Fylkesnavnet «Finnmark» gjøres til samisk eierbegrep

Trond Gabrielsen, arkitekt MNAL og historiker HIFO
1. oktober 2015

Historikermiljøet rundt Universitetet i Tromsø (UiT) forklarer fylkesnavnet «Finnmark» ut fra et samisk eierbegrep. Etymologisk1 belyser de dette med at dagens samer tilhører den samme folkegruppen som i tidligere tider ble kalt for finner og bebodde dagens Finnmark. Dette leder dem til den slutningen at Finnmark i ordets grunnbetydning må forstås som Samenes mark. Nyere finsk språkforskning viser at en slik forståelse verken kan forklares kildehistorisk, kulturhistorisk eller lingvistisk. Forstavelsen til stedsnavnet Finnmark har en langt eldre oppkomst. Hva er da riktig? Er det virkelig mulig at stedsnavnet «Finnmark» kan oversettes med «samenes land»? Hvordan forklarer nordnorske historikere dette stedsnavnet?

«Finnmork» – norrønt stedsnavn gjøres samisk
Tidligere oppfatninger av landsdelsnavnet «Finnmark» er at dette var inspirert av den norrøne benevnelsen finnr, en folkestamme som drev jakt og fangst i øde, ubebodde myrområder, på fjell og i fjære, i skog og på vidder. I Samerettsutvalgets store utredning om «retten til land og vann» ble denne navneforklaringen utlagt som argument for et samisk eierforhold, nemlig «samenes land». I den offentlige utredningen Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (1994), definerer historiker og arbeiderpartipolitiker Steinar Pedersen fylkesnavnet «Finnmark» slik.

Det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet «Finnmork». Det betyr «samenes land». På samisk bruker man i dag betegnelsen «Finnmárku», mens man tidligere også har anvendt «Sami Eana ámta» [den samiske jordens amt/fylke].2

Denne forklaringen gjentar historiker og arbeiderpartikollega Bård A. Berg ved UiT i boken Samisk kulturlandskap (2003).

Det geografiske området som i dag kalles Finnmark (Finnmárku), kommer av det gammelnorske ordet «Finnmork», som kan oversettes med «samenes land».3

Men, er det riktig å oversette navnet «Finnmark» med samenes land eller samene sitt land? Steinar Pedersen har i hvert fall vridd navneforklaringen til professor og kulturgeograf Amund Helland (1846–1918), som i boken Topografisk-Statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt (1906) klarlegger stedsnavnet slik.

Finner har fra urgammel tid her i Norge været benævnelsen paa det folk, hvis ætlinger tildels lever som nomader af rensdyravl, og efter hvem Finmarken har faaet navn (…).4

Mens Amund Helland hevder at Finnmark har fått sitt navn etter den urgamle benevnelsen til folkegruppen «finner», så vrir historikerne ved UiT dette til at fylkesnavnet «betyr samenes land». Men, det er en vesensforskjell på det å eie noe («Samenes land») og det å gi navn til noe («Finnmark»).

Fornnordiske og urgermanske stedsnavn i Finnmark
Autorhistorikerne hevder at stedsnavnet «Finnmark» kommer av det gammelnorske ordet «Finnmork». Gammelnorsk er det samme språket som fornvestnordisk eller norrøn med brukstid under og etter vikingtiden (o.800–1200 e.Kr.). Hvis det var slik de hevder, at finner eller samer har bodd i Finnmark fra urgammel tid, at de opprinnelig var «protosamer» og kan ha bodd der i 9000 år, skulle en forvente å finne urfinske eller ursamiske stedsnavn i dette geografiske landskapet. Men slike stedsnavn eksisterer ikke der. I Finnmark finnes det kun fornnordiske og urgermanske stedsnavn fra forhistorisk tid. Hvorfor finnes det ingen opprinnelige (ur)samiske stedsnavn fra før vår tidsregnings begynnelse i Finnmark?

Ingen ursamiske stedsnavn i Finnmark
Studien av Fennoskandiske stedsnavn er en egen toponym vitenskap og nylig inngående undersøkt av finske språkforskere. De eldste daterbare og etymologibare stedsnavnene som finske forskere har klarlagt, kaster nytt lys over etnisk historie og bosetningshistorie i Fennoskandia og på Nordkalotten. En av disse språkforskerne er Mikko K. Heikkilä som gjennom sin doktoravhandling Bidrag till Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum (2014), ved Helsingfors universitet, har framlagt ny forskningserfaring. Han uttrykker dette slik.

(…) I study Fennoscandian toponyms. The oldest datable and etymologizable place-names throw new light on the etnic history and history of settlement of Fennoscandia.5

Mikko K. Heikkiläs konklusjon er at hvis samenes språklige forfedre hadde bebodd Nordkalotten allerede i flere tusen år før vår tidsregning, slik det ganske allment er antatt spesielt blant arkeologene6, hvorfor skulle da områdets samiske stedsnavn (inklusiv mange sentrale stedsnavn) gjennomgående ha blitt navngitt først tusentalls år seinere? – det vil si på begynnelsen av vår tidsregning eller seinere. Mikko K. Heikkelä oppsummerer årsaken til dette slik.

Såvitt jag ser saken finns det inte lingvistiska grunder för att anta betydligt längre samisk bebyggelsehistoria i Nordkalotten än från början av tideräkningen.7

Mikko K. Heikkilä antar derfor at det ikke finnes noen språkvitenskapelige grunner for å anta at samisk bosetningshistorie på Nordkalotten og i Finnmark går lengre tilbake i tid enn til Kristi fødsel. Forklaringen til at det verken finnes ursamiske eller urfinske stedsnavn i fylket eller for fylkesnavnet, er at folkene som snakket disse språkene rett og slett ikke oppholdt seg i Finnmark den gang.

Nordkalotten har varit kontinuerligt bebodd sedan slutet av istiden, d.v.s. fr.o.m. ca. 9500 f.Kr., men samerna har bebott Nordkalotten i högst två tusen år.8

Samene kom derfor til Nordkalotten først om lag 9500 år etter at det geografiske området var blitt befolket av nordiske urfolk. Derfor er det ganske uriktig av autorhistorikeren og politikeren Steinar Pedersen i NOU (1994) å hevde at Finnmark betyr samenes land.

Før jeg går videre i undersøkelsen om fylkesnavnet «Finnmark», er det uunnværlig å se litt på bruken av stedsnavn som kilder. Er stedsnavn troverdige som kilder? Og hvordan kan lingvistene datere forhistoriske stedsnavn?

Stedsnavn som troverdig kilde
Stedsnavnforskeren Lars-Erik Edlund (1988) har omtalt bruken av stedsnavn som troverdig kilde slik.

Stedsnavn er en kilde av høyeste rang. De fører oss tilbake til tider da skrevne dokumenter savnes, og selv om stedsnavnenes vitnesbyrd er litt tilfeldig spredd utover, iblant også fattigslige, så er de faktisk troverdige.9

Stedsnavn er troverdige som kilder og kan blant annet brukes som dateringsverktøy. I prinsippet kan stedsnavn dateres ved bruk av to slags metoder, hevder Heikkilä. 1) Den ene metoden hviler på det språklige og 2) den andre på utenom-språklige dateringsgrunner som er geologiske og arkeologiske fakta samt gamle dokumenter eller kart der stedsnavn forekommer. Stedsnavnforskere innrømmer at det ikke er lett å datere oppkomsten av stedsnavn, fordi tilblivelsestid ligger i forhistorisk tid. Utforskningen av de eldste stedsnavnene kan heller ikke foretas på et lite geografisk område, ettersom det finnes ingenting å sammenlikne med. I stedet må en utforske navn på store lokaliteter, det vil si makrotoponymer, på et tilstrekkelig stort men likevel geografisk sammenhengende område. Grunnen til dette er at makrotoponymer bruker å være eldst blant stedsnavnene. Ved behandling av stedsnavn etterstrebes følgende navn-typologisk metodikk: Etymologisk analyse, områdeanalyse (topografisk analyse for naturens vedkommende), datering og kartering.10 Gjennom språkvitenskapelig kompetanse og ved bruk av disse metodene, er lingvistene faktisk i stand til å datere forhistoriske stedsnavn.

Nordnorske forskere, derimot, har en særegen motvilje og fornektelse i å bruke språkvitenskapen som dateringsverktøy. For eksempel i NOU Om samenes rettsstilling (1984) benektes det at stedsnavn og språklige data kan brukes i dateringen av samisk bosetningshistorie.11 For andre enn dem, brukes stedsnavn blant annet til å beskrive hvilke folkegrupper som befant seg hvor og i hvilken tidsperiode. Dette har også vært brukt til å studere opphavet til folkegruppen «finner», som i forstavelsen til stedsnavnet «Finnmark». Hvilke tidligste nedtegnelser har vi så av ordet «finn»?

Nedtegnelsen av begrepet «finner»
For å søke de tidligste historiske beskrivelsene av «finner» må vi tilbake til oldtidens og folkevandringstidens forfattere. De kan gi oss en pekepinn om når og hvor finner oppholdt seg under nedtegningstiden. Den første som holdes for å ha nevnt «finner» er Gaius Plinius Secundus (23–79). Han var en romersk embetsmann og forfatter som tjenestegjorde som offiser i Germania. Han skrev en rekke verker om krigene mot germanerne samt idéhistorie med mer. I år 58 e.Kr. omtalte han finner som «feningia». I tillegg kalt han dem for «sciri» og «hirri».12 Hirri var beboerne av Hirrien/Harrien og Wirrien/Wirnien, to landskaper i Lifland eller Karelen. Med andre ord beskrev han «finner», rett etter vår tidsregnings begynnelse, i Østersjøområdet rundt Finskebukta og den finsk-russiske Karelen.

En annen som tidlig navnga finner, var historikeren Cornelius Tacitus (o.55–120). I år 98 e.Kr. omtalte han finnene («fenni») i verket Germania, et historisk verk om oldtidens Tyskland. Der beskrev han finnene som utrolig ville og fattige målt opp mot datidens samfunn. Tacitus skriver at de verken har våpen, hester eller boliger, maten deres består av viltvoksende urter og klærne av dyrehuder, og den nakne jord er deres natteleie («Fennis mira feritas, fæda paupertas, non arma, non equi, non penates: victui herba, vestitui pelles, cubile humus»).13 Også han lokaliserte trolig finnene rundt Østersjøen-Karelen-området.

Den berømte antikke greske geografen og kartografen Claudii Ptolemaios (o. 83–161 e.Kr.) nevner i sitt verk Geographia (o.150 e.Kr.) to folk ved navn finnoi/phinnoi, hvorav det ene folket visstnok bodde i den nordre delen av Skandias øy (= Skandinavia). Dette tyder på at finnene på den tiden hadde nådd fram til Nordre Skandinavia. Disse dateringene er helt overensstemmende med Mikko K. Heikkiläs datering.14 Disse tidligste historiske nedtegnelsene viser at finnene hadde vandret fra Baltikum, Karelen via sør og vest i Finland og nordover til Nordkalotten i de første århundrene etter Kristi fødsel. Hva er så den språklige forklaringen på dette latinske begrepet «finni/fenni»?

Opprinnelsen til begrepet «finni/fenni»
I doktoravhandlingen til Mikko K. Heikkilä gir han en språkhistorisk forklaring på det latinske ordet «finni/fenni». Gjennom studier av låneord og eldre germanske belegg, har han og andre finske språkforskere kunnet datere ordets lydoverganger og derav fastlegge dets opphav og forklaring.

Det latinske ordet fenni (finner/samer) er utvekslet fra fennōz under tidlig urnordisk tid (o.200–500 e.Kr.), som igjen er utvekslet fra feznōz på urgermansk (o.600–100 f.Kr.). Tilsvarende er det greske ordet phinnoi og det latinsk finni lånt fra finnōz under tidlig urnordisk tid (o.200–500 e.Kr.) og som igjen er lånt fra den tidlige urnordisk lydovergang fennōz.15 Betegnelsen fenni (98 e.Kr.) og phinnoi (o.150 e.Kr.) avslører at den nordgermanske lydovergangen zn > nn allerede hadde skjedd da historikeren Tacitus og kartografen Ptolemaios var virksomme. Belegget phinnoi (o.150 e.Kr., jfr. finni hos Jordanes o.551 e.Kr.) viser at også den sekundære lydkombinasjonen enn(ö) snart gikk over til inn(ö) i nordgermansk. Belegget fenni fra år 98 e.Kr. er dermed tidsgrensen for da lydovergangen skal ha skjedd (terminus ante quem), altså før splittingen av urgermansk omkring Kristi fødsel.16

«Finne» av urgermansk avstamning
Mikko K. Heikkilä oppsummerer de nye språklige erfaringene og deres implikasjoner for Finlands språklige forhistorie blant annet slik: For det første finnes det riktig gamle stedsnavn i Finland og en betydelig del av dem er av indoeuropeisk opprinnelse. At stedsnavn lånes (navnelån), forutsetter tettere og mer bestående kontakter mellom folk. Det faktum at det finnes førurgermanske, urgermanske og urnordiske stedsnavn i Finland, indikerer at det germanske innslaget i områdets forhistorie bør ha vært betydelig. Finske språkforskere har nå påvist at det finnes både urgermanske og enda eldre stedsnavn av germansk opprinnelse i Finland. Det finnes derfor sterke beviser for et indoeuropeisk substrat i den eldste finske stedsnavnskikken. Dette betyr at det bodde indoeuropeere i det geografiske området som i dag utgjør Finland på den tiden da det vestauralske språket (østersjøfinske og samiske språkets urstadium) spredde seg til området fra det nåværende vestre Russland.

