«Rekstegn» – finner som egen gruppe i lovene (o.1170)

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
29. oktober 2015

I det eldste norske lovmaterialet er det en sosial og rettslig gruppe som har vært nevnt som «rekstegn», et begrep historikere mener kan knyttes til finner eller samer. Dette norrøne begrepet er kjent i det norske historiske miljøet og har lenge vært drøftet blant norske historikere, men ikke blant autorhistorikerne ved Universitetet i Tromsø (UiT). Grunnen til det er innlysende, ettersom dette ville ha brakt samene inn som en organisert del av det norske kongedømme allerede på 1100-tallet og følgelig kommet i konflikt med deres samiske sentralmyter.

Hvilke eldre lover er det som gjør bruk av denne benevnelsen?

Benevnelsen «rekstegn» i Frostatingsloven
Frostatingsloven del IV, Mannhelgebolken, skriver seg uten tvil fra den gamle Frostatingsboken (o.1170) og inneholder deler som må tilhøre de aller eldste lagene i loven, blant annet kapittel 49.1 I Mannhelgebolken kap.49 «Om bøter for bein som losnar or såret på ein mann» beskrives hvilke «beinbøter» som skal gis der det løsner bein av såret på en mann. I tillegg til denne beinboten skal det betales «smertebøter» dersom såret til en mann trengs å svis, «sjukepenger» for hver måned inntil såret er leget og «ovundsbot»2 om mannen trengs «å vendast på gruve». Dersom en skader en hauld (odelsbonde) skal det betales 6 øyrer3 i bot, for en årboren mann (fribåren mann) 4 øyrer, for en rekstegn 3 øyrer og for en løysing 2 øyrer.4

I Mannhelgebolken kap.53 «Om det at ein hauld sårar ein mann» skal han betale en straff til kongen på 72 øyrer (6 bauger5). Om en årboren mann sårer en annen, skal han bøte med 48 øyrer, en rekstegn skal bøte 36 øyrer og en løysing 24 øyrer. Bestemmelsen fastsatte enda høyere bøter dersom en lendmann, jarl eller konge kom til å såre en mann. Bøtene skulle være utregnet i brent sølv.6

I del X, Rettergangsbolk, nevnes også gruppen «rekstegn» blant annet i kap.35 «Om ukvemsord og det å likna nokon med firføtt fe og rett til bøter for det». Om Rettergangsbolken heter det at den må være fra den gamle Frostatingsboken som ble utarbeidet omkring 1160–1170 ettersom den har mange gamle og kulturhistoriske forskrifter. Dette kapitlet gjelder indirekte beskyldninger om seksuelle avvik. Lovene var strenge når det gjaldt slike beskyldninger. Slike ærekrenkende ord krevde full oppreisingsbot dersom det ble ført vitne på det. Om noen sa slike ting til en hauld, skulle han bøte 24 øyrer (tre «merker»), til en årboren mann 16 øyrer, til en rekstegn 12 øyrer og til en løysing og hans sønn 8 øyrer.7

Ifølge Rettergangsbolken kap.41 «Om ein mann slår hest under annan mann» er også bøtene spesifiserte etter stand og til dels kjønn. Om en slår på hesteryggen framfor salen til en mann, skal han betale seks øyrer om det er en hauld, fire øyrer om det er en årboren mann, tre øyrer til en rekstegn og to øyrer til en løysing. Om mannen fall av hesteryggen er det full oppreisningsbot og om han skader seg, da «er det som om den andre sjølv hadde gjort det». Om en hest blir slått når det sitter en kvinne på hesteryggen, da skal det også bøtelegges like mye som for en mann, men om hun faller at hesteryggen, skal det bøtelegges «halv bot for henne og ovundsbot til husbonden hennar». Og, om en mann tar en annen manns hest, uansett hvor den står bundet, og rir bort fra hesteeieren, skal han bøte det samme som for å slå hesten framfor rytteren.8

I Rettergangsbolken kap.46 «Om ein mann skamfer hest» er også den sosiale gruppen rekstegn nevnt. Der heter det om en mann som skjærer tagl (hår i hale eller man) av en annen manns hest, skal vedkommende betale tre øyrer, men om han hugg halen av, da skal hesten verdsettes og gjerningsmannen erstatte tapet i tillegg til å betale «ovundsbot» på seks øyrer til en hauld, fire øyrer til en årboren mann, tre øyrer til en rekstegn og to øyrer til en løysingssønn og en øyre til løysingen. I tillegg kommer en rekke bestemmelser for annen skadeverk på en annen manns hest.9

Til slutt er rekstegn også nevnt i Frostatingslovens Fyrste landsleigebolk kap.15 «Om landnåm». Der er landnåmsbøtene10 omtalt slik.

