Falsk kildebruk og tilfiling av kilder – Rímbegla og «bumenn»

Trond Gabrielsen, master i historie, UiO
26. juli 2015

Når historikermiljøet rundt Universitetet i Tromsø (UiT) utøver svak kildebruk, manglende kildegransking og elendig kildekritikk, får dette svært negative konsekvenser for beskrivelser av nordnorsk vikingtids- og middelalderhistorie. Enda mer galt, alvorlig og feil blir det når de samme historikerne utøver tilfiling av kilder. Her vil jeg drøfte hva som menes med «tilfiling av kilder» og «falsk kildebruk» gjennom å vise til eksempler hentet fra dette miljøet.

I denne tesen om falsk kildebruk og tilfiling av kilder følger jeg autorhistorikerne når de trekker seks ord ut av kildeskriftet Rímbegla og ut fra dette blir i stand til å utlegge en samisk sentralmyte om en etnisk grense mellom nordmenn og samer ved Malangen. Videre hvordan de bruker Rímbegla-sitatet til å fastsette en politisk grense og ytterpunkt for den norske riksenheten i Troms på 1200-tallet. Jeg redegjør samtidig for hvordan de bruker Rímbegla-begrepet «bumenn», og tolker ordet som et etnisk begrep for nordmenn. Motivet deres for dette er å «bevise» at det utelukkende bodde samer nord for Malangen. Når det så framkommer kildeskrifter som påviser et kongelig bosettingsprivilegium for fjellfinner i Finnmark og Nordlandene fra omkring 1250, blir dette fornektet av noen og fortiet av andre ettersom det ikke passer til deres forklaringer. Her framstilles autorhistorikerne ved UiT sin falske tese om «bumenn» i Nord-Norge gjennom tilfiling av kilder.

«Tilfiling av kilder» og «falsk kildebruk»
Den danske historikeren Inge Skovgaard-Pedersen har i artikkelen Studiet af kilderne til den ældste nordiske historie. En histografisk oversigt (1987) framstilt hvordan «tilfiling av kilder» kan gå for seg. Under en diskusjon om «Det svenska rikets uppkomst», hvor det ble påpekt at litterære utsagn støttet arkeologiske funn, kommentert hun dette blant annet slik.

– her behøves ingen arkæologiske beviser for her har vi jo Saxo [Grammaticus, o.1200]. Denne sindrige kombination [av arkeologiske funn med litterære utsagn] forudsætter en tilfiling af alle typer af kilder.1

Inge Skovgaard-Pedersen mener at en ikke kan bevise arkeologiske funn ved å henvise til litterære utsagn. De har like liten verdi som egne utsagn om arkeologiske gjenstander. Å «bevise» arkeologiske funn ved å henvise til litterære utsagn, forutsetter en «tilfiling av kilder». Hun viste for øvrig til en arkeolog som avviste en tilsvarende konstruksjonen med denne prinsipielle begrunnelsen.

(…) grensen mellom hypoteser og hva man anser for å være fakta (bør) trekkes veldig tett rundt de sistnevnte [fakta] og begrensningen i vår kunnskap frivillig innrømmes.2

En tilfiling av kilder vil derfor innebære at kildene bearbeides for at de skal passe til en gitt forklaring eller inn i en sammenheng slik en ønsker seg den framstilt. Det vil si at forfatteren former kilden slik at den passer til vedkommendes framstilling. Dette er en måte å utøve falsk kildebruk på. Gjøres dette imidlertid ubevisst kan det være en misforståelse av kilden, men dersom det gjøres bevisst er det falsk kildebruk. En annen utstrakt måte å utøve falsk kildebruk på, er å anvende utvalgte avkortede og forvrengte passasjer av kilder, når slike utdrag passer inn i det perspektivet en ønsker å formidle.

Hvilke eksempler kan gis på feiltolkninger og tilfiling av kilder?

«Malangen-grensen» – skilte Norge fra Finnmark?
Et eksempel på tilfiling av kilder har vi fra det historiske spørsmålet om den såkalte «Malangen-grensen». Just Qvigstad (1924) beskriver «Malangen-grensen» i Nord-Norge slik.

Det gamle Finmarken strakte sig længere mod Syd end det nuværende. I Syd begyndte det på Sjøsiden nordenfor Malangen, der hvor den norske Bebyggelse hørte op, og mod Øst naaede det til det hvide Hav og indbefattede Kolahalvøen; indover Landet var Grænserne ubestemte.3

Dette synet på et skille mellom Hålogaland og Finnmark ved Malangen, er høyst gjeldende også i dag. Professor i arkeologi Reidar Bertelsen ved UiT beskriver dette slik (2000).

