Fortier og fordreier nyere Fennoskandisk språkvitenskap

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
5. oktober 2015

Spørsmålet om samenes opprinnelse i Norge har vært et historisk tema i flere hundre år. Allerede på 1600-tallet hevdet lærde at «hele det europæiske Norden, altsaa og Norge, har været beboet av Finner».1 Hvilken etnisitet disse «finnene» hadde, var ikke uttalt. Mot slutten av 1800-tallet var det rådende synet blant filologer og historikere at samene måtte ha innvandret til Nordkalotten, men tidsperioden var ukjent. Allerede på 1870-tallet hadde forskere som Jens Jacob Asmussen Worsaae (1821–1885) og Gustaf Wilhelm Johan von Düben (1822–1892) argumentert for at samenes innvandring til Norden skjedde «først seent ved en Strømning østerfra over det nordlige Russland».2 I den offentlige utredningen Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (1994) harselerer historiker Steinar Pedersen over disse opprinnelsesteoriene i utredningen «Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig». Der framsetter han postprosessuelle arkeologiske tolkninger.

Opp gjennom tida har det vært laga mange, og til dels fantasifulle hypoteser og teorier om samenes opprinnelse. Disse skal vi ikke gå inn på her. Det man kan slå fast er at det arkeologiske materialet slik det nå framtrer, peker i retning av at samene, og samisk kultur, har oppstått i denne regionen (…).3

Nåtidens autorhistorikere ved og rundt Universitetet i Tromsø (UiT) avviser samisk innvandring til Nordkalotten og argumenterer mot dette ut fra en sosialantropologisk og sosiologisk etnisitetsmodell. Denne etnisitetsmodellen har også blitt en av deres nye samiske sentralmyter. Teorihypotesen om samisk urbefolkningsteori går i korthet ut på at den opprinnelige befolkningen i nord var «protosamer» som valgte å adoptere samisk identitet for derigjennom å utvikle samisk etnisitet gjennom kontakt med fangstbefolkningen i nordre Fennoskandia4 og beboerne i omkringliggende jordbruksland. De avviser således «innvandringsteorien» om at det skal ha vært en samisk innvandring fra sørøst, men opprettholder teorien om en nord-germansk og «skandinavisk» innvandring fra sørvest gjennom en langt seinere historiske tid, faktisk etter vikingtiden. Dette framstår nå i skarp kontrast til nyere interdisiplinære finske studier over lingvistisk forhistorie, som gjennom språkvitenskapelige bevis påviste i 2014 at ursamenes og ursamisk spredning til Nordkalotten er av en langt nyere dato. Over ett år etter denne vitenskapelige framleggelsen, er autorhistorikerne og språkhistorikerne ved UiT tause om dette, ettersom den samiske innvandringen bryter med deres teorihypotese om «protosamer». Forskningsmiljøet ved UiT bedriver både fortielse og fordreining innen språkvitenskapelige spørsmål.

Ny forskning påviser ursamenes innvandring
Mens autorhistorikerne ved UiT benytter seg av en sosialantropologisk og sosiologisk etnisitetsmodell for å «påvise» at samene var den opprinnelige urbefolkning nordpå som utviklet sitt samiske språk og identitet gjennom kontakt med omkringboende folk, benytter de nye språkforskerne seg av tverrvitenskapelig forskning innen den historiske språkvitenskapen og tilgrensende vitenskaper. En av disse er Mikko K. Heikkilä som, gjennom sin doktorgradsavhandling Bidrag till Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum (2014), ved Helsingfors universitet, har kommet til motsatt forskningserfaring enn den samiske sentralmyten som autorhistorikerne ved UiT forfekter. Heikkiläs konklusjoner er at hele den ursamiske språkperioden og spredningen av ursamisk til Nordre Fennoskandia og Skandinavia har tidsmessig et betydelig seinere hendelsesforløp enn det man allment trodde på slutten av 1900-tallet.5 Med andre ord var ikke ursamene de opprinnelige folkene på Nordkalotten, men innvandret dit først etter vår tidsregnings begynnelse (o.100–600 e.Kr.).6

