Reinbeiteproblemer i «fellesdistriktene» etter 1826
Trond Gabrielsen
Ságat nr. 170, fredag 4. september 2009 s.12
I 1826 ble landegrensen mellom Norge og Russland fastlagt gjennom en framforhandlet Grensekonvensjon, dermed også grensen mot Finland. Grensefastsettelsen berørte i særlig grad østsamene i Pasvik. Før dette, hadde området vært et såkalt «fellesdistrikt», som etter delingen ble fordelt med 2/3 til Russland og 1/3 til Norge. Konsekvensene for samene som hørte inn under Norge var store, spesielt for Neiden-siidaen som ble delt i to og for tamreindriften.1
En ting var grensen som kom, en annen ting var Loven som året etter forbød samene tilhørende den norske siden å foreta reinbeite innover på den russisk-finske siden. For å hindre samene i å drive reinflokkene sine over den nye grenselinjen, fastla myndighetene store bøtesatser.
Reinbeite forbys over grensen 1827
Som følge av artikkel 8 i Grensekonvensjonen mellom Norge og Russland, der grensen ble sperret for den nomadiske tamreindriften, ble Stortingets lovvedtak om dette ratifisert av kong Carl Johan på Stockholms slott den 24. juli 1827. Bestemmelsen hadde tittelen – Lov angående straff for overtredelse av den 8. artikkel i Grensekonvensjonen med Russland av 14./2. mai 1826. Stortingets vedtak inneholdt detaljerte bøtesatser for beitebrudd som følge av konvensjonsbestemmelsene. I loven heter det blant annet at de finner eller lapper som har kommet til å høre inn under Norge som ifølge av Konvensjonens iverksatte deling imellom Norge og Russland av de inntil da såkalte Fellesdistriktene, forbys å la sine reinsdyr og andre husdyr gresse i den delen av de nevnte distriktene som etter delingen har tilfalt Russland. Med andre ord ble grensen mellom Norge og Russland-Finland sperret for reindrift allerede i 1827, hele 25 år tidligere enn det det hevdes i dag.2
For overtredelse av lovbestemmelsen skulle de som eide dyrene bøtelegges, foruten at de ble forpliktet til å erstatte eventuelle skader. Bøtene var graderte etter hvilke dyr og antall dyr som gikk over på den russiske siden av grenselinjen – en grenselinje som på kartet var markert mellom noen navngitte koordinatpunkter og som i terrenget enkelte steder var markert med oppkastete steinrøyser. Dette var en grenselinje som krysset tvers over de gamle flyttveiene for reinen. Selv om det største landarealet tilfalt Russland-Finland, ble de fleste reindriftssamene i fellesområdet etter grensedelingen tilhørende Norge, og derfor rammet denne loven dem sterkest.3
Bilde 1: Forsiden av Lov om straff for overtredelse av Grensekonvensjonen med Russland av mai 1826.
«Fornærmelser mot det offentlige»
Dersom lovforbudet ble overtrådt, skulle eieren av dyrene betale 1 spesidaler for hver 50. reinsdyr som beitet på den russiske siden. Hadde 150-200 reinsdyr krysset grensen, ble mulkten 4 spesidaler. Var det husdyr som tråkket over, var bøtesatsene 60 skilling for hver hest, 30 skilling for hvert hornkveg, 12 skilling for hver geit og 8 skilling for hver sau. Overtredelse av dette forbudet skulle påtales som «fornærmelser mot det offentlige» og behandles av politiet. Bøtene som ble ilagt, skulle deretter fogden inndrive.
