«Lapsaving» – eldste form for samisk hogst

Trond Gabrielsen
Ságat nr.139 torsdag 23. juli 2009 s.17.

For 100 år siden ble det reist kritikk mot at samene flådde barken av trærne i furuskogene. I 1908 uttrykte Henrik Ielstrup denne misnøyen i Tidsskrift for Skogbruk. Han hadde da vært på en befaring av furuskogene i Pasvikdalføret i Sør-Varanger og opplevd en mengde vakre furutrær skamfert «ved Saadant Lapsav». Den skogskaden som dette medførte i de arktiske furuskogene var av stort omfang, ettersom det særlig var de største og frodigste trærne som ble ødelagt, hevdet han. Hva var så denne lapsavingen for noe og hvorfor holdt samene på med denne underlige praksisen?

Lapsaving
Selve begrepet lapsave er sammensatt av ordene lap og save, sistnevnte etter norrønt safi, som betyr save eller stivnet sevje. Finnmarkspresten og den samiske språkforskeren Knud Leem forklarer i sin bok Norske Maalsamlingar fraa 1740-aari at ordet «lap» betyr å være slakk, kraftlaus og at ordet «Sav [save]» forstås som den hvite hinnen som sitter mellom barken og treet.1 Etter hans forklaring betyr lapsaving at treet gjøres kraftløs ved å fjerne den hvite hinnen som sitter mellom barken og veden. Filologisk har derfor lapsave ingen direkte hentydning til samer i form av den svenske skriveformen lapper. Derimot har bruken av begrepet vært opprettholdt av samene i uminnelige tider.

Guolmâstit
Beskyldningene som rettet seg mot samenes lapsaving gikk først og fremst ut på at omfanget av dette var så stort at det gikk ut over furuskogen. På begynnelsen av 1900-tallet var det anslått at en samefamilie rundt Enare årlig trengte omkring 17 kilo med bark.2 Dette må derfor ha betydd mye for den samiske befolkningen. Selv kalte samene det å skave av det innerste laget av barken på nåletrær for guolmâstit, av ordet guolmâs, for den innerste hvite og bløte delen av barken nærmest sevjelaget.3 Arvid Sveli, som har forfattet boken Skogbruk i Nord-Norge; streiftog gjennom historien, forklarer at lapsavet foregikk i den tiden da sevjen begynner å gå opp.4 Denne naturressursen var så viktig i kostholdet at i enkelte områder ble juni kalt for furumåneden, biehtsemánno. Analyser viser da også at furuskavet er rikt på antioksidanter, B- og C-vitaminer samt et stort antall mineraler.5

«Lækkerbisken» for samene
Furutrær i solbakker ble mest brukt. Barken ble da flekket av furuen i omtrent brysthøyde på solsiden, ikke på skyggesiden. Med et spesielt barkskjæringsredskap laget av horn, beahcenjaldin, telgde samen av den søte sevjen på sårflaten og tygget denne som slikkerier. Dette var i tråd med det Henrik Ielstrup omtaler som en ren «Lækkerbisken for Lapperne» og en av deres ytterst få «grønretter», så etter hans oppfatning var det forståelig at de hadde så vanskelig for å avvenne seg med denne «for Skogen saa fordærvelige Uvane». Etter at saven var skavet av barken, hang de den til tørk ved ildstedet. Etter tørking ble saven malt eller knust til mel som ble blandet med kjøttkraft og i fiskesuppe i fastetiden eller kokt til en grøt sammen med reintalg eller fettet fra fiskens innvoller.6

Samer over hele Nordkalotten drev med lapsaving. Da etnografen og språkprofessoren Jens Andreas Friis reiste over Kolahalvøya sommeren 1867, rapporterte han om Akkalasamenes lapsaving. I boken En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen (1880) skriver han; – i det samme ser jeg en gutt komme løpende ut fra skogen med favnen full av store, avflekkete barkstykker, som han kaster ned foran bestemors føtter. Gamlemor drar fram av lommen en hornkniv og begynner å flekke og rispe strimer av den indre hinnen på furubarken, som har en søtaktig smak. Gutten, som brakte barken, snapper av og til en strimmel og putter den i munnen, som om det var en sukkerbit. Likeså lar gamlemor en og annen strimmel gå i sin egen munn, men kaster størstedelen i fanget på akkalasamen, som legger det i en rull og karver det smått, som man karver tobakksblader. Deretter kastes det i kraften i gryten etter at fisken er kokt og tatt opp, og tjener som jevning i fiskesuppen, samt spises med velbehag sammen med denne.7

En lekker kost siden vikingtiden
At sevjen fra trærne ble brukt i kostholdet, er en gammel kunnskap, også kjent fra vikingtiden. I Fornaldersagaen om Herrauð og Bóse fortelles det om fosterbrødrene Herrød og Bose som seilte Austerveg og kom opp under Bjarmeland ved Hvitsjøen. Der la de seg til ved en skog som het «Vinskogen», eller Dvinaskogen, rundt elva med samme navn. En morgen ville Herrød og Bose undersøke skogen og se hva de kunne finne: «De hadde ikke mat med seg, men levde av det de kunne skyte, dyr og fugler, men stundom hadde de ikke annet enn bær og sevje».8 Å ta bark og sevje fra trærne som mat, er ifølge norrøne kildeskrifter en kjent sak fra førhistorisk tid. Den topografisk-historiske forfatteren og sagaoversetteren, sogneprest Peder Claussøn Friis (1545-1614), kom også inn på dette i sine Samlede Skrifter, «det Sauff imellom Barch oc Træ æde Børn om Sommeren, […] for en lecher Kost».9

Skoghogst og bygningstømmer
Lapsaving ble nok ikke bare utført fordi det var en lækkerbisken for samene, det var to andre og minst like viktige grunner til dette. I boka Den norske byggeskikken (1995) beskriver Arne Lie Christensen hvordan folk kunne bearbeide treet mens det ennå stod på rot for å få bedre materialer. Furua kunne utsettes for en kunstig aldring. Treet kunne barkes i striper slik at det tøt ut kvae, det kunne ringbarkes slik at treet døde på rot eller det kunne kuttes i toppen. Disse metodene er gamle og godt kjente, men vi vet ikke hvor vanlige de har vært.10 For samene var dette tydeligvis vanlig. De benyttet seg av ringbarking for å tørke ut furuene. Dette hadde to åpenbare fordeler, det lettet skoghogsten og de unngikk sprekkdannelser i bygningstømmeret.

For å få til en raskest mulig uttørking, valgte de trær i solbakker. Som Ielstrup påpekte, var det ofte de største og frodigste trærne som ble valgt og de sto utsatt til i solbakkene. Her var vinden kraftigst og dette ga lettere muligheter for vindbrekking av trærne. Sveli beskrev at stormfelling av skog forekommer hvert år.11 Skogforvalteren i Øst-Finnmark kom også inn på lapsaving og stormfelling i sitt brev til skogdirektøren om skogene langs Tanaelva, datert Elvenes den 2. mars 1910. Fra brevet heter det at skogens tilstand er ytterst forskjellig, da hoveddelen av skogen har vært herjet av skogbrann, lapsaving samt stormherjinger.12

Forbud mot lapsaving
Egentlig har det eksistert et lovforbud mot lapsaving i Finnmarkskogene i over 250 år. I kong Frederik 5 sitt reskript av 31. januar 1753 til amtmannen over Finnmark, Matthias Collett (1698-1759), heter det om dette i punkt tre: «Hvo som af noget Træe bryder Grener, river eller flaaer Barken, eller og derudi hugger Hul eller Skaar, for Saften deraf at tage, hvorved Træerne skal forderves og udgaae, bøder for hvert Træe toe Pund».13 Gjennom reskriptet vises det her til at hensikten faktisk var å få trærne til å utgå («hvorved skal udgaae»). Gjennom skoganordningen fra 1753 var lapsaving forbudt ved lovregel.14 Overtredelse av forbudet ble straffet med bøtelegging for hvert tre. På Henrik Ielstrups tid var nok dette forbudet mot lapsaving gått i glemmeboken, hvis det da ikke ble tolket til bare å gjelde for skogen i Alta.

Gamle ordtak
Et gammelt samisk ordtak henspeiler også på denne samiske tradisjonen, laikes olmuš læ dego ruovto guoddo, et dovent menneske er som en endevendt rotstubb.15 Det kreves egentlig ikke store anstrengelsene for å få lagt ned et tre. En norsk avledning finnes i ordtaket dovenskap er roten til alt ondt. Ved å flå barken av treet og la det tørke ut, så kunne en bare vente til vinden kom og felte det. Men selv om lapsaving er kjent fra vikingtid og samiske tradisjoner, så har metoden også vært kjent og benyttet av kvener og nordmenn til ulike formål. For eksempel skriver sogneprest Fredrik Rode (1800-1883) i Alta-Talvik i 1842 at kvenene der benyttet seg av vindfelling, uten at han tilsynelatende forsto hensikten som lå bak dette: «Altens Qvæner […] ødelægge mangt et Træe ved at gjøre dybe Indhug i den friske Stamme for at undersøge, om den beqvemt lader sig kløve til Tøndestaver, og i modsat Fald lade det staae ubenyttet indtil det døer ud eller knækkes af Stormen».16

Lapsavingens mange fordeler
For samene hadde det å lapsave furutrær mange fordeler. Lapsaving ