Myggen – en historisk landeplage

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 145, lørdag 31. juli 2010 s. 14-15.

Ifølge Carl von Linné skapte Gud myggen, fortrinnsvis i de nordlige områdene, for at disse landskapene ikke skulle konkurrere med paradiset. Og det virket. Da landmåleren Stefania forlot Finnmark i 1896 ville han gjerne fortsette med landmåling, men «til Kautokeino vil jeg bare ikke, for ikke vil jeg leve et slikt dyreliv og la meg ete opp levende av myggen en gang til – nei ikke for noen slags betaling». Myggen som landeplage har blitt beskrevet av folk som av ulike grunner har kommet til Finnmark. Her er et lite innblikk i deres erfaringer.

«Glade minner»
Da Hilmar Borchgrevink utga sin bok i 1897, kalte han den for Glade Minder fra Landmaalerlivet. Sju somres landmålererfaring nordpå ga han nok ikke bare glade minner, for «her finnes også plager. Myggen, myggen!». Han fikk tidlig livfulle skildringer av denne landeplagen.

«Ho æ så tætt», sa Johannes Strand, «at’n kan skriv merke, som blir stående i svermen, og æ det vind, så må’n holde kjeften mot vinden, for bare en snur seg fra vinden, så får’n kjeften full».1

Hilmar hadde selv aldri hatt en tilnærmelsesvis forestilling om hva myggen var for et slags fenomen av en landeplage, før han gjorde sine dyrekjøpte erfaringer.

Jeg – der av naturen er ytterst saktmodig og fredsommelig – etter kun noen få timers bekjentskap med dem ble oppirret til sant raseri og nå lever på uavbrutt krigsfot.

Stakkars Hilmar. Selv om natten fikk han ikke fred for dette vesenet.

– og nattens søvn gang på gang avbrytes av mareritt av ugjennomsiktige myggsvermer hvorav hvert enkelt medlem ses borende sine lange, sugende giftsnabler i ens arme skinn.

For at Hilmar skal klare seg utenfor teltet, tar han først et lommetørkle på hodet. Utenpå det en mygghette og til slutt en hatt. På hendene har han hansker. Da var det ingen andre angrepspunkter enn ansiktet. Men så kom kvelden, og den er verst. Myggen er så tett at en kan ikke berge seg, hvis en skal stå stille. På hjemturene går de med 30 skritts avstand, akkurat så stor avstand at mygghalen fra den foran ikke når nestemann.

Men stanser man eller vender man bare hodet for å se seg tilbake, så blir det verre enn verst. Da overfaller de ansiktet slik, at det mange ganger føles som et slag av en sammenhengende, klam masse.

Mens landmålerne gjorde alt de kunne for å holde myggen på avstand, satt de to samiske hjelperne rolig, uten tilsynelatende å sjeneres det grann. Men da de dro over Beskades, sa den samiske føreren at han visste noe som var enda verre enn myggen.

Og dessverre – den gamle gubben hadde rett. Knotten er ikke alene verre, den er simpelthen til å bli gal av. Min assistent, gamle Lars Gaino sa også i går på sitt gebrokne norsk: «Gnotten er ikke alene blage, den er schtraf».

Midler mot mygg og knott
Da en av landmålerne tok av seg mygghatten, så det ut som han skulle ha kusma over hele hode og var så blodig i ansiktet at han så ytterst miserabel ut. Knotten hadde kommet inn i mygghatten. Men, bare han fikk karbolvann, skulle han nok bli bra igjen. Foruten sterk vind, fantes det også andre midler.

I boken Med kano i Finnmark og finsk Lappland (1936) beskriver Gunnar Brun de myggoljene han kjøpte i Kirkenes før han startet sin lille ekspedisjon. Den ene var «Carl Lumholz Mygol» og den andre «Bekolje». De viste seg seinere å være de beste han hadde, helt pålitelige til å holde myggen fra livet, vel og merke så lenge huden var innsmurt. I alminnelighet var fire til fem innsmøringer om dagen tilstrekkelig, bortsett fra når det var varmt og oljen rant av med svetten. Men det var ikke bare problemfritt. Bekoljen svei kraftig på huden når en svettet. Derfor anbefalte han den ikke, unntatt i kjølig vær og om natten. Dessuten fikk en jo et litt skittent utseende av å bruke den.2

bilde 1
Bilde 1: «Når myggen var som verst». Gunnar Brun med hunden på kanotur. (Foto: G. Brun 1936:41.)

