Skiferuttak rundt Porsangerfjorden

Trond Gabrielsen
Porsangerfolket, årbok for Porsanger 2011, s. 18-29.

Skiferuttak i Alta og Friarfjorden er nok kjent for de fleste, men at det har vært skiferbrudd flere steder rundt Porsangerfjorden har nok langt færre kjennskap til. På over ti steder rundt fjorden har det vært drevet ut skifer i tidligere tider. Denne virksomheten har nok gått i glemmeboken, ettersom den ikke er nevnt i noen av bygdebøkene.

Skifer finnes naturlig lokalt over store deler av Finnmark og har derfor blitt mye brukt som bygningsmaterialer. Særlig gjelder dette til taktekking på grunn av dens gode tetthet mot fuktinntregning og styrke til å tåle kraftige vindtrykk og store snølaster. I tillegg var det en ressurs med stor etterspørsel både stedlig i kommunene og utenfor Finnmark. Etter hvert utgjorde skiferdriften en betydelig produksjon og stor inntektskilde både for den enkelte skiferarbeider, for hele lokalsamfunn og for flere kommuner. Produksjon av takskifer har foregått i tretten kommuner i fylket. På det meste var årlig produksjonsvolum i Finnmark oppe i 8–10 millioner takskiferheller før den andre verdenskrigen.

I det følgende vil jeg gjennomgå de skiferbruddstedene som har eksistert rundt Porsangerfjorden, noen av dem som har stått for skiferproduksjonen der og hvor skifersteinen ble brukt. Men, der det lå en ressurs, ble den også tidlig regulert. Så derfor vil jeg først gi noen glimt av skiferbrukens eldste historie i Norge og Finnmark.

Eldre skiferbruk
Skiferstein har vært brukt i Norge siden middelalderen. Eksempelvis var skifertekking brukt på domkirken i Bergen for over 700 år siden. Gjennom et brev fra 1308 skriver biskop Arne Sigurdsson i Bergen til broren Audfinn Sigurdsson, som skulle reise til kurien (pavehoffet), om sine ønsker for bruk av halve kirketienden i sitt bispedømme til reparasjoner på domkirken. Her sier han at «Audfinn skal dessuten ansette en mann som kan produsere og legge skifer (petrae tenues)». I Diplomatarium Norvegicum lyder denne brevteksten slik.

Provideas nobis de aliquo bono juvene perito in arte tactoria, videlicet qui bene sciat ordinare petras tenues ad tectum alicujus domus.

Den norske forståelsen av det latinske petra er fjell, knaus, klipper, men også i andre sitater brukt om takstein. Ordet tenuis brukes som tilleggsforklaring på at steinhellene var «tynne og fine». Så allerede tidlig på 1300-tallet var skifer som taktekkingsmateriale kjent i Bergen. Det samme gjaldt for Nidaros domkirke i Trondheim. Ifølge Nidaros domkapittels segl, kjent fra 1359, viser illustrasjonen kirkebygningen tekket med skifertak. Tegningen av Vardø gamle kirke, vedlagt reisejournalen til Jonas Carisius fra 1599, viser også til tidlig skifertekking i Finnmark. Skiferstein til tekking av tak var derfor tidlig kjent og i bruk her i landet, men først tatt i bruk av Kongen og Kirken.

bilde 1
Bilde 1: Tegning av Vardø gamle kirke (o.1599) med lappskifer på taket (Kilde: Ultima Thule 2000:68)

