Skipsvrak og vrakgods langs Finnmarkskysten

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 10, lørdag 16. januar 2010 s. 16.

Styresmaktenes tidlige vektlegging av skipsvrak og vrakgods belyser at skipstrafikken rundt Finnmarkskysten på 1500-1600-tallet må ha vært stor og viser at Finnmark derfor hadde en sentral beliggenhet. Kongen lot utarbeide lover og bestemmelser som sikret kronen inntekter av skipsvrak. Vrak ble «fredlyst» på tingene, foruten at stattholderen ansatte en strandfogd med stedlige fullmektiger i fiskeværene i Finnmark. Hva fikk dette å si for strandsitterne?

Eldste lovbestemmelser
Sjøfartsnasjoner hadde tidlig bestemmelser om skipsvrak. For eksempel hadde den danske kongen allerede i 1117 krevd retten til alle vrak («wrecks») langs hans kyster.1 Også i Norge fikk vi tidlig lovbestemmelser om skipsvrak. Da kong Harald Hårfagre tilegnet seg odelen, tok han også «jura regalia» til vrak som drev inn på strendene langs kysten.2 Slik han ifølge Egilssaga tilegnet seg alt land, til og med sjøen og vannene.3 I Den eldre Gulatingslov, som trolig ble til allerede under Harald Hårfagres tid, heter det at alt vrakgods eller havvrak uten kjent eier tilhører kongen.4 Denne bestemmelsen gikk over i Magnus Lagabøters Landslov av 1274. Hovedreglene herfra var senere å finne i Frederik 2’s Sjørett av 9. mai 1561.5

Bestemmelser på 1500-tallet
Fra Danmarks og Norges riksråds felles valgbrev for kong Christian 2. og kongens håndfesting av 22. juni 1513, heter det i punkt 24.

Likeledes skulle vi og våre embetsmenn aldri befatte oss med noe strandvrak utover det som vår skrevne lov inneholder. Og om vi gjør det, da er det imot vår kongelige ed.6

Om noen innbyggere forsynte seg av strandvrak, skulle fogden ta seg av vraket etter loven og be innbyggerne gjøre rett for seg. Var fogden ikke tilgjengelig, skulle riksrådet selv rette opp igjen skaden ved å ta vraket til seg. Ifølge loven skulle lensmannen, der hvor vraket kom i land, lage en oversikt ved å føre regnskap over alt det han kom over av vrakgods. Også kirkens prelater skulle lage en slik oversikt over strandvrak, om de fikk slikt inn på sine strandlinjer.

I overenskomsten mellom kong Christian 2. og de vendiske hansebyene av 26. juli 1513, heter det at kjøpmennene selv skulle kunne berge og rå over sitt eget vrakgods. Ble det berget av andre, skulle det opptas fortegnelse i vitners nærvær og godset utleveres til eiermenn eller arvinger mot bergelønn. Brudd på dette ble hardt straffet. «Den som underslår vrakgods skal ha forbrutt sin hals», det vil si halshugges.7 Under framlegg til privilegiestadfesting for hansekjøpmennene i Bergen, formulert i kong Frederik 1’s navn av 9. august 1524, ble artikkelen fra kong Christian 2’s privilegium (1513) om vrakgods stadfestet.8

bilde 1
Bilde 1: Skipshavari.
(Kilder: Olaus Magnus, Historia om de Nordiska Folken, bd.1, 1555/1976:157.)

Bestemmelser for Finnmark
I Mads Skeels forleningsbrev på «Vardøhus og Finmarken» av 9. mai 1574, regnes det opp de goder som tilfalt kongen. Dette var «toll, sise [aksise, innførselstoll] og vrak».9 I Stattholderinstruksen av 9. juli 1577 skulle stattholderen sørge for at kongen fikk alle inntektene av toll og vrak.10 De kongelige regaler som toll, aksise og vrak ble også gjentatt i Claus Gagges forleningsbrev av 1608.11

Bestemmelsen fra sjørettens paragraf 19 om vrak førtes gjennom en kongelig recess av 31. mars 1615 og inn i Christian 4’s recess av 1643. Ifølge den skulle alle lensherrer ved sjøsiden heretter tilforhandle seg vrak, men at overlevende skulle få beholde sitt eget gods.12 Med mindre endringer, ble de samme reglene gjenskapt i kong Christian 5’s Norske Lov av 1687. I 4.bok om Sjøretten heter det også at strandvrak er vrak som ikke følges av mennesker (artikkel 4-4). I en Herredagsrecess for Finnmark av 8. oktober 1578, ble det fastslått at innbyggerne hadde bruksrett til vrakved som drev i land, selv om kongen etter loven, forleningsbrevene og stattholderinstruksen hadde eiendomsretten til vrakgods.13 En tingbeslutning i 1627 om å favorisere garnisonen på Vardøhus med rekveden14, fikk et tillegg om at dette også gjaldt for skipsvrak som drev på land. Dette skjedde gjennom et vedtak av 1661.15