Sonen mellom Malangsgapet og Lopphavet har mest sannsynlig blitt oppfatta som nordligst i Hålogaland ved tusenårsskiftet [1000 e.Kr.].4

Og doktorgradsstipendiat i historie ved UiT, Stefan Figenschow forklarer det slik (2011).

(…) Malangen utgjorde en administrativ grense mellom det norrøne Hålogaland og det hedenske Finnmark. Med andre ord lå Tromsø i grenselandet til det norske riket i lang tid etter at man kan begynne å snakke om et kristent, norsk kongedømme (…).5

Bakgrunnen for dette synet ligger først og fremst i feiltolkningen av Ottar, i Ottars beretning, som den nordligst boende nordmannen.6 Dernest etter Gustav Storm (1894) som, uten historiske belegg, fikserte Ottars hjemplass til en av gårdene straks sør for Malangen.7 «Kildegrunnlaget» for dette har de hentet fra det kompilatoriske islandske håndskriftet Rímbegla, fra slutten av 1100-tallet. Der sies det at «fjorden Malangen skiller Finnmark fra bumenn». Ut fra dette utdraget på seks ord blir Malangen tolket som grensen mellom «Norge og Finnmark».8 I dag tolkes Rímbegla som at Malangen i en periode på 1100-tallet og tidlig 1200-tallet «ble oppfattet som en politisk grense, som ytterpunktet for den norske riksenheten», slik historieprofessor Lars Ivar Hansen ved UiT har uttrykt dette (2005).9

Er det riktig kildebruk å føre et historisk bevis ved bare å gjengi en svært avgrenset passasje fra kilden Rímbegla? Hva inneholder hele Rímbegla-kilden?

Rímbegla – om skillelinjer mellom kirkesognene
Autorhistorikerne ved UiT forklarer at Rímbegla uttrykker fjordområdet Malangen som grensen mellom riksenheten Norge og det samiske Finnmark, fordi der står det at «fjorden Malangen skiller Finnmark fra bumenn». Men gir disse få ordene fra Rímbegla en riktig gjengivelse av innholdet i kilden? Og ikke minst, kan historikerne fastslå en historisk riksgrense ut av dette? Ved å se på konteksten Rímbegla-utsagnet er hentet fra og som framgår av hele utsagnet, må grensebeskrivelsen verken forstås som territorial eller politisk, men derimot som en omtale av skillelinjene som eksisterte mellom de kristne kirkesognene på øyene i Nord-Hålogaland på den tiden. På norrønt er hele Rímbegla-utsagnet skrevet slik.

þessar eru eyjar fyrir Hálogalandi; næst er bygð af kristnum mönnum ey sú er Sálarey [Kvaløya; Troms] heitir, önnur þyðíngsey [Tussøya; Troms]; þá er fjörðr er Málángr heitir, hann skilr Finmörk við Búmenn; fyrir sunnan Málangr stendr kirkja er heitir í Lengjuvík [Lenvik], er menn byggja norðasta kirkju í heiminum.10

Studerer en hele sitatet går det tydelig fram at Rímbegla omtaler skillelinjene som eksisterte mellom de kristne kirkesognene på øyene i Nord-Hålogaland omkring år 1200 og ikke som en riksgrense mellom Norge og Finnmark, slik autorhistorikerne vil ha det til gjennom å trekke en bisetning på seks ord ut av kilden. En slik tilfiling av kilden er manipulering av historie.

Hvordan misbrukes Rímbegla-sitatet i dag?

Rímbegla – som «politisk yttergrense»
Historieprofessor Lars Ivar Hansen (UiT) viser i artikkelen Fredstraktaten mellom Norge og Novgorod av 1326 (2003) hvordan han mener historiske forklaringer kan følges ved hjelp av ulike typer kildemateriale. Også han viser til Rímbegla.

Den skrittvise framrykningen av norsk samfunnsmakt og riksoverhøyhet langs kysten i nord kan ellers følges ved hjelp av ulike typer kildemateriale: (…) Mot slutten av 1100-tallet rapporterer det kompilatoriske islandske håndskriftet Rímbegla at Lenvik-kirken (straks sør for Malangen) ansees for den nordligste i verden, og at Malangen utgjør en slags (politisk?) grense langs kysten: «Þá er fjorðr, er Málángr heitir, hann skilr Finnmork við búmenn».11

Dette er som jeg har vist til, en uriktig bruk og tolkning av Rímbegla. Kildeutdraget han siterer, har han hentet fra Kristian Kålund (1918).12 Lars Ivar Hansens hypotese, om en rikspolitisk grense ved Malangen, forsøker han å bevise gjennom det korte utdraget av Rímbegla-kilden. Men hva beviser dette når han tilfiler kilden til sitt eget utsagn?

Håkon Håkonssons saga – bruk eller misbruk?
En annen type kilde Lars Ivar Hansen og andre autorhistorikere også tar til hjelp i sine fortellinger, er Soga om Håkon Håkonsson. Til ytterligere støtte for å hevde at Malangen var en grense fra 1100–1200-tallet, har han og autorhistorikerne vist til etterordet i sagaen der kong Håkon Håkonsson berømmes for å ha kristnet Malangen, at det var der han lot de flyktende bjarmerne få bosette seg i 1238 og fordi denne sagaen ikke sier noe om kristningen av Finnmark.13 Men også i dette kildeskriftet var stedbeskrivelsene knyttet til denne kongens kristningstiltak og kirkesognene. I Håkon Håkonssons saga står det i denne sammenhengen at kongen «let gjere ei kyrkje nord i Troms og kristna heile den kyrkjesokna», og det sies ikke noe om en territoriell, politisk eller administrativ grense.14

Og som jeg vil vise til ved en annen tese, var høvdingen, bonden og farmannen Ottar ikke den nordmannen som bodde lengst nord, han drev bare jordbruket sitt lengst nord i Hålogaland. På denne måten driver historikerne og arkeologene ved UiT med tilfiling av kilder, både gjennom manipulerte utdrag og ved uriktige oversettelser for å tilpasse disse til sine egne forklaringer basert på en etnopolitisk forforståelse.

Hvordan skal en så forstå Rímbegla-utsagnet om «bumenn»?

«Búmenn» tolkes som «nordmenn»
En annen forklaringsforutsetning autorhistorikerne tar, er å definere «bumenn» som nordmenn. Er dette riktig? Hva menes for øvrig med Rímbegla-utsagnet om at «Málángr heitir, hann skilr Finmörk við Búmenn»? Er «búmenn» et etnisk begrep for «nordmenn»?

Autorhistorikerne forsøker å overbevise leserne om at begrepet «bumenn» i Rímbegla er «nordmenn». Steinar Pedersen karakteriserer dette slik (1994).

Det islandske skriftet «Rímbegla» (…) omtaler Malangen (Málatvuotna) som skillet mellom bumenn og finner. (…) Blant annet ut fra et slikt utgangspunkt kan den første norske koloniseringsfasen i Finnmark, høyst sannsynlig settes seinere enn «Rímbegla» [1200-tallet].15

Lars Ivar Hansen uttrykker seg klarere på denne måten (2003).

Bakgrunnen for Malangens rolle som grensemarkør kan bunne i at traktene her i utgangspunktet hadde vært et etnisk/kulturelt grenseområde langs sjøen – mellom hovedsakelig norsk og hovedsakelig samisk bosetning (…).16

Den norske historikeren Peter Andreas Munch (1810–1863) omtaler bumenn slik (1858).

Thi det er først fra nu af [o.1250] at man hører tale om de saakaldte Bumænd, den bekjendte sædvanlige Benævnelse i Finmarken paa de fast bosatte Nordmænd, i Modsætning til de nomadiserende Finner.17

En vanlig forståelse av ordet «bumenn» er «nordmenn», uten at jeg har sett at denne definisjonen er nærmere undersøkt. I en fotnote viser P. A. Munch til at «Bumænd», så vidt vites, aller først er nevnt på anførte sted i Rímbegla, men der omtales de ennå ikke som boende i selve Finnmark, fordi det nemlig heter at «Malangen skiller mellom Bumænd og Finner».

Men, hvordan har ordet «búmenn» blitt til et etnisk begrep for nordmenn?

UiT: «Búmenn» – etnisk begrep for nordmenn
Ved å starte med nåtidens forklaring, defineres ordet «bumann» slik i Norsk historisk leksikon (1999).

Bumann (bomann), etnisk betegnelse, brukt i Nord-Norge om folk av norsk avstamning og kultur, motsatt finner eller bufinner.18

Denne leksikaforklaringen er gjort av historie- og arkeologiprofessor Håvard Dahl Bratrein, også han ved UiT. Her er det ingen tvil om at «bumann» forklares som en etnisk nordmann, folk av norsk avstamning. Denne defineringen passer godt inn i de historiske forklaringene ved UiT. Likevel er det noe som skurrer ved Bratreins forklaring, fordi han sier at «bumann» står i motsetning til «bufinner», og som han definerer samme sted slik.

Bufinn, betegnelse på sjøfinner i Nordland og Sør-Troms inntil Malangen (…). Bufinn var helt bofaste, med en materiell kultur nokså lik den norske (…).

Ifølge Håvard Dahl Bratrein var «bumann» fastboende nordmann i motsetning til «bufinn» som en fastboende sjøsame. På dette viset forsøker han å forsterke det etniske aspektet ved å forklare andreleddet «-mann» som nordmann og «-finn» som same.

Det er tydelig hvor han har hentet deler av sin kunnskap fra. Det er også flere grunner til å reise spørsmål ved denne ordforklaringen og hvorvidt han har tolket sitt opphav riktig. Ivar Aasen var den første som hadde en tvetydig forklaring av begrepet «bumann», en opplysning som seinere ble antatt av Gustav Storm og Ebbe Hertzberg i Glossarium med Registre i bind 5 av Norges gamle Love indtil 1387 (1895).

Búmaðr m. paa Haalogaland og nordenfor; bosiddende mand, norsk bonde, i modsætning til fjeldfinnerne (jfr. I. Aasen).19

Her forklares bumann som en bosittende mann, underforstått en norsk bonde, i motsetning til fjellfinnene som ikke var bofaste, men som omstreifende jegere og fangstfolk eller «nomadiserende Finner» slik P. A. Munch karakteriserte dem. Håvard Dahl Bratrein derimot, begrenser ikke begrepet til fjellfinner, men utvider det til også å gjelde sjøsamer/bufinner. På denne måten fjerner han begrepet fra å omhandle bofast menn til å bli et etniske begrep for nordmenn. Dette er også en form for tilfiling av et kildebegrep. Men, kan «bumann» egentlig være en eldre etnisk betegnelse for folk av norsk avstamning?

Norrøn ordbok: «Búmaðr» - bofast mann og gårdsstyrer
Ordet «bumann» er et gammelt norrønt begrep. Slik er ordet bumann definert i Norrøn ordbok (1997).

Búmaðr m. bumann, bufast mann; gardmann, gardsstyrar.20

På gammelnordisk var begrepet bumann ikke noe etnisk begrep (for nordmann), men en betegnelse for en bofast mann, en gårdsmann eller gårdsstyrer, enten han var norsk, islandsk eller finne/same. På norrønt gjenkjennes også denne forklaringen i begrepet «bofast mann» med det å drive «gårdsdrift».

Búnaðr-maðr m. bufast mann med eige hushald, gardmann, gardsstyrar.

Búnaðar m. (…) bunad, hushald, gardsstyr, gardsdrift.

Av det lingvistiske språket som ble talt på den tiden disse kildene ble nedtegnet, framgår det at ordet bumann ikke var etnisk betinget, men næringsbetinget gjennom å vise til et fast hushold med gårdsdrift, bufehold eller i kombinasjon med maritim næringsvirksomhet. Ordet gjenkjennes også i den eldre lovboken Jónsbok, kong Magnus Håkonssons yngre lovbok for Island (1281), der det i Landleigebalken finnes bestemmelser om búnaðar-balkr, det vil si lovbok om gårdsstell. Og på Island har de aldri skilt begrepet etnisk mellom nordmenn, islendinger eller samer.

Hvordan er så dette begrepet «bumenn» brukt i andre kildeskrifter enn Rímbegla og Jónsbok? Og hvorfor knytter historikerne begrepet «bumenn» kun til Hålogaland?

«Bumann» – særskilt begrep på Hålogaland
Håvard Dahl Bratrein brukte betegnelsen bumann og bufinn på nordmenn og sjøfinner i Nordland og Sør-Troms inntil Malangen sørfra, mens Gustav Storm og andre lokaliserte det til bosittende på Hålogaland og nordenfor. Ifølge det normative kildematerialet ble begrepet også brukt på Island. Hva forklares av andre kilder og hvorfor knyttes begrepet «bumann» til det gamle Hålogaland?

