Gand-trolldom i samisk tro

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 128, torsdag 8. juli 2010 s. 15.

Gjennom historisk tid har samene vært kjent og beryktet for å ha vært drevne i tre former for trolldomskunst; spådom, trommespill og gand. Her vil jeg ta for meg den tredje av disse trolldomstypene. Gand er en slags prosjektiltrolldom og forbundet med samisk kyndighet i svart og hvit magi. Men, hvordan har man forestilt seg den samiske ganden så ut og hvilke virkninger den skal ha hatt?

Filologisk betraktet betyr ordet gand en pinne og kommer av norrøn gandr, kjepp eller stav som trollfolk brukte til trollskap.1 Johan Fritzner påviste i avhandlingen Lappernes Hedenskab og Trolldomskunst (1877) at ordet gand ikke er samisk, men av germansk opphav.2 I Norske Maalsamlingar fraa 1740-aari, definerer den tidligere Porsanger-misjonæren og Alta-presten Knud Leem (1697–1774) ordet «gand» som noe som menes å være utskutt av trollfolk til å skade mennesker og kveg med. Ellers tillegges det også noe en vil beskrive av slemhet.3 Først om den tidligste bruken av ordet i den norrøne litteraturen.

Gand i norrøn litteratur
I diktet Voluspå, den eldre Edda fra 900–1000-tallet, er gand stilt sammen med seid (offertrolldom) i strofe 22, «vekte hun gander, seidet hun alt hun kunne».4 I Fostbrødrenes saga, under Olav den helliges tid, bar Tordis på Langanes seg ille en gang i drømme. Da hun våknet med stønning og åndenød, forklarte hun sønnen dette slik: «Vidt har jeg rent på gander i natt, og nå har jeg fått vite ting som jeg ikke visste før».5 Her har drømmetankene hennes tatt form av gand.6 I Bergens kopibok er det overlevert to dokumenter fra 1325, der Ragnhild Tregagås bekjenner å ha sendt ut gondols ondu, tolket som ulvepust eller ulveånde, for å ha skadet sin tidligere elsker.7 Her sier hun: «Jeg slenger fra meg Ganduls Ånder; en skal bite deg i ryggen, en annen bite deg i brystet, den tredje påføre deg hat og misunnelse».8 Nils Lid har tolket dette som gandreid, der trollkyndige rir på ulver.9 Fornaldersagaen Torsteins saga skildrer også gandreid fra første halvdel av 1000-tallet, men da som overnaturlig ridning på krokstav, stav med krok i enden.10

Samisk gand i eldre historie
Da Adam av Bremen fullførte sitt verk om De hamburgske erkebiskopers historie og Norden beskrivelse omkring 1075, viste han til omtalen av samene som så sterke i trollkunster eller galdrer, at de forkynner å vite hva hver enkelt mann tar seg til på hele jorda.11 I Historia Norvegia (o.1150) beskriver den ukjente forfatteren at samene synes mest utrolige med den ulidelige vantroen deres og all den djevelske overtroen de bruker i trolldomskunst. Blant annet forkynner de for mange gjennom «den ureine ånd som de kaller gand»,12 eller som det heter i den latinske originalavfatningen Gustav Storm utga (1880); quoniam per immundum spiritum, quem gandum vocitant.13 Forfatteren antas å ha vært en munk, derfor kan dette forklare hvorfor ånden synes urein. I historieverket fortelles det også om hvordan samene kunne bli overfalt av fiendegand.14 Slike trolldomskunster med gandmagi (ty. Zauberei), er også beskrevet av blant andre Jacob Ziegler i Schondia (1532).15

I Olaus Magnus sitt store verk Historia om de nordiska folken (1555), kommer han inn på samenes gand. Om noen vil innhente opplysninger om hvordan noen venner eller fiender har det opptil 500 eller til og med 1000 mil borte, henvender de seg til en trolldomskyndig same. Mot en gave av linneklær eller bue, påtar han seg oppgaven.16

bilde 1
Bilde 1: En noaide slår på runebommen og faller i transe (Kilde: Skisse av presten Samuel Rheen, 1671).17

Samisk gand i nyere historie
Det hadde blitt skrevet om samisk gand i et halvt tusen år, da presten Peder Claussøn Friis (1545–1614) kom inn på dette i sin Norrigis Bescrifuelse, som han ferdigstilte i 1613. Det er tydelig at han var inspirert av biskop Olaus Magnus forfatterskap. Når det gjelder seinere henvisninger om samenes gand, blir oftest Peder Claussøn Friis sitert, og ikke de andre manusforfatterne. Dette kan skyldes at hans beskrivelser ble lettere tilgjengelige og at han var tydelig på samenes gand.