Fin(n)land og finne antas derfor å stamme fra urgermansk feznaz (kar, mann), som antas å være urgermanernes navn på de vestauralske krigerne og handelsfolkene som spredde det vestauralske språket til Østersjøområdet. Finn kan derfor sikte både til urfinner og ursamer (sml. Finland og Finnmark) ettersom skandinavenes nordøstlige «naboland» lenge ble bebodd av begge folkegruppene.17 Det var derfor urgermanerne som navnga urfinner og ursamer som «finner» da disse folkene spredde seg til Østersjøområdet. På denne måten ble begrepet «finner» innlemmet i det urnordiske språket.

Når tok så de urnordiske og skandinaviske beboere i bruk benevnelsen «finner»?

«Finner» vandrer nordover
Mikko K. Heikkiläs forskning på språket viser at ordet «finn» er av urgermansk opprinnelse, brukt noen århundre før Kristi fødsel, og betyr kar/mann. Nevningen «finner» ble derfor også brukt av de tidlige urnordiske og skandinaviske beboerne som oppholdt seg i dagens Finland i begynnelsen av vår tidsregning, da de vestauralske folkene innvandret fra sitt urhjem i Onega-Ladoga-traktene i Russland. Språket de talte var urfinsk og ursamisk. Ordet «fenni/phinnoi» var på den tiden kjent og ble nedtegnet i samtiden av oldtidshistorikerne og kartografer som nedtegnet sine verker rett etter vår tidsregnings begynnelse. Således er dette den eldre betegnelsen på finsk-ugriske folkeslag som vandret inn sør og vest i dagens Finland, for deretter å forflytte seg nordover til Nordkalotten og Finnmark i århundrene etter Kristi fødsel.

Hvor og når tok nordboerne i bruk begrepet «finn»?

Ordet «Finnmark» i sagalitteraturen
Går vi så til sagalitteraturens kildemateriale, erfarer vi også der tidlige beskrivelser av landskapsområdet «Finnmark». I kongesagaene Håkon Håkonssons saga (1265) og Eirspennill (1300–1325) kommer forfatterne inn på en omtale av kongens syslemenn i Finnmark. For mens det i den norske oversettelsen står «Finnmark/Finmarken», så er dette i den originale, norrøne teksten etter den gamle skinnboken Eirspennill beskrevet som «nord i Marken» (syslu menn norðr a Maurk). Tilsvarende står det skrevet i den originale Hákonar Saga Hákonarsonar som «nord i Mork» (norðr á Mǫrk).18 Vinteren 1250–1251 satt enekongen Håkon Håkonsson (1204–1263) i Trondheim. Da mottok han en delegasjon fra Holmgard, utsendt av kong Alexander Nevsky (1220–1263) av Vladimir. I den trykte utgivelsen av sagaen om kong Håkon lyder teksten slik.

Dei [sendemenn] klaga for den striden som var mellom syslemennene til kong Håkon nord i Finnmark og aust-kirjalane, dei som var skattskyldige under Holmgards-kongen; for dei hadde jamt ufred med kvarandre med ran og manndrap.19

I den originale norrøne teksten beskrives overnevnte sitat imidlertid slik etter Eirspennill.

kærðu þeir um þa luti er við attuz syslu menn H(akonar) konungs norðr a Maurk ok Karialar þeir sem skatgilldir voro undir Holmgarz konung. attuz þeir iafnan ufrið uið i ranum ok manndrapum þeir haufðo.20

På midten av 1200-tallet var det stor ufred mellom kongens syslemenn i Finnmark og østkarelerne, som lå under tartarenes overherredømme i Novgorod. Sagaen forteller ikke hvem det var som hadde ombudet i Finnmark den gang, men den forteller at kongen hadde egne syslemenn der. Det interessante her er at i den norrøne teksten nevnes ikke stedsnavnet «Finnmark», men «nord i Maurk», altså nord i Marken. Prefikset «finner» er noe som gradvis ble tilført i historisk tid. Betrakter vi den andre stavelsen i parordet, «mark/mǫrk», finnes denne forklaringen i Norrøn ordbok.