I landnåmsbot skal ein hauld taka seks øyrar, lendmann ni øyrar, og alt sakgildt, med mindre det er brot på nedlagt forbod. Men ein biskop skal taka to merker og ein jarl to merker, og kongen tre merker, erkebiskopen tjue øyrar, ein abbed tolv øyrar og likeins abbedissa, men ein årboren mann fire øyrar, ein rekstegn tre øyrar, løysingsson to øyrar, løysing fire ertogar.11

Under merknadsfeltet til Frostatingsloven har utgiverne påpekt at oppregninga av landnåmsbot for de ulike sosiale gruppene er interessant, fordi den viser oss den sterke sosiale lagdelingen i landskapslovområdet, med odelsbonden (hauld) øverst, det vil si jord som har vært i ætta i fire sammenhengende generasjoner. Deretter fribåren mann (årboren mann), det vil si en som er født i tidligere tider, altså en ætt som er fri for alle «tyrmsler». Så kom gruppen rekstegn over løysingssønn og løysing. Frostatingsloven, særlig den eldre, forteller om et aristokratisk bondesamfunn der lov og rett var sterkt påvirket av odelsbøndene.12

Benevnelsen «rekstegn» i Bjarkøyretten
Innenfor det samme lovområdet som Frostatingsloven er «rekstegn» også nevnt i Bjarkøyretten eller Nidaros eldste bylov. Trolig stammer de eldste rettsreglene for byen fra tiden under kong Olav Kyrre (1066–1093) og Bjarkøyretten kan derfor være påbegynt nedskrevet under hans tid. I «innleiing» til Bjarkøyretten skriver dagens utgivere «at dei eldste skrivne rettsreglane for byen er frå tida mellom midten av 1000-talet og 1160, kan vi seia tolleg visst».13 Nidaros sin Bjarkøyrett ble deretter supplert og utviklet fram til kong Håkon Håkonsson og sønnen kong Magnus Lagabøte i 1270-åra.14 Likevel var det separate rettsregler som gjaldt for kaupangen Nidaros, med by- og handelsforhold i bolkene kalt for Kaupangsbolk og Farmannsbolk. Selv om mye av innholdet i Frostatingsloven og Bjarkøyretten har likheter, er det likevel forskjeller mellom lovene. Ett eksempel er at bøtesatsene i Bjarkøyretten ofte er mindre strenge enn i Frostatingsloven. Den aller viktigste forskjellen var den som ble slått fast gjennom Bjarkøyretten kap.69 om

(…) at alle menn har lik rett til oppreisingsbot i kaupangen – hauldsrett [dvs. rett som odelsbonde]. Det er tre merker. Ein lendmann har same rett som ein manns løysing når denne har gjort frelsesølet sitt. (…).15

Dette ser utgiverne på som en radikal utjevning sammenliknet med Frostatingsloven X,35 der boten til en odelsbonde (hauld) var 24 øyrer (3 merker), til en fribåren mann (årboren mann) 16 øyrer, en rekstegn 12 øyrer og en løysing og hans sønn 8 øyrer. Denne utjevningen var en viktig side ved den sosiale utviklingen i de vesteuropeiske byene som vokste fram i middelalderen.16 I Bjarkøyretten del III Rettargangsbolk kap.101 lyder bestemmelsen innledningsvis slik.

Om ein mann liknar ein annan med eit hodyr, kva det så er, då er det ærekrenkjande ord som krev full oppreisingsbot, om den andre skyt det til vitne. Om nokon mæler så, skal han bøta til ein hauld tre merker, til ein fribåren mann to merker, til ein rekstegnreks þegni») tolv øyrar, til ein løysingsson ei mark. Ein løysings soneson skal likeins take ei mark. (…).17

Her kan en merke seg at bøtesatsene er like både i Bjarkøyretten som for Frostatingsloven.

