Kolvik Arbeiderungdomslag (AUL) 1920–1944

Trond Gabrielsen
Tidligere trykket i Porsangerfolket – Årbok for Porsanger 2013 s. 58–66.

På begynnelsen av 1900-tallet slo det inn en radikal politisk bølge over Finnmark. Uroen ute i verden seg innover nordområdene. Krigstrusler ute i Europa og revolusjon utenfor grensepålene var alvorstunge hendelser. Men også nære og lokale saker formet radikale tanker og meninger ute blant folk. Sult og sykdommer herjet og fattigdomsproblemene der var store. Fornorskningen og dårlig skolegang var andre saker som opptok folkegruppene i nord i varierende grad. Helseproblemer, dårlig hygiene og elendige boligforhold var spesielt påtrengende hos samene og kvenene. For sjøsamene i Kolvik ved Porsangerfjorden førte dette til at de omkring 1920 organiserte seg politisk i et eget Arbeiderungdomslag, Kolvik AUL.

Den politiske interessen blant de unge i Kolvik ble tent samtidig med den første verdenskrigens slutt, revolusjonen i Russland og ved at det ble satt en stopper for pomorhandelen. Politisk bevisstgjøring blant ungdommen hadde da pågått en tid i Finnmark. Ungdomslaget Ungdommens Vel hadde blitt stiftet i Hammerfest allerede i 1903, de første fire årene som upolitisk, men i 1907 erklærte den seg som politisk og i 1911 innmeldt i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Dette forbundet var forløperen til dagens Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) og var dannet i Drammen 1903. Den gang var unionsstridighetene mellom Sverige og Norge hovedspørsmålet.¹ Etter hvert ble det startet sosialdemokratiske ungdomslag i byene Tromsø, Vardø og Vadsø. Inspirasjonen til dette kom også fra fagforeningen Nordens Klippe i Kirkenes, som legefrue Ellisif Wessel (1866–1949) hadde vært med og stiftet i 1906.

Martin Tranmæl til Finnmark 1912
St. Hans aften 1912 kom Martin Tranmæl (1879–1969) til Hammerfest for å drive agitasjon for Ungdomsforbundet i Finmarkens Amt. Han var da formann for Ungdomsforbundets lokallag i Trondheim, og det var i regi av dette han fikk lansert «Fagopposisjonen av 1911» på landsplan. I biografien om Martin Tranmæl står det at han i begynnelsen av 1912 dro som Ungdomsforbundets agitator på turné over hele Sør-Norge.² Men han dro også til Finnmark, uten at dette ble nevnt. Der lot han seg imponere av formann Karl Larsen i Hammerfest. Derfra fortsatte han til Kirkenes, Vadsø og Vardø, hvor det også var dannet ungdomslag. På tilbakeveien dro Tranmæl innom Søndre Honningsvåg, der Honningsvaag Socialdemokratiske Ungdomslag nylig var stiftet av redaktør Peder Manzika fra Hammerfest og ledet av kvenen Johannes Lemika.³ På kort tid fikk denne foreningen 80 medlemmer. Etter dette møtet ble Tranmæl med på Ungdomslagets lystbåttur til Alta, hvor han propaganderte blant rekruttene på Altagård. Under Martin Tranmæls tre ukers opphold i Finnmark ble det dannet to nye ungdomslag og det var da sosialistiske ungdomslag ved alle de største stedene mellom Hammerfest og Kirkenes. Ungdomslagene i Finnmark var i 1912 i hovedsak et radikaliseringsfenomen langs kysten, med unntak for Alta og Kolvik.⁴

Finmarkens Amts Socialdemokratiske Ungdomslag
En felles ungdomsorganisasjon i Finnmark ble dannet den 18. august 1912 under navnet Finmarkens Amts Socialdemokratiske Ungdomslag. I Øvre Alta var det ungdomslaget «Frilyndte» som i mars 1918 meldte seg inn i det sosialdemokratiske ungdomsforbundet inspirert av revolusjonen i Russland. Initiativet til det laget kom fra William Granaas, som også hadde vært aktiv i Honningsvåg, og Olav Romsdal. Også de andre ungdomslagene slo følge. Tilslutningen til de sosialistiske strømningene i Finnmark lå nok mest i det sosiale programmet, som tiltrakk seg vanskeligstilte grupper. Det var dyrtid i Finnmark, fisket hadde slått feil og mange sultet og led nød. Spesielt var oppslutningen om Arbeiderpartiet og Ungdomslaget sterkt i de kvenske bygdene og kanskje aller mest i de dominerende sjøsamiske miljøene, som i Kolvik.

