Thomas von Westens runebomme 1723

Trond Gabrielsen
Ságat nr. 252, torsdag 31. desember 2009 s. 8.

Thomas von Westen foretok tre misjonsreiser til Nordlandene og Finnmark. Under disse reisene samlet han også inn samenes runebommer. Til sammen sendte han minst 70 runebommer sørover til København. Likevel beholdt han en personlig runebomme. Denne brukte han å vise fram i diskusjoner med andre prester og misjonærer. Her skal jeg presentere tegningen av runefigurene fra Westens runebomme og de forklaringene han ga til disse.

Thomas von Westen
Presten og misjonæren Thomas von Westen (1682-1727) var drivkraften i samemisjonen på begynnelsen av 1700-tallet. Som sogneprest i Veøy fra 1710 grunnla han først det pietistiske «collegium» Syvstjernen, en kristen forsamling blant de sju prestene i Romsdalen. Etter at Syvstjernens i 1715 henvendte seg til det nyopprettede Misjonskollegiet i København, ble Thomas von Westen utnevnt som leder av samemisjonen, 28. februar 1716. Som lektor ved domkapitlet i Trondheim, grunnla han preste- og lærerutdanningen for samene, Seminarium Scholasticum. Det var som leder av samemisjonen han foretok sine tre strabasiøse misjonsreiser til Nordlandene, Finnmark og de samiske områdene i Sør-Norge.

Westen og de djevelske noaidekunster
I Ivar Sæters bok, Thomas von Westen – Finnefolkets sande ven, læreren og videnskabsmanden (1926), omtaler han lektor von Westen som en som kunne være lokkende mild, så de hardeste hjerter måtte smelte, men også tordnende i sin Dom.

«La det være slutt med de djevelske noaidekunster, med gand, galder og runebommer,» sa han og fektet med hendene som han ville hive hele stellet i helvetes flammer. (…) Han påbød at alle noaideredskaper, gandfluer og runebommer skulle overleveres til fogden eller lensmannen, om ikke finnerne godvillig ville overlevere sine trolldomssaker til ham, noe de fleste gjorde.1

Da Thomas von Westen forlot prestegården på Nærøy i januar 1723, hadde han over hundre runebomme i sin varetekt.2 Ingen av disse var like, men alle var de uttrykk for den samme samiske naturtroen. Minst 70 av disse runebommene sendte han sørover til København. Disse brant inne i Waisenhusets Bibliotek under den store bybrannen i 1782.3 Også runebommens hammer tilhørte samenes «noaideredskaper».

figur 1
Figur 1: Skisse av hammeren tilhørende Thomas von Westens runebomme fra 1723 med teksten «En hammer, hvormed Lappen slaaer paa Runebommen».
(Kilde: Riksarkivet, KF ms. nr.233.)

Kildeskriftets opphav
Under Thomas von Westens siste misjonsreise til Finnmark, oppholdt han seg i januar 1723 hos magister Johan Randulf (1686-1735) på Nærøy prestegård sammen med misjonær Jens Kildal (1683-1767). På bakgrunn av de opplysningene Randulf fikk av disse og den kunnskapen han selv satt inne med, fullførte han sin Relation om Finnernes Afguderie i Finmarken og Norderlandene den 11. mars samme år. I ettertid har denne relasjonen blitt kalt for «Nærømanuskriptet» (Riksarkivet, KF ms. nr. 233). Til dette manuskriptet vedla han en tegning av Thomas von Westens personlige runebomme sammen med en «Kort Forklaring over Rune-Bommens Tegning».

Bakgrunnen for Nærømanuskriptet
Den siste kvelden Thomas von Westen oppholdt seg på Nærøy prestegård, satt han og Johan Randulf og diskuterte runebommens betydning. Ifølge Sæters biografi foregikk samtalen slik:

«Disse samene oppfatter sine guder i skikkelser av menn og mennesker», sa pastor Randulf.
«De kaller også engler og djevler med mannsnavn».
«Ja visst gjør de det», svarte von Westen erkjennende.
«De har Fredagsmannen, Lørdagsmannen og Søndagsmannen, men hva betyr dette?»
«De har en mengde guder og en mengde djevler. Snart er det noaidegadze og snart er det Gilla-Sparra-Alma – de gullringers og sølvspenners mann! Så har de Govitter og Passevare Olmai og Passevare Sarva og Lodde og Gili og Rana Neyda – hvem kan holde rede på alt dette?»

Thomas von Westen viste da fram sin runebomme som han hadde fått tak i under et besøk på Rødøy – den grundigste runebommen de hadde sett. Av noaiden som hadde overlevert ham runebommen, hadde han også fått forklaring til tegnene, gandfluenes og de andre veseners forklaringer.4

figur 2
Figur 2: Tegning av Thomas von Westens personlige runebomme nedtegnet 1723.
(Kilde Riksarkivet, KF ms. nr.233.)

