Innvielsen av Máze kapell

Trond Gabrielsen
Ságat nr.149 torsdag 6. august 2009 s.14-15.

Innvielsen av Máze kapell i 1931 ble «en dag uten like» i biskop Eivind Berggravs liv. I innberetningen som han sendte Kirkedepartementet etter vigslingen, tenkte han på hvor lite glede departementsfolkene der sørpå hadde det av sine papirer og navnetrekk imot det han fikk oppleve her oppe blant samer og dyr nær vidda denne «Masi-dagen».

Egentlig har Máze eller Masi en flere hundre år lang kirkehistorie. Den begynte med at svenskene under sitt anneksjonsframstøt i Finnmark reiste en prestegård og en uinnvidd forsamlingsstue i Máze, allerede før Kautokeino kirke ble bygd.1 De to første kyrkoherdene under Den svenske kirke, som bodde der fra 1674, var henholdsvis Amund Isakson Curtelius og Johan Nicolai Tornberg. Da Tornberg flyttet opp på nordsiden av markedsplassen ved Kautokeino i 1678, ble stedet værende uten forsamlingssted fram til Mazi Zion kapell sto ferdig i 1721. En etablering Kirken og Kongen hadde gått sammen om.

Kapell og utenrikspolitikk
I 1706 sendte kong Frederik 4. den teologiske kandidaten Povel Resen til Finnmark og Nordlandene for å undersøke de kirkelige og kristne forholdene blant samene. Etter å ha reist rundt og studert tilstandene i ett år, fram til mars 1707, så sendte han i august sin innberetning til kongen. Etter at kongen hadde leste denne, utga han et reskript av 18. november 1707 til biskop Peder Krog i Trondheim og amtmann Erich Mattsøn Lorch i Vardøhus. Der la han fram et forslag om etablering av kirker i amtet og ba dem komme med sine uttalelser. For samene i Alta og Kvalsund hadde kongen etter Resens anbefalinger foreslått at det skulle bygges en kirke i Komagfjord.2 Amtmann Lorch på Vardøhus/Vadsø var da den første som reiste forslag om at denne kirken i stedet burde lokaliseres til det han kalte for «Dansk Masy». Han mente, at «med en sådan kirke skulde de kunstgrep, svenskene tid efter annen ved given leilighet hadde betjent sig av, bli forebygget».3

Amtmann Lorchs forslag hadde tydelige utenrikspolitiske hensikter. Gjennom å reise en kirke i Máze, ville myndighetene forebygge at Sverige trengte lengre nordover. Det var jo nettopp dette den svenske kong Carl XI hadde som overordnet målsetning, da han i 1673 opprettet Gvouvdo-Keino-Kald med Utsjok (Arisbye) anneks som eget pastorat. I et brev av 6. april 1715 til Misjonskollegiet, ga også biskop Peder Krog uttrykk for de samme tankene som amtmannen, men i et noe mer sirlig ordelag: «Da de Svenske have vidst, fra Dronning Christinæ Tider at søge sin Fordeel, og meget vel at provisionere Lapponiam alt efter Nordstrækningen med Finnekirker, Præster og Skoler, saa usurpere de et Dominium næsten over alle Finner, og reducere vores til deres; thi syntes det vel at være Umagen værd, at de Svenske blive, saa vidt mueligt, holdte fra vores Grænser, hvilke ellers ere ukiendelige paa Fieldene».4 Selv om amtmannen og biskopen motiverte sine ønsker om å bygge en kirke i Máze som forebygging mot den svenske innflytelsen på de norske samene, ettersom grensen mellom Norge og Sverige ikke var fastlagt, tok det likevel 13 år før et kapell kunne bli realisert på dette stedet. Ikke før Thomas von Westen fikk sine instruksjoner av kongen, ble det fortgang i dette arbeidet.