Kolvik AUL stiftes o.1920
Sjøsamene i Kolvik ble tidlig politisk bevisste og samfunnsengasjerte for sin samiske identitet. Allerede i mai 1911 ble det stiftet en sameforening i Kolvik, først under navnet «Porsanger sameforening», som så gikk over til å hete «Kolvik sameforening», Kolvika samesærve.⁵ En av drivkreftene der var Klemet Pedersen Solbakken (1878–1926), eller Máret-Lemet etter sin mor, og broren Josef Andreas Pedersen (1891–1980), eller Piera-Jovsset etter sin far. Faren kom fra eiendommen Sørskog i Kolvik, men bosatte seg i Bevkop. Inspirert av samenes organisasjonsiver, ble Sámi Sentralsearvi stiftet på et møte i Tromsø 1919.

Sentralforbundet holdt møter både i Tana og Bossekop i de påfølgende årene, men etter et mislykket møte i Tromsø 1921 opphørte organisasjonen.⁶ Sameforeningen i Kolvik fortsatte ennå i noen år, men etter 1925 ble den trolig oppløst ettersom en ikke hørte noe mer fra den. Russerhandelen hadde da gått til grunne og de økonomiske problemene økte. Samebevegelsen ble politisert og dets aktivister gikk over til de politiske partiene, særlig de sosialistiske bevegelsene.

På begynnelsen av 1920-tallet nådde også den politiske radikaliseringen til Kolviks ungdom, langt inne i Porsangerfjorden. Nøden og fattigdommen var også stor der. Og der var det mange unge. Medregnet barnehjemmet, som ble innviet 26. september 1920, var det i 1930 til sammen 125 personer under 25 år i Kolvik, av en bosatt folkemengde på 240 personer i tellingskretsen. Så i mellomkrigstiden var det mange ungdommer i Kolvik. Og flertallet av befolkningen i Kolvik var sjøsamer. Av de som i folketellingen 1930 hadde oppgitt sin rase (93,3 prosent) var hele 67,9 prosent samer, mens 6,7 prosent var norske og bare 0,9 prosent oppga at de var kvener. Imidlertid var hele 24,5 prosent av de bosatte blandinger av samisk, norsk, kvensk eller dansk.⁷ Albert Sivertsen (1922–2004) fra Kolvik forklarer stiftelsen av Kolvik Arbeiderungdomslag (AUL) slik.

Vi hadde Kolvik Arbeiderungdomslag. Det var dannet i begynnelsen av 1920-tallet eller sist på verdenskrigen. Og lederen, den som var primus motor der, skal ha vært en som het J. (Y?) U. Vrinsted eller Vringsted. Han var antakelig kommet et sted sørfra, og han skal ha vært en religiøs mann før og vært forkynner blant samene, men så falt han ifra denne her gudsdyrkelsen, fra kristendommen, og gikk over til politikken og slo seg ned i Kolvik og bodde vel antakelig hos Erik Eriksen. Og begynte å gå inn for sosialismen. De fikk da dannet et såkalt Arbeiderungdomslag, for den norske arbeiderbevegelsen vokste fram i 20-årene. Det var jo en veldig grotid for Arbeiderpartiet, for, skal vi si, for den sosialistiske bevegelsen over hele landet. Og til det laget der tegnet det seg medlemmer. Det var jo først og fremst da Erik Eriksen og Josef, bror Josef [Eriksen] og deres nevø Mikkel Elias. Og mange flere fra Gåradak, Anton Andreas Olsen og flere, Per Amundsen kanskje og Aslak Olsen. Også fra Billefjordsiden kom Johan Kåven og, ja det var mange flere, ja, han var en av de mest markante. John og Peder Sivertsen de to. De var fra Billefjord, de var sønner av Josef Sivertsen.⁸

Kolvik AUL fikk etter hvert mange medlemmer. De kom fra alle områdene i sjøsamebygda; Slåtten, Fjellbakken, Myrbakken, Kolvik boplass, Kammerbukten, Trollholmsund, Sandvik (Indre Billefjord) og Gåradak.

AUL’s «møtelokale»
I Kolvik hadde man på den tiden ikke noe samfunnshus eller møtelokale. Møtene i Kolvik AUL måtte derfor holdes privat. Nå var det så som så med boligstørrelsene den gang. Den aller vanligste boligen i Kolvik før 1944 var enebolig og besto av stue og ett kammer, med et bruttoareal på 25–30 kvadratmeter. Det eksisterte ingen gammer i Kolvik den gang, noe det heller ikke hadde eksistert etter nedtegnelser fra 1890.⁹ Og allmuen bodde trangt. Etter huslistene fra Folketellingen i Norge 1930 var det 47 husholdninger i Kolvik, som fordelte seg på 41 bebodde boliger på 40 bosteder (matrikkelnummer). Mens de bedrestilte hadde 6 rom per bolig og hele 9 rom per husholdning i gjennomsnitt, hadde allmuen bare 1,9 rom per bolig eller 1,6 rom per husholdning. Så det var store forskjeller i boligstandarden med hensyn til antall rom og antall bosatte per rom. For mens de bedrestilte i snitt hadde ett beboelsesrom hver, måtte allmuen bo med 5,1 personer per beboelsesrom. Et lite avvik fra boligstandarden, var «Mikkelsen-gården» på Kolvik (Boplass), matrikkelnummer 86. Også kalt for «Ravna Aslaksen-gården». Albert Sivertsen benekter at de hadde møtelokalet sitt i tingstua i Kolvik, og forklarer.