De finner som bor ved fjordene, kalles sjøfinner, men de som vanker på det store fjellet, kalles lappefinner eller fjellfinner, og begge parter kalles også gandfinner for den trolldom de bruker, den de kaller gand.18

Gandfluer og gandhit
Peder Claussøn Friis er kanskje mest sitert for sin beskrivelse av hvordan en gand fysisk så ut. Han forteller om en mann som levde på Helgeland («Helieland») i siste halvedel av 1500-tallet. En gang han var på bjørnejakt på fjellet, fant han under en heller et stort grovt bilde som var en samisk gud. Der hos ham, sto «Finnens Ganneske, oc der hand oplod samme Eske, da krøb den fuld aff blaa Fluer, hvilcke vare Finnens Gann oc Troldom, som hand dagligen udsende».19 Gandene var blå gandfluer som ble holdt samlet i en gandeske. Samenes gand kunne også gå i arv, slik at en slekt kunne bli sterkere i denne trolldomskunsten enn andre. Alle samebarna måtte lære seg gandkunsten, for ellers kunne de selv bli fortrollet av andre. Hver dag måtte samen sende ut en gand av sin gandeske eller gandhit, en skinnpose gandfluene også kunne oppbevares i.

bilde 2
Bilde 2: Tegning av en gandflue (Skisse av presten Johan Randulf 1723).20

Belsebub og andre kryp
I Nordlands Trompet, som Petter Dass fullførte i 1696, kaller han samenes gandfluer for giftige Belsebubfluer.21

Sin Ganne-Kunst bruger hand og som en Mand, Og sender hvor hen hannem lyster om Land, Forgiftig Beelsebubs Fluer.22

En kjøpmann som var på besøk hos Johannes Schefferus i 1671, synes det rareste han så hos ham var en gand av lærgul farge, lodden og «stor som en såpeball».23 Fra en trolldomssak i Finnmark 1680, går det fram at ganden var på størrelse av en mus og hadde hode i begge ender.24 Året etter uttalte J.F. Regnard seg om samenes gand som «ei lita kule, omtrent på størrelse med et dueegg», som de sender til alle verdens trakter for å bringe ulykke, smerte, sykdom og sågar død.25 Ganden har også vært beskrevet som «gandkule», «finnkule», «gandegg», «lopper», «åmer», «gandstein» og «gandnål».26 Eric Johan Jessen-S. omtaler i sin Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion (1767), ganden som «gandfugl» og Wuoko- eller Wæros Lodde («kunstfugl»). Den ristet noen giftige ting fra sine vinger som kunne ha vært «lus», men som kalles gandfluer.27 I samme bokutgave karakteriserer også Knud Leem gandfluen som en «skikkelse av en liten flyndre».28

Samenes bruk av gand
Niels Krog forfattet en Relasjon på Vadsø den 8. desember 1691, om forhøret av den 100-årige samen Anders Poulsen og hans bekjennelser om runebommens bruk og benyttelse. Der innrømte samen at han kunne skyte ut gand, men bare i alvorlige saker som når noen hadde forgjort andres død eller annet vondt. Han spilte da på runebommen, slik at det onde kom ut av det menneske det var satt i og vek tilbake til den som først hadde utsendt det.29 En gammel samekvinne og Anders Poulsen, som var blitt uenige, utførte kunsten mot hverandre. Selv om hun var sterkere enn ham i kunsten, fikk han henne forgjort slik at hun tørket inn og døde, ettersom hans gand kunne rekke lengre enn hennes.30

bilde 3
Bilde 3: Bue av reinsdyrhorn med kolv og pil til å skyte ut gand med (Skisse av presten Johan Randulf 1723).31

I det såkalte «Nærømanuskriptet» som magister Johan Randulf forfattet i 1723, Relation om Finnernes Afguderie i Finmarken og Nordlandene tilligemed Runebommens Explication, har han illustrert en gandflue med følgeskriften «som lappen vet å besverge djevelens tro, å utsende til å skade mennesker eller kreatur med».32 Presten hadde også tegnet en bue av reinsdyrhorn med kolv og pil som samene brukte til å skyte ut ganden med.33 Kolven brukte samene bare når de ville lemleste noen enten på armer eller ben, men ville de gi noen et åpent sår med en stedsvarende pine mellom hud og kjøtt, da skjøt de ut den spisse pilen. Av erklæringen som prost Johan Falch i Vestfinnmark sendte biskop Erik Pontoppidan i 1742, etter å ha lest Nærømanuskriptet, melder han

om Finnerne baade i Nordland og Findmarken, at de har fanget deres Noide gadser eller smaa Djævle, hvilke dog have efter deres egen Bekjendelse været deres Spiritus familiares (...).34

Noaide-gadzer, eller noaideånder, betraktet samene som sine familieånder. Det vil si forestillinger om avdøde noaiders sjeler som søkte familiære arvtakere for å videreføre deres sjamanske kunster.35

I en Beretning om Finnernes saakaldte Gan, skrevet av sogneprest Hans Lønborg under kong Frederik 4´s tid 1699–1730, forklarer han hvordan denne «forbannede trolldoms arv forholder seg etter finnlappens død».36 Da mottar den eldste sønnen gandesken med ganden som et fornemt arvelodd etter faren, en førstefødsels rettighet.

Kildeskriftet Om Lappernes Væsen i Levemaade og Afguds-Dyrkelse i Nordlandene fra forrige Tiider, av ukjent forfatter etter 1752, beskrives hvordan samene kunne sende ut gand for å stride for seg, selv mot andre noaider. På denne måten kunne en noaide bli fast lønnet av en gruppe samer og få sin «årlige noaidelønn», om han var god til å stå seg imot andre noaiders gand.37

Fra et manuskript Om de norske Finner eller Lapper, som er forfattet av en som hadde vært misjonær blant Helgelands samer etter Thomas von Westens død 1727, anslår han at knappe 2 av 100 fortellinger om samenes trolldom er sanne. Men, at ett par prosent av fortellingene var sanne, det kunne han gå med på. Han skriver at «de gamle lapper har vel heller ikke funnet seg ille ved at den gemene mann trodde at de kunne fortrylle deres kreatur, sette gand i folk og fe».38

Gand fremdeles levende
I 2002 stjal frekke tyver vinterveden til Mikkel Aslak Nilsen Bongo i Kautokeino. Men tyvene fikk ikke fred, fordi Bongo hadde venner som kunne gande. I Finnmark Dagblad fortalte Bongo at de som hadde stjålet vedlasset hans ikke ville få fred. To dager seinere tok Bongo på nytt kontakt med avisen. Da var veden tilbake, stablet på plass der den hadde ligget før den ble tatt.39 Ganden er fremdeles en levende forestilling.