«Bumenn» brukes også om finner (1313)
Ordet «bumenn» er også nevnt i to andre kildeskrifter og som begge berører Hålogaland og Nord-Norge. Den første er Kong Haakon Magnussöns Retterbod for Haalogaland om Sögsmaal i Fisketiden, om Tiender og om Finnerne, datert Bergen den 12. august 1313. Kong Håkon Magnussons retterbot for Hålogaland fastsatte blant annet bestemmelser om hvordan Kongens og Kirkens ombudsmenn skulle behandle finnene. Forordningen bygget på den store skipan fra 1273 om bøteinstituttet og forsvarsordningen i Hålogaland og Hirdlovens bestemmelser om syslemannsordningen og rettssystemet fra 1273–1277. Her vises det både til årmennenes og til syslemennenes atferd i Hålogaland når de var til stede hos finnene.

En a þessom .xx. vettrom allom lidnum skulu þeir suara fulri sekt sem adrir bumen oc þo met vegd oc miskund þar sem þat höfuir.21

Og når desse 20 vintrane er lidne, skal dei betala full bot som andre bumenn, men likevel med den lempe og miskunn som høyrer til.22

Det spesielle å bemerke til denne retterboten er forklaringen om at finnene skulle betale full bot som andre bumenn («sem adrir bumen»). Dersom finnene ikke hadde vært bumenn (som autorhistorikerne argumenterer for ved å påstå at bumenn var nordmenn) burde det i retterboten ha stått at finnene skulle ha betalt full bot som bumenn, og ikke «som andre bumenn». Dette forklarer at lovgiver på den tiden retterboten ble utgitt (1313), anså finnene for også å være bumenn på lik linje med nordmenn, selv om flere av dem mest trolig var omstreifende jegere og fangstfolk. Dette motbeviser autorhistorikernes påstand om at bumenn var nordmenn. Ordet «bumenn» er derfor etnisk nøytralt og det norrøne Rímbegla-utdraget bør derfor oversettes slik: «Der er en fjord som heter Malangen, den skiller Finnmark fra bofaste menn».

«Gamle bumenn» på Kolahalvøya (o. 1330)
Ifølge Fredstraktat og Grændseskjel mellem Norge og Rusland (1326/1330), som Lars Ivar Hansens artikkel omhandlet, er «Trinis – Veleå» beskrevet som det gamle grenseskjell mellom Norge og Russland ved fellesdistriktets østlige skattegrense mellom 1251–1330. Mens russernes vestlige skattegrense strakk seg fra Lyngstuva ytterst i Varangerfjorden og rett opp på fjellet til Mæleå, kunne «gamle bumenn» forklare at endemerkene mellom kongerikene lå ytterst på Kolahalvøya fra Trinis («Trianæma») og inn langsetter Hvitsjøen («Gandvik») til Veleå («Veleaga»).

Þessor enda merke ero millim Noregs kononghs rikis ok Ruza kononghs eftir þui sem gamler menn hafua sagt ok en sæghia j dagh gamler bumenn ok finnar.23

Desse endemerka er mellom Noregs konges rike og Russarkongens etter det som gamle menn har sagt og som ennå i dag gamle bumenn og finnar seier.24

P. A. Munch (1858) fastslår også at det i forbindelse med Fredstraktaten av 1326 påberopes «gamle Bumænds» vitnesbyrd.

Disse «gamle Bumænd» maa altsaa have været enten fødde i Finmarken eller bosatte der i meget lang Tid, det vil altsaa sige, fra anden Halvdeel af det foregaaende Aarhundrede [o.1250].25

Håkon Håkonssons bosettingsprivilegium (o.1250)
P. A. Munch påviser helt riktig at «bumenn» er et gammelt begrep, ettersom det står nevnt i Rímbegla fra slutten av 1100-tallet. At disse «gamle bumenn» kan ha vært bosatte i Finnmark i lang tid, stemmer også med det eldre bosettingsprivilegiet. Kong Håkon Håkonsson skal ha gitt fjellfinnene omkring år 1250 et privilegium som innebar at de fikk formell hjemmel til å bosette seg i fjordene i Finnmark og Nordlandene, altså det gamle Hålogaland. Dette kan være en av grunnene til at «bumenn» kun omtales i forbindelse med Hålogaland, både nord og sør for Malangen, og ikke andre steder i riket.

Vider, at eftersom vi ere komne udi Forfaring, (…) en gammel norsk [Lov]Bog, hvorudi skal findes et Privilegium, som afgagne Konning Haakon (…) skal have givet Fjeldfinnerne udi vore Lene Finmarken og Nordlandene, at flytte neder og boer ved Søsiden, dateret udi Whage [Vaagen] (…).26

Bosettingsprivilegiet gjaldt spesifikt for fjellsamene og ikke sjøsamene, ettersom de allerede bodde ved sjøen og hadde gjort det i lang tid. Dette privilegiet ble også omtalt i «Mandtal over sjøfinner 1601» utarbeidet av Niels Krag og lensherre Oluf Pederssøn (Maaneskiold) i Finnmark 1601–1608.