Nei, de hadde ikke møtene sine i tingstua. De leide den der [Ragnhild] Ravna Aslaksen-gården, (…). Og der var det en stor stue i det huset og der var det et høvelig forsamlingshus, også for bygda. Man hadde ikke da samfunnshus og den slags.

Bilde 1: Kolvik AUL’s møtelokale på Kolvik (Boplass). Foran Elvira Andrea Olsen (1918–2008) vasker tøy. Bak henne med armene i været Arthur Severin Sivertsen (1919–1979), barnebarnet til Ragnhild Aslaksen, og bakerst kvinnen i samedrakt er Antone Margrethe Johannesen (1927/8–2009) fra Olsborg, Aigir/Anopset. (Foto o.1939, Trond Gabrielsen)

Eiendommen Kolvik (Boplass) besto av hovedhuset, som var bygd etter århundreskiftet (1900), samt gammelhuset bak, bygd i 1850 av Mikkel Henriksen fra Karasjok, faren til Ravna. På folkemunnet ble gården derfor også kalt for «Mikkelsen-gården». Hovedhuset var en laftet 1½ etasjes bygning som besto av to rom nede samt et loft som var delt i to. Der bodde datteren Ragnhild (Ravna) Mikkelsdatter (1862–1945). Hun var gift 4. juli 1886 med Aslak Sivertsen (1859–1928) fra Gåradak. Ragnhild var født Mikkelsdatter, men tok ektefellens fornavn som sitt etternavn, Aslaksen, slik Albert brukte å si. Som en tredje variant ble hun også kalt for Ragnhild Sivertsen etter ektefellens etternavn. Da mannen døde på slutten av 1928, fortsatte Ragnhild Aslaksen, som hun oftest ble kalt, å bo der. Hun var for gammel til å være med i Ungdomslaget, men sympatiserte med den politiske bevegelsen og leide ut lokalet sitt til foreninga.

Kolvik AUL etablerer «folkebadet»
Men det var ikke bare de store utenrikspolitiske sakene og den teoretiske skoleringen som brydde ungdommen i Kolvik. Også det praktiske i å forbedre de stedlige hygieneforholdene, betydde mye for radikaliseringen av ungdommen, fortalte Albert Sivertsen.

Disse sjøsamene fikk da etter hvert dannet et lag, et Arbeiderungdomslag, og de så det fordi at hygienen blant samebefolkningen den var vel heller dårlig, så kan en si at det var en av grunnene til at man fikk tanken om å bygge et folkebad. Det ble så gjort ved at det ble skaffet midler til veie, pengebidrag, jeg vet ikke, men jeg tror det var fra Sunnhetsvesenet og så ved pengeinnsamling, kronerulling som det het den gang. Og Josef Eriksen avsto gratis tomt til badet av sin eiendom Nedrejord. Badet ble da bygget og det var i en etasje. Den var slett ikke så stor, ja, den var vel nå kan hende 4 ganger 6, kanskje 4 ganger 7 meter. Og der var murt ovn med en sånn bakstort flammerom inni. Ja, altså badeovn, en sånn saunaovn. Den ble varmet opp med vedfyring og den var vanskelig å varme opp. Helt ferdig med utvendig og innvendig kledning sto den først i 1929. Men seinere, utover i 30-årene så bygde de et tilbygg, et vinkelbygg, kan du si, en mer utrustet gang av bindingsverk og doble vegger av bord. Der var ingen grunnmur og den sto vel på pilarer. Den var heller ikke så stor. Den var vel kanskje 4 ganger 5 meter, 20 kvadrat, og det var et sånt ytterrom som en hengte ifra seg tøy og oppbevarte ting som tilhørte badet og som tilhørte det besøkende publikum.

Josef Eriksen hadde avstått tomt av sin eiendom «Nedrejord» til Folkebadet, ifølge Albert Sivertsen. Mulig det het det, eller at han også eide dette området, men selv bodde han på matrikkel nr. 471, som het Fjellbakken. I hvert fall ble Folkebadet bygget et steinkast unna Josef sin boplass. Finansieringen av bygningen skjedde trolig gjennom pengebidrag fra Sunnhetsvesenet og kronerulling samt en stor dugnadsinnsats fra Ungdomslagets medlemmer og sympatisører.

Badehusets bygning
Selve det opprinnelige badehuset ble laftet opp i 1926–1927, og byggmestre der var først og fremst «laftemester» og Erik Eriksen og «tømrer» Mikkel Elias. Tømmeret hadde de fått levert utenbygds fra, ifølge Albert Sivertsen.

Jeg antar at det ble vel kjøpt ett eller annet steds ifra, levert fra en materialhandler fra Hammerfest eller Honningsvåg. For jeg tror ikke det var Porsanger-tømmer der.