Fotnoter

  1. Norrøn ordbok, Samlaget 1997:137; Bokmålsordboka, Universitetsforlaget 1986:187.
  2. Johan Fritzner, Lappernes Hedenskab og Trolldomskunst sammenholdt med andre Folks, især Nordmennenes Tro og Overtro, Historisk Tidsskrift 1R 4.bd. 1877:168.
  3. Professor Knud Leems Norske Maalsamlingar fraa 1740-aari, Kjeldeskriftfondet, Kristiania 1923:59.
  4. Olav Bø, Gand, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (KLNM), 5.bd. 1981:184. Gro Steinsland/Preben Meulengracht Sørensen, Voluspå, Oslo 1999:16 oversetter «hun styrket gander; seid kunne hun, seidet lekent».
  5. Fostbrødrenes saga, Norrøn saga bd.2, Oslo 1994:240.
  6. KLNM 5.bd. 1981:184.
  7. Anne Holtsmark, Kjærlighetsmagi, KLNM 8.bd. 1981:446.
  8. To Breve af Biskop Audfind, betræffende en Hexeproces i Bergen, Aar 1325, Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie, 5.bd. Christiania, 1838:481; RN IV nr. 325 og nr. 399; DN IX nr. 93 og nr. 94.
  9. Nils Lid, Um finnskot og alvskot. Eit umråde av norsk sjukdomsmagi, Maal og minne. Norske studier, Bymaalslaget, Kristiania, 1921:37ff.
  10. Þorsteins saga bæjarmagns, kap.2, KLNM 5.bd. 1981:184; jfr. KLNM 20.bd. 1982:401.
  11. Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, ums. av Halvdan Koht, Gamalnorske bokverk nr.19, 1921:82; Carsten L. Henrichsen, Adam af Bremen; De hamburgske ærkebispers historie og Nordens beskrivelse, København 1968:281.
  12. H. Koht 1921:16-17.
  13. Gustav Storm, Monumenta Historica Norvegiæ, Latinske Lildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen, Kristiania, 1880:85.
  14. H. Koht 1921:17-18;
  15. Jacob Ziegler, Schondiae doctissima descriptio, Strasburg 1532, Svenska Sällskapet för antropologi och geografi, Geografiska sektionens tidsskrift I, nr.2, 1878:16, iflg. Just Qvigstad, Lappische Heilkunde, Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo, 1932:8.
  16. Olaus Magnus, Historia om de nordiska folken 1555, 3.bok 17.kap. 1.del v. John Granlund, 2.oppl. Stockholm 1976:161-162.
  17. Samuel Rheen, En kortt Relation om Lapparnes Lefwarne och Sedher, wijdskiepellsser, sampt i många Stycken Grofwe wildfarellsser, 1671; R.B. Hagen 2003:256.
  18. Gustav Storm, Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, Den norske historiske Forening, Kristiania 1881:399.
  19. G. Storm 1881:400.
  20. KF ms. nr.233 s.6 (Runebommens Explication).
  21. Beelsebul, av Baal Zebub, fluenes herre, det vil si Djevelen.
  22. Petter Dass, Nordlands Trompet, Oslo, 2006:67.
  23. Rune Blix Hagen, Ondskapen fra nord, Ottar nr.234, 1-2001:13.
  24. R.B. Hagen, Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo, 2003:263.
  25. R.B. Hagen 2003:264.
  26. N. Lid 1921.
  27. Erich Johan Jessen-S., Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion, med en Tegning af en Rune-Bomme, vedlegg til Knud Leem, Beskrivelse over Finmarkens Lapper, 1767/1956:56.
  28. K. Leem, Beskrivelse over Finmarkens Lapper, 1767/1956:484.
  29. Relation om et paa Vadsøe den 8 Dec. 1691 optaget Forhør over den hundreaarige Fin Anders Poulsen, og Dennes Bekjendelse om hans Rune Bomme og sammes Brug og Benyttelse, Riksarkivet, Kildeskriftfondets (KF) manuskript nr. 235 s.12.
  30. KF ms. nr. 235 s.17-18.
  31. KF ms. nr. 233 s.61.
  32. Runebommens explication s.5, KF ms. nr. 233.
  33. KF ms. nr. 233 s. 61.
  34. Erklæring af Provst i Vest-Finmarken og Sognepræst til Alten Johan Falch til Biskop E Pontoppidan i Anledning en Missionairs fremsendte Skrift betitlet: Relation om Finnernes Afguderie i Finmarken og Nordlandene tilligemed Runebommens Explication, Kjøbenhavn den 8 Februar 1742, KF ms. nr.234 s. 5-6.
  35. Brita Pollen, Samisk religion i Norge, A.B. Amundsen, red., Norges religionshistorie, Universitetsforlaget 2005:431.
  36. KF ms. nr. 262 s.6.
  37. KF ms. nr. 263 s.29.
  38. KF ms. nr. 231 s.44.
  39. Aftenposten 23.01.2002:12.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008