn de siste årene under erkebiskop Jørunds jarledømme opprettet i 1297. Retterboten fastsatte samtidig regler for inspeksjon av syslene samt å pålegge syslemenn og dets klerker å dra til kongen «for å sverge for oss [Kongen] den troskapsed som vi skiper dem». Med andre ord måtte Martin Finnekonge som syslemann eller klerk dra til kongen for å sverge troskapsed for det ombudet han skulle motta. I 1308 ble kannik og medlem av domkapitlet i Bergen Ivar Olavsson utnevnt til kansler. I Bergen ble også prosten for Apostelkirken innsatt 5. februar 1308 som leder for de 14 kongelige kapellene inklusiv det kongelige kapellet på Trinis (1308), ytterst på Kolahalvøya. I 1314 inntok Ivar Olavsson det nyetablerte kanslerembetet som prost ved St. Maria kirke i Oslo, som da ble fremst av den kongelige kapellinstitusjonen. I 1339 var det Pål Bårdsson, også han tidligere kansler ved Mariakirken i Oslo og daværende erkebiskop i Nidaros, som sammen med den samtidige kansleren, høvedsmann Ivar Ogmundsson over Finnmark len, drottsete Erling Vidkunsson på Bjarkøy, biskop Håkon i Bergen og resten av riksrådet, som fikk i oppgave av kong Magnus 7 Eriksson å greie opp i reparasjonene av Vardøhus. Det var derfor under dette verdslig-geistlige politiske styresettet at Martin Finnekonge kan ha vært eds-bundet til Kongen, trolig i ti år fra 1313. For i 1323 ble Erling Vidkunsson valgt til riksforstander «med kongelig verdighet og kronens rett» under kongefellesskapet fram til den mindreårige kongen, som bodde i Sverige, ble myndig. Drottseten utnevnte da trolig ridder, domsmann og riksrådsmann Guttorm Helgeson som den første høvedsmann over Hålogaland og Finnmark len med sete i Bergen, hvorfra han må ha erstattet Martin Finnekonge.

Den tredje og siste «kilden» Bratrein henviser til, er amtmann Hans Lilienskiold verk «Speculum Boreale» (o.1698). Grunnen til dette er at han så for seg finnekongens reise til kongen skyldes en avtaleinngåelse om «riksforening».

Han [Lilienskiold] tenker seg et samisk lederskikt av finnekonger, som har styrt et selvstendig rike, Finnmark.56

Av litteraturhenvisning viser Lilienskjold til «Norgis Cröniche», som var ukjent for Bratrein. Dette er imidlertid Peder Claussøn Friis sagaoversettelse «Norske Kongers Chronica» av Snorre Sturlasson og utgitt i København av Ole Worm (1633). Slik sett «plukker» og «tilfiler» de kilder som skal passe til deres forutinntatte forklaringer, selv om de skryter på seg tolkninger av «et bredt kildemateriale», samtidig som de unnlater å nevne de kildene som motsier dem.

Uriktig tese
Som kilder nevner arkeologene ved UiT «Snorre og andre sagaforfattere» som omtaler «finnekongene».

Norrøne kilder nedtegnet fra 1100-tallet og framover (…), omtaler ofte finnekonger, noe som underbygger antakelsen om eksistensen av samiske «høvdinger» eller stormenn i denne perioden.57

Likevel lar de være å undersøke og omtale alle disse rikholdige kildene. Kildematerialet omtaler fem navngitte nordnorske finnekonger fordelt over flere perioder; Måttul, Thengil, Snøkoll, Frosta, og Martin. Disse finnekongene opptrer kun i Finnmark. En finnekonge opptrer samtidig både i Finnmark og i Bjarmeland, Guse, mens en annen, Svåse, oppholdt seg ved storgården Tofte ved Dovre. Flertallet av disse «kongene» hadde norrøne navn, men dette bør ikke tillegges annen tolkning enn publikumspåvirkning under nedskrivningstiden. De norrøne kildene viser at finnekongene verken var autonome konger eller gjorde finnene skattskyldige til seg selv. Prosainnledningen til eddakvadet Volundarkviða forteller om de tre sønnene av finnekongen, Slagfinn, Egil og Volund, at de «for på ski og jaget dyr».58 Dette fenomenet assosieres ofte i norrøn tid til finner. Finnekongene i Finnmark kan ha vært finner, dannete menn (norr. siðarmaðr) eller lokale stormenn, men de var alle underlagt de norske rikskongene og sto ansvarlig for handelen og skatteinnkrevingen nordpå til dem, på samme måte som håløyghøvdingene hadde vært det. Beskrivelsene av mangeromstuftene viser nok en uriktig tese fra miljøet tilknyttet Universitet i Tromsø, denne gangen finansiert gjennom Norges Forskningsråd og NIKU.