Om konningh Haagenn Haagennsens Priuilegium, Som Først schall haffue giffuet fjelldfinnderne forlof att flytte Ned till Siøkanntenn, haffuer vij saa vid forfahritt, att hannd same frihed schall hafue vdgiffueit i Voge [Vågan] (…). Att same Priuilegium schall Finndis vdi en Loughbogh, Som Pross Lauritzenn, forige Laugmannd vdi Skiene [Skien], haffte vdi sinn Verge.27

Hjemmelen om fjellsamene som fikk lov til å bosette seg langs sjøkanten i Finnmark og Nordlandene, ble derfor ført inn som en lovbestemmelse og senere oppbevart i en lovbok hos lagmann Jørgen Lauritzen i Skien 1581–1600. For øvrig var dette den samme lovboken som inneholdt bestemmelsen om det gamle grenseskjellet i Finnmark fra omkring 1320–1330.28 Under forutsetning om at det gikk en riksgrense i Malangen på den tiden (o.1250), tvilte Sverre Tønnesen i sin avhandling Retten til jorden i Finnmark på at dette kunne gjelde Finnmark.29 Forfatterne ved UiT av Samenes historie fram til 1750 nevner ikke dette bosettingsprivilegiet, ettersom de også forutsatte at nordgrensen for det organiserte kongedømmet på 1200-tallet gikk ved Malangen.30 Dette er også falsk kildebruk og tilfiling av kilder.

«Bomawidt» – Pasvik
Et par århundre etter at «bumenn» ble brukt om bufaste menn som begrep på Hålogaland, gjenkjennes begrepet også i en stedsangivelse i Finnmark. Under forberedelsen til sin forestående kroning i Oslo sendte kong Frederik 1 tre innholdsmessige like brev til beboerne i Finnmark. Ett (A) til de som bor «nordenfjells i Finnmark i vårt rike Norge» og ett annet (C) til de som bor i «Laksefjorden, Porsanger, Alten, Kjøllefjorden og Tana i Finnmark i vårt rike Norge». I det tredje kongebrevet (B), av 10. januar 1528, kunngjør kongen også overfor fjellfinnene sin forestående kroning i Oslo. Der hilser han alle sine kjære undersåtter

(…) bøndher landbo oc menige almwe som bygge oc boendis ere wtj Trinis Malmoes Bomawidt oc Eystadt kerligenn met gwd oc sancte Oluff kongh.31

Kongen forordnet det slik at alle bønder og finner («bøndher og Findher») skulle gå sammen i legder på tre mann, der hver legd skulle skatte fire våger råskjær fisk. Det interessante her er stedsangivelsen «Bomawidt» som gjenkjennes fra begrepet «bomann», med andre ord stedet der fastboende bodde i viken. I dag kjennes stedsnavnet som Pasvik, som visstnok skal komme av det samiske navnet basse, hellig.32

På nordsiden av Kolahalvøya har det fra eldgammel tid vært norsk bosetning, derfor kalles kyststrekningen der også for Murmankysten (Den norske kyst) eller for Den norske sjøstrand, som nevnt i storfyrste Vasilijs privilegier «for de russiske lapper» (1517). Ettersom dette var et felles skattleggingsområde av fastboende nordmenn og finner/lapper, gjenkjennes også stedsnavn med begrepet «bumenn» der. På Fiskerhalvøya ble Vestre og Østre Bumannsfjord delt av et eide. Disse navnene er reminisenser fra den gang russerne hadde sin vestlige skattegrense ved Lyngstuva ytterst i Varangerfjorden og det norske riket strakte seg til Trinis ved innløpet til Hvitehavet.

Hvordan tolkes dette i ny doktorgradsavhandling?

Autorhistorikerne fortsetter ensrettingen (2013)
I en nylig avlagte doktorgradsavhandling ved UiT, Trondenes kannikgjeld – makt og rikdom gjennom seinmellemalder og reformasjon (2013) av Sigrun Høgetveit Berg, henviser hun til boken Samenes historie fram til 1750, av professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, og hevder følgende.

I tillegg låg Trondenes i eit grenseområde mot russarane. Heilt sidan fredsavtala i 1326, hadde det norske og det russiske statsoverhovudet delt området mellom Kolahalvøya og Lyngen, og tidvis heilt aust [eg. vest] til Malangen, mellom seg.33

Slik føres historiske misoppfatninger videre når en blindt stoler på sin mentor og hun skriver i forordet «Lars Ivar Hansen, du er fenomenal», og samtidig glemmer sin kildekritiske sans.