«Rekstegn» i de eldste lovene
I lovene møter vi rekstegn bare i forbindelse med opplisting av straffetakster eller bøter for personlige rettskrenkelser. Når en rekstegn hadde krav på bot, lå den på 3/4 av det en bonde hadde krav på, men 1/3 mer enn hva en frigitt trell kunne gjøre krav på. Denne takstrekken gir inntrykk av at rekstegn utgjorde en egen gruppe i et sosialt, lagdelt samfunn. Den takstrekken som de nevnte lovforskriftene opererer med, kan omregnet til øyrer tabellarisk oppstilles slik.

Tabell: Bøter i øyrer etter stand i Frostatingslagen o.1050-1170
Lovverk Hauld Årboren mann Rekstegn Løysing
Ftl. IV,49 6 4 3 2
Ftl. IV,53 72 48 36 24
Ftl. X,35 24 16 12 8
Ftl. X,41 6 4 3 2
Ftl. X,46 6 4 3 1
Ftl. XIII,15 6 4 3 1⅓
Eldre Bj. 162a 24 16 12 8

a Bjarkö-Ret, NgL 1R I, 1846:333.

Vi finner derfor at den standsmessige gruppen rekstegn var en sosial mellomgruppe mellom årborne menn og løysinger.

Hva er så betydningshistorien for ordet «rekstegn»?

«Rekstegns» etymologi
Navnet «rekstegn» (norr. reksþegn) er brukt om en gruppe personer av en viss størrelse og som sosialt og rettslig sto mellom den fullt fribårne mann (norr. árborinn maðr, eg. født i gammel tid) og gruppen av frigitte treller, løysinger, og deres etterkommere (norr. leysingr). Etymologien for dette begrepet har vært mye omdiskutert, ifølge historiker og professor Halvard Bjørkvik (1924–).18 Historieprofessorene Rudolf Keyser (1803–1864) og P.A. Munch (1819–1863), professor i rettshistorie Fr. Brandt (1825–1891), riksarkivar og rettshistoriker Ebbe Hertzberg (1847–1912) og andre stiller første stavelse i ordet rekstegn med substantivet rek eller verbet reka og derav forstås dette som en mann som ikke var bofast i det gamle bygdesamfunnet. Rudolf Keyser kombinerer reka med det sosiale aspektet at gruppen personer ikke hadde slektstradisjon og slektsrøtter.19 P.A. Munch så for seg rekstegn som en fri mann, men ikke så bofast som den frie og ættfaste bonden.

Der omtales og stundom mellem Frigivnesønnen og Bonden en Mellemklasse, hvis Medlemmer betegnes med det besynderlige Navn Reks-Thegn (egentlig Vreks-Thegn), hvilket Ord, der kommer af at reka eller vreka (altså vrage, drive bort), neppe kan andet end sigte til, at de dermed betegnede Folk have ført et mere løst og ledigt Liv, end de fast bosatte Godsejere.20

I Glossarium til Norges gamle Love indtil 1387 er ordet reksþegn forklart som en standsbetegnelse for den lavættede mellom den fullt fribårne bonde (árborinn maðr) og den frigitte sønnesønns stående mann (leysingr). I samsvar med ordets dannelse bør det visstnok oppfattes som motsatt av búþegn, den fastboende samfunnsmedlem, og følgelig avledes av rek, noe Ebbe Hertzberg også skal ha ment.21

Endestavelsen av ordet rekstegn er ordet Þegn (gammelsvensk þiægn). I gammelnorsk lovspråk og ellers er þegn brukt i flere betydninger. For det første betyr det en fri mann, fritt og selvstendig medlem av samfunnet. Ifølge historieprofessor Lars Hamre (1912–1999) er dette den opprinnelige forståelsen av ordet.22 I denne betydningen er ordet brukt flere steder som motsatt av trell, som Þegn ok þræll i Gulatingslova. I sammensetningen búþegn er dette en fri, bofast mann, synonymt til bonde (bóndi).

En annen bruk av ordet Þegn er folk i forholdet til kongen, en fri undersått, derfor også omtalt som kongens þegnar (folk). I kongedømmet er også ordet brukt i uttrykket land ok þegnar, som i Sverres Saga utgitt av C.R. Unger (1817–1897).