Fogdens «frekkeste bedragerier»
Fra 1826 og fram til 1833 var Johan Henrik Cappelen d.e. (1795-1850) kombinert fogd og sorenskriver i Østfinmarken, før han tiltrådte som sorenskriver i Ytre Sogn og som Stortingsrepresentant for Finnmark. Det var derfor han som skulle sørge for inndrivelsen. Hvor mye Cappelen fikk drevet inn av bøter fra reindriftssamenes ulovlige grensepasseringer, er ett spørsmål, et annet er hvor mye av dette som tilfalt staten. I hvert fall gjorde Cappelen seg seinere skyldig i underslag av umyndiges midler, men unngikk dom, da han avgikk med døden i Bergen 13. mars 1850. Om hans livsførsel har arkivar Finne-Grønn skrevet i sitt verk om prokuratorene, at sorenskriver Johan Henrik Cappelen i Fresvik, hvis råflotte levevis og overmodige utskeielser førte til voldsomme forgåelser og de frekkeste bedragerier.4 Så ettersom sogningene sa det ikke kunne gro blomster på hans gravsted for hans urettferdighet, er det vel grunn til å tro at denne praksisen også forekom under hans tid i Øst-Finnmark.
Bilde 2: Utsnitt av lovteksten om brudd på Grensekonvensjonen med Russland av mai 1826.
Etter Loven av 1827
I 1832 meddelte fogd Cappelen at mesteparten av reinstammen fra Øst-Finnmark da hadde søkt vinterbeite i Enare sogn i Finland. I en rapport fra 1834 ble det også hevdet at østsamer de siste 20-30 årene hadde flyttet reinflokkene sine stadig lengre inn over størstedelen av Enare kapellsogn. Der gjorde reinen stor skade på de fastboendes engslått, beitemark og høystakker.5 Mens Lappekodisillen av 1751 tillot samene å krysse riksgrensen mellom Norge-Sverige med sine reinflokker, forbød Loven av 1827 tilsvarende kryssing mellom Norge og Russland-Finland. Resultatet av dette ble at de stedlige reineierne i de mindre siidaene langs grensen ble skviset ut mellom den nye grenseloven og den framvoksende storreindriften i Finnmark. I 1833 var anslagsvis 50.000 rein fra Finnmark på høst- og vinterbeite i Finland, mens om lag 15.000 rein fra Finland hadde sommerbeite i Norge.6 Tross den felles grensekonvensjonen og den ensidige norske loven, hadde ikke reinbeite over grensen blitt redusert, kun vært ødeleggende for Neiden-, Pasvik- og Petsjenga-siidene. Og bøteinstituttet som ble iverksatt fra norsk side, hadde ikke virket etter sin hensikt, om ikke dette da skyldtes mangelfull kontroll eller at bøtene sjelden nådde statens regnskaper.
1834-protokollen
Etter flere forhandlingsrunder om enkelte konsekvenser av Grensekonvensjonen, ble Norge-Russland i 1834 enige om et kompromiss vedrørende østsamenes jakt- og fiskerettigheter. Dette ble nedfelt i en protokoll til traktaten, en slags parallell til Lappekodisillen av 1751, men uten noen løsning på tamreindriften over grensen.7 Tross alt dette, tamreinflyttingene over grensen fortsatte. Forhandlinger mellom norske og russisk-finske myndigheter om dette pågikk i nærmere 20 år, uten at det kom til noen enighet.
Grensesperringen 1852
I 1852 bekreftet Russland den finske beslutningen om å stenge grensen for all nomadisk reindrift. Den russisk-finske grensestengningen for reindriften var egentlig ikke ny, det brakte bare en likevekt til den beslutningen som de norsksvenske myndighetene hadde foretatt 25 år tidligere. Derfor var det de norsksvenske myndighetene som sterkest forhalte mulighetene for å få til en avtale om grensepassering for reindriften.
Det verserer flere teorier om hvorfor «grensesperringen» kom i 1852. Hans Reusch hevdet i 1895 at årsaken til forbudet mot å krysse grensen antakelig var det gamle inngrodde fiendskapet mellom nomadene og de fastboende, og ingen tilsiktet sjikane fra Russlands side. De finske bøndene ville ikke ha de norske reindriftssamene rekende hos seg og fikk derfor grensesperringen i stand.8 En annen sak var at lovverket i Finland ble utformet slik at kronofogden kunne beslaglegge hver tiende rein som krysset grensen fra Norge, uavhengig om de ble jaget over med forsett eller mot eierens vilje. På kort sikt var derfor «grensesperringen» begrunnet ut fra en regional proteksjonisme.
Bilde 3: Grenseryddingskommisjon ved Nuvvos i Tanadalen den 31. juli 1925. (Foto: Aage Hegge, Samiske Samlinger bd. XIII, 1989:19)
En annen teori om hvorfor «grensesperringen» kom i 1852, er at Norges standpunkt skyldtes sikkerhetstrusselen fra Russland/Finland, hevder Einar Niemi: «Forestillingen om den russiske trussel spilte etter alt å dømme en viktig rolle for reinbeitespørsmålet mellom Norge og Finland og dermed for grenseforholdene».9 Denne teorien svekkes når en ser at det norske standpunktet ikke var nytt, men eksisterte allerede i 1826/1827 da russerfobien ikke var så sterk.
En tredje teori er at «grensesperringen» i 1852 skyldes fiskeripolitiske årsaker. I en nylig utredning om saltvannsfiskets rettshistorie hevder jussprofessor Kirsti Strøm Bull, at da Tsar-Russland overtok Finland fra Sverige i 1809, ble de nektet fiske i havet: «Russerne sa: Vi vil at alle skal fiske – ikke bare samene. Norge motsatte seg dette. Det endte med at russerne stengte grensen mellom Norge og Finland for reindrift i 1852».10 Årsakene var nok mer sammensatte og komplekse enn enkle teorier.
Reindriftsloven 1854
Ved Lov om reinbete m.v. av 7. september 1854 og Loven av 9. september 1857 inneholdende forandringer og tillegg til Reinbeiteloven, forsøkte myndighetene å kompensere grenseproblemene ved å regulere Finnmark inn i fire reindistrikter samt å beskytte reindriften gjennom lovgivningen. Loven ble også endret i 1888 og varte fram til 1935, da en ny lov trådde i kraft.11 Hans Reusch skriver at man da hørte mindre om grensesperringen i 1895 enn før, rimeligvis fordi, i de 45 årene grensesperringen har eksistert, de samer som på grunn av den måtte sulte i hjel, nå er døde og begravde, og de gjenlevende har innrettet seg etter forholdene.12 Det var da ennå en trøst.
Fotnoter
- Astri Andresen, Sii’daen som forsvant, Kirkenes 1989:35.
- Yngve Vogt, Samerettigheter kan gi særretter for Norge, Apollon. Forskningsmagasin fra Universitetet i Oslo, nr.2, 2008:45.
- Hans Reusch, Folk og natur i Finmarken, Kristiania 1895:82.
- S. H. Finne-Grønn, Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905; biografiske opplysninger, Oslo, 3 bind 1926-1940; i Arnet Olafsen, Våre sorenskrivere, bd.2, Oslo 1945:164.
- Bjørn Aarseth, Grenseoppgjørene og konsekvensene av disse for den nordsamiske bosetting i Norge, Grenser i Sameland, Norsk Folkemuseums Samiske Samlinger, bd. XIII, Oslo 1989:61.
- Indstilling fra den ved Sorthingets Beslutning af 27de Juli 1897 og kongelige Resolution af 9de september samme Aar nedsatte Kommission…, Kristiania 1904:47; i B. Aarseth 1989:61.
- Einar Niemi, Etnisitet, nasjonalitet og grenseforhold i det nordligste Skandinavia fram til vår egen tid, i Steinar Imsen red., Grenser og grannelag i Nordens historie, Oslo 2005:396.
- H. Reusch 1895:82.
- E. Niemi 2005:397.
- Y. Vogt 2008:45.
- Erik Solem, Lappiske rettsstudier, Oslo 1933/1970:38, 183.
- H. Reusch 1895:84.