Misforståelse av Rímbegla (1970)
Autorhistorikerne ved UiT i dag hevder at den norrøne bosetningen på 1200-tallet opphørte ved Malangen, til tross for at bevisene mot dette er mange. Før universitetet i Tromsø ble opprettet, var det «rom for diskusjon rundt hvorvidt det også var norrøn bosetning og/eller aktivitet lenger nord [for Malangen]».34 Det «rommet» for diskusjon var det Håvard Dahl Bratrein som skapte gjennom å ha påvist norrøne bosetninger i Nord-Troms og Finnmark under vikingtid og tidlig middelalder. I artikkelen Befolkningsforhold og kirkebygging nord for Malangen i eldre middelalder (1970) diskuterer Bratrein bosetningsutviklingen nord for Malangen. Han stilte seg der kritisk til tolkningen av Rímbegla, slik doktorgradsstipendiat Vidar Trædal siterer ham.

(…) Rímbegla, antas å gjengi forhold fra tiden opp mot 1200. Det er disse som inneholder den kjente opplysningen «þá er fjörðr er Málángr heitir, hann skilr Finmork við búmenn». Dette må bety enten at den norrøne befolkningen trakk seg tilbake i løpet av vikingtiden, slik at bosetningen i tidlig middelalder hadde en nordlig utstrekning lengre sør enn i vikingtid, eller at Rímbegla tar feil, eller er misforstått. Gjennom en grundig diskusjon stiller Bratrein seg kritisk til Rímbegla (…).35

Håvard Dahl Bratrein skulle ha stolt på det arkeologiske materialet som godtgjør norrøne vikingbosetninger også i Finnmark. Han skulle også ha stolt på Rímbegla, ettersom den beskriver de stedlige skillelinjene mellom de kristne kirkesognene på øyene i Nord-Hålogaland i sin samtid. Derimot er det all grunn til å se at autorhistorikerne etter ham har «misforstått» Rímbegla gjennom det lille utdraget. Denne misforståelsen førte også til at det ble lansert en «kontraksjonsteori» på 1970-tallet.

«Kontraksjonsteorien» på 1970-tallet
Hvis Rímbegla-utsagnet er riktig og ikke tolkes feil, må dette «bety at den norrøne befolkningen trakk seg tilbake i løpet av vikingtiden, slik at bosetningen i tidlig middelalder hadde en nordlig utstrekning lengre sør enn i vikingtid», som Håvard Dahl Bratrein antydet i 1970. Dette forutsetter norsk fast bosetning nord for Malangen før 1200. Grunnen til denne antakelsen er at det på den tiden ble «hevdet at Finnmark ble kolonisert av nordmenn helt til Varanger i løpet av 1000-, 1100- og 1200-tallet», som Einar Niemi skriver (1976), altså norsk bosetning nord for Malangen før Rímbegla ble nedtegnet. Hvis dette var riktig, ville beskrivelsen av Malangen som nordlig grense for norsk bosetning være feil. For å forklare dette ble det derfor lansert en ny teori.

Dette har resultert i «kontraksjonsteorien» (sammentreknings-teorien), som går ut på at den norske bosetningen i Finnmark har trukket seg tilbake til Malangen i denne tida.36

Denne teorien er i hovedsak forlatt i dag ettersom de norske bosetningene som er påvist i Nord-Troms og Finnmark før 1200 ikke lenger tolkes som helårsbosetninger av autorhistorikerne, men som temporære oppholdssteder. Både Håvard Dahl Bratrein og Einar Niemi forlot disse teoriene da de ble professorer ved UiT. Dermed kan «Rímbegla-grensen» som ytterpunkt for det norske riket fortsatt forsvares av autorhistorikerne, når det er den tolkningen de tror på.

Misbruk av Rímbegla (1999)
En som verken drøfter Rímbegla eller tror noe kan være misforstått, er historieprofessor Lars Ivar Hansen. I artikkelen Politiske og religiøse sentra i Nord-Norge. Sentrumsfunksjoner i en flerkulturell kontekst (1999) misbruker han kilden bevisst. Slik gjengir Vidar Trædal hans dagsaktuelle politiske forståelse (2008).

