Indre Billefjord bedehuskapell gjennom 80 år – 1.del
Trond Gabrielsen
Tidligere trykket i Porsangerfolket - Årbok for Porsanger 2014 s. 64–67
«Det var våren 1930 at noen troende venner her i Kolvik og Billefjord blev enige om å begynne innsamling til bedehus. Vi kom sammen en liten flokk og stiftet Kolvik og Billefjordens kvinneforening. Emissær Solli og frue, som da bodde i Kolvik, var vår sterkeste støtte. Med bønn om Guds velsignelse gikk vi i gang med stor frimodighet».1
Seierstad bedehus 1935
Slik omtaler Karen Nilsen (f. 1893) oppstarten av «Billefjord bedehus» noen år seinere. Karen Nilsen hadde da stått i spissen for kvinneforeningen og i flere år arbeidet med å etablere et bedehus i bygda. Karens familienavn var Dingtorp og hun ble i 1926 gift med lærer Norvald Nilsen (1899–1980). Han var sønn av lærer, ordfører, bibeloversetter og kirkesanger Salomon Nilsen (f. 1859) i Lakselv.
Stiftelsen av kvinneforeningen
Våren 1930 gikk Karen Nilsen sammen med andre bygdekvinner og stiftet en kvinneforening for Kolvik og Billefjord, på vestsiden av Porsangerfjorden, med det formålet å få reist et bedehus i bygda. Der hadde folketallet vokst sterkt på begynnelsen av 1900-tallet, og fram til 1930 økt mer enn befolkningstilveksten i herredet som helhet. Bare i Kolvik tellingskrets var det på den tiden 240 fastboende innbyggere medregnet barnehjemmet. Av disse beboerne var 100 barn. Etter folketellingen 1930, bodde det alene i Kolvik stemmekrets 39 husmødre og 27 tjenestepiker og hushjelper.2 Sammen med kvinnene i nabobygda Indre Billefjord, utgjorde disse en tallrik forsamling. Mange av disse følte et sterkt behov for gudshus til seg og sine familier. I det kunne barna bli døpt og få sin trosopplæring, ungdommen gis sin konfirmasjonsundervisning og andre få stillet sine religiøse handlinger, så de slapp å reise over lange strekninger til Kistrand, Børselv eller Lakselv kirker.
Samarbeid med finnemisjonen
«Men det var ikke lett å skaffe så mange penger, og det viste sig også å være vanskelig å opnå støtte fra de forskjellige organisasjoner. Men Herren var med»,
skriver Karen Nilsen videre. Kvinneforeningen begynte da å samle inn penger til et bedehus og i 1934 hadde de nådd 2.500 kroner. I dag ville dette ha tilsvart 88.000 kroner, så det var et betydelig innsamlet beløp for en liten Finnmarksbygd i en fattig mellomkrigstid der til og med flere bygdefolk sultet. Selv om de hadde samlet inn et anselig beløp til formålet, fant medlemmene likevel ut at de ikke ville greie å reise bedehuset aleine. Ettersom Norges Finnemisjonsselskap drev barnehjemmet i Kolvik og over 2/3 av befolkningen var sjøsamer, henvendte kvinneforeningen seg til dem med tilbud om å melde seg inn i finnemisjonen. Dette selskapet drev et utstrakt kristelig-sosialt arbeid i Finnmark og Kistrand, som kommunen het fram til 1964, og var godt likt i bygda for barnehjemdriften og helse- og forkynnervirksomheten. Kvinneforeningen ville da overlate midlene de hadde samlet inn til misjonsselskapet, på den betingelsen at finnemisjonen påtok seg å reise bedehuset.3 Kvinneforeningens tilbud ble godtatt og finnemisjonen skjøt inn 4.000 kroner til prosjektet høsten 1934. Da kunne arbeidet igangsettes straks. Til inventaret fikk foreningen også tilsendt mange gaver fra venner sørpå.4 Dessuten bodde finnemisjonens emissær Didrik Halfdan Norman Trulsen Solli (1904–1989) i Kolvik på denne tiden, og han kunne se til at byggearbeidene gikk riktig for seg.5
Foto 1: Trolig fra innvielsen av Seierstad bedehus i 1935.
(Foto: Norges Samemisjon.)
Det nye forsamlingshuset fikk navnet Seierstad bedehus og ble reist i tiden 1934–1935. Dette bedehuset ble eid i fellesskap av Norges Finnemisjonsselskap og Kolvik og Billefjordens kvinneforening. Kvinneforeningen på stedet, hadde da tilsluttet seg Norges Finnemisjonsselskap. Foruten kvinneforeningen hadde de også en «Pikeforening» i bygda, også den tilsluttet Finnemisjonen.
