Høsten 2009 utlyste Institutt for historie og religionsvitenskap (IHR) ved Universitetet i Tromsø (UiT) en 4-års stipendiatstilling i historie ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning (HSL) der forskningstema var «Konstruksjon av fiendebilder i Finnmark ca. 1550–1700». Søknadsfristen var satt til 22. januar 2010. Dette er beskrivelsen av en doktorgrad som jeg anser for å inneholde klare politiske føringer.
Beskrivelse av «doktorgraden»
Høsten 2009 utlyste Institutt for historie og religionsvitenskap ved UiT et 4-års stipend for graden philosophiae doctor (ph.d.) der følgende beskrivelse var gitt.1
Doktorgrad med politiske føringer
Som min reaksjon på denne beskrivelsen av doktorgradsutlysningen skrev jeg følgende leserinnlegg og som sto på trykk i den samiske avisen Ságat (2010).2
Doktorgrad med politiske føringer
Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø har utlyst en stipendiatstilling i historie for søker som ønsker å ta graden Philosophiae Doctor (PhD), med søknadsfrist 22. januar. Her utlyser fakultetet en doktorgrad med klare politiske føringer.
Forskningstemaet er «Konstruksjon av fiendebilder i Finnmark ca.1550–1700». Utgangspunktet for temaet er de voldsomme og brutale trolldomsprosessene i Finnmark som foregikk på 1600-tallet. Den overordnede problemstillingen for prosjektet vil, ifølge beskrivelsen, være hvordan sentralstatlig opptatthet av ytre fiender virker inn på oppfatning og atferd overfor indre trusselskrefter i form av urfolk, trollfolk og ondskapsfull magi. I dette forutsetter instituttet at trolldomsprosessene har en klar politisk sammenheng med grensekonfliktene på den tiden. Fra prosjektbeskrivelsen heter det at prosjektet vil rette søkelys på hvordan de mangesidige grensekonfliktene fikk betydning for oppfatningen av en indre undergravende fiende i de norske fiskevær langs kysten av Finnmark. Videre forklares det at konfliktene i forhold til uklare grensesoner forsterkes av konflikter rundt spørsmålet om retten til territorialfarvann i nordområdene. De politiske føringene går derfor ut på å sette trolldomsprosessene i sammenheng med norsk-dansk «statsbygging», «grensekonflikter» og «retten til territorialfarvann» i nordområdene.
Instituttet forutsetter at hekseprosessene i denne delen av Norge tar til med forfølgelse av «grensefolket», samene, for så å fortsette med større intensitet mot kvinner i de norske kystbygdene på grunn av disse ytre konfliktene om grenseforholdene nordpå. Slik temavinkling og temakobling beskriver instituttet som en «nyskapende karakter»: Den nyskapende karakteren til prosjektet ligger i utfordringen i å undersøke særegne lokalhistoriske spenninger i lys av generelle konfliktmønster i Europa under tidlig nytid. Klarere føringer for et politisk bestilt forskningsresultat skal en lete lenge etter.
Kongemakten og lovutvikler hadde ikke slike påståtte statsbyggende hensyn og grensekonflikter i tankene, da de utviklet det ideologiske og juridiske grunnlaget for trolldomsprosessene rundt 1600-tallet. Før opplysningstiden, skapte katastrofer og uforklarlige hendelser en angstmentalitet som ga seg uttrykk i frykt og forfølgelser. Ut fra denne angstmentaliteten har forskere og historikere forklart trolldomsprosessene i Europa. For derimot å straffe majestetsbrudd, grensekrenkelser, politiske motstandere og lignende, også i Finnmark, ble andre og til dels verre straffemetoder tatt i bruk, som «steile og hjul», «galge og grein» eller «å miste sin hals». Bålstraffen, derimot, var først og fremst kjennetegnet ved trolldomsprosessene og kom under tidlig nytid med Signeriloven (1584/93), Kirkeordinansen (1604) og Djevelforordningen (1617). Finnmark var da det perfekte stedet for en angstkultur. Nedgangstider, uvær og politiske feider avlet trolldomsprosessene. Hovedårsaken til at Finnmark ble ett av stedene der hekseprosessene herjet verst, skyldtes et sterkt sammenvevd nettverk av til dels korrupte maktpersoner med en felles ortodoks kristentro som manipulerte et hyppig krisehjemsøkt utkantstrøk bestående av fattige, troende mennesker som led under et manglende oppsyn av biskop og lagmenn. Hekseprosessene kan ikke tilskrives spesifikke grensekonflikter eller spørsmålet om retten til territorialfarvann i nordområdene.
Problemene med å linke politiske føringer opp mot en PhD-grad, er at det ikke gir en fri og uavhengig forskning. Her frambringer instituttet et politisk prosjekt med bindinger og føringer for hva som skal komme ut av forskningen. Dette avviker fra universitetets frie og politisk uavhengige posisjon. Instituttet har ført forskningstemaet bort fra «Konstruksjon av fiendebilder i Finnmark» til en «Konstruksjon av politiske føringer».