Lovgivningen om skiferbrudd
Kong Christian 4. ga den 19. juli 1593 «Brev og Bevilling» til byggmester Hans von Steenwinckel for å «bryde Skifersteen udi Akershuus Len». Kongen ga derfor konsesjon på å bryte skiferstein allerede på slutten av 1500-tallet. Skiferen som mineralsk ressurs ga handelsvarer i tillegg til at den i økende grad ble utnyttet av befolkningen lokalt. Skiferen ble derfor raskt tatt inn i lovverket for å sikre beskyttelsen av denne og av statens interesser. Bare seks år etter at det første kjente skiferbruddet startet opp på Peskanasen i Alta 1858, ble det fastsatt bestemmelser som regulerte skiferdriften. I Jordsalgsreglementet av 2. juli 1864 for Finnmark heter det i § 5 at «(…) Steen-brud, der afgive Handelsvarer (…)» skal kunne «bortforpagtes paa Aaremaal». Slike plasser skulle ikke selges. Noen år senere ble skiferbrudd nærmere presisert i det nye Jordsalgsreglementet av 6. mai 1876. Her i § 7 pkt. e) heter det at «Sten- eller Skifferbrud, der kunne afgive Handelsvare», kunne forpaktes bort av statens eiendom dersom det ble ansett for tjenlig og kunne skje uten skade for de i lovens omhandlede interesser. Bortforpaktningen skulle da skje på åremål og ikke for mer enn fem år av gangen. Etter at bortforpaktningen hadde vært kunngjort ved sognets kirke eller ved oppslag på et annet hensiktsmessig sted, skulle skiferbruddeiendommen forpaktes bort ved auksjon dersom flere interessenter meldte seg. På denne måten skulle det skapes konkurranse om forpaktningen og skiferressursene. Den samme bestemmelsen om bortforpaktning av «Sten- eller Skiferbrud» ble gjentatt i Jordsalgsreglementet av 1. juni 1895, § 6, pkt. o). Forpaktningsavgiften ble bestemt av fogden. Hvorvidt skiferdriverne rundt Porsangerfjorden hadde søkt fogd og sorenskrivere i Hammerfest om å forpakte skiferressursene der, kunne ha vært interessant å få undersøkt.

bilde 2
Bilde 2: Peska skiferfelt i Alta som tidlig ble bortforpaktet til skiferbrudd. Her ses skiferstue, skifersaks og hullpresse (Foto: Trond Gabrielsen 2000)

Skiferproduksjonen
Skiferproduksjonen rundt Porsangerfjorden var lite mekanisert. Skiferfjellet ble først grovspaltet i 10–20 cm tykke lett. Dette skjedde med en rekke tykke jernkiler som ble slått inn i kløvene. Hvert lett ble på denne måten kløyvd i to eller flere store stykker, såkalte klomper. En klomp utgjorde et flak på oftest 1–2 steinmåls størrelse. For å finkløyve, pinne steinen, ble det benyttet en skiferhammer og en pinnekile. Når så steinen til slutt ble brakt frem av bruddet i riktig tykkelse, måtte den bearbeides. Til dette arbeidet ble det brukt håndlagde skifermål av tre eller jernrister, som ble lagt oppå steinen og ript rundt med en skarp liten skiferstein. Til å begynne med formet, skantet, man steinen ved hjelp av en hammer og et hardt underlag av enten skiferhelle eller 2 toms firkantjern skråstilt i spor på en trekubbe. Senere ble skiferen klippet med såkalte «revesakser». Det var Arne S. Rene som oppfant og først begynte å bruke skifersaksa på Voss i 1884. Til Finnmark kom den første primitive skifersaksa til Alta fra Kvænangen i 1909. Saksa betydde et stort produksjonsfremskritt for skifernæringen. Ifølge mine informanter ble skifersaksa også brukt i skiferbruddene rundt Porsangerfjorden.

bilde 3
Bilde 3: Skiferredskaper fra Lebesby bygdetun; «revesaks», jernrister, skiferhammer og pinnehammer
(Foto: Trond Gabrielsen 2000)

Bruken av skifertak i Finnmark
Til å spre kunnskaper om uttak og bruk av skiferheller og skiferbrudd, var prestene til god nytte. En av disse var sogneprest Eric Olsen i Storøens prestegjeld i Bergens stift, som allerede i 1797 utga en Kort Underretning om Hellebrudd, Hellernes Behandling og oeconomiske Nytte. Om prisen for takskifer sier han blant annet.

Prisen paa almindelig gode Tag-Heller, er eftersom Kiøberen og Sælgeren kan komme overeens; almindelig sælges de i Læs-vis; d.e.: saa meget som en Hest kan drage paa en Slæde fra Hellebierget til Søen, hvor de indtages i Jækte eller Baade, og for saadant Læs pleyer man at give 16 sk[illing], hvortil kommer Kiørsel-Lønnen (…).

Slik og annen kunnskap om skiferdriften spredte seg raskt nordover til Finnmark. Bruken av skifertak i Finnmark kom til å gjøre seg mest gjeldende på bebyggelsen i nærheten av skiferbruddene eller der hvor omkostningene med frakten og transporten ikke ble altfor store. Skifertak var derfor mest brukt fra 1860–1940 langs fjordene og på fiskeværene, mens indre strøk av Finnmark, i områdene rundt Karasjok og Kautokeino og indre deler av Sør-Varanger, beholdt mye av sine opprinnelige torvtak og tretekking på bebyggelsen.

En annen grunn til økningen i bruken av skiferstein på tak mot siste halvdel av 1800-tallet, lå i skogenes tilbakegang i Finnmark. Skogfogd Theodor Borchrewinch (1803–1867) skrev i et brev til amtmann Mathias Bonsach Krogh Nannestad (1815–1878), datert 16. juli 1859, at han så klare fordeler ved en fremtidig skiferdrift, selv om skiferbruddene lå i skogsterreng. Skiferdriften kunne på sikt spare skogen på det viset at den erstattet bjørkenever som tekkingsmateriale.

Bruken av takskifer på bebyggelsen i Finnmark har ikke bare vært en viktig næringsvei samt redusert skogens tilbakegang, den har også hatt en stor betydning for byggeskikken. Bruken av takskifer påvirket den lokale byggeskikken ved at bebyggelsen fikk en spissere takvinkel, som igjen førte til de klassiske 1½-etasjes bolighus. Det er derfor viktig å ta vare på de siste skiferkulturminnene fra denne produksjonstiden og ikke fjerne eksempelvis de opprinnelige store 18 tommer brede skiferhellene på Kistrand kirke, som ble forsøkt gjort for noen år siden, eller la veibygging rasere gamle skiferbrudd uten at disse har blitt skikkelig dokumentert. Kanskje bør vi heller verne skiferbruddene og merke disse som kulturminner?

bilde 4
Bilde 4: Kistrand kirke med opprinnelig skiferstein tatt fra Vassa skiferbrudd i 1882 (Foto: T. Gabrielsen 2005)

Klassifisering av skiferuttak
Driften og organiseringen av skifernæringen i Finnmark har vært svært ulik fra felt til felt. Noen felter har hatt helårs drift med mange sysselsatte, mens andre var mindre brudd der 2–3 personer tok ut takstein etter bestilling noen uker i året. I de siste årene før utbruddet av den andre verdenskrigen var omlag 1.000 personer sysselsatt med skifernæringen i Finnmark, så dette utviklet seg til en av de mest betydeligste næringene i fylket. Ut fra produksjonsformen kan skiferuttak i Finnmark klassifiseres innenfor disse fire kategoriene:

  1. Prøveuttak: Bruddsteder uten slagghauger der produksjon ikke ble igangsatt av forskjellige årsaker.
  2. Uttak for eget bruk: Faste bruddsteder der det kun ble tatt ut skiferstein til egne hus. Hver mann kom dit og tok ut det han trengte til egne hustak.
  3. Brudd for lokalt salg: Mindre brudd for kommersiell produksjon. Disse bruddene ble gjerne sikret gjennom utmål som ivaretok bruksretten. Slike brudd har også hatt andre benevnelser som bestillingsbrudd, sesongbrudd eller oppkjøperbrudd. Produksjonen i disse bruddene var helst beregnet for lokalt salg i Finnmark. Her var det snakk om «handelsvarer» som forutsatte «bortforpaktning».
  4. Eksportfelter: Større skiferfelter der hovedproduksjonen ble eksportert ut av fylket. Disse feltene lå hovedsakelig i Alta og i Friarfjorden. Eksportfeltene var eid av selskaper eller andelslag som var inne på driftssiden.
Skiferbruddene rundt Porsangerfjorden har kun vært drevet etter kategoriene 1–3.

kart 1
Kart 1: Skiferuttak rundt Porsangerfjorden: 1 Ytre Molvika; 2 Vassa; 3 Hundvika; 4 Nordmannset; 5 Lakselvdalen; 6 Stabbursdalen; 7 Porsangneset; 8 Repvågkrysset; 9 Reinelvbukta; 10 Repvågstranda; 11 Nova; 12 Ytre Hårvika (Kart: Trond Gabrielsen 2011)

Porsanger/Kistrand kommune
I Porsanger kommune, eller Kistrand som den het fram til 1964, har det vært drevet skiferuttak eller blitt foretatt prøveuttak ved minst seks lokaliteter rundt Porsangerfjorden, de fleste på vestsiden av fjorden.

(1) Ytre Molvika skiferfelt
Ytre Molvika skiferfelt er lokalisert et godt stykke ut på vestsiden av Porsangerfjorden. Stedet ligger mellom Skarberget og Repvåg, helt i nordgrensen av Porsanger mot Nordkapp kommune. Skifersteinen til handelsstedet Repvåg ble i sin tid tatt ut der. Tverrelvdalingene Ole Simensen Romsdal, Richard Rognskog og Sivert Paul[s]en, også kalt Gammelsivert, brøt skifer der på Repvåghalvøya i 1880-årene. Med skiferen fra Ytre Molvika tekket skiferdriverne alle de store husene for Olaf Bull i Repvåg. Olaf Bull kom fra den kjente Bull-slekta i Alta og kjente nok godt til hvilke fagfolk han hadde tiltro nok til å sette på dette krevende arbeidet. Johannes Romsdal uttaler følgende om dette.

Jeg så bruddene og husene sommeren 1916 da jeg var på telegrafarbeide der ute (…). Skifertakene i Repvåg var ennå i full stand – etter å ha ligget i ca. 30 år – den gangen jeg så dem, så disse tre mennene har sikkert vært meget dyktige fagfolk.

En annen som også la merke til skifertakene i Repvåg, var geologen og direktøren for Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) Hans Reusch (1852–1922). I sin bok Folk og natur i Finmarken fra 1895, forklarer han sine iakttakelser slik.

Jeg reiste ikke med baad lige til Repvaags havn, men gikk det sidste stykke overland. (…) Selve handelsstedet bestaar af en stor klynge bygninger, som dels er torvdækt, dels dækket med heller fra et nærliggende brud.

Ytre Molvika skiferfelt besto av flere skiferbrudd. Skiferbruddene der lå hovedsakelig på nordsiden av Ytre Molvika, mellom Molvikelva og Luččanjar'ga. Skifersteinen på dette feltet var ikke av den jevne og fine kvaliteten som i Alta, men holdbarheten var like god.

bilde 5
Bilde 5: Ytre Molvika skiferfelt. (Foto: Trond Gabrielsen 2000)

(2) Vassa skiferbrudd
Nils Myrvang fra Lyngen kom til Finnmark i 1930 for å drive fram skiferstein. Han bosatte seg i Smørfjord på vestsiden av Porsangerfjorden utenfor Russenes. Samme år startet han skiferuttak ved Vassa, et sted som ligger utenfor Alkeberg og Seljenes litt sør for Sørset. Til å begynne med arbeidet han der sammen med Johan Olsen. Europaveien går i dag tvers over der steinbruddet engang lå. Skiferbruddet på Vassa var ikke i fast drift, men steinen derfra ble tatt ut etter bestilling. Det ble produsert både lappskifer og firkantstein. Skiferstein til barnehjemmet i Kolvik ble tatt ut der. Det var Trygve Opdahl fra Skoganvarre og Erik Eriksen fra Kolvik som hentet skiferen fra Vassa, fraktet steinen inn fjorden med båt og tekket taket på Kolvik Barnehjem i 1920. Sannsynligvis har det vært drift på dette stedet lenge før Opdahl/Eriksen og Nils Myrvang kom dit, fordi det var skiferheller fra Vassa som ble brukt på Kistrand kirke da den ble reparert etter orkanens ødeleggelser i 1882. Etter mål av skifertaket på Kistrand kirke, som er den eneste gjenværende skifertekte bygningen fra før 1944 i Porsanger, har disse diagonalhellene en bredde på 18 tommer.

En annen steinhogger som også skal ha arbeidet på skiferbruddet ute ved Seljenes før den andre verdenskrig, var Anders Pedersen fra Russenes. Der var han sammen med en annen person og tok ut takskifer etter oppdrag. Skiferen klippet de med skifersaks. Da jeg besøkte hjemmet hans i 1998, hadde han ennå skifersaksen liggende hjemme hos seg. Skiferbruddet lå der Europaveien går i dag og bare deler av dette er synlig på oversiden av veien. Etter krigen tok de også skifer ved Nordmannset, lenger opp fra sjøen.

bilde 6
Bilde 6: Hundvika skiferbrudd. (Foto: Trond Gabrielsen 1998)

(3) Hundvika skiferbrudd
Etter hvert flyttet Nils Myrvang skiferdriften litt nærmere Alkeberg på et sted som ble kalt for Hundvika. Der arbeidet han sammen med Henry Olsen. Driften varte ikke så lenge i Hundvika før de flyttet virksomheten sin litt lengre ut langs fjorden til der det heter Nordmannset.

(4) Nordmannset skiferbrudd
Under Peter Schnitlers (1690–1751) beskrivelser fra 1744, leser vi at Nordmannset ble kalt for «Nordmands Sæde» ettersom stedet tidligere hadde vært bebodd av nordmenn. Han skriver at «Nordmands Sæde er ganske kort over, indentil lavt med smaa Bierk begroet, nu u-beboet». Snaut to hundre år seinere lå stedet fremdeles ubebodd, da beboere fra Smørfjord en dag tok seg fram dit og startet med uttak av skiferstein til taktekking.

Det var rundt midten av 1930-tallet at Nils Myrvang startet skiferdrift på Nordmannset, på en liten kolle mellom Hønsa og Russevatnet. Skifersteinen der lå litt lengre fra sjøen, så de var nødt til å frakte skiferen ned til fjæra med kjelke vinterstid, for så å bringe den videre med båt. Dette var et tungt arbeid og kjelken måtte de selv trekke, fordi de verken hadde hest eller reinsdyr til denne jobben. Den gang gikk det ikke vei dit, så de kom gående til fots eller de tok båt. Skiferen fra bruddene utenfor Smørfjord ble for det meste brukt til bolighus i området Porsanger–Kistrand. I 1936 flyttet Nils Myrvang skiferdriften over til Revsbotn.

bilde 7
Bilde 7: Nordmannset skiferbrudd. (Foto: Trond Gabrielsen 2000)

Skiferbruddene Vassa, Hundvika og Nordmannset har også gått under benevnelsen Smørfjord skiferfelt. Rundt 1950 omtalte skiferingeniøren i Finnmark Smørfjordskiferen som en skifer med middels kvalitet og sier videre at «feltet har vært drevet av 3 mann og skiferen er solgt innen kommunen».

(5) Lakselvdalen skiferbrudd
Etter den andre verdenskrigen utarbeidet skiferingeniør Mikal Sletthaug en oversikt over drivverdige skiferforekomster i Finnmark. Ett av disse feltene lå i Lakselvdalen. I rapporten Finnmark. En økonomisk analyse, utgitt av Kontoret for områdeplanlegging i 1952, kommenterer Arbeidsdirektoratet denne skiferforekomsten slik. «Lakselvdal, Kistrand - Driften kan ikke anbefales på grunn av transportvansker». Noen nærmere stedsangivelse for hvor i Lakselvdalen skiferbruddet lå, ble ikke gitt, men på et kart utarbeidet ved Norges Geologiske Undersøkelser 1952 var denne skiferforekomsten avmerket omtrent nord for Nedrevann. Trolig var det der snakk om kvartsittisk skifer og kvartsfeltspatskifer i veksling.

(6) Stabbursdalen skiferforekomster
I Porsanger kommune, bare noen kilometer fra Kvalsund kommunes sørøstre grense, finnes det skifer betegnet som Stabbursdalen skiferforekomster. På grunn av forekomstenes avsidesliggende beliggenhet, er det lite sannsynlig at det har vært noe drift eller uttak derfra. Skiferforekomstene ligger dessuten i buffersonen inntil Stabbursdalen nasjonalpark, som ble opprettet i 1970, og etter utvidelsesforslaget fra 1998 samt ved kongelig resolusjon av 20. desember 2002 nå ligger innenfor den utvidete nasjonalparken. Området tilhører Kalakdekket med sine omdannete sedimentære bergarter skjøvet over grunnfjellsformasjonen Gaissadekket. Kalakdekket, som strekker seg langsetter Stabbursdalens nordside og utover hele Porsangerhalvøya, består hovedsakelig av glimmerskifer, hornblendskifer, kvarts- og feltspatskifer. Selv om uttak av skiferstein fra Stabbursdalen ikke er kjent for meg, ble det likevel vurdert å etablere skiferproduksjon der på 1960-tallet.

Etter en anmodning fra Porsanger kommune ved Arbeids- og tiltaksnemnda, ble Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) engasjert for å vurdere lønnsomheten av en mulig skiferproduksjon i Stabbursdalen. I denne forbindelsen ble det foretatt en befaring den 26.–27. august 1965 av bergingeniør Albert Vasshaug (NGU), kommuneingeniør Gaska og Lars Persen fra Stabbursnes som kjentmann. Befaringen foregikk med robåt over Lombola for deretter å gå de 20 kilometerne inn til forekomstene. En av lokalitetene lå på Årdoaivi, som Vasshaug beskriver slik i sin befaringsrapport.

På turen opp passerte vi Ordoaivve, en stor forhöyning som er bygget opp av kvartsittiske skifer. Disse skifre er meget nær i slekt med kvartsittskifrene i Alta og må betegnes som Altatype.

Vasshaug foretok en del undersøkelser av skiferlagene, men kunne bare konstatere at bergarten manglet nødvendig finkløyv for økonomisk å kunne utnyttes til skiferproduksjon. «Strukturen er meget tett, og kløyvene løper av og til over i hverandre». Etter dette ble området mot Stabburselva fra elvemunningen til Leaktojohka undersøkt.

Stabburselva skjærer seg her gjennom skiferlagene som stort sett ligger horisontale. Disse er meget godt synlige. Der hvor erosjonen har virket kunne en finne store blokker med til dels fine flater med skifer av god Alta kvalitet. (…) En del finkløyv kunne jeg finne, men jeg synes det var noe for lang avstand mellom dem (…).

bilde 8
Bilde 8: Det var for få slike finkløyvde skiferflater til at skiferdrift ble satt i produksjon i Stabbursdalen
(Foto: Trond Gabrielsen 2000)

Skiferforekomsten ble også undersøkt østover fra Leaktojohka og langsetter Stabburselva. Vasshaug fulgte skifersonen langs elva 2–3 km østover og senere videre oppover høgda. Etter hans syn var det ingen steder hvor han opplagt kunne anbefale skiferdrift satt i gang, men han utelukket ikke mulighetene for at en lokalt kunne finne brukbare benker. Skiferlagenes strøk i Stabbursdalen er stort sett øst-vest orienterte og lagene ligger for det meste horisontalt. Og i en avsluttende skiferundersøkelse i Finnmark fra NGU, skriver Per Ryghaug i 1979.

I likhet med bergmester A. Vasshaugs befaring i Stabbursdalen fra 1965, kunne en fastslå at meta-arkosen i området ikke har tilstrekkelige spalteegenskaper for utnyttelse som skiferprodukt. Glimmersjiktingen som gir bergarten kløv, er diffust og lite kontinuerlig utviklet.

Nordkapp/Kjelvik kommune
Også i Nordkapp kommune har det vært drevet skiferuttak ved minst seks ulike skiferbrudd. Deler av Nordkapp kommune har tidligere tilhørt Kjelvik herred. Grovt sett kan kommunen i dag deles inn i tre geografiske områder: Magerøya, Porsangerhalvøya og vestre del av Sværholthalvøya. Magerøyas geologi består blant annet av leirskifer og glimmerskifer. Porsangerhalvøya og Sværholthalvøya, på hver sin side av Porsangerfjorden, har fjell bygget opp av yngre lag kvartsskifer med glimmerskifer. I Nordkapp kommune har det ligget flere skiferbruddsteder, uten at alle disse stedene har vært nevneverdig kjent. Jeg vil i det følgende vise til disse lokalitetene, et felt som ligger på Porsangerhalvøya og ett på Sværholthalvøya.

(7) Porsangneset skiferbrudd
Porsangerhalvøya hadde gode skiferforekomster. Spørsmålet som kan stilles er om det ble tatt ut skiferheller fra disse skiferressursene? På Porsangneset ble geologien omtalt slik i 1906.

(…) det er ren, hvid kvarts i uhyre mægtige lag mellem tydelig og udmærket glimmerskifer. Lagene staar frem skarpe som knive, og kun vanskelig kan man gaa henover dem. De falder stærkt mod nord.

Der hvor skiferressursene lå slik oppe i dagen og beskrives som vanskelig å gå på, ble det drevet ut takskiferheller i tidligere tider. En kilde som forteller noe om dette, har vi fra Amund Helland sine Finnmarksbeskrivelser fra 1906. Han lokaliserer skiferfeltet på denne måten. «Ved Porsangernes og ind over mod Repvaag brydes en del skifer». Helland peker spesielt ut skiferbrudd ved Porsangneset og forteller om et helt skiferfelt som ligger langs Porsangerfjordens ytterste løp på vestsiden.

(8) Repvågkrysset skiferbrudd
Kilder fra etter den andre verdenskrigen kan også fortelle om skiferdrift i dette området. I Arbeidsdirektoratets analyse fra 1952, forfattet av Hans Luihn, beskrives det skiferforekomster ved Repvåg med en avmerking på kartet i nærheten av Repvågkrysset, men heller ikke der angis det noen nøyaktig beliggenhet. Hans Luihn oppgir heller ikke noe tidspunkt for når skiferuttaket skulle ha foregått, men beskriver at «prøvedrift» har vært «forsøkt av privatperson». Han oppgir ikke hvem denne personen var eller når han foretok denne prøvedriften. Skiferforekomstene ved Repvågkrysset ligger nord for Vedbotnelva i enden av Vedbotn. Også der skjærer Europaveien rett gjennom skiferbruddet. Mest sannsynlig har forekomsten i starten blitt brukt som lokalt uttak for stedegne hus og vært benyttet av lokale beboere i Repvåg. I Vedbotn brøt de sine takstein i mellomkrigstiden, samt at beboerne i Honningsvåg kom dit med båt og tok ut den skiferstein de trengte samtidig med at de kom for å sanke rekved. Ved at det er beskrevet prøvedrift, var nok vedkommende skiferdrivers intensjoner å drive et skiferbrudd for lokalt salg. Kvaliteten er beskrevet som «middels».

bilde 9
Bilde 9: Repvågkrysset skiferbrudd. (Foto: Trond Gabrielsen 2000)

(9) Reinelvbukta skiferbrudd
En som startet skiferuttak ved Repvågstranda i begynnelsen av 1950-årene, var Ivar Utsi. Han var opprinnelig fisker i Porsangerfjorden før krigen, men etter at han hadde arbeidet en tid som tømrer i gjenreisingstiden, begynte han som skiferdriver. Ivar Utsi bodde på Repvågstranda, som ligger 2,5 km fra krysset ved avkjøringen til Repvåg i retning Honningsvåg. Der, ikke langt fra sitt eget hus, drev han ut skiferstein skiftevis sammen med sin sønn, noen «strandgutter» og andre arbeidere, blant dem Bjørnar Olsen. Det første bruddstedet lå ved Reinelvbukta, ikke langt fra sjøen, så skifersteinene ble båret rett om bord i båten.