Lingvistenes forskningsstudie – teorier og metoder
Mikko K. Heikkiläs akademiske avhandling er en interdisiplinær studie av lingvistisk forhistorie i Nord-Europa med vekt på Fennoskandias språk i tid og sted. Tidsperioden han har undersøkt er perioden fra bronsealderen til tidlig finsk middelalder (o.1700 f.Kr.–1323 e.Kr.), med hovedvekt på finsk jernalder (o.700 f.Kr.–1200 e.Kr.). Disiplinene representert i hans studie er germansk, nordisk og finsk-ugrisk historie og arkeologi. Språkformene som er studert er proto-germansk, proto-skandinavisk, proto-finsk og proto-samisk, der «prototype» er språkets urtype eller det eldste språktrinnet innenfor nært beslektede språk. I avhandlingen bruker Heikkilä historisk-komparative språkvitenskapelige studier og spesielt låneordstudier for å utforske den relative og absolutte kronologi over lydendringer som har skjedd i tidlig form av germanske, finske og samiske språk. Fonetisk historie er basis i historisk språkvitenskapelig studering av den diakroniske utviklingen av språkene. Hans forskning er trolig første gang en slik språkhistorie er brukt for systematisk å studere Fennoskandiske stedsnavn. Disse eldste daterbare og etymologibare stedsnavnene kaster således nytt lyst over etnisk historie og bosetningshistorie i Fennoskandia. På denne bakgrunnen er det mulig å beskrive ursamenes bosetningshistorie og deres folkevandringshistorie nordover til Nord-Norge og Nordkalotten gjennom å følge protospråkenes lydendringer.

Forskningsarbeidets materialgrunnlag og metoder
Forskningsarbeidets rekonstruksjon av østersjøfinskens og samiskens lydhistorie, fremmer også germansk, nordisk, finsk og lingvistisk sameforskning («lappologi»)7 og i beste fall arkeologi og historievitenskap. Det germanske språkets utviklingshistorie og dets kronologi er bedre utforsket, ettersom de germanske språkenes skrifthistorie går langt tilbake i tid og har vært undersøkt lengre enn de østersjøfinske og samiske språkene. Materialgrunnlaget i avhandlingen er hele det østersjøfinske og samiske språkenes leksikon (ordforråd). I tillegg utgjør en mengde germanske låneord kjernen i materialet. Lyddrakten er det viktigste dateringskravet av et låneord. For at låneord skal kunne anvendes i kronologiseringsarbeidet og tas opp til lydhistorisk analyse, har det vært brukt tre bedømmingsmetoder: 1) Det antatte låneordet og dets foreslåtte låneoriginals lyddrakt og morfologiske oppbygging, 2) semantikk8 og 3) distribusjon. I tillegg brukes en historisk-komparativ språkvitenskapelig metode. Det innovative ved Mikko K. Heikkiläs forskning er at han utnytter de germanske låneordene i østersjøfinsk og samisk.

Også bruken av stedsnavn er troverdig. Stedsnavn kan i prinsippet dateres ved bruk av to slags metoder, hevder Heikkilä. 1) Den ene metoden hviler på det språklige og 2) den andre på utenom-språklige dateringsgrunner som er geologiske og arkeologiske fakta samt gamle dokumenter eller kart der stedsnavn forekommer. Stedsnavnforskere innrømmer at det ikke er lett å datere oppkomsten av stedsnavn ettersom tilblivelsestid ligger i forhistorisk tid. Utforskningen av de eldste stedsnavnene kan ikke foretas på et lite geografisk område ettersom det finnes ingenting å sammenlikne med. I stedet skal man utforske navn på store lokaliteter, det vil si makrotoponymer, på et tilstrekkelig stort men likevel geografisk sammenhengende område. Grunnen til dette er at makrotoponymer bruker å være eldst blant stedsnavnene. Ved behandling av stedsnavn etterstrebes følgende navn-typologisk metodikk: Etymologisk analyse, områdeanalyse (topografisk analyse for naturens vedkommende), datering og kartering.9

Forhistorisk lånestedsnavnetymologier står på solid metodologisk grunn og er troverdige når følgende kriterier oppfylles: 1) Den foreslåtte navneetymologien overensstemmer med den kjente lydhistorien av så vel långiverspråket og låntakerspråket og med de kjente lydsubstitusjonsreglene. 2) Det spørsmålsgitte stedsnavns semantikk kan uten nevneverdige vanskeligheter forklares ut i fra stedets fysiske egenskaper som navnet henviser til. Og 3) det foreslåtte lånenavnet kan vises på paralleller for liknende navnebindinger på det geografiske området der det lånegitte språket tales eller beviselig har vært talt, og 4) det finnes andre lånenavn av samme språklige opprinnelse i samme region der den spørsmålsgitte lånenavnskandidatens referent er beliggende.