Myggmiddel på Kolahalvøya
Da Jens Andreas Friis og Ludvig Kristensen Daa i 1867 reiste fra Øst-Finnmark over Kola til Nord-Karelen for å skildre land og folk, møtte de unektelig også mange mygg. I Friis sin bok, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen (1880), forklarer han navnet på fjellhøyden Reinfjellet (Poatsoaivve) slik: Hist og her var fjellet dekket med snøbreer. Fjellet ligger isolert til mellom Kola og Tulomelvens vassdrag. Navnet tyder på at det er et yndet oppholdssted for reinsdyrene, som under sommertiden i dette oppfylte skoglandet med milliarder av mygg ikke har andre steder å ty til for å bli kvitt dem.3 På sommeren søker reinflokkene til områder med snøfonner, ettersom mygg, knott og andre innsekter har problemer med å fly over snøen.

Også om bord i båtene samene brukte langs vannveiene og på innsjøen Imandra ovenfor Kandalaks, var de plaget av myggen. Men der benyttet de seg av et eget «myggmiddel».

Det var stille vær om kvelden, og for å få fred for myggen måtte jeg ikke bare bruke slør og hansker, men brukte også de innfødtes middel, nemlig å tenne bål på en stor, flat stein i selve båten og legge torv på ilden, slik at jeg satt innhyllet i røyk. Jeg så seinere ofte disse flate steinene i de båtene som samene brukte til daglig.4

Linjeleggernes landeplage
Da telegrafarbeiderne fullførte Finnmarkslinjen til Kistrand i 1870, kunne de starte arbeidet med å reise telegrafstolpene på fjellet først i juli, da myggen var på sitt verste. Slik beskriver F. Bugge denne landeplagen i Den norske Statstelegrafs Grundlæggelse og Vækst (1890).

Samtidig innfinner disse egnes landeplage, myggen, seg i uhyre mengder, man kan neppe gjøre seg noen forestilling om disse blodtørstige innsekters utallige svermer, der til tider formørker luften og kaster seg over alt levende. Menneskene søker en, ofte utilstrekkelige, beskyttelse under slør, for dyrene opptenner man ild (…). For de hjelpeløse hestene, som forspendte er aldeles forsvarsløse, har man måtte gjøre fullstendige kledninger for å beskytte dem under arbeidet. Det hender i de mest hjemsøkte områder, at mindre dyr, så som lam, blir drept av mygg.5

Han kunne jo trøste seg med at «i august måned forsvinner myggen og med den sommeren».

bilde 2
Bilde 2: «Hestene sov ikke og spiste ikke i den verste myggetiden, sto bare og hang med hodet i den sureste røyken». (Foto: NGO, A. Printz 1955:32.)

Samenes røykbål
Ørnulv Vorren har i artikkelen Steingjerdet på Ucca Vuorjasj (1953) omtalt hvordan samene hadde anlagt ildsteder for røykbål til vern mot innsektsplagen for reinsdyrene. På et samlingssted i Bolnedalen, nær gaissene midt mellom Lakselvdalen i Porsanger og Tverrelvdalen i Alta, hadde reindriftssamene anlagt en innhegning hvor de samlet simlene for melking. Nedenfor dette gjerdet, ligger en tørr, slett gressvoll. Spredt omkring på denne vollen fantes det en mengde ildsteder, hvor de har hatt røykbål for å verne dyrene mot innsektsplagen.6

bilde 3
Bilde 3: «Kartskisse over gjerdet i Bolnevuobme» markert med ildsteder. (Kilde: Studia Septentrionalia V, 1953:158.)

Finnmarksmyggen
Det var ikke bare på vidda myggen var plagsom. Da Hans Reusch utga sin bok om Folk og natur i Finmarken (1895), beskrev han myggplagen i Porsanger slik.

Så snart vi søkte til lands for å koke på en lun plass, fikk vi føle, at solen brente stikkende, og samtidig begynte musikken av myggene, som tok vårt blod og ga oss gift i stede.7

Etter «studenterferden» i 1902, utga Jon Sørensen sine Reiseindtryk fra Nordland og Finmarken (1903). Her beskriver han sitt møte med Finnmarksmyggen på denne måten.