bilde 10
Bilde 10: Reinelvbukta skiferbrudd. (Foto: Trond Gabrielsen 2000)

(10) Repvågstranda skiferbrudd
Litt lenger sør på Repvågstranda ligger det andre skiferbruddstedet der Ivar Utsi drev ut skiferstein sammen med sine strandgutter. Stedet er godt synlig fra Europaveien.

bilde 11
Bilde 11: Repvågstranda skiferbrudd. (Foto: Trond Gabrielsen 2007)

(11) Nova skiferbrudd
Da Repvågstranda begynte å gå tom for skiferemner, flyttet Ivar Utsi virksomheten sin over til Nova og startet skiferuttak der. Nova skiferbrudd lå flere hundre meter fra sjøen, men fordi Kraftlaget hadde anlagt en vei som passerte over bruddstedet for å bygge Reinelvkaia, ble det lett å bringe steinen ned til sjøen og frakte den bort med båt. Skiferdriften ved Nova varte til ut i 1960-årene. Skifersteinen de produserte der var både firkantstein og lappskifer. Ingun Utsi forklarer kvaliteten slik.

Skiferen de tok ut var to størrelser, store og små, både lapp og firkant. Steinen var bra, grå farge og med mer liv enn Altaskiferen.

Skifersteinen de tok ut på Nova ble brukt i nærområdet i tillegg til at mye av den ble fraktet med båt til Honningsvåg.

bilde 12
Bilde 12: Nova skiferbrudd, Indre Mannskardvika. (Foto: Trond Gabrielsen 2000)

(12) Ytre Hårvika skiferuttak
Også på østsiden av Porsangerfjorden, rett overfor Store Tamsøy, ble det tatt ut takskifer før krigen. Stedet heter Hårvika og ligger på Sværholthalvøya. I henhold til lokale informanter i Børselv, skulle selve bruddstedet etter all sannsynlighet ha ligget i Ytre Hårvika på østsiden av Hårvikneset. Etter folketellingen i år 1900 kunne Amund Helland rapportere at det i Kjelvik herred, nåværende Nordkapp kommune, sin minste tellingskrets nr. 13 Sinkelvik – Haarviken og Lille Tamsøy, bodde 29 samer og 26 nordmenn. Så tidligere har det vært fastboende der, men før den andre verdenskrigen var stedet avfolket. Den eneste måten å komme dit på var med båt. På siste halvdel av 1930-tallet kom det tre beboere fra Brennelv til Ytre Hårvika og tok ut skiferstein. Disse var Albert Pedersen, Aimar Pedersen og Ragnvald Andersen. Hårvika var et værhardt og den gang ubebodd sted med vanskelig tilgjengelighet. I Hårvika lå Brennelvkarene i godt og vel tre uker midtsommers og drev ut skiferheller fra dagbrudd. Også disse karene brukte skifersaks til å skante steinen. Skiferen i Ytre Hårvika var gråaktig, og ganske hard, men ikke av den samme kvaliteten som skiferen i Alta. Den ferdigskantete skifersteinen fraktet de hele veien inn Porsangerfjorden med båt. Skifersteinen fra Ytre Hårvika ble brukt til tekking av 1½-etasjes bolighus i Brennelv.

bilde 13
Bilde 13: Det ble også produsert lappheller rundt Porsangerfjorden, her fra Repvågstranda
(Foto: Trond Gabrielsen 2007)

Hovedkildene for denne artikkelen er informanter jeg har snakket med for flere år siden. Dersom det er lesere av denne artikkelen som sitter inne med flere opplysninger om skiferuttak og skiferbruk i Porsanger, setter jeg stor pris på å høre fra dere;

Skriftlige kilder:

Muntlige informanter:

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008