Badstubadet tilhørte Kolvik Arbeiderungdomslag (AUL). Albert Sivertsen beskriver planløsningen slik.

I omkledningsrommet, som en først kom inn i, skiftet man. Så gikk man forbi ovnen, som man fyrte i fra en liten gang, og gikk deretter inn i selve badet. Inn i selve rommet var det to hyller, eller benkerader, i baderommet. Et øverst og en nederste hylle. Og der var vannbøtter også, til å vaske seg i eller tøve seg i. Ja, det var en kilde utenpå, utenfor der. Derfra tok man inn vann. I golvet var det et sluk og derfra gikk rør ut.

Ovnen ble fyrt opp fra en liten gang utenfor badstua. Ovenpå innfyringsdøra lå den egentlige steinsettingen som produserte damp. Og så slo man vann opp i der og da utviklet dampen seg. Det må ha vært en ledning fra det egentlige damperiet og inn i selve badet, for der strømmet da steam’en. Ved hver dash vann så strømmet dampen inn i badstubadet.

Forurensing av bekken
Folkebadet var riktignok hygienisk for de som brukte det, men heller uhygienisk for de som bodde nedenfor badehuset.

Etter at dem hadde steam’et seg, svettet ut i det badet, så vasket man seg. Og det vannet, eller kloakken, gikk ut i bekken ved siden av folkebadet og det var veldig uhygienisk. Nå tok vi [familien til Albert ved Saltbukten] drikkevann i fra den bekken der og det var …, jeg tror det var reist protest mot det, fordi vi hadde klaget. Det vil si far min [Sivert Pedersen (1874–o.1936)], mine foreldre, ja det var far, som snakket norsk. Han hadde klaget til Sunnhetsvesenet via doktor Geir, men det ble kalkulert med at det var ikke så stor fare for det, fordi besøkstallet var heller lite og bekken hadde så stor, såpass rimelig vannføring, at den slukte unna de forurensningsbølgene når den kom så langt ned som til vår vannkilde, langt nede, så var den allerede selvrenset.

Doktor «Geir», som Albert refererer til, var trolig et kallenavn for dr. Paul Georg Geiring (1907–) på Kistrand, opprinnelig fra Trondheim.

Bilde 2: Eiendommen Saltbukten med huset der familien til Albert Sivertsen tok drikkevann fra samme bekk som ble forurenset av folkebadet. I bakgrunnen ses Barnehjemmet i Kolvik med fjøs og låve samt veien rundt Kolvikbukta. (Foto o. 1936, Trond Gabrielsen)

Bruken av folkebadet
Jeg måtte spørre Albert Sivertsen om badstubadet var åpent for alle eller om man måtte være medlem av Arbeiderungdomslaget for å kunne få seg et bad?

Neida, den var åpent for alle. Det ble satt oppslag på oppslagstavla på Bye sin butikk [i Kolvik] om at badet var åpent da og da og hvor mye det kostet. Nu hadde de visstnok, … de hadde også håndklær og såper til de som ikke hadde med seg. Det kostet? Ah … 25 øre tror jeg, men det var 10 øre i avgift for å leie håndkle og såpe. De prisene der gir jeg med forbehold for det er jeg ikke helt sikker på. Og vasking av håndklærne, gikk vel rundt på omgang hos medlemmene. Det vil si at det var kvinnene der i den husholdningen som vasket håndklærne.

Nå var jeg litt interessert i å få vite om menn og kvinner tok badstubad samtidig?

Neida. Ja, nu var de kvinnene; de gikk ikke der. Av en eller annen grunn. De var bygdas kvinner, eller kan vi si samekvinner, de var så blyge, den gang, at de gikk ikke i lag med menn, og slett ikke på badet, selv om finnene hadde praktisert felles bad i lange tider, de såkalte sauna. Det gjorde kvenene, Porsanger-kvenene. Men altså ikke i Kolvik, der skulle det være pure’t og rent. (Albert ler)

Folkebadet besto av selve badstubadet og et omkledningsrom. Omkledningsrommet hadde vinduer både mot veien og stien. Men i selve baderommet var det vel et vindu rett over mot veien, ja jeg tror det var. Men det, opplysningen der, det var talglys som var selve opplysningen i baderommet. Et slik vanlig talglys. På et fat eller en tallerken.

Lensmannen tar badstubad
Albert kunne også opplyse om hvor ofte badstubadet var åpent.

Og badet ble da åpnet og det var åpent enkelte ganger hver lørdag, hver uke da. Også litt seinere gikk man over til åpent hver 14. dag. De som fyrte opp badet var valgte medlemmer av Arbeiderungdomslaget. Heriblant var ofte Peder Mathisen, seinere utflyttet og døde på Jessheim, Algarheim i Jessheim i 1984, tror jeg. Han var født i 1909.

Albert husker godt. For Peder Andreas Mathisen var født i 1909, men døde 28. desember 1983. Og Peder var en særdeles frittalende mann på folkebadet.

Din bestefar lensmann [Per] Gabrielsen var også ofte og badet der sammen [med samene]. Han «knirket» en gang og han «knurret» for at det hadde vært andre der foran ham og (Albert ler) rotet ut badet og det likte han ikke, og han klaget over dette til oppfyreren eller den som hadde tilsyn til badet, kan du si bademesteren ja. Det var den omtalte [Peder] Mathisen og til det svarte Mathisen at han «antar at samenes drit og lensmannens drit er omtrent likt (ler), det kommer ut på ett fett hvem som har vært først» (ler). De fikk mot nesebeina disse. (ler) Så derfor kunne de ikke vente på å holdet badet åpent og holde badevakt til lensmannen endelig kom; til det behaget ham å komme. Han kjørte med hest også, han der karen, ja, ja. Det var nå så.

Bilde 3: Lensmann Per Gabrielsen (1894-1960) tok ofte badstubad i Kolvik sammen med sjøsamene. (Foto: Trond Gabrielsen)

Sannsynligvis tok det lengre tid å koble vognen til hesten og trave de få hundre meterne fra lensmannsgården på Storjorden i Kolvik og rundt Vassberget til folkebadet, enn om han skulle ha vandret langs veien.

Danselokalet
Men, det var vel ikke bare folkebad der, det var også en danseplass har jeg hørt?

Ja. I det der tilbygget der, det 20 kvadratmeters tilbygget, brukte ungdommen å danse også. I den tiden var det kalde vintre, kalde lange vintre, og musikken var heller dårlig; en sveivegrammofon. Og den ble stilt på en egen kasse i en krok og stiften måtte files etter hvert, for at tidene var så dårlige at man hadde ikke råd til å sløse med stifter. (ler) Det var en som sto med fil (ler) og rykket ut stiften. Og ungdommen danset. Jentene hadde skaller og også bellinger og dansen gikk lystig for seg. (ler)

Dansingen tok brått (offisielt) slutt under krigen. Da ble det forbudt med større ansamlinger til fester og tilstelninger. I Lakselv hadde en gruppe ungdommer blitt anholdt fordi de hadde holdt dansefest og slapp ikke ut før neste dag, med store bøter, to og en halv gang større for guttene enn jentene.¹⁰

Kistrand Arbeiderparti dannet i Kolvik 1931
På begynnelsen av 1930-tallet var det flere Arbeiderpartilag rundt Porsangerfjorden, men det manglet et samlet herredsparti. Valget til nytt herredsstyre i 1931 ble viktig, og motsetningene mellom sosialistene på den ene siden og Høyre og Venstre på den andre siden var store. For å styrke og koordinere seg før valget, holdt alle Arbeiderpartilagene lokale møter i bygdene rundt om i Kistrand. Der valgte de sine utsendinger til et stiftelsesmøte for et herredsparti, som skulle finne sted i Kolvik. De som sto for arrangementet, var Kolvik og Omegns Arbeiderpartilag. Da utsendingene var samlet i Kolvik i september 1931, hadde de en partifest i to dager før de avholdt selve partimøtet (trolig tok de også badstubad). Under møtet ble det utformet et partiprogram og avholdt valg. I det nydannete styret for Kistrand herredsparti av Arbeiderpartiet ble Oswall Petterson (1899–1981) fra Brennelv valgt til formann. Nestformann ble Anton Andreas Olsen (1904–1957) fra eiendommen «Solberg» i Kolvik. De øvrige styremedlemmene var Peder Sivertsen (1897–1972) fra Oldereidet, Josef Eriksen (1888–1957), også han fra Kolvik samt tidligere medlem av Kolvik AUL, Agur Pareli Nesbakken (1903–1979) og Ole Nyland, begge de sistnevnte fra Russenes.¹¹

Flere av medlemmene i Arbeiderpartiet skrev innlegg i avisene foran valget, som da var nært forestående. Ved herredsvalget i oktober 1931 ble sjøsamen Josef Eriksen fra Kolvik valgt inn som representant for Arbeiderpartiet. Også Peder Sivertsen ble valgt inn. Ved ordførervalget var det likt stemmetall, og Peder ble til slutt utnevnt som ny ordfører ved loddtrekning. Peder Sivertsen hadde samisk bakgrunn og var den første samen på 1900-tallet som ble valgt til ordfører i kommunen.

Kolvik AUL avtar i 30-årene
Kolvik folkebad, badehuset bygd 1926–1927 og tilbygd på 1930-tallet, sto fram til brenninga lørdag 11. november 1944. Men bruken uteble på slutten, under krigen. To hovedgrunner skyldtes det. Først at politisk, sosialistisk virksomhet ble forbudt og at folk på den tiden hadde andre gjøremål. Dernest at medlemmene i Kolvik AUL var blitt voksne og gradvis gikk over i moderpartiet.