Myriader av Finnmarks-mygg hadde fastet i sommer for virkelig å sette pris på alt det edle akademiske blod. Den var likevel ikke på høyde med sitt rykte, eller den fant blodet for fordervet av champagne og nikotin, eller den hadde fastet seg for slapp.8

Han fikk riktignok håndflaten oversmurt med blod når han strøk seg nedover nakken, så det var kanskje champagnen som dempet for plagen.

Hunnmyggen stikker
– Det er virkelig et åpent spørsmål, hevder Hans Reusch i sin bok, om de stikkende myggene lar seg telle med milliarder. Og så å tenke seg, at det blant myggene kun er fruene og frøknene som suger vårt blod, sannelig, de utgjør ingen «bedre halvdel», mente han.

Mygg (Nematocera) er et insekt av tovingene. I Norge er det 29 familiegrupper av mygg med over 2000 arter.9 Foruten stikkmygg, finnes arter som fjærmygg, svevemygg, U-mygg, målermygg, knott, glansmygg, gallmygg, urmygg, hårmygg, soppmygg, sørgemygg, gjødselsmygg, vintermygg m.m. Men det er bare noen få arter som stikker eller biter. Mens hannen er fredelig og oppsøker blomster for å spise nektar og pollen, er det hunnen som stikker for å suge blod. Dette gir proteiner som hunnmyggen trenger for å utvikle mange egg. Hunnmyggen søker sitt offer ved å søke etter karbondioksid i utåndingsluften.

Samenes myggmidler
Axel Printz var en annen landmåler som utga sine erfaringer. I boken Landmålerliv i midnattssol (1955) omtaler han sommervarmen som driver fram Finnmarkens forbannelse – myggen – i uante mengder. «Fastes čuoika», den heslige myggen, sier samene om disse motbydelige blodsugerne, som ligger som en mare over vidda, ifølge Printz og legger til.

Samene er gjennom generasjoner blitt immune mot myggegiften, og synes ikke å lide nevneverdig av den.10

Nå kan jo dette imøtegås. De brukte bare av naturens egne myggmidler. For eksempel brukte østsamene i Øvre Pasvik soppen bjørkekjuke eller knusk.11 Den tørket de, la oppå et ikkebrennbart fat eller i en metallboks ved siden av soveplassene i gammen og tente på. Den ulmende røyken ga god beskyttelse mot myggen. Ute samlet de en håndfull Finnmarkspors og gnei de tykke bladene mot huden. Eller de utvant neverolje av den hvite barken på bjørka. Ved å holde barken over åpen flamme eller legge små spon av bjørkenever i en blikkboks og varme opp, piplet neveroljen fram. Blandet denne med litt vaselin eller annen krem, så fikk de en smidig myggbeskyttende krem til å smøre på kroppen. Tjære av einer ble også brukt på samme måten, eller en kunne lage konsentrert avkok av einebær til å ha i en skål i sameteltet eller smøre på huden. For at myggen ikke skulle kjenne ånden, tok en bare litt Sibir-gressløk, som vokser vilt mange steder i Finnmark, som en gikk og tygde på. I tillegg ga nok den samiske klesdrakten bedre beskyttelse mot mygg og knott enn de tilreisendes tynne dunlerretsutstyr og matte silkeslør.

Fotnoter

  1. Hilmar Borchgrevink, Glade Minder fra Landmaalerlivet, Kristiania 1897:113.
  2. Gunnar Brun, Med kano i Finnmark og finsk Lappland, 1936:11.
  3. J. A. Friis, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen. Skildringer af Land og Folk, Christiania 1880:232-233.
  4. J. A. Friis 1880:236.
  5. F. Bugge, Den norske Statstelegrafs Grundlæggelse og Vækst, Christiania 1890.
  6. Ørnulv Vorren, Steingjerdet på Ucca Vuorjasj, Liber saecularis in honorem J. Qvigstad II editus, pars II, Studia Septentrionalia V, Oslo 1953:160.
  7. Hans Reusch, Folk og natur i Finmarken, Kristiania 1895:27-28.
  8. Jon Sørensen, Nordland og Finmarken. Reiseindtryk, 1903:78.
  9. http://no.wikipedia.org/wiki/Mygg (31.10.2008).
  10. Axel Printz, Landmålerliv i midnattssol, Oslo 1955:47.
  11. http://naturtips.no/mygg.htm (31.10.2008).

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008