Foto 2: Seierstad bedehus, Indre Billefjord, bygget i 1934-35.
(Foto: B. R. Hellesnes, bd.2, 1950:269; A. Steen 1963:190.)
Byggingen
I Vestfinmark Arbeiderblad for 26. september 1934 skrev Jonathan Kåven at forberedelsene til bygging av bedehuset var kommet godt i gang. Grunnmuren var da ferdig og materialene ventet inn.6 Den 4. januar 1935 kunne Jonathan Kåven igjen fortelle avisens lesere at bedehuset nå sto ferdig.
«NYTT BEDEHUS I BILLEFJORD. For noen år tilbake tok kvinneforeningen i Billefjord initiativ til å få reist et bedehus for stedet. Ved loddsalg på gjenstande og ved tilfeldige gaver har det lyktes nu å få huset reist. Det er blitt en staslig bygning hvor den ligger vakkert og iøinefallende. Huset kostet ferdigopsatt sine ca. 5 000 kroner. Det er således et krafttak kvinnene her har tatt. Jeg sender dem herved takk og gratulasjon. J. Kåven».7
Foto 3: Jonathan Kåven med søsteren Anna begynnelsen på 1930-tallet fulgte godt med i byggingen av Seierstad bedehus.
(Foto: Signe Solås, 2013)
Bedehuset var en enetasjes panelkledd trebygning med skifertak av ruteheller med pipe og et lite klokketårn. Bygningen var mørkmalt med hvite vinduer og listverk. Bygningen hadde, foruten forsamlingslokale og møterom, flere loftsrom til tjenere og bedehusfolk.
Foto 4: Forsiden av Seierstad bedehus o.1935 med hovedinngang.
(Foto: Norges Samemisjon.)
Seierstad bedehuset ble klar til julesamlingene allerede i 1934, men først innviet ved en hyggelig, festlig tilstelning av generalsekretær i Finnemisjonen, Sigurd Heiervang (1901–1984), søndag den 18. august 1935.8 Han talte over 2. Tim. 2.19, «Guds faste grunnvoll står».9 I bladet Samenes Venn nr. 36 (1935) beskriver sogneprest og generalsekretær Sigurd Heiervang sine opplevelser av innvielsen slik.
«18.08.1935 på ettermiddagen var det innvielse av det nye bedehuset i Billefjord. Innvielsen ble en strålende opplevelse for oss alle som fikk delta. Bedehuset er reist av Billefjord og Kolvik misjonsforening og Finnemisjonen i fellesskap. I foreningen har fru Karen Nilsen, Indre Billefjord, vært den drivende kraft, og det er hun som har den egentlige ære for at huset nu er ferdig. En annen føler jeg trang til å nevne med det samme, fiskeoppkjøper Einar Johannessen, som har vært byggekomiteens formann. Han har røktet dette verv på en aldeles fortreffelig måte, og han har også utført en hel del gratisarbeide som maling med mer. Nevnes bør også smed Sigurd Hansen, som helt gratis har laget de 2 store vakre smijerns lampeholdere. Vakkert ligger bedehuset til ved veien som går fra [til] Lakselv til [og] Karasjok. Der oppe på høyden mellom Kolvik og Billefjord åpner det sine dører for befolkningen fra begge disse fjordarmer der langt inne i Porsangerfjorden.10
Foto 5: Sigurd Karl Nilssen Heiervang (1901–1984) var generalsekretær for Norges Finnemisjonsselskap 1929-–1949 og innviet Seierstad bedehus i Indre Billefjord 18. august 1935.
(Foto: R. Bolling, red. 1949:175.)
«Men Herren var med og velsignet ordet med sin trøst», skrev lærerfruen Karen Nilsen. Det gjorde også Ottar Bondevik (1909–1984) som talte til forsamlingen. Han var ansatt som reiseprest i Norges Finnemisjonsselskap 1931 og ble seinere styrer av Den samiske Ungdomsskole i Karasjok (1936). Dette må ha vært et lykkelig år for pastoren, ettersom han giftet seg med Tyra Malmkvist i Kautokeino 22. desember, bare noen måneder etter innvielsen av bedehuset.11 Etter pastorens tale, ble det framlagt frie vitnesbyrd.
Foto 6: Ottar Bondevik (1909–1984) var reiseprest i Norges Finnemisjonsselskap 1931–1936 og talte under innvielsen av Seierstad bedehus i Indre Billefjord 18. august 1935.
(Foto: R. Bolling, red. 1949:58.)
Et prektig samlingssted
Folket i Kolvik og Indre Billefjord hadde fått et prektig samlingssted. Der holdt de forskjellige misjonsforeningene sin møter. Den gode tilslutningen til møtene viste at folket var glad i bedehuset sitt, skrev finnemisjonen. Offentlige møter ble også holdt i bedehuset fram til okkupasjonen.
Karen Nilsen fortalte også at det var lett å samle folk til søndagsmøtene i bedehuset. Da var det ofte fullt hus. Ungdommen kom gjerne. Dit kom ofte emissærer både fra finnemisjonen og fra andre organisasjoner. En gang imellom samles dem til oppbyggelig samvær selv om de ikke hadde noen predikant, avslutter Karen Nilsen.
«Guds ord forkynnes ofte, og vi merker at Herren kaller. «Så mange vi ser nær ved porten, men få er dog de som går inn». En og annen kommer dog i det stille, og vi er ikke så få troende som annenhver torsdag samles til bønnemøte. Måtte bare vi som Guds barn overgi oss helt til Guds ledelse».12
Kolvik og Billefjord bedehusforening
Etter at bedehuskapellet var reist, med initiativ fra Kolvik og Billefjordens kvinneforening, ble spørsmålet reist om å endre foreningens navn. Til da hadde bare kvinner vært med i den kvinnelige menighetsforeningen, selv om flere menn hadde støttet opp om etableringen. Det ble derfor bestemt å endre navnet til Kolvik og Billefjord bedehusforening. Med overgang fra kvinneforening til bedehusforening, fikk også menn bli medlemmer av foreningen. Dette skapte samtidig et bredere engasjement.
Foto 7: Sør-gavlen av Seierstad bedehus o. 1935.
(Foto: Norges Samemisjon.)
Søndagsskolen
Det ble også avholdt søndagsskole på Seierstad bedehus for barna i bygda. Den ble ledet av frøken Edvarda Gamst. Hun var lærer ved småskolen i Kolvik og personlig kristen. Bygdejenta Anna Helene Olsen (f. 1931) begynte som bygdebarn flest på søndagsskolen i Billefjord. I et intervju med Hammerfest Menighetsblad mange år seinere (2012) forteller hun at de hadde en lærerinne som het Eva Gamst (trolig en forkortelse eller forenkling av Edvarda), som samlet ungene hver søndag i finnemisjonens bedehus i Indre Billefjord, bygda der hun vokste opp. Hun husket spesielt godt en jul, da de hadde fått en pose med godter på en juletrefest. Det smakte godt, men først mange år seinere, etter krigen, fikk hun vite at de små grønne kulene i godteposene den gang hadde vært druer.13 (Forts. «Porsangerfolket» 2015.)
Foto 8: Lærerinne Edvarda Gamst med sine elever utenfor skolestua i Kolvik 1929. Hun ledet også søndagsskolen i Seierstad Bedehus fra 1935. (Foto: Ada Thomassen, telefondame, Kolvik.)
Fotnoter
- Karen Nilsen, «Billefjord bedehus», Norges Finnemisjonsselskap (NFS), Årboken 1934-37, 1938:223.
- Folketelling i Norge 1930, Riksarkivet.
- NFS, Årboken 1934-37, 1938:83.
- A. Steen, 1963:190; NFS 1938:223.
- T. Gabrielsen, Porsangerfolket. Årbok for Porsanger, 2000:7-8.
- Helmer Persen, Porsangerfolket, 2000:20.
- Vestfinmark Arbeiderblad, 4. januar 1935.
- NFS skriver i Årboken 1934–37 (1938:83) under «Arbeidet i 4 års perioden» at «Bedehuset blev innvidd 25.august 1935». I Årboken 1948–50 (1951:138) gjentok finnemisjonen at bedehuset ble innviet «25/8 1935». Imidlertid oppga Karen Nilsen i årboken (1938:223) at den skjedde «18.august». Det samme gjorde Sigurd Heiervang i bladet Samenes Venn nr. 36, 13.10.1935. Denne tidfesting ble gjengitt av Adolf Steen (1963:191), noe andre igjen har brukt som kilde. Jeg har derfor forholdt meg til tidfesting i Samenes Venn og til informantene som var tilstede under innvielsen.
- A. Steen, 1963:191.
- Sigurd Heiervang, Samenes Venn nr. 36, 13.10.1935.
- R. Bolling, red. 1949:58.
- NFS 1938:224.
- Hammerfest Menighetsblad årgang 46, nr.1 mars 2012:11.