Mazi Zion kapell 1721–1778
Gjennom et brev av 10. juli 1717 til Misjonskollegiet i København, fulgte Thomas von Westen opp amtmannens tidligere forslag om å anlegge en ny kirke inn under Talvik sogneprest sitt kall, men han anbefalte ikke å legge den til Máze. Opprinnelig ville han reise kirken ved Eggeskall5 (nåværende Bossekop), innerst i Altafjorden, for at presten skulle slippe den lange anneksreisen samtidig som den kunne betjene sjøsamene langs fjorden. Da Thomas von Westen la ut på sin andre misjonsreise, den 14. juni 1718, oppga han imidlertid Eggeskall-prosjektet og foretok tiltak for å igangsette byggingen av den nye kirken ved Máze. Ingen kildeskrifter angir nøyaktig når det første kapellet sto ferdig og ble innviet, men daværende misjonær Morten Nielsøn Lund (1686–1757) skrev i et seinere brev av 5. februar 1746 til major Peter Schnitler at «Capellet stoed i sin fulde hævd og brug, fra Anno 1721».6

Om nedleggelsen av det første kapellet i Máze, har prost Andreas Erlandsen omtalt i boken Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tromsø Stift (1857). Der skriver han at «Masi Fjeldkirke, opført 1721, blev 1778 nedlagt og Menigheden henlagt til Kistrand». Videre legger han til at «i Masi findes Levninger af det 1721 opførte Capel, som blev nedlagt 1778».7 Bakgrunnen for at Erlandsen hevdet at menigheten i Máze ble lagt til Kistrand, lå i den på datidens nye prestegjeldsinndeling i Finnmark.

Samtidsbeskrivelser av kapellruinene
Det foreligger to samtidsbeskrivelser av det nedlagte kapellet, fra 1798 og 1799. A. F. Skjöldbrand omtaler Máze i sitt billedverk Voyage pittoresque au Cap Nord fra sitt besøk der den 9. juli 1799. Da var det bare ruinene igjen av Masi Zion kapell.

bilde 1
Bilde 1: «Altaelven i nærheten av Masi». Av A. F. Skiöldebrands illustrasjoner til «Voyage pittoresque au Cap Nord» (1801), i P.L. Smith, Kautokeino og Kautokeino-lappene, 1938:149. Legg merke til likhetene og forskjellene fra denne illustrasjonen og hans akvarell av samme motiv. Smith kommenterte følgende: «På nesset til høire sees Masi kapells levninger».

Det samme var det da italieneren Joseph Acerbi var der året før. I to binds verket Travels through Sweden, Finland and Lapland to the North Cape in the Years 1798 and 1799, sier han at kapellet bare var en hytte. «Av taket var bare 3-4 råtne planker i behold. Det indre svarte til det ytre. […] Et lite alter, tre benker på den ene siden og to på den andre var hele utstyret. […] Jeg var forbauset over kirkens arkitektur og dimensjoner. Det hele var i en så dvergaktig målestokk, den var så liten, så lav og trang at jeg ved første øyekast skulle være fristet til å ta den for en modell til en kirke. For å få en korrekt forestilling om dens dimensjoner: Tenk Dem en dør litt over tre fot høy, og taket ikke mer enn 8 yards i lengde og 4 i bredde».8 Adolf Steen kommenterer kapellets mål slik: «Etter de mål Acerbi oppgir må kirkerommet ha vært ca.12 kvadratmeter. Lengden på hele bygningen med våpenhus, kirkerom og sakristi må ha vært om lag 7½ meter. Høyden under taket må ha vært under to meter, og døren en meter høy. Men den lengde de 5 benkene kan ha hatt, kan disse ha gitt sparsom plass til 15 personer. Dessuten ga nok golvet og våpenhuset plass til noen få».9

bilde 2
Bilde 2: «Fleuve d’Alten près de Masi». Akvarell av A. F. Skiöldebrand (1799), Nationalmuseum Stockkholm. Foto: Statens konstmuseer, etter J.P. Nielsen, Altas historie bd.1,1990:190.