Mikko K. Heikkilä bruker derfor både den historisk-komparative språkvitenskapen som den indre sammenlikningsmetoden og låneordsforskningen som den ytre sammenlikningsmetoden. I tillegg anvender han historievitenskap, arkeologi, runeologi10 og paleolingvistikk11 som hjelpevitenskaper.

Nyeste forskningserfaring
Ut fra disse språkvitenskapelige forskningsmetodene har Mikko K. Heikkilä erfart at ursamisk, som en gang i tiden ble talt i nåværende Sør-Finland, gjennomgikk alle de samiske lydoverganger som de nåværende samiske språkene som tales på betydelig nordligere breddegrader. Kombinert med de urgermanske lydovergangenes kronologi, er dette et sterkt argument for oppfatningen om at samer fantes selv i Sør-Finland enda lenge etter vår tidsregnings begynnelse og at hele den ursamiske språkperioden og spredningen av ursamisk til Nordre Fennoskandia og Skandinavia er tidsmessig et betydelig seinere hendelsesforløp enn det man allment trodde på slutten av 1900-tallet.12

Datering av urspråkenes kronologi
Mikko K. Heikkiläs doktorgradsavhandling er en tverrvitenskapelig avhandling innen den historiske språkvitenskapen og tilgrensende vitenskaper. Den inneholder relateringen av de urgermanske, urnordiske, urfinske og ursamiske lydovergangenes innbyrdes ordning samt den etymonomastiske13 gjennomgangen. Dette er første gang disse lydovergangene har blitt systematisk relatert til hverandre. På denne måten har han fått i stand en relativ kronologi for de urgermanske, urnordiske, urfinske og ursamiske lydovergangene. I tillegg har han framlagt en absolutt kronologi for disse lydovergangene. Med andre ord har han kunnet datere disse. Den viktigste forskningserfaringen i doktorgradsavhandlingen er derfor at den viser til den relative og absolutte kronologien for de urgermanske, urnordiske, urfinske og ursamiske lydovergangene. Denne dateringen tyder veldig sterkt for at urgermansk og middelurfinsk ble talt i nåværende Finland under førromersk jernalder (o.700–0 f.Kr.) og at ursamisk spredde seg til disse områdene først under førromersk og romersk jernalder (o.700 f.Kr.–400 e.Kr.).14 Forskningen viser til sterke indisier på at ursamisk spredde seg til de nåværende nordlige samisktalende områdene først etter vår tidsregnings begynnelse og at ursamiske språk ble talt i Sørvest-Finland enda hundretalls av år etter Kristi fødsel.

Hvordan forholder så de nordnorske forskerne til denne dateringsmetodikken?

Fornektelse av forskningserfaring
Ett av problemene i utforskningen av samenes historie er at samene selv ikke har frambrakt skriftlige kilder i tidligere tider. Imidlertid er deres språklige avtrykk historisk troverdige kilder for dem som har kompetanse til å se og vilje til å vurdere disse. Norske forskere har hatt en motvilje og fornektelse i å bruke språkvitenskapen som et dateringsverktøy. For eksempel benektes det i NOU Om samenes rettsstilling (1984) at stedsnavn og språklige data kan brukes i dateringen av samisk bosetningshistorie.

Stedsnavn og andre språklige data, særlig låneord, har også vært viktige hjelpemidler i rekonstruksjonen av samenes tidlige historie. Men dateringene kan i tid bare bli omtrentlige (...). En innholdsmessig tolkning av navn og låneord er vanskelig. (…) Disse navnene [stedsnavn] er mest appellativer (kjente betegnelser på terreng o.a.) og kan ikke brukes til å tidfeste samisk bosetning bakover i tid.15

Både gjennom å fornekte språkvitenskapen som verktøy til å tidfeste samisk bosetning og ved å fortie nyere Fennoskandisk språklig forhistorie som beskriver folkevandringene, sitter autorhistorikerne ved UiT igjen med sine falske sosialantropologiske kultur- og samfunnsvitenskapelige framstillinger. Gjennom å blande dette med forutinntatte arkeologiske tolkninger over samisk forhistorie, skaper de en uriktig fortelling om samene som urfolk og om «protosamer» som skal ha bebodd Nordkalotten langt tilbake i forhistorisk tid. Nyeste finsk språkforskning viser at dagens samer er etterkommere etter ursamer som innvandret Nordkalotten o.100–600 e.Kr. på samme vis som nordmenn er etterkommere etter urnordiske folk og som levde der nordpå flere tusen år før Kristus.

Hvilke språkvitenskapelig syn er det forskerne ved UiT er opptatt av nå?

Politisk styrt språksosiologi ved UiT
Etter at finske språkforskere gjennom de siste årene har arbeidet med Fennoskandias språklige forhistorie, har Tromsø-lingvistene framlagt sine forskningsbidrag på språkmangfoldet i Nord-Norge mot slutten av 2014. I en temautgave av Tromsø Museums populærvitenskapelige tidsskrift Ottar, om «Språk og språkmangfold i Nord-Norge – innblikk i det som er og var» (2014), formidles resultater fra forskning på nordnorsk språklig variasjon, blant annet i kontakt med andre språk. Denne flerspråkligheten i nord sies å romme både «gammal» språkkontakt mellom norsk, samisk og kvensk/finsk. Spesielle etnolektiske trekk for etniske grupper blir trukket fram. Der innrømmer de nordnorske språkforskerne at «vi vet svært lite om nordnorsk språk i eldre tid».16

Språkforskerne ved UiT sier de er opptatt av eldre språkkontakt, men fortier de nyoppdagete resultatene til de finske språkforskerne og viser at de i realiteten er ensidig opptatt av dagens nordnorske dialekter og samisk revitalisering. Selv om de sier de er opptatt av eldre språkkontakt, viser de ingen offentlig interesse for den nyere finske språkforskningen på urspråkenes opprinnelse og forflytninger. Etter 1980-tallet tok språkforskerne i miljøet ved UiT et «politisk» oppgjør med det de så på som den «tradisjonelle norske dialektologien», det vil si språk og dialekter knyttet til «nasjonsbygging, norskdom, målreising og kontakt med gammelnorsk» slik norskfilologer hadde arbeidet mest med.17

Med etableringen av UiT skulle perspektivet på den språklige låneretningen fra norsk til samisk, erstattes med at det faktisk fantes samiske låneord i norsk som en underbyggelse for protosamisk opprinnelse. Dette nye språkperspektivet i Nord-Norge tok da utgangspunkt i den stedlige flerspråkligheten «i møtet mellom samisk, kvensk/finsk og norsk».18 Den etniske dimensjonen fikk da en sentral plass i den nordnorske språkforskningen. De metodologiske og teoretiske undersøkelsene ved UiT ble overstyrt av språksosiologiske og språkpsykologiske mekanismer anvendt på dagens flerspråklighet. Dette gir ingen forståelse eller forklaring på nordnorsk språk i historisk perspektiv eller på urspråkenes oppkomst i nord, slik de finske språkforskere nå har påvist. Men, så kaller språkforskerne ved UiT seg også for «sosiolingvister», «dialektologer», «trespråksforskere» og «flerspråksforskere».19 Bak dette ligger det også en «politisk» føring. Spesielt og påfallende er det i hvert fall at de ikke viser noen interesser eller nysgjerrighet for nyere Fennoskandisk språkhistorie når det nettopp er dette de påstår at de interesserer seg for.

Fotnoter

  1. Christian Magnus Falsen, 1821:95; L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:20.
  2. J. J. A. Worsaae, 1872:328; G. von Düben 1873; L. I. Hansen/ B. Olsen, 2004:25.
  3. Steinar Pedersen, NOU 1994:21, 1994:17 (utheving av T.G.)
  4. Fennoskandia er et etablert geografisk begrep og omfatter den skandinaviske halvøy Sverige og Norge, Finland, den russiske Karelen og Kolahalvøya.
  5. Mikko K. Heikkilä, 2014:165.
  6. Se tesen Når kom ursamene til Finnmark og Nordkalotten?
  7. «Lappologi» eller «samistikk» er fennistisk og lingvistisk orientert sameforskning.
  8. Semantikk, læren om språkets innholdsside, om ordenes og setningenes betydning.
  9. Mikko K. Heikkilä, 2014:31-32.
  10. Runeologi, læren om bokstavtegn i germanernes eldste alfabet.
  11. Paleolingvistikk, fortidsspråkvitenskap.
  12. Mikko K. Heikkilä, 2014:164-165.
  13. Etymon, stamord, et ords opprinnelige betydning. Etymologi, læren om ordenes avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydningshistorie.
  14. Mikko K. Heikkilä, 2014:271.
  15. NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, 1984:71.
  16. Tove Bull, «Nordnorsk språk i historisk perspektiv», Ottar nr. 5-2014:3.
  17. Ottar nr. 5-2014:6.
  18. Ottar nr. 5-2014:7.

Finnmark Forlag © 2008