Spesielt etter at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakten i 1935, så ble Kolvik Arbeiderparti av Kistrand Herredsparti, begge tilhørende DNA. Kan si at Kistrand Herredsparti var moderpartiet for Kolvik Arbeiderparti og det førte med seg at de som nå var blitt voksne, kommet opp i alder, av AUL’s medlemmer, de gikk over til å bli medlemmer av Kolvik Arbeiderparti. Rekrutteringen til AUL avtok mot slutten av 30-årene.

Den 24. august 1940 holdt Arbeidernes Ungdomsfylking et utvidet landsstyremøte i Oslo, der de vedtok en uttalelse som kom på trykk. Dette førte til at Arbeiderbladet ble stemplet, redaktøren der samt AUF’s formann Gunnar Sand ble arrestert.¹² Etter dette opphørte den politiske aktiviteten blant ungdommen i Kolvik. De skjønte da hvor grensen for ytringsfriheten og forsamlingsretten lå.

Hans A. Opstad og Kolvik AUL
Kolvik AUL har hatt stor innflytelse på de som bodde i sjøsamebygda. Mange lot seg inspirere når de kom i kontakt med det politiske miljøet i Kolvik Arbeiderungdomslag. Klaus Iversen (1941–) beskriver innflytelsen fra Kolvik AUL på denne måten.

På 1920-tallet var det også et ungdomslag i Kolvik. (…) Her fikk den senere ruvende politikeren Hans A. Opstad sitt første møte med arbeiderbevegelsen og innføring i politikk. Han fikk etter krigen tilnavnet «Kong Hans», og foruten å ha vært Norges yngste ordfører før krigen, hadde han en finger med i det meste av politikk i Finnmark – ikke minst innen samferdsel. Han hadde blant annet en stor del av æren for at indre riksvei og Kvalsundbrua ble realisert.¹³

Hans A. Opstad ble valgt inn i kommunestyret i Kistrand for Arbeiderpartiet i 1937 som varaordfører og året etter overtok han ordførerjobben som landets yngste, bare 26 år gammel, da ordfører Peder Sivertsen tok plass på Stortinget.¹⁴ Begge to ble avsatt av tyskerne i 1941. I februar 1945 ble Hans innsatt som midlertidig ordfører i Kistrand av «blåmajor» John Giæver i Civil Affairs, på vegne av fylkesmannen, et embete han hadde fram til 16. august samme år. Seinere ble han folkevalgt ordfører 1952–1967.¹⁵

Bilde 4: Hans Andreas Opstad (1911–1980), medlem av Kolvik AUL. (Foto: Ukjent fotograf, Porsangerfolket 2013.)

Framtredene medlemmer i Kolvik AUL
Den seinere gårdbrukeren Hans Andreas Opstad (1911–1980) var bare 9–10 år gammel da Kolvik AUL ble stiftet, og som ungdom ble han tiltrukket av ungdomslagets aktiviteter i samebygda. Trolig hadde den politiske innføringen der hatt stor betydning for ham seinere i livet, da han ble både ordfører i to perioder og ligningssjef. Egentlig het han Hans Andreas Amundsen, etter faren Amund Aslaksen (1879–1964), men tok etternavnet Opstad etter gården og bostedet i Kolvik, Opstigningen søndre, matrikkelnummer 99, i Gåradak. Kanskje var John Giæver og de andre som oppnevnte Hans A. Opstad for å gjenoppbygge det norske samfunnet etter krigen, ikke riktig klar over at de hadde utnevnt en sosialistisk sjøsame, som hadde samisk som morsmål og dagligtale, til ny ordfører i kommunen.

Bilde 5: Gåradak o. 1910, Opstigningen Søndre til venstre, Hans A. Opstads barndomshjem. (Foto: Porsangerfolket 2013)

En av drivkreftene og initiativtakerne til Kolvik AUL var Erik Eriksen (1880–1960). Han bodde på eiendommen Slåtten i Kolvik, matrikkelnummer 479, eller «Eriksen-gården» som den også ble kalt. Erik hadde da overtatt foreldregården, der de hadde vært åtte søsken, hvorav Josef var en av dem. Erik var sjøsame og fisker og som biyrke drev han og familien sitt lille småbruk. Dessuten var han selvlært håndverker med praktisk sans og bidro mye med forskjellig nevenyttig arbeid. Blant annet var han med da de la skiferheller på taket og murte pipe på barnehjemmet i Kolvik. Seinere feide han piper og drev vedlikeholdsarbeider der.¹⁶ Erik Eriksen var gift med Inger Kathrine Aslaksdatter (1891–1970). De fikk fem barn, hvorav Erling Andreas Eriksen, som jeg skrev om i Porsangerfolket 2012, ble drept i Kolvik av en tysk vaktpost den 12. juli 1944.

Bilde 6: Erik Eriksen. (Foto: Porsangerfolket 2013.)

En av de andre ildsjelene bak Kolvik AUL var Josef Eriksen (1888–1957). Han var en yngre bror til Erik Eriksen. Han bodde på naboeiendommen Fjellbakken, matrikkelnummer 471, eller «Josef Eriksen-gården» som den også ble kalt. Josef var gift med Anna Sofie Pedersen (1886–1944) fra Stabbursnes. De hadde tre små sønner på den tiden Kolvik AUL ble stiftet. Som sitt hovedyrke var han veiarbeider, men arbeidet også som småbruker på gården. Etter perioden i Kolvik AUL gikk han over i Arbeiderpartiet. Ved valget i 1931 kom Josef Eriksen inn i kommunestyret.

Bilde 7: Josef Eriksen (8.7.1888-30.11.1957). (Foto: Porsangerfolket 2013.)

Albert Sivertsen nevnte også «deres nevø Mikkel Elias» som en av initiativtakerne til Kolvik AUL ved siden av Erik og Josef Eriksen. Egentlig het han Johan Mikkel Eliasen (1897–1967) eller Eriksen, etter farens etternavn. Han var sønn av den eldste broren til Erik og Josef, Elias Eriksen (1866–1949) og Anna Marie Johansdatter (1864–1941) fra eiendommen Myrbakken, matrikkelnummer 389, eller «Elias-gården». Mens faren var sjøsame, kom moren fra en «kvæn»-familie i Lakselv.¹⁷ Han forble ugift. Mikkel Eliasen skrev også dikt og særlig ett av dem er godt kjent, Iđit Beaivváš, fra omkring 1930. Det er gjengitt i Porsanger bygdebok bind 2.¹⁸

Bilde 8: Johan Mikkel Eliasen (1897–1967), medlem av
Kolvik AUL. (Foto: Solveig Tangerås/Trond Gabrielsen)

Albert nevnte også Anton Andreas Olsen (1904–1957), fra eiendommen Solberg ved Gåradak. Foreldrene hans var Ole Andersen (1861–1934) og Marit Aslaksdatter (1881–1947). Han var derfor fetter både til Hans A. Opstad og en annen samepolitiker fra Gåradak, Hans Hansen (1916–1994). Hans Hansen var en av ildsjelene bak Porsanger sameforening etter krigen og var med og stiftet Norske Samers Riksforbund (NSR) i 1968.¹⁹ Som nevnt, var Anton Andreas Olsen aktiv med i Kolvik AUL og nestformann i Kistrand Arbeiderparti, da det ble dannet i september 1931. Da Hans A. Opstad ble innsatt som ordfører i 1945, ville han ha med sin fetter og partifelle Anton Andreas Olsen til å lede arbeidet i forsyningsnemnda. Anton Andreas hadde overvintret under tvangsevakueringen og måtte hentes fra Gåradak til Valjok i Karasjok. Selv om det var tyske patruljer i området, ble han hentet av Susanne og Anders Nymo og Jonathan Josefsen med hest og slede 1. nyttårsdag 1945. I tillegg til å lede forsyningsnemnda, ble han også med i det første «herredsstyret», under sin fetter ordføreren.²⁰

Peder Amundsen (1905–1990) var trolig også med i Kolvik AUL. Han var en seks år eldre bror til den kjente ordføreren «kong Hans» Andreas Opstad. Peder var også født og oppvokst på gården Opstigningen søndre i Gåradak. Han ble gift med Anna Kristine Eliasdatter (1905–1978), fra Myrbakken. Hun var en yngre søster til Johan Mikkel Eliasen. Så nettverket mellom de politiske aktive og de sosiale og familiære båndene i Kolvik, var veldig sterkt. Slike nære giftermål over gårdsrøysene, var veldig vanlig på den tiden.

Bilde 9: Peder Amundsen (1905–1990), medlem av Kolvik AUL.
(Foto: Porsangerfolket 2013)

Albert nevnte også et annet medlem av Kolvik AUL som het Aslak Olsen (1907–). Han var en tre år yngre bror til Anton Andreas Olsen, fra eiendommen Solberg ved Gåradak. Han var gift med Sofie Kristine Sivertsen, sjøsame fra Kistrand.

Fra «Billefjordsiden» kom Johan Kåven (1906–1983), eller Anton Jonatan Kåven som han står oppført som i Porsanger Slektsleksikon. Hans far het Saloma Saviar Johansen Kaaven (1878–) fra Indre Billefjord. Moren het Birgitte Katrine Eliasdatter (1875–1958) og var født på Oldereidet i Kistrand. To år etter at Johan var født, giftet moren seg med Peder Pedersen d.y. (1885–1963) fra Trollholmsund og de bosatte seg i Sandvik. Han var også en av grunnleggerne til opprettelsen av Porsanger Samvirkelag som startet opp i Indre Billefjord 1939.²¹

Et annen aktivt medlem i Kolvik AUL, som også kom fra «Billefjordsiden», var Johan Samuel Sivertsen (1898–1977). Han var født og oppvokst i Sandvik, der foreldrene Sivert Sivertsen (1869–1957) og Christina Sofie Samuelsdatter (1876–1958) bodde og drev fiske. Johan Samuel ble gift i 1924 med Margrethe Persen (1903–1971) fra Børselv.