Masi kapell 1931
På 1900-tallet var levningene etter det gamle Mazi Zion kapell for lengst blitt borte. Det gamle kapellinventaret og vinduene hadde blitt fraktet til Carrasjokki Capell som ble reist i 1777–1778. Taket hadde råtnet, men av de resterende veggene tok Henrik Johannessen Hetta og hustru Marit Jørgensdatter Gaup i 1840-årene og bygde seg hus. Dette var en dristig gjerning, hadde folk ment, og satte deres dødsfall under koppeepidemien i 1857 og 1858 i sammenheng med tømmeret de tok fra kirken. Veggene av sakristiet, tok Johannes Mathisen Hetta og hustru Berit Henriksdatter Hetta og fraktet til Kautokeino der de brukte det til stabbur. De hadde imidlertid blitt advart mot å ta noe fra den gamle kirken, så før de dro hadde de skåret fliser av materialene som de heiv til daudingene på kirkegården under utropene «her får dere det som tilkommer dere». De fikk leve i fred.10 Først ved kgl. res. av 19. juli 1927 ble det gitt tillatelse til å bygge et nytt kapell på Máze.11 Det tok nesten fire år før det nye kapellet kunne innvies av biskop Eivind Berggrav.

Biskop Eivind Berggrav
Biskop Eivind Josef Berggrav (1884–1959) var biskop i Hålogaland bispedømme fra 1928–1937. Han var en folkekjær og godt likt biskop, og han var svært intellektuelt produktiv. Fra 1909–1959 var han redaktør av Kirke og Kultur og han utga nærmere 30 bøker. I tillegg til teologiutdanningen med doktorgrad, var han også journalist og folketaler, noe som blant annet vises i hans bestselger Spenningens land (1937). Fra denne kan vi følge biskop Eivind Berggravs beskrivelser fra innvielsen av Máze kapell gjennom den innberetningen han sendte til departementet i mars 1931:12

«Innberetning til Kirkedepartementet»
«Den 11. mars 1931 ble Masi kapell i Kautokeino prestegjeld, 88 km fra hovedkirken, innviet. Det skjedde akkurat 210 år etter at Thomas von Westens lille kirkeskur på dette stedet ble tatt i bruk. Dette holdt seg en 60-70 år; tomten kunne ennå vises. Kapellet har plass til en 70-80 mennesker. Innvielsen ble foretatt en solfylt, knitrende kald vinterdag. Der var mange mennesker, og deres dyrefølge var stort. Vigselsritualet ble lest bare på samisk. Jeg hadde ved domprost Nissens13 hjelp lært meg de for meg nødvendige avsnitt i dette språket. Min preken ble tolket av prost Smith.14

Aldri har jeg tenkt at det gikk an å holde en preken under slik uro og allikevel i grunnen i full fred. Folk lot seg nemlig ikke forstyrre, de hørte andektig etter – og i verste fall fikk de jo i alle fall setningene repetert av tolken. I midtgangen nede ved døren satt en gruppe lubne pelsbylter av noen ørsmå samebarn på golvet og lekte hele tiden. De var godlynte, men sloss litt somme tider. På samers vis gikk folk ut og inn hele tiden; bikkjer smatt da med inn i kirken og måtte etterstrebes for å bli vist ut. Utenfor veggene var der myriader av slike finnebikkjer som lekte og sloss. Ble det storkrig, og altfor fæle hyl, måtte lensmannsbetjenten gå ut av kirken og skille dem fra hverandre. Vi hørte alt sammen inne.

bilde 3
Bilde 3: Masi-kapellet innviet 1931. Foto: Giertrude Giæver, Streif fra Kautokeinovidda, 1938:17.

Midt under prekenen løsnet så også et veldig snøras fra kirketaket, det larmet som en dommedag. Den eneste fremmøtte hesten, som var bundet utenfor kirkeveggen (ellers var det bare reinsdyr), ble derved så skremt at den slet seg og satte av gårde under stort rabalder – jeg så hele skuespillet fra prekestolen gjennom vinduet; hvordan den bykset ned mot elven og satte i vill galopp opp i skogen på den andre siden, og folk etter. Det virket da likefrem beroligende å se ned på de små fargerike skinnbyltene som rullet seg nede i midtgangen i kirken.

bilde 4
Bilde 4: «Máze kapell, reist i 1931 på von Westens tomt». Foto: A. I. Keskitalo, Kautokeino sognebok, 1998:1014.

Prestene i disse strøk (og enda mer læstadianerpredikantene) er vant med alt slikt, og det er sant; hvis man bare ikke selv lar seg forstyrre av unger og bikkjer og inn- og uttråkk eller av snøras og hester, så er folket immunt for den slags. De tilfredsstiller virkelig de moderne psykologers krav om at man skal kunne «avsile» forstyrrende lyder, de er selektive lyttere!

Denne Masi-dagen var en dag uten like – helt fra vi kom til kirken, og der ingen ringer var, så presten fikk lov å klyve opp i tårnet og la de første klemtene gå utover vidda. Farten om kvelden opp til Biggeluobbal fjellstue, et par mil, var vill. Reinene var spreke, snøen dyp, aftenhimmelen klar, vappusene og hele følget lykkelig begeistret. Jeg tenkte på dere i Departementet, hvor lite dere dessverre får oppleve av den glede deres papir og deres navnetrekk av og til skaper!»

bilde 5
Bilde 5: Støpulen presten fikk klyve opp i da klokkeren uteble.
Foto: Alf Wiig, 1931. I A. I. Keskitalo, Kautokeino sognebok, 1998:1012.

Fotnoter

  1. Jacob Fellman, Anteckningar under min vistelse i Lappmarken, bd. III 1906:77; Adolf Steen, Fjellkirken Masi Zion, 1972:36.
  2. A. Steen 1972:18-19.
  3. Peter Lorenz de Ferry Smith, Kautokeino og Kautokeino-lappene. En historisk og ergologisk regionalstudie, Oslo 1938:75.
  4. Hans Hammond, Den Nordiske Missions-historie i Nordlandene, Finmarken og Trundhiems Amt til Lappers og Finners Omvendelse…, 1787:3, i A. Steen 1972:20.
  5. Eggeskal(l), har ifølge Norske gaardsnavne (1924) av O. Rygh ingen sammenheng med «egg» og «skall» ettersom stedsforholdene er flate og heller nedover. En usikker gjetning er at ordet har vært Eggertsskáli, av mannsnavnet «Eggert» eller Egðirskáli av de norrøne ordene «egðir», mann fra Agder og «skáli» for langhus, hovedbygningen på en gård (Norrøn ordbok, Oslo 1997).
  6. Brevet av 5.2.1746, Grensereg. Pk.2, dok. Nr. 244, Riksarkivet i Oslo; gjengitt i A. Steen, Masi, en samebygd, Samiske Samlinger bd. VI, Oslo 1963:122.
  7. Andreas Erlandsen, Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tromsø Stift, Christiania 1857:7,18.
  8. J. Acerbi, London 1802, i A. Steen 1972:49-50.
  9. A. Steen 1972:50.
  10. A. Steen 1972:52.
  11. http://www.statsarkivet.no/tromso/kilder/
    kirkeboeker/katalog.html     (09.05.2008); http://www.arkivverket.no/arkivverket/kilder/
    medier/mikrofilm/mikrokort/kb-finmark.html#Kautokeino     (09.05.2008).
  12. Hentet fra Eivind Berggrav, Spenningens Land. Visitas-glimt fra Nord-Norge, Oslo 1937:57-58. Språklig modernisert ved Trond Gabrielsen.
  13. Nils Kristian Nissen (1879-1968) var på denne tiden, 1925-1936, domprost i Tromsø. Han hadde eksamen i finsk (1900) og samisk (1901) før han ble cand.theol. (1902) og praktisk teologisk eksamen (1903) før han i 1904 ble utnevnt til sogneprest i Karasjok, en stilling han hadde til 1913.
  14. Den tidligere sognepresten i Kautokeino 1910-1921, Peter Lorenz de Ferry Smith (1880-1944), ble oppnevnt som setteprost under visitasen på grunn av sine samiske språkferdigheter (Norvegia Sacra 1932:200).

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008