Á því þingi var Sverri gefit konungs nafn á átta fylkna þingi ok dæmt með vápnataki ok svarit honum land ok þegnar eptir fornum landslǫgum.23

Hvem var så denne gruppen rekstegn?

Hvordan historikerne forklarer «rekstegn» i dag
En mulig, men usikker, kilde til samisk historie er Frostatingsloven, hevder Else Mundal (2003), og oppsummerer at denne loven nevner en sosial eller rettslig gruppe som kalles for «rekstegn» (norr. reksþegn).24 Benevnelsen er en standsbetegnelse for en lavættet gruppe personer som sosialt og rettslig sto mellom den fullt fribårne mann og den frigivne trell og deres etterkommere. Selv om etymologien er omdiskutert, har flere historikere og filologer stilt første del i rekstegn sammen med substantivet rek eller verbet reka til en mann som ikke var grunnfestet i det gamle bygdesamfunnet. Derfor bør ordets dannelse trolig oppfattes som motsatt av búþegn, et fastboende samfunnsmedlem. Ebbe Hertzberg har tenkt seg at grunntolkningen kan være rekstþegn, altså at en person som levde av rekstr, drifte omkring, det vil si å flytte fra sted til sted på jakt eller med sine reinsdyr (husdyr).25

I tråd med Ebbe Hertzberg, fortsetter Else Mundal, er det naturlig å se på denne gruppen som omstreifende samiske jegere eventuelt med tamreindrift, de som under samtiden gikk under begrepet finner (finnr). Dette var ifølge flere forskere en egenartet næringsgruppe og som sto i kontakt med de bofaste, slik det også omtales i Historia Norvegiæ o.1150. Else Mundal (2003) oppsummerer derfor drøftingen av begrepet reksten slik.

(…) ein [må] etter mitt syn drøfte bestemmelsane om rekstegn i den trønderske lovboka i forhold til teoriane om at termen står for den samiske folkegruppa. Om ein kjem til den konklusjonen at det er sannsynleg at dette er den samiske folkegruppa – og eg kan vanskeleg sjå nokon betre kandidat – får denne kjelda ganske store konsekvensar for synet på i kva grad samane er til stades og er tekne omsyn til i det trønderske lovområdet i mellomalderen. (…) Nokre av dei tekstane som fortel om forholda i dei nordsamiske områda gjev det bilete at samar kunne opptre i relativt store grupper. Dei skriftlege kjeldene gjev også det inntrykket at finnskatten og handelen med finnane var så betydeleg at dette var med på å gje eit økonomisk maktgrunnlag for dei høvdingar eller institusjonar som hadde denne handelen.26

Rekstegn viser derfor etter all sannsynlighet til finner (samer) som en godt integrert sosial gruppe i det tidlige middelalderske norske samfunnet gjennom en særskilt rettsbeskyttelse i lovverket. I Kulturhistorisk leksikon for Nordisk middelalder (KLNM) omtaler professor i middelalderhistorie Ole Jørgen Benedictow (1941–) den sosiale grupperingen reksþegn slik.

I Frostatingsloven kommer dessuten inn mellom árborinn maðr og leysingjasonr den såkalte reksþegn. Hvilken sosialgruppe det her er tale om har vært meget omdiskutert. Tolkningen som går ut på at det er samiske jegere og/eller reindriftsfolk synes mest tilfredsstillende.27

En slik tolkning kan også rettsgrunnlaget innen den nordnorske handelsutviklingen bekrefte, ifølge flere andre historikere. Historieprofessor og direktør ved Norsk Folkemuseum 1975–1989 Halvard Bjørkvik (1924–) omtaler disse på denne måten.

Meir naturleg vil det likevel vera, i samsvar med Hertzbergs tolkning av nemninga rekstegn, å sjå på gruppa som eit framandelement i det trønderske bondesamfunnet. Her kan det liggja nær å tenkja på samiske jegarar (norr. finnr) eventuelt med reindrift (jfr. Historia Norwegiæ s.83) (etter forslag fra K. Robberstad og K. Bergsland), ei næringsgruppe som hadde kontakt med dei bufaste bøndene, og som lova difor måtte fastsetja reglar for.28

Det har derfor vært mange generasjoner historikere og filologer som har vært av den oppfatningen at benevnelsen rekstegn i de eldste lovene for Midt-Norge og Hålogaland med Finnmark har stått for gruppen finner eller samer.