Bilde 10: Johan Samuel Sivertsen (1898–1977), medlem av Kolvik AUL.
(Foto: Porsangerfolket 2013)

Brødrene John Sivert Sivertsen (1906–1996) og Peder Anton Sivertsen (1908–1990) kom også fra Indre Billefjord. De var sønner av Josef Sivert Sivertsen (1877–1976) og Anna Jonsdatter (1870–1930), fra Karasjok. Moren døde da guttene bare var 22 og 24 år gamle. Etter krigen giftet faren seg med Berit Kristine Olsen/Andersen (1912–1963) fra Trollholmsund. Faren hennes het Oskar Olsen (1888–1960) og kom fra Storjorden i Kolvik og moren het Marith Pedersdatter (1889–1967), men de ble ikke gift. Marith ble i stedet gift i 1916 med Anders Persen (1885–1950) fra Billefjord, derav navnet Andersen, og de bosatte seg i Trollholmsund. Men de fikk ingen barn. Det gjorde derimot John Sivert Sivertsen som giftet seg i 1929 med Nanna Elise Ulich (1906–1996), også hun fra Kolvik. De fikk ni barn. Peder Anton Sivertsen giftet seg i 1937 med Anna Elektra Hansen (1912–2006) og de fikk en sønn.

Bilde 11: John Sivert Sivertsen (1906–1996), medlem
av Kolvik AUL. (Foto: Porsangerfolket 2013)

Til slutt, den frittalende bademesteren fra folkebadet, Peder Andreas Mathisen (1909–1983). Faren hans het Mathis Persen (1883–1944) og kom fra eiendommen Mellomengen, matrikkelnummer 87, i Kolvik. Moren het Berit Aslaksdatter (1887–1965) og kom fra eiendommen Opstigningen søndre. Hun var således søster til Amund Aslaksen og tante til blant andre Peder Amundsen og Hans A. Opstad. Derfor var også Peder Andreas Mathisen fetter til både Anton Andreas Olsen, Peder Amundsen, Hans A. Opstad og Hans Hansen. Etter at foreldrene giftet seg i 1906, bosatte de seg på eiendommen Kammerbukt, matrikkelnummer 90, i Kolvik, også kalt for «Pedersen-gården». Der vokste Peder Andreas Mathisen opp i en søskenflokk på elleve barn, hvorav ti vokste opp. I 1944 giftet han seg i Ullensaker kirke og flyttet til Algarheim i Jessheim, der han seinere døde.

Fotnoter

1. Helge Rognlien, «De politiske ungdomsforbund i Norge», i Jens Marinus Jensen, red., Nordens ungdom. Ungdomsbevegelsene i Norden og arbeidet deres, bd. I, Arnkrone – Norsk Forlag, Oslo, 1948:118f.
2. Jorunn Bjørgum, «Tranmæl, Martin», Norsk Biografisk Leksikon, 2 rekke, 9. bind, 2005:232.
3. Einar Richter Hanssen, Nordkapp en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, 1990:324.
4. Thor Robertsen, red. Finnmark Arbeiderparti – fra en håndfull til folkemakt, utg. Finnmark Arbeiderparti, 2012:236.
5. John T. Solbakk, red. 1999:50.
6. John T. Solbakk, red. 1999:23.
7. Folketelling 1930, Kolvik tellingskrets, Riksarkivet.
8. Albert Sivertsen, informant, 04.11.1995, her og hans øvrige sitater.
9. Salamon Nilsen 1891.
10. Thekla og Helmer Jolma, 1993, i Arvid Petterson, 1994:177.
11. Vestfinmark Arbeiderblad, 14.09.1931; Arvid Petterson, Småfolk og drivkrefter. Porsanger bygdebok bind 2. Fra 1900 til 1960-årene. Porsanger kommune, Lakselv, 1994:141.
12. Helge Rognlien, 1948:120-121.
13. Klaus Iversen, «AUF i Finnmark 100 år», i Thor Robertsen, red., 2012:245.
14. Einar Eyþórsson, Sjøsamene og kampen om fjordressursene, ČálliidLágádus, 2008:123.
15. Civil Affairs het egentlig United Nations Relief and Rehabilitation Administration (UNRRA).
16. Sigrid Henriksen, informant, 11.07.1995.
17. Norsk slektsleksikon, Porsanger kommune, bind I, familienummer 0583, 2008:281.
18. Arvid Petterson, Småfolk og drivkrefter. Porsanger bygdebok, bind 2, fra 1900 til 1960-årene, Porsanger kommune, 1994:152.
19. Einar Eyþórsson, 2008:177.
20. Arvid Petterson, 1994:222.
21. Arvid Petterson, 1994:86.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008