Gammebesøk i sagalitteraturen

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 184, fredag 24. september 2010 s. 14-15.

Bygningskonstruksjonen «gamme» har tradisjonelt vært sett på som en samisk hustype, ettersom samene har videreført byggeskikken fram til i dag. Men ordet gamme er en eldre norrøn betegnelse og vært brukt i alle de eldste kulturene. I denne artikkelen redegjør jeg for navnets mulige opprinnelse og den tidligste bruken nevnt i den eldste og norrøne sagalitteraturen.

Navnet «gamme»
Ordet «gamme» kommer av norrønt gammi. Ordboksdefinisjonen varierer litt. Bokmålsordboka forklarer gamme som en «samisk hustype med flere lag never og et lag torv utenpå et treskjelett». Nynorskordboka definerer det som en «mindre hustype med vegger av jord eller torv, særleg brukt av samar». Ifølge Johan Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog (1867), forklarer han gammi som en «hytte opført af Jord eller Græstorv til Bolig for Finnerne (Lapperne)».1 (Johan Fritzner (1812–1893) var for øvrig sogneprest i Vadsø 1838–1845 og prost i Østfinmarken prosti 1841–1845.) I Norrøn ordbok forklares «gammi, gamme, finnhytte (av jord); om bustaden til ein dverg». Det siste henviser til den eldre Kong Didriks saga av Bern (Saga Ðiðriks konungs af Bern), der begrepet knyttes til omtalen av dvergen Alfrik som hadde sin bolig i en gamme.2 Denne forestillingen er hentet fra nordisk folklore. I Konrad Nielsens Lappiske ordbok (1934/1962) forklarer han ordet gamme som en «hytte som ikke brukes til beboelse (f. eks. postmannsgamme)». Derimot beskriver han ordet goatte ut fra tre tolkninger; 1) «telt (hvor to par teltstenger er krumme oventil og der forbundet med en tverrstang)», 2) «gamme» og 3) «hulning eller rom av forskjellig slag».3 Forklaringen her samsvarer med nyere Samisk-Norsk-Samisk ordbok (2003) der goahti forklares som «telt» og det norske gamme som «darfegoahti (torvgamme), lavdnjegoahti».4

Ordet «gamme» har tradisjonelt blitt betraktet som et samisk ord, men har trolig en eldre opprinnelse. På nordsamisk heter det goahti, men likeverdige tilknytninger har vi på sørsamisk gåetie, enaresamisk kuáti og skoltesamisk kue´tt. En antar at ordet er et fortidig finskugrisk ord med slektskap til det finske kota og ungarske ház (hus). Nåværende syn er at ordet goahti er lånt inn i det proto-finskugriske språket fra en indoeuropeisk kilde, blant annet det persiske kad (hus). Imidlertid kan det være et såkalt «vandreord», som har spredt seg over forskjellige språkfamilier i ulike spredningsretninger.5 Mens ordet gamme har røtter i forhistorisk tid og vært knyttet til en karakteristisk nordskandinavisk hustype, kan vi tilsvarende knytte goahti til en forhistorisk samisk bygningskultur.

«Også nordmannshusene var gammer»
Gammer var bortimot enerådende som byggverk i Finnmark fram til 1500-tallet. En av den som tidlig omtalte boligforholdene her, var erkebiskop Erik Walkendorf i Nidaros. Omkring 1520 sendte han en beskrivelse til pave Leo X, etter sin sommerreise til Finnmark mellom 1511–1512 eller 1517–1519.6 «Og de folk, som bor der, veksler og skifter bosteder etter mengden eller mangelen av tatt fisk, idet de bor snart hist, snart her»7, hevder han, og legger til:

Regnfallet ytrer seg der heftigere enn i andre deler av Norden og er hardere for innbyggerne, slik at de tvinges til å lukke seg inne i hus eller snarere underjordiske huler, hvor de får lys ovenfra gjennom et eneste vindu.8

Etter den tiden begynte så smått tømmer- og trelastinnførselen med båter sørfra eller trukket med reinsdyr inn fra Russland og Finland, for å bygge kirker og forsamlingshus, handels- og pakkhus, bolig- og gårdshus samt forsvarsanlegg og kongshus. Av Truid Ulfstands og Claus Billes recess av 20. august 1539, kalt «Bergenseksemplaret», heter det i punkt 24.