«Runebommens Explcation»
Johan Randulf skrev da ned von Westens forklaringer over runebommens tegnsymboler. Skrivemåten her følger den von Westen oppga, og ikke dagens rettskriving. Ordene i parentes er fra en annen avskrift i den Kollske Samlingen (København) eller fra Knud Leem og Jessen (1767). Kort fortalt forklares symbolene slik:

  1. Hora Galles (Hora Golles/Horagalles), Tors Gud, er en av de mest fornemme (av)gudene, Tor med hammeren eller Jupiter.
  2. Varalden Olmay (Varaldin Olmay), Verdens Mann, er den andre av de store gudene, han er den samme som Saturn.
  3. Biexa Galles (Biegga Galles), den sterke Vindmannen, han er den tredje av de store gudene og den samme som Aolus.
  4. Varalde Noide, det er Himmelens Runemann eller Profet. Den står avtegnet med en runebomme i sin venstre hånd og med en hammer, illustrert etter Tors hammer, i sin høyre hånd.
  5. Mercurius Rutu, Merkurs Skog, handelens gud. Den er framstilt som et tre med mange greiner. Denne er en underregent av de tre store gudene Tor, Verdensmannen og Vindmannen. Den utretter alt det samene vil i himmelen og på jorden.
  6. En hane som samene ofrer til deres tre, fremste guder.
  7. Sara eller Sarva Væro (Særva Wæro), Simle, reinsdyret som tilhører himmelen.
  8. Varalde Biri, Himmelens Bjørn. Bjørnen tegner samen opp hos gudene, fordi de betrakter enhver bjørn på jorden som et hellig dyr og kaller den «Guds hund».
  9. En strek som deler himmelen fra jorden, symboliserer luften.
  10. Muba Auliches (Ailiches), Lørdagsmannen, en av de tre undergudene eller store engler til ære for hver sin dag som skal helligholdes.
  11. Ailiches Olmai (Ailekes Olmak), Søndagsmannen, den andre av de tre undergudene eller store engler.
  12. Gulman Ailiches, Fredagsmannen, den tredje av de tre undergudene eller store engler.
  13. Paive (Beive), Solen.
  14. Rist Palches eller Paliches, De Kristnes Vei. Til uttrykk for dette har de tegnet en kirke, et hus, en ku og en bukk for å synliggjøre hva som finnes hos kristne fastboende eller bønder.
  15. Sturich, er en hest. Den står på runebommen for å spørre den om hvilken lykke de vil få om høsten til å kunne kjøpe seg en hest, ettersom de slakter og spiser hestekjøtt når de er i stand til å skaffe det.
  16. Vollinere Noide, Helvetes eller Gravens Profet. Han står her utenfor De dødes rike og skal rune på runebommen med sin hammer for de som er regenter i dette dødsrike. Om de skal bønnhøre de bønner og godta de løfter som gjøres av levende for noen som er dødssyke, hvorvidt de skal bli friske av sykdommen eller ikke.
  17. Jami Kutske (Jamichukke), De dødes rike, hvor de mener at de døde er og har makt til å disponere over livet og døden for deres gjenlevende slektninger og frender. I dette dødsrike har de plassert en kirke, et hus, et telt og en gamme. Den tykke streken forestiller den døde som de vil be og kalle på i deres dødsnød.
  18. Juchsacha, den første store gudinnen, den samme som Lucina Marium. Hun skal gi samekonene lykke til å føde guttebarn.
  19. Saracha, den andre store gudinnen, som også skrivers Saragacha. Hun er den samme som romernes Juno Lucina. På henne kaller de når barna er i nød, at hun skal hjelpe så vel deres koner som reinsdyr til å føde og bli vel forløste.
  20. Maderacha, den tredje store gudinnen, den samme som Cybele eller Regis Saturni uxor, som ble kalt magna mater Deorum. Hun tillegger de den viktige kunsten å kunne gjøre begge kjønn forplantingsdyktige, både for mennesker og dyr.
  21. Vata biadse eller Vada Baidse betyr et fiskevann med fisk. Det står på runebommen, fordi de kan spørre Fonsie Gud, som er deres sjøgud og den samme som Neptunus, om de skal få fiskelykke i saltvann på havet. Ønsker de fiskelykke uti noen av de mange elvene eller ferskvannene på fjellet, spør de Harchild som er elvenes og ferskvannets gud.
  22. Kuttu eller Kotte illustrerer samenes bosteder med deres telt og gammer.
  23. Leib Olmay, Bjørnemannen, eller den guden som både er i stand til å holde beskyttelse over bjørnen som et hellig dyr, og kunne gi samene bjørnen når han blir spurt og tilbedt. Selv om samene betrakter bjørnen som et hellig dyr og kaller den Guds hund, unnlater de ikke å skyte, flå og spise bjørn når de kan komme over den, men de tar sine forholdsregler for hvordan de behandler dyret. Når bjørnen nærmer seg samen innenfor skuddhold, lar den kaldblodige samen udyret nærme seg så det er bare noen få skritt unna, da spytter han skråtobakken rett mot beistet og tiltaler det med «fy skam deg», før han brenner løs.
  24. Biri eller Bini, Bjørnen selv som holdes av samene for å være et hellig dyr. Det kalles også Immels, Guds hund (sml. nr.8). Uansett hvor hellig de holder bjørnen, foretrekker samene bjørnekjøtt framfor all annen mat og de selger bjørneskinnet. Det første for å mette og fylle magen, det andre for å fylle halsen og pungen.

De gamle nordboers gudelære
En ting var at von Westen og Randulf satt på Nærøy en januarkveld i 1723 og filosoferte over likheter mellom samenes runebommer og gresk og romersk mytologi, skriver Sæter, en annen ting var sammenblandingen med den norrøn gudelæren og kristendommen, slik Randulf bemerket:

Det synes meg, som disse samer har blandet sitt gamle opprinnelige hedenskap med kristelige forestillinger – således som vi finner i de gamle Nordboers Gudelære med islett av Kristi Lære.

Fotnoter

  1. Ivar Sæter, Thomas von Westen: Finnefolkets sande ven, læreren og videnskapsmanden, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1926:154.
  2. I. Sæter, 1926:157.
  3. C. Th. Schmidt, Noter til KF ms. nr. 233, 1878:3.
  4. I. Sæter, 1926:156-157.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008