Fotnoter

  1. Jørn Henriksen, «Mangeromstufter: Bosetting fra mellomalder i Nord-Troms», 2004:44.
  2. Elin Myrvoll/ Jørn Henriksen, «Bosetting og etnisitet i jernalder og mellomalder i Nord-Troms og Finnmark», Tromsø, 2002:13.
  3. Se tesen Flytter «Lyngstuva»-grensen (1326) fra Varangerfjorden til Troms.
  4. Oscar Albert Johnsen, 1923:35; Arnold Ræstad, 1912:40.
  5. KLNM, 2.oppl. bd. 4, 1981:366f.
  6. J. Henriksen, 2004:47.
  7. Tore Skeie, Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Spartacus forlag, Oslo, 2015:219.
  8. Lensinnehaveren kunne ha tre forskjellige tilknytningsvilkår for sitt len: 1) Et fritt len («kvitt og fritt»), 2) et avgiftslen («på avgift») som Vardøhus eller som 3) et regnskapslen («på regnskap»).
  9. NRR I, 1861:599 og NRR II, 1863:111-112.
  10. Sml. Sverre Bagge, Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, 1976:153.
  11. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:13.
  12. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:217.
  13. J. Henriksen, 2004:47.
  14. J. E. Henriksen, «Mangeromstufter i Måsøy kommune. Kulturminner fra mellomalderen», Ultima Thule, nr.23-2008:65.
  15. J. Henriksen, 2004:44.
  16. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:17.
  17. Sml. tesen Anvender en spekulativ samisk urbefolkningsteori – «protosamer».
  18. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:14.
  19. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:14.
  20. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:9.
  21. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  22. L.I. Hansen/ B. Olsen, 2004:215.
  23. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  24. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:15.
  25. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  26. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:11.
  27. J. E. Henriksen, 2008:62.
  28. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:214-215.
  29. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:11.
  30. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:13.
  31. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:217.
  32. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  33. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:218.
  34. J. Henriksen, 2004:47; H. D. Bratrein, «Finnmark før Vardøhus», 2008:31.
  35. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  36. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:219.
  37. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:16-17.
  38. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:220.
  39. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:233.
  40. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  41. Peter Schnitler, bd. III, 1742-1745/1985:12, 94.
  42. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:219.
  43. NgL 1R III nr. 42, 1849:112; RN III nr. 938, 1983:288.
  44. E. Myrvoll/ J. Henriksen, 2002:12.
  45. Se tesen Flytter «Lyngstuva»-grensen (1326) – fra Varangerfjorden til Troms.
  46. P. Schnitler, bd. III, 1742-1745/1985:168, 172.
  47. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:214.
  48. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:233.
  49. L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:219 med henvisning til Bratrein 2001:1.
  50. H. D. Bratrein, Håløygminne, hf.1, 2001:1.
  51. H. D. Bratrein, 2001:2; RN III, nr. 874, 1983:269-270.
  52. H. D. Bratrein, 2001:3.
  53. NgL 1R III, nr. 38, 1849:106-108; NOU1984:18, 1984:647-648.
  54. S. Bagge, 1976:149, 161.
  55. NgL 1R III, nr. 25, 1849:74-81; RN III, nr. 496, 1983:161; Norske middelalderdokumenter nr. 53, 1973:246-257.
  56. H. D. Bratrein, 2001:5.
  57. Lars Ivar Hansen/Bjørnar Olsen, 2004:125, 151 og 219, med henvisning til Bergsland 1977:47, Mundal 1996:110 og Zachrisson 1997:144-148.
  58. Erik Solem, 1933/1970:74.

Finnmark Forlag © 2008