Løse karer, som kaller seg «båtsmenn», skal ikke tillates å utføre andre slags varer enn bord og tømmer. Ingen sjøfarende mann må ta om bord last fra slike båtsmenn uten at kongens ombudsmann har samtykket.9

Ettersom det i denne recessen også nevnes forhold nordafor og særskilt om skatteforhold i Finnmark i punkt 18, så var det tydelig at denne materialtransporten med båter nordover også gjaldt til Finnmark, eller kanskje spesielt dit. Men altså, fram til da hadde både samer og nordmenn bodd i ulike type gammer.

Cornelius Tacitus «Germania»
Beskrivelser av gammer i litteraturen, går lengre tilbake i tid. En av oldtidens største historikere, Cornelius Tacitus (o.56–o.119) skrev verket Germania i år 98, der han blant annet omtaler samenes («fenni») boplasser slik.

Finnene (…) har verken våpen, hester eller boliger; (…) Spedbarnas eneste tilflukt mot ville dyr og uvær er en slags skjul av flettede vidjer, som de blir puttet inn under. Hit vender de unge tilbake etter jakten, og her er de gamles tilholdssted.10

Beskrivelsen passer godt til gammer som en skjelettkonstruksjon av tre eller greiner. Likevel var det først under den norrøne sagalitteraturen fra 1100-tallet, at ordet «gamme» framkom.

bilde 1
Bilde 1: Samiske gammer illustrert av C. Wendt.11

Harald Hårfagre i gammen
Snorre Sturlason omtaler dette i Harald Hårfagres saga. En vinter etter at Harald Hårfagre var blitt enekonge over hele Norge, var han på veitsle over Opplandene og lot sette i stand et julegjestebud for seg på Tofte ved Dovre. Julaften kom Svåse og spurte etter kongen mens han satt til bords. Da Svåse ble avvist, ba han budbringeren gå inn til kongen på nytt og fortelle kongen at

han var den finnen [samen] som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre sida av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.12

Da han kom dit, traff han Svåses datter Snefrid. De ble gift og fikk seinere fire sønner innen hun døde. Fra et bruddstykke av en gammel norsk kongesaga, trolig fra 1300-tallet og oversatt av P.A. Munch, omtales også Svåse sitt julebesøk hos kongen. Men denne beskriver at Svåse ga kong Harald et beverskinn («biorscinn») med beskjeden om at han

var den finnen som han [kongen] hadde gitt lov til å sette sin gamme («gamma») på den andre siden av bakken på Tofte, hvor kongen da var.13

Erik Blodøks på gammebesøk
I Harald Hårfagres saga forteller Snorre om Eirik Blodøks som også fant sin kvinne i en gamme, etter å ha vunnet et stort slag i Bjarmeland (landet rundt Hvitsjøen).

Da han kom tilbake til Finnmark, fant mennene hans en kvinne i en gamme. Hun var noe av det vakreste de noen gang hadde sett. Hun kalte seg Gunhild (…).14

Samme fortelling er fortalt i flere andre sagaer. I Den lengste soga om Olav Tryggvason, sies det slik da samene komme tilbake til gammen etter en jakt.

Litt seinare kom finnane heim. Dei spurde straks kva det var som var kome dit. Ho sa at det ikkje hadde kome noko. Det syntest finnane var underleg, for dei hadde rekt spora heil til gammen og ikkje funne noko.15

Den siste setningen her lyder i en samling av norske kongesagaer, , slik: «Finnum þotte þat undarligt þuiat þeir hòfdu rakit sporin alt at gammanum ok fundu ekki».16 Både gamma og gammanum er her gammelnorske ord, men omtaler samenes bolig.

Eivind Skaldespiller år 970
A. W. Brøgger skriver i sin oversikt over Nord-Norges bosetningshistorie (1931) at Øyvind Finnsson Skaldespiller (o.920–o.990) «snakker om finnene som binder geitebukkene i gammen».17 Dette er hentet ifra vers 12 av lausavísur som skalden skrev omkring år 970. Der viser han i en strofe til snøen som falt midt på sommeren og forteller allegorisk; «som finnene har bunnet inn den bjørkeknoppspisende hinden (geit, hjort, rein) har vi bunnet inn geita» (Snýr á Svalnis varu, svá hafum inn sem Finnar birkihind of bundit brums, at miðju sumri).18 At samene tok dyrene inn, tolker Brøgger som inn i gammen, men dette står ikke eksplisitt. Samene det her er snakk om, må imidlertid ha vært sjøsamer eller «bufinner» og ikke nomadesamer, ettersom det kun var de bofaste samene som holdt husdyr.19