Bruddene på forleningsbrevene
Senere forleningsbrev inneholdt også bestemmelser om vrak, som i lensherrebrevet til Hans Kønning på Vardøhus av 5. august 1648: «Til sist det som kan bli av kobbefiske, toll, sise og vrak, det skal Kongen alene ha».16 Under Hans Kønnings tid (1619–1651) strandet det, 8–10 mil fra Vardø, to rikt lastede skip som ikke hadde mennesker om bord. Selv om Kønnings befalingsbrev tilsa at vrakene skulle kongen ha alene, så skjedde ikke dette. «Kong Hans på Vardø» var etter hvert blitt en gammel mann i stillingen og han lot derfor sin fogd og svigersønn Hans Jensen Ørbech råde og regjere som han ville. Fogden fortsatte denne virksomheten med å sikre seg personlig av ilanddrevne vrak, også under den neste lensherren. I Jørgen Friis sin tid (1651–1661), drev det i land 6 skipsvrak der det heller ikke var mennesker om bord. Alle skipene var lastet med store rikdommer, «deri fantes sobel [slektning av måren], maar, loxer [skinn av gaupe], og andre foderverk [skinn], vox og talg i mængde, saa og russehuder [okseskinn] og meget anden vare».17

Den senere amtmann i Finnmark, Friederich Schjort (1666–1667), forsøkte å rydde opp i dette og andre ulovligheter. Han fikk fiskalen (tilsvarende statsadvokat) til å etterforske saken og tok arrest i ulovlig gods.18 Den redelige amtmannen Friederich Schjort satte i gang et stort arbeide for å få ryddet opp i ulovlighetene, men etter bare ett år døde han i stillingen og saken ble deretter ikke fulgt opp.

Vrak fredlyses
I en redegjørelse som fogd og sorenskriver i Finnmark Niels Knag Tygessen skrev en gang etter august 1688, fortalte han om de vrak som ble fredlyst på Sørøya. Han viste til tingprotokollen av 13. juni 1651 og sa at Sørøya var fredlyst slik at ingen, det være seg borgere eller andre, måtte befatte seg med noe vrak som der på øya kunne strande. Dette er den første kjente fredlysing av vrak i Finnmark. Femten år senere ble rettighetene til vrak hjemlet på Hasvågtinget. Fra det samme brevet uttalte fogd og sorenskriver Tygessen seg slik: «År 1666 finner jeg uti Hasvåg sådan hjemmel avsagt å være gitt, at Kongen den ene part, lagmannen som landdrott en part og bergingsmannen en part av de vrak som på Sørøya kunne strande, skulle nyte».19 Rettighetene til skipsvrak ble hjemlet slik at verdiene ble delt likt mellom kongen, lagmannen og bergingsmannen.

bilde 2
Bilde 2: Motiv fra Sandtorg, tegnet av U. W. Gyldenstolpe, juli 1838 (p.e./Kungliga Bibliotek, Stockholm).20

Strand- og havnefogd
Den 26. august 1670 foretok kongen en embetsutnevnelse av Arter Ernst som strand- og havnefogd nordafjells. Foruten at han ville få oppsyn med seilskip som ankom fiskevær og handelssteder i Finnmark, så skulle han ivareta kongens rettigheter med hensyn til vrak. Fra regesten av kongebrevet heter det: «Bestalling for Arter Ernst som strand- og havnefogd nordafjells …Videre skal han beskytte de skadede og nødlidende og passe på at kongen får det som han har rett til når det gjelder inntekter av vrak eller kjøp av vrak».21 Som det framgår av kongebrevet kunne kongen også kjøpe vrak, det være seg av bergingsmennene eller av eieren i de tilfellene det var funnet overlevende om bord.