Hva sier så autorhistorikerne ved UiT om forståelsen av den rettslige og sosiale gruppen rekstegn?

Hvordan forklarer UiT-historikerne ordet «rekstegn»?
Ingen forklaring kommer derfra. Autorhistorikerne ved UiT er helt tause om ordet «rekstegn». De sier overhodet ingen verdens ting, etter alt det jeg har lett etter i deres akademiske produksjoner. Det er rett og slett ingen drøftelser av begrepet. Selv ikke i oversiktsverket Samenes historie fram til 1750 (2004) av historiker Lars Ivar Hansen og arkeolog Bjørnar Olsen ved UiT er dette begrepet nevnt eller omtalt. Grunnen til dette er at de ikke ville ha klart å bortforklare forståelsen av at dette begrepet trolig har dreid seg om finner eller samer. Autorhistorikerne frykter således en debatt om samer som tilhørende den norrøne norske middelalderstaten, ettersom dette vil ødelegge autorhistorikernes samiske sentralmyter. Derfor tier de om den gruppen personer nevnt som «rekstegn» i de eldste landskapslovene for Nordvest-landet, Trøndelag og Nord-Norge. I stedet fortsetter de heller med å kritisere norske historikere for å skrive ensidig Norges-historie.

Fotnoter

  1. Jan Ragnar Hageland og Jørn Sandnes, «Om lova og lagdømmet», Frostatingslova, 1994:xxxi.
  2. Ovundsbot, en tilleggsbot pålagt for personlig krenking av ulike slag når utøveren hadde lagt for dagen at det lå særlig vond vilje bak handlingen. Botens størrelse var avhengig av hvilken stand den krenkte hadde. (Frostatingslova, 1994:237.)
  3. Øyre, en vektenhet = 1/8 mark. Mark er en vektenhet som måleenhet for sølv benyttet som penge- og myntmetall. (1 mark = 8 øyrer = 24 ertoger = 240 penninger.)
  4. Frostatingslova, del IV kap.49, 1994:74.
  5. Baug (norr. baugr) var egentlig en ring, ettersom gull- eller sølvringer eller biter av slike i den eldste tiden ble benyttet som penger. Den boten som under navnet en baug gikk til kongen, synes å ha hatt en konstant verdi på 12 øyrer.
  6. Frostatingslova, del IV kap.53, 1994:75-76.
  7. Frostatingslova, del X kap.35, 1994:163-164, xxxii og 224, note 42.
  8. Frostatingslova, del X kap.41, 1994:166.
  9. Frostatingslova, del X kap.46, 1994:168.
  10. Landnåmsbot var en bot for urettmessig bruk eller håndtering av annen manns eiendom eller slik som hørte til eiendommen. Boten var gradert etter den rang mannen hadde.
  11. Frostatingslova, del XIII kap.15, 1994:194.
  12. Frostatingslova, «Merknader», 1994:224, note 44.
  13. Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Bjarkøyretten. Nidaros eldste bylov, 1997:xi.
  14. Bjarkøyretten, 1997:80 (xi, xv, kap. 101).
  15. Bjarkøyretten, kap.69, 1997:69.
  16. Bjarkøyretten, «Innleiing», 1997:xv.
  17. Bjarkøyretten, Rettargangsbolk III 101, 1997:80.
  18. Halvard Bjørkvik, «Rekstegn», KLNM, bd.14, 1982:35-37.
  19. R. Keyser, Efterladte Skrifter II, 1867:291.
  20. P.A. Munch, bd.I.1, 1852:137.
  21. NgL 1R V, 1895:514.
  22. Lars Hamre, «Þegn», KLNM bd.20, 1982:373-375.
  23. C.R. Unger, Konunga sögur, 1873:18.
  24. Else Mundal, «Kva fortel dei norrøne skriftlege kjeldene om historia til sørsamane», 2003:2.
  25. NgL V, 1895:514; KLNM bd. 14, 1982:35.
  26. Else Mundal, 2003:2-3.
  27. Ole J. Benedictow, KLMN bd.17, 1982:391.
  28. Halvard Bjørkvik, «Rekstegn», KLNM bd.14, 1982:36.

Finnmark Forlag © 2008