(…) historikeren Lars Ivar Hansen (tar) opp utviklingen av de politiske strukturene i Nord-Norge. Han godtar tilsynelatende Rímbeglas grensesetting ved Malangen i tidlig middelalder: På 1000-tallet omfattet «det organiserte norske kongedømmet» Nordland fylke, mens Sør-Troms utgjorde «et slags grenseområde». Grensen ble flyttet nordover i løpet av 1100-tallet, «og skal vi tro det islandske kompilatoriske håndskriftet Rímbegla gikk den ved år 1200 om lag ved Malangen».37

Gjennom falsk kildebruk og tilfiling av kilder eller misforståelser av enkeltbegreper framstiller dagens historikere og arkeologer ved UiT en usann historisk fortelling om forhold i Troms og Finnmark på 1200–1300-tallet og som åpenbart bryter med et stort omfang av empirisk materiale, troverdige kildeskrifter og arkeologiske funn. Selv når de skriver «og skal vi tro det islandske kompilatoriske håndskriftet Rímbegla», bygger de den historiske forklaringen på sin egen tro.

Fotnoter

  1. Inge Skovgaard-Pedersen, i Gunnar Karlsson, red. Kilderne til den tidlige middelalders historie, 1987:22.
  2. Carl-Axel Moberg, i Inge Skovgaard-Pedersen 1987:22-23 (overs. av T. Gabrielsen).
  3. Just Qvigstad, Innledning, i Oluf Rygh, 1924:(1).
  4. Reidar Bertelsen, Nord-Norge og verden ved forrige tusenårsskifte, Ottar nr. 229, 1-2000:4.
  5. Stefan Figenschow, Ottar nr. 3-2011:30.
  6. Se tesen Bruker feil oversettelse av "Ottars beretning" (o.870).
  7. Gustav Storm, Om opdagelsen af «Nordkap» og veien til «det hvide hav», Særtrykk av: Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog, bd. V (1893-94), 1894:3.
  8. Oscar Albert Johnsen, 1923:7.
  9. Lars Ivar Hansen, i Steinar Imsen (red.), 2005:366.
  10. Antiquités russes II, 1852:448-449.
  11. Lars Ivar Hansen, «Fredstraktaten mellom Norge og Novgorod av 1326», Middelalderforum 1-2/2003:11.
  12. Kristian Kålund «Landalýsingar m.fl.», Alfræði íslensk 3, 1917-1918:6.
  13. Sverre Tønnesen, 1979:9 og Håvard Dahl Bratrein, Håløygminne, bd. 13, 1970:33f.
  14. Soga om Håkon Håkonsson, 1963:367.
  15. Steinar Pedersen, NOU 1994:21, 1994:21.
  16. Lars Ivar Hansen, 2003:11.
  17. P. A. Munch, Det norske Folks Historie. Første Rekke, bind. IV.1, 1858:52-53.
  18. Steinar Imsen /Harald Winge, Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500-ca.1800, 1999:66.
  19. NgL 2R bd. V, 1895:123.
  20. Samlagets Norrøn ordbok, 4. utg. 1997:68.
  21. NgL 1R bd. III nr. 38, 1849:107.
  22. Gudmund Sandviks oversettelse i NOU 1984:18, 1984:647.
  23. NgL 1R bd. III nr. 65 b), 1849:152 (Perg. Cod. No. 114 qv).
  24. Gudmund Sandviks oversettelse i NOU 1984:18, 1984:648.
  25. P. A. Munch 1858:53 note 1.
  26. Knut Knutssøn og Nils Mund finge Brev om Kong Haakons Privilegium, Roskilde 10. oktober 1601 (T. III. 102. Avskr. VI. 86), Norske Rigs-Registranter, III bd., 1865:643.
  27. Geheimearkiv Reg. 13, Finmarken nr. 5 b, Danmarks RA, i Oscar Albert Johnsen, 1923:289.
  28. Perg. Cod. No 1642 qv. i NgL 1R IV 433.
  29. Sverre Tønnesen, 1979:9.
  30. Lars Ivar Hansen/ Bjørnar Olsen, 2004:153.
  31. DN VII nr. 645 s. 695; NgL 2R bd. IV.1, 1995:240-242.
  32. J. A. Friis, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen, 1880:21.
  33. Sigrun Høgetveit Berg, 2013:12-13.
  34. Vidar Trædal, doktorgrad UiT, 2008:12.
  35. Vidar Trædal, 2008:88.
  36. Einar Niemi m.fl., Trekk fra Nord-Norges historie, 2.oppl. 1978:25.
  37. Lars Ivar Hansen, 1999:72, i Vidar Trædal, 2008:89.

Finnmark Forlag © 2008