Et eksempel på det siste har vi fra Kjelvik. Trekvart mil fra handelsstedet strandet et hollandsk skip den 2. februar 1673. Alle unntatt to av mannskapet omkom. Strand- og havnefogd Arter Ernst var ivrig i tjenesten og hevdet at vraket var kongens eiendom og at bergingsfolkene skulle få 1/3 av lastens verdi. Representanten for det hollandske rederiet i Bergen, Henrich Helber, hevdet på sin side at det beslaglagte godset måtte frigis fordi to av besetningen hadde blitt reddet. Uenigheten ble brakt fram for Lagretten. Rettens kjennelse lød på at spørsmålet om skipet var å betrakte som vrak ble overlatt til kongen selv, mens den tilkjennegav bergingsmennene sin tredjedel av lasten.22 I et senere kongebrev av 1680 gis strand- og havnefogden nordafjells medhold i sin andel av et strandet «Muschovitfarers vrak» og «likeså alt annet som er strandet i det nordafjelske distrikt inntil nyttårsdag 1680».23

bilde 3
Bilde 3: Motiv fra havna i Hsmmerfest 1839 etter et litografi av B. Lauvergne.
(Kilde: N.M.Knudsen/P. Posti, 2002:160)

Vrak versus rekved
Mens det ble tilstrebet et fordeling av rekveden i Finnmark til de mest trengende, ble vrak derimot forbeholdt kronen. Dette skillet kom klart fram gjennom en sak på Talviktinget i 1766. Der ble det opplyst at Anders Jonassen hadde funnet en mesanstang som det hang en del tauverk og annet ved. Tauverket ble da solgt som vrak til inntekt for kongen, mens stangen selv ble ansett som «Ræckeved».24

Fram til Lov om Stranding og Vrag ble vedtatt 20. juli 1893, ble bestemmelser om vrak gitt gjennom flere forordninger25, ved plakat av 11. juli 1794 og lov av 24. mars 1860. Av Lov om Standing og Vrag (1893) går det fram at bergeren eller finneren hadde krav på berger- eller finnerlønn. Dersom eieren var ukjent, skulle vraket eller vrakgods tas hånd om av lensmannen og tollmyndighetene.

Samisk overtro
Også gammel samisk overtro var knyttet til rekved og vrakgods. Samen Anders Larsen skriver om dette i sin bok Om sjøsamene (1947).

Når sjøsamen samlet rekved og båtstykker [vrakgods] og hva som kunne falle sig i fjæra, spikket eller skar de tre sporer eller biter nedenfor flomålet og sa: «Der er din del (die læ du oasse).» Når de gjorde dette, trodde de at det ikke ble noe spøkeri med rekveden.26

Fotnoter

  1. Eric Christiansen, The Northern Crusades, London 1997:44.
  2. Ernst Sars, Om Harald Hårfagres samling af de norske fylker og hans tilegnelse af odelen, Historisk tidsskrift bd.2, 1872; i Andreas Holmsen og Jarle Simensen, Rikssamling og kristendom, Norske historikere i utvalg I, Oslo 1967:266.
  3. Egilssoga, Norrøne Bokverk, 9.utg. Oslo 1978:16.
  4. Gulatingslovi, Norrøne Bokverk nr.33, Oslo 1952:156.
  5. NOU 1993:34 s. 138.
  6. NgL 2R IV bind, 1995:21-22.
  7. NgL 2R IV bind, 1995:41.
  8. NgL 2R IV bind, 1995:185.
  9. NRR II s. 111. (i Tønnesen 1979:327)
  10. NRR II s. 227-233 pkt. 14, i NLI 1988:140.
  11. NRR IV s. 280. (Tønnesen 1979:328)
  12. NHKI 1981:216.
  13. Norsk Herredagsdombøker I:305; NOU 1994:21 s.27.
  14. Sverre Tønnesen 1979:31.
  15. NNS VII s. 118-119.
  16. NRR IX s. 254, i Tønnesen 1979:321.
  17. Lensherre Friederich Schjort (1667) i brev til stattholder Gabel, i Wessel 1934/1980: 9.
  18. F. Schjort 1667 i Wessel 1934/1980:9.
  19. Niels Krag Tygessen i Olsen 1965:79.
  20. N. M. Knutsen/P. Posti 2002:60.
  21. NLI, Norske kongebrev bd II, 1670-302, ÅB R XII 138a-b, RA.
  22. NLI, Norske kongebrev bd II, 1674-6, 4/2 1674, s. 154, ÅB, R XIII 2a-b, RA.
  23. Regest NLI, Norske kongebrev bd II, 1680-137, 25/10 1680, s. 249, ÅB, R XIII 436a-b, RA.
  24. Finnmark tingbok nr. 41b s. 960, i Tønnesen 1979:99.
  25. 21.mars 1705, 20.okt. 1769, 7.des. 1775, 12.mars 1790 og 4.okt. 1799.
  26. A. Larsen 1947/1950:40, oversatt av J. Qvigstad.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008