Sigurd Slembe i gammen 1138–1139
Sigurd Slembe, som påsto han var sønn av kong Magnus Barfot, prøvde å vinne tronestriden i Norge etter Sigurd Jorsalfares død 1130. I borgerkrigstida som da oppsto, ble han først tatt til fange, men klarte å rømme. I slaget ved Holmengrå utenfor Svinesund i år 1139, ble han igjen tatt til fange, og deretter pint i hjel ved hudfletting den 12. november. Året før dette hadde han overvintret på Hinnøya ved Tjeldsund i Hålogaland. Snorre forteller at Sigurd hadde bodde hos samene der, mens han lot de bygde to skuter. Der holdt de gjestebud for ham og serverte øl.20 Disse gode dagene mintes Sigurd Slembe i et kvad før han døde.

Godt var det i gammen| da glade vi drakk,| og kongssønnen glad| fikk gå mellom benker.

Det skortet ikke gammen| ved gammensdrikken.| Menn gledet hverandre| som hvor som ellers.21

Selv kongsemner trivdes godt blant samer i gammen, like godt der som alle andre steder.

bilde 2
Bilde 2: Samer fotografert utenfor sin gamme av Axel Lindahl 1880–1890.22

Sagaen om dronning Huld den rike
I Sagan af Huld drottningu hinni ríku omtales blant annet Frosta Finnekonge («Finnakóngur») med referanser både til Finnmark, Finland og Bjarmeland.23 Frosta Finnekonge var ifølge denne fornaldersagaen den som styrte riket Finnmark («Finnmerkur»). Og sammen med broren Snæúlfur, skal Frosta Finnekonge har redet for flere herreder i forskjellige land i Norden («Norðurlönd»). I kapittel 36 planla Frosta Finnekonge å fare i strid, men Ulf fikk ikke være med. Frosta Finnekongs sier da dette:

Du Ulfur skal ikke være med i denne striden, jeg vil ikke ha deg fremme i noen farer. Du skal fare tilbake og bli oppfostret i gammen min («gamma minn») og ligge der under saueskinnet mitt.24

Selv om sagaen har en høy grad av fantasikarakter over seg og føyer seg inn i sjangeren sagn og huldreeventyr, fester de geografiske beskrivelsene seg inn i den realistiske sagatradisjonen og bostedet for en konge legges til en gamme.

Tåtten om Bodvar
Soga om Rolv Krake er en islandsk fornaldersaga om helter som levde før Island ble bygd. Den er trolig satt sammen omkring år 1200 og fått navn etter den store sagnkongen Rolv Krake. Fra kongsgården sin på Sjælland gjorde han mange hærferder til andre land. Han er også nevnt i gamle angelsaksiske dikt og i det danske heltekvedet Bjarkemål fra tiden omkring 900, som Tormod Kolbrunarskald framførte før slaget på Stiklestad. En av de korte fortellingene her er Tåtten om Bodvar.25 Den innledes med kongsmenn til kong Ring av Oppdalene som tas av storm og rekte nord til Finnmark og Vardø («Vargøy») der de traff den vakre Kvit, datter av finnekongen. Hun ble gift med kong Ring. Ett av kongens barnebarn var Bodvar, som under en ferd til Danmark en mørk og regntung natt støtte på en gamme.

Best som det var, støtte hesten med foten sin borti en jordhaug. Bodvar stiger av, leter seg fram og skjønner at det må være et hus, og han finner ut at der er en dør. Han kakker på døra. En mann kommer ut. Bodvar spør om han kan få hus der for natta.26

Her tok Bodvar inn i et jordhus, altså en gamme, i Danmark på vei til kong Rolv Krake.

Orvar-Odds saga
Orvar-Odds saga inngår i Ramsta-sagaene om slekten Ramsta utenfor Namdalskysten. En gang seilte Odd med to skip nordover til Bjarmeland og elven Dvina ved Hvitsjøen. På det andre skipet var Gudmund og Sigurd. Sagaen forteller slik.