Instituttleders svarinnlegg
I Ságat noen dager seinere kommenterer instituttleder Fredrik Fagertun ved UiT min kritikk i et svarinnlegg.3 Her gjengir jeg hele innlegget hans.
Politiske føringer i doktorgrad?
I Ságat 21. januar uttrykker Trond Gabrielsen bekymring for at en doktorgradsutlysning ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø, gir sterke politiske føringer og er en trussel mot «fri og uavhengig forskning». Tema for det utlyste stipendet er «Konstruksjon av fiendebilder i Finnmark ca. 1550–1700».
Hvis det hadde vært slik at denne stipendiaten ble forventet i ett og alt å forholde seg til den noe hypotesemessige beskrivelsen som er gitt i utlysningen, så kan nok Gabrielsen ha et poeng. En stipendiat som søker på denne rekrutteringsstillingen vil imidlertid både i sin stipendsøknad og seinere også i sin søknad på opptak til doktorgradsstudiet, utforme sin egen problemstilling.
Den forventes nok tematisk sett å ligge innenfor det utlysningen angir, men kandidaten har her stor frihet i valg av hypoteser, perspektiver og metoder. Det bør derfor ikke være noen grunn til å frykte at den akademiske frihet og den frie forskning ikke holdes i hevd ved vårt institutt.
Fredrik Fagertun, instituttleder, Institutt for historie og religionsvitenskap.
UiT-institutt med «hypotesemessig» doktorgradsbeskrivelse
Som jeg beskriver i leserinnlegget, skal en lete lenge etter klarere føringer for et politisk bestilt forskningsresultat. Bekymringen innrømmer også instituttleder Fredrik Fagertun i sitt svarinnlegg: Hvis det hadde vært slik at denne stipendiaten ble forventet i ett og alt å forholde seg til den noe hypotesemessige beskrivelsen som er gitt i utlysningen, så kan nok Gabrielsen ha et poeng. At et institutt utlyser en 4-årlig stipendiatstilling med en «hypotesemessig beskrivelse» er i seg selv underlig. Men, uansett om stipendiatkandidaten selv seinere har frihet i valg av hypoteser, perspektiver og metoder, innrømmer instituttet at doktorgraden forventes nok tematisk sett å ligge innenfor det utlysningen angir. En kan jo bare selv tenke seg om jeg med mitt perspektiv på problemstillingen ville hatt noen som helst frihet til å velge et slikt eller tilsvarende andre divergerende perspektiver.
Fem år etter dette utlyser instituttleder Fredrik Fagertun ved UiT nok en doktorgrad med politiske føringer, så dette var nok ikke et enkeltstående tilfelle, men et organisert system.4 Også der var «etnisk grenseområde» den politiske føringen. Som skrevet om i en annen tese, er grensebeskrivelsen en av de samiske sentralmytene ved UiT.5
Et historisk-politisk bestillingsverk
Denne doktorgraden, slik den er beskrevet, har klare politiske føringer. Oppfølging av denne doktorgradsbeskrivelsen gir ingen fri og uavhengig forskning, slik universitetet skal være tuftet på. De politiske føringene i doktorgradsutlysningen går her ut på å sette trolldomsprosessene i sammenheng med norsk-dansk «statsbygging», «grensekonflikter» og «retten til territorialfarvann» i nordområdene. Resultatet blir et historisk-politisk bestillingsverk, en ensretting av forklaringene, slik det har vært framstilt i nettverksmiljøet rundt UiT, og igjen viser dette et eksempel på den ekstreme perspektivismen. Her anvender autorhistorikerne heller ingen vitenskapsteori, men demonstrerer sin selv-formulerte «aksjonsforskning».
Advarsler mot økt politisering av historiefaget
På 2000-tallet gikk franske og svenske historikere mot det de oppfattet som en økt politisering og statlig styring av historiefaget i de to landene. Professor emeritus i historie Kåre Lunden (1930–2013) ved Universitetet i Oslo gikk i 2009–2010 ut og advarte mot det han hevdet var «økt politisering av historiefaget og som også gjør seg gjeldende i Norge.6
Lunden peker på skjevheter i utformingen av ulike forskningsprosjekter (…). Eliteholdninger i samfunnet vil prege utlysninger og utforming av forskningsprosjekter, og enkelte fagmiljøer og forskere vil lettere få gjennomslag for sine prosjekter og synspunkter enn andre. Mange forskningsprosjekter kan derfor få mye snevrere perspektiver enn hva de ellers ville hatt. 7
Den utlyste doktorgraden ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved UiT bærer derfor tydelig preg av politiske føringer og inneholder derfor et ensrettet uhistorisk perspektiv.
Fotnoter
Finnmark Forlag © 2008