Bruker feil oversettelse av «Ottars beretning» (o.870)

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
14. mai 2016

Enhver som studerer eldre nordnorsk historie kan ikke unngå å komme bort i «Ottars beretning», fra omkring 870-tallet, på en eller annen måte. Denne beretningen har blitt tillagt et slags historisk «bevis» fra tidlig historisk tid, fordi den regnes for å være fakta og troverdig. Likevel har få norske historikere og filologer gått inn og undersøkt den originale gammelengelske teksten. Derfor har nær sagt samtlige historieinteresserte tatt samtidens utlegning for å være den riktige og troverdige, «et sentralt kildeskrift for utforskningen av Nord-Norge».

Selv har jeg først og fremst reagert over den norske oversettelsen, ettersom beretningens tekstlige innhold ikke samsvarer med det bosettingsperspektivet den er tillagt. For mens Ottar hele tiden refererer til sin næringsvirksomhet og har et næringsperspektiv på forklaringene, har oversetterne og autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT) hele tiden tillagt beretningen et bosettingsperspektiv. Det andre jeg spesielt har reagert over, er det etniske skillet mellom finner/samer og nordmenn som den «autoriserte» tolkningen utlegger. For mens Otters beretning forklarer at finner betalte skatt til ham, jobbet med reindriften for ham og bodde i nærheten av Ottar, så er nåtidens rådende forståelse at Ottar var den «nordmannen som bodde lengst nord og at det bare var samer nord for ham». En slik tolkning kan verken støttes eller underbygges av andre tidlige historiske kilder eller sluttes opp om av arkeologiske funn eller lingvistiske studier. Likevel har Ottars beretning, slik den er oversatt og tolket til norsk, blitt til en av autorhistorikernes fremste samiske sentralmyter.

Forutinntatt oversettelse av «Ottars beretning»
I Norges Offentlige Utredning Om samenes rettsstilling (1984) er «Ottars beretning» vedlagt som en historisk tekst. Den er oversatt av professor Arthur O. Sandved ved Universitetet i Oslo etter teksten The Old English Orosius utgitt av Janet Bately (1980). Dette har blitt den «autoriserte» oversettelsen av Ottars beretning, en oversettelse som også sto på trykk i tidsskriftet Ottar (1995) fra Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø. Her oversetter Arthur O. Sandved innledningen på beretningen slik.

Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde nord i landet, ved Vesterhavet. Men han fortalte også at landet strakte seg meget langt nordover derfra, men det er helt ubebygd unntatt at på noen få steder her og der slår samer leir, for å gå på jakt om vinteren, og for å drive fiske ved havet om sommeren.1

Her foretar Arthur O. Sandved en subjektiv og farget oversettelse når han hevder at Ottar «bodde lengst nord av alle nordmenn» og at landet nordenfor ham var «helt ubebygd» unntatt der «samene slo leir». Teksten her samsvarer helt med den som Universitets- og museumsmiljøet i Tromsø står for. Professor emeritus cand.philol. Håvard Dahl Bratrein ved UiT omtaler Ottars hjemplass i Norsk Biografisk Leksikon (2003) blant annet slik.

Ottar bodde nordligst blant den fastboende norske bondebefolkningen i Hålogaland; lenger nord i landsdelen og østover til Kvitsjøen bodde bare «finner», dvs. samer som drev jakt, fangst og fiske.2

Også Bratrein tolker dette etter den samme tendensiøse norske oversettelsen, selv om han mente at nordmenn hadde sesongmessige boplasser lengre nord. Tilsvarende eksempler vil en kunne lese i tekster fra alle autorhistorikerne ved UiT som omtaler Ottar.

Tidsskriftet Ottar (UiT) endrer ingressen
Ifølge ingressen til det populærvitenskapelige tidsskriftet Ottar fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet, forklares det hvorfor navnet «Ottar» er valgt som tidsskriftnavn. Her er teksten skrevet slik i 2016.

Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet.

Her står det at Ottar «budde lengst nord i landet ved Vesthavet» og at landet lenger nord er «heilt ubygt» bortsett fra at finner holdt til på noen få steder der. Men, Ottar-tidsskriftet har ikke alltid hatt ingressen skrevet på denne måten. Fra tidsskriftet utkom første gang i 1954 og helt fram til 1982 lød ingressen slik.

Denne serie [Ottar] er blitt oppkalt efter den nord-norske høvdingen Ottar som en antar har bodd et sted i Troms. Omkring år 900 foretok Ottar en reise til England og gav her for kong Alfred en beretning om Nord-Norge og blant annet også om en reise langs kystene til Kvithavet. Denne beretningen ble skrevet ned og føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius’ verdenshistorie. Den er den første skrevne autentiske beretning her nordfra og derfor et sentralt kildeskrift for utforskningen av Nord-Norge. (…).