Nå fikk de med én gang god bør, og de seilte videre i ett til de var nordenfor Finnmark, men da minket vinden, og derfor la de seg til i en havn hvor de holdt til om natten. Oppe på land var det en mengde gammer. Neste morgen går mennene på Gudmunds skip på land, der de farer inn i hver eneste gamme og raner samekvinnene. De finner dette ille og skriker mye.27

Mens Gudmund hadde mye moro av å plage samekonene, nektet Odd sine menn å gå i land. Etter hærferden i Bjarmeland, kom de til samme havn i Finnmark som de hadde drevet vekk fra tidligere. Sagaen beskriver gjensynet slik.

Alle gammene oppe på land var ødelagt. Så snart de fikk bør, seilte de videre og kom til Ramsta da det var senvinters.28

Sagaene beskriver også samer som ble rammet av enkeltpersoners vold. I den norrøne teksten her, skrives gamme «gamma» med flertallsformen «gammana».29 Selv om gammebegrepet er forhistorisk, er den i sagalitteraturen særlig knyttet til den samiske boformen.

Fotnoter

  1. http://www.dokpro.uio.no/perl (04.12.2008)
  2. Norrøn ordbok, Det Norske Samlaget, Oslo 1997:137; Johan Fritzner, Lappernes hedenskab og trolddomskunst, Historisk Tidsskrift 1R 4.bd. 1877:187; Saga Ðiðriks konungs af Bern, C. R. Unger, Kristiania 1835:21.
  3. Konrad Nielsen, Lappisk ordbok, bd. II, Oslo, 1962:40-41, 152-153.
  4. Samsik-Norsk-Samisk ordbok, Davvi Girji, Karasjok 2003:34, 99.
  5. The Saami. A Cultural Encyclopaedia, Suomalaisen Kirjallisuuden Seuran toimituksia 925, Vammala 2005:133.
  6. Gustav Storm, Forord, Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog XII 1900–1901, Kristiania 1902:3.
  7. Erik Walkendorf, En kort og summarisk Beskrivelse over Nidaros Diocense og særligt over den Del af denne, som kaldes Finmarken, det yderste Landskab i Kristenheden mod Nord, Samlingsbindet no. 9, avdelingen Principi, Bl. 329-32, Vatikanets Arkiv, Roma, 6 s., trykt i Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog XII, o. 1520/1902:7.
  8. Erik Walkendorf o.1520/1902:9.
  9. Norsk Lokalhistorisk Institutt, Lover og forordninger 1537–1605, Oslo 1988:23. Sml. også Paus III s. 291-298; Krag & Stephanius II s. 327-331.
  10. Trygve Width, Cornelius Tacitus: Agricola og Germania, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Oslo 1968:94-95.
  11. Egen samling Trond Gabrielsen.
  12. [Snorre Sturlason], Snorre Sturlasons kongesagaer «Stormutgaven», Oslo 1899/2005:62.
  13. Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie, 2. Bind, Christiania 1834:276-277.
  14. Snorre Sturluson, Norges kongesagaer, del I, Oslo 1997:77-78.
  15. Den lengste soga om Olav Tryggvason, band 1, omsett av Kåre Floknes, Dreyer Forlag Stavanger, 2002:17.
  16. Flateyjarbok. En Samling af Norske Konge-Sagaer, 1.bind, Christiania 1860:43.
  17. A.W. Brøgger, Nord-Norges bosetningshistorie. En oversikt, Inst. for sammenlignende kulturforskning serie CII-4, Oslo 1931:50.
  18. http://www.skaldic.arts.usyd.edu.au/db.php?table=poems&id=188.
  19. Magnus Olsen, Skaldevers om nøds-år nordenfjelds, Studia Septentrionalia bd.2, Oslo 1945:177.
  20. Snorre 1997:251.
  21. Snorre 1899/2005:594.
  22. Fotograf Axel Lindahl, Tromsø, 1880-1890, Norsk Folkemuseum, tilvekstnr. NF.WL 02725.
  23. Sagan af Huld Drottningu hinni ríku, ved Skúli Thoroddsen, Reykjavík 1909; Mervi Koskela Vasaru, Middelalderforum 1-2/2003:69.
  24. Sagan af Huld Drottningu hinni ríku, 1909:57.
  25. Tåtten om Bodvar, Soga om Rolv Krake, Norrøne bokverk nr.39, Oslo 1962:63-93.
  26. Soga om Rolv Krake 1962:84.
  27. Ramsta-sagaene, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Oslo 2002:114.
  28. Ramsta-sagaene 2002:123.
  29. C.C. Rafn, Fornalder Sögur Nordrlana eptir Gömlum Handritum, bd.2, Kaupmannahöfn 1829:174, 511.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008