mǫrk f. I. (gen. markar og merkr, dat. mǫrku; pl. markir og merkr) 1. mark, utmark, skog. 2. ubygd land. 3. stadnamn m. st.; også = Finnmǫrk. Jfr. Markir.21

Hvis ursamer eller urfinner selv hadde navngitt sine egne bosettingsområder for flere tusen år siden, ville de ikke ha valgt å bruke et urgermansk stedsnavn, et navn på et annet folks språk. Da ville de ha valgt stedsnavn på sitt eget urspråk, et språk vi vet tilhører den finsk-ugriske språkgruppen. På samme måte som for eksempel samene i dag kaller sitt landområde Sápmi og finlenderne benevner Finland som Suomi, men disse er nyere navn. Stedsnavnene Finland og Finnmark var noe urgermanerne og urnordiske folk suksessivt hadde satt som navn på de landområdene urfinner og ursamer flyttet til; helt fra sør i Hålogaland (Vennersund) og nord til Kola (Terhalvøya). Tilsvarende ble «nord i Maurk» til nord i «Finnmark» etter at urfinnene hadde flyttet dit under de første århundrene etter vår tidsregning. Og dette skjedde som sagt flere tusen år etter at urnordiske folkegrupper hadde etablert seg på Nordkalotten.

Amund Hellands betegnelse er derfor mer presis ettersom han hevdet at Finnmark har fått sitt navn etter den urgamle benevnelsen «finner», og som vi i dag vet er av urgermansk og urnordisk opphav. Det er derfor spekulativt og galt når autorhistorikerne forsøker å beskrive Finnmark som samene sitt land ut fra en oversettelse av det gammelnorske ordet «Finnmork» og at dette var noe de selv hadde navngitt som sitt eget landområde. Også her foretar autorhistorikerne en «whig-fortolkning» av det urgermanske og urnordiske ordet «finn».22

Fotnoter

  1. Etymologi, vitenskapen om ordenes opphav, utvikling og innbyrdes slektskap; et ords grunnbetydning eller forklaring av en grunnbetydning.
  2. NOU 1994:21, 1994:17. Overs. av T. Gabrielsen.
  3. Bård A. Berg, «Kap.1. Den samiske veidekulturen fram til år 1600», Samisk kulturkunnskap, 2003:21.
  4. Amund Helland, bd.2, 1906:74.
  5. Mikko K. Heikkilä, 2014:7.
  6. Pekka Sammallahti, 2002:165, 169; Jaakko Häkkinen, 2010a:19 i Mikko K. Heikkilä, 2014:135. Sml. også tesen om «protosame-teorien» der arkeologene Bryan Hood (UiT) og Hans Peter Blankholm (UiT) tror at Indre Finnmark kan ha vært bebodd for 9000 år siden.
  7. Mikko K. Heikkilä, 2014:135, med henvisning til en rekke andre kilder.
  8. Mikko K. Heikkilä, 2014:136, note 119, med henvisning til Jouko Vahtola, 2003:10 og Petri Halinen, 2011:137.
  9. Lars-Erik Edlund, I: Studia Anthroponymica Scandinavica, 1988:170 i Mikko K. Heikkilä, 2014:31. Overs. av T. Gabrielsen.
  10. Mikko K. Heikkilä, 2014:31-32.
  11. NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, 1984:71. Sml. tesen Fortier og fordreier nyere Fennoskandisk språkvitenskap.
  12. Hans Hammond, Den Nordiske Missions-Historie i Nordlandene, Finmarken og Trundhiems Amt til Lappers og Finners Omvendelse &c., 1787:x.
  13. [Cornelius Tacitus], 98/1968:94; P. F. Suhm, «Fortale» i Hans Hammond, 1787: xi.
  14. Mikko K. Heikkilä, 2014:135, note 118. Han henviser samtidig til seks andre litteraturkilder.
  15. Om Fenni, Phinnoi og Finni se f.eks. Jorma Koivulehto, Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 9, Berlin, 1994:82.
  16. Mikko K. Heikkilä, 2014:124.
  17. Mikko K. Heikkilä, 2014:267.
  18. C. R. Unger, Konunga sögur. Sagaer om Sverre og hans Efterfølgere, 1873:420.
  19. Håkon Håkonssons saga, 1963:279.
  20. Eirspennill, 4. hf., 1916:634.
  21. Norrøn ordbok, Samlaget, 1997:307.
  22. Sml. tesen Foretar en «whig-fortolkning» av samisk historie.

Finnmark Forlag © 2008