Fram til 1982 «antok» redaksjonen at høvdingen Ottar «har bodd et sted i Troms», men nevner ingen ting om at han bodde lengst nord, at landet nordenfor ham lå ubygd eller at det bare var samer som holdt til der. Fra 1976 ble Tromsø Museum en del av Universitetet i Tromsø og tidsskriftet Ottar ble samtidig et talerør for både Tromsø Museum og fagmiljøene ved UiT. Fra da av begynte autorhistorikerne den politiske endringen i utformingen og innholdet av tidsskriftet. I begynnelsen av 1982 endret den nye redaksjonen ingressen til å lyde slik.

Ottar sa til herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord av alle nordmenn. Han fortalde at han budde nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet.

Fra 1982 kom det inn i ingressen at Ottar «budde lengst nord av alle nordmenn» og at landet var «heilt ubygt» lenger nord. Dette varte helt fram til nr. 5 i 1993, da redaksjonen strøk begrepet «av alle nordmenn». Ettersom tidsskriftet beholdt teksten om at landet var helt ubebygd lenger nord, ble nordmannsforklaringen overflødig fordi redaksjonen beholdt forklaringen om at området der kun var bosatt av noen finner. Dette endret derfor ikke noe på den ensidige fortolkningen, men dempet litt av den kritikken som var reist ettersom norrøne helårsbosetninger lenger nord i Finnmark fra Ottars tid begynte å bli kjent. Likevel kom endringen i 1982 for blant annet å påvirke Samerettsutvalgets utredninger.

Hvordan Sandveds oversettelse foregikk
I sin første utredning som Samerettsutvalget avga i 1984, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, ble det lagt fram en ny norsk oversettelse av Ottars beretning.3 Denne ble raskt en referanseoversettelse som seinere historikere og forskere har benyttet. Det var professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo 1975–1995 Gudmund Sandvik (1925–2008), som hadde bestilt denne oversettelsen. Han var da medlem av Samerettsutvalget og Rettsgruppen som utredet retten til land og vann i Finnmark, et utvalg som var blitt opprettet ved Kronprinsregentens resolusjon av 10. oktober 1980. Opplysninger om bakgrunnen for denne oversettelsen fikk jeg direkte av Gudmund Sandvik i mai 2001, i forbindelse med noen kommentarer til et forskningsmateriale om «Finnmark før» som jeg hadde sendt ham noen måneder tidligere. Der forklarte han hvordan denne oversettelsen hadde blitt foretatt. Som ansvarlig for kapittel 10.4 i rettsinnstillingen, Særlig historisk grunngjeving for ein sameparagraf i Grunnlova, hadde han tatt kontakt med Arthur O. Sandved for å få ham til å lage en språklig oppdatert oversettelse av Ottars beretning. Gudmund Sandvik skriver da følgende til meg.

Sandved hadde laga ei omsetting for Andreas Holmsen på stensil. Eg fikk Sandved til å omsetja for Samerettsutvalget, jfr. mitt avsnitt 10.4 «Særleg historisk grunngjeving», s.404, første spalte, andre avsnitt – «avgjerande prov». Eg ville ha ei omsetting ved Sandved, som blant annet er kjennar av angelsaksisk, og heldigvis kunne han bygge på Bately (1980).4

Arthur O. Sandveds «stensil» av Ottars beretning var den han ga i forbindelse med Andreas Holmsens artikkel «Finneskatt og nordmannskatt» i boken Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst (1977) og som Knut Bergsland hadde redigert. Samme år som Samerettsutvalget ble opprettet, utga Janet Bately The Old English (OE) Orosius. Den inneholdt en engelsk oversettelse av Ohthere’s report to King Alfred. Da kunne Arthur O. Sandved modernisere den gamle «stensilerte» oversettelsen av Ottars beretning fra 1977 ved hjelp av Janet Batelys nyutgitte tekst. Det Gudmund Sandvik her viser til som «avgjerande prov», var at med Ottars beretning

(…) har vi her et avgjerande prov for at samar har like gamal heimstadrett i Noregs rike som andre norske borgarar.

UiT tilvirker «Ottars beretning»
Det historiske faktum, som Ottars beretning har bidratt til å dokumentere, er at det gjennom hele Norges rikes historie siden kong Harald Hårfagre samlet landet til ett rike, har bodd nordmenn og samer i fredelig sameksistens innenfor rikssamlingens grenser. Likevel var Arthur O. Sandveds arbeid en oversettelse («ei omsetting») ved hjelp av Janet Batelys OE Orosius, og ikke noen norsk historisk-filologisk forskningsutgivelse av Ottars beretning. Her har det ikke vært noen kvalifisert tverrfaglig forskningsgruppe som har foretatt en inngående historisk og filologisk undersøkelse av teksten med høringer og som kan ha ledet fram til en autorisert norsk oversettelse, kun en enkel oversettelse av en professor i engelsk språk ved Universitetet i Oslo. Norges Offentlige Utredninger har heller ikke stått for noen selvstendig historisk forskning, kun foretatt en sammenfatning av det som eksisterte av kunnskaper på den tiden utredningene ble utgitt. Det beste som kan sies om Arthur O. Sandveds gjengivelse av Ottars beretning, er at den er en mangelfull historisk-filologisk oversettelse bygget på et subjektivt grunnlag. Og det som Gudmund Sandvik skriver som avgjørende bevis for at samer og nordmenn har like stor hjemstavnsrett i Norge, har autorhistorikerne ved UiT tilfilt for å få det til å framstå som en etnisk grenseskille mellom samer og nordmenn sør i Troms og derav samer som den eneste og opprinnelige befolkningen nordpå. Fra å være en mangelfull oversettelse av Ottars beretning gjør autorhistorikerne ved UiT den til et ensidig, partisk og politisk formet historisk «kildeskrift».

Hvorfor er det «ingen» som stiller spørsmålstegn til den norske oversettelsen av «Ottars beretning»?

Den rådende konsepttenkningens fallgruver
Ottars beretning, slik den brukes i dag, har mange åpenbare tekstoversettelige fallgruver. Likevel er det meg bekjent så godt som ingen nåværende brukere av teksten, verken faghistorikere, filologer eller politikere, som har stilt eller stiller spørsmål ved den norske oversettelsen eller har gått videre med å undersøke de originale avfatningene nærmere. Årsakene til dette er selvfølgelig den begrensete tilgjengeligheten til kildene samt den språklige vanskelighetsgraden, men også vår naive tiltro til en «autorisert» oversettelse i en offentlig utredning. Likevel tror jeg hovedgrunnen til den manglende spørsmålsstillingen er at oversettelsen samsvarer med den rådende konsepttenkningen om et etnisk grenseskille mellom nordmenn og samer, slik den framstår rundt historikermiljøet ved UiT. Dette har i hvert fall kommet fram under «den evige debatten» om retten til land og vann i Finnmark. En annen viktig grunn til dette er også at Ottars beretning brukes når dagens (samiske) nordområdepolitikk skal legitimeres.

Velger bestemte betydninger
Arthur O. Sandved bruker konsekvent begrepene bo/bebygd og ubebodd/ubebygd for beskrivelsen av de norske områdene. Riktignok tilføyer redaksjonen i NOU følgende fotnote til Arthur O. Sandveds tekst om at nordenfor der Ottar bodde var det helt ubebygd.

Den gammelengelske tekst har «weste», som også kan ha andre betydninger, så som «udyrket», «øde». «Ubebygd» er vel den rimeligste oversettelsen her, siden ordet står i motsetning til den «bebyggelse» som er nevnt i fortsettelsen.5

Her opplyses det om flere betydninger av det gammelengelske ordet «weste». Likevel oversettes dette bare i en bestemt interesse. Begrunnelsen redaksjonen gir er verdt å legge merke til. Her velger de en bestemt betydning («ubebygd») for at det skal passe til den andre forutinntatt oversettelsen som gjøres i fortsettelsen («bebyggelse»). På denne måten prøver de å bekrefte sin egen forforståelse. Også alle de øvrige sentrale begrepene tolkes bare i en bestemt mening og uten å nevne at de kan tillegges andre oppfatninger. Imidlertid gjøres det ett bemerkelsesverdig unntak.

Ulik oversettelse av samme ord
Straks Ottar kommer til bjarmerne innerst i Hvitsjøen, ifølge beretningen, legger oversetteren en helt annen tolkning inn i begrepene. På den andre siden av elva, dit Ottar fryktet å gå, angir Arthur O. Sandved at «Bjarmene hadde dyrket sitt land meget godt». Her bruker Arthur O. Sandved ordet dyrket som en oversettelse av det gammelengelske ordet gebud. Dette verbet bruker Ottar også i bøyningsformen gebun om Finnmarkskysten, «Ne mette ne ær nan gebun land siþþan he from his agnum ham for (…)», men som Arthur O. Sandved der oversetter med ubebygd. Samme gammelengelske ord oversettes derfor som ubebygd (ikke bygd) for Finnmark, men som dyrket for Bjarmeland. Hvorfor ikke ordet «dyrket» skal gjelde for Ottars hjemplass og Finnmarkskysten som for hos bjarmerne, gir den offentlige utredningen (NOU) ingen forklaring på.

Historikernes personlige tolkninger
Arthur O. Sandved bruker ordet gebun i betydningen «bebodd» (eg. nan gebun som «ubebodd») om forholdene på strekningen fra Ottars hjemplass til Bjarmeland, mens han bruker det samme verbet gebun i betydningen «dyrket» om bjarmernes områder. Gjennom den originale teksten beskriver Ottar egentlig at han ikke hadde støtt på noe dyrket/kultivert land siden han forlot sitt eget område før han kom til Bjarmeland. I Arthur O. Sandveds versjon blir dette da fortolket slik.

Før det hadde han ikke støtt på noe bebygd land siden han dro fra sitt eget hjem.

I NOU 1994:21 forsterkes denne feiltolkningen ytterligere gjennom historiker Steinar Pedersens forklaring.

Ferden fortsatte helt inn i Hvitehavet (…). Der traff ekspedisjonen på bebygd land i Ottars egen mening av ordet. Han bruker nemlig ordet «ubebygd» om hele den lange kyststrekningen han hadde seilt (…).6

Som forklart brukte ikke Ottar ordet ubebygd, men «nan gebun», altså ikke dyrket eller ukultivert, noe som gir en helt annen forklaring. Det er derfor ikke Ottars sin egen mening som her kommer til uttrykk gjennom oversettelsen i disse offentlige utredningene, men oversetterens oppfatninger og historikernes personlige tolkninger. Gjennom slike forforståelser flyttes fokus bort fra Ottars egentlige beretning om at han var den gårdbrukeren som drev sitt gårds- og jordbruk lengst nord av alle nordmenn.

Hvilket perspektiv er det Ottar formidler gjennom sin beretning?

Autorhistorikerne skjuler Ottars næringsperspektiv
Ottar forteller at han blant annet ville undersøke om andre drev jordbruk nordenfor langsmed villmarken. Gjennom Ottars beretning får vi samtidig kjennskap til hvor stort gårdsbruk han hadde (20 hornkveg, 20 sauer, 20 griser) og hvordan han drev sitt jordbruk (pløyde med hester, foret med gress). Framme i Bjarmeland observerte Ottar også at bjarmerne hadde dyrket/kultivert landet sitt meget godt. Faktisk uttrykker ikke Ottar noe som helst om bebyggelse eller bosetning utenom å nevne sin egen hjemplass og andres oppholdssteder. Han uttrykker seg utelukkende om sitt næringsperspektiv; om gårdsbruk, jordbruk, hvalfangst, reindrift, handel, skattlegging og dyrking eller om de andre næringsveiene som ble drevet av fiskerne, fuglefangerne og jegerne samt de verdifulle og kostbare elfenben i hvalrosstenner. Dette samsvarer bedre med den generelle forståelsen av at Ottar også var en handelsmann ettersom han dro på handelstokter til Skiringssal (Kaupang) og til handelsplassen Hedeby i Danmark. Nåværende mangelfulle oversettelse og feiltolkninger av Ottars beretning er politisk motivert og gir dermed et galt bilde av de historiske forholdene rett før den norske rikssamlingen. Ifølge den originale gammelengelske avfatningen av Ottars beretning, bodde han ikke lengst nord av alle nordmenn, derimot drev Ottar sitt gårds- og jordbruk lengst nord av alle nordmenn.

Grunnen til at autorhistorikerne bevisst opprettholder en feil oversettelse av Ottars beretning, er at den støtter deres viktigste samiske sentralmyte om et «etnisk grenseskille» ved Ottars hjemplass (sør i Troms) og påstanden om at hele landskapet nord og øst for denne «grensen» var et rent etnisk samisk område i tidlig vikingtid og rett før rikssamlingen til Harald Hårfagre.

Fotnoter

  1. NOU 1984:18, 1984:643; Ottar nr. 5-1995:3.
  2. Håvard Dahl Bratrein, «Ottar», NBL 2R 7.bd. 2003:186.
  3. Den tidligste behandlingen av Ottar i litteraturen var på 1500-tallet og den første forkortede gjengivelsen av Ottars beretning ble utgitt på engelsk av Sir Humfrey Gilbert i 1576. En tidlig norsk transkripsjon kom med Amund Helland i Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt, bind 2, 1906:670-672.
  4. Gudmund Sandvik, kommentarer til Trond Gabrielsen mottatt 08.05.2001.
  5. NOU 1984:18, 1984:643 note 1. Utheving av T. Gabrielsen.
  6. Steinar Pedersen, NOU 1994:21, 1994:18.

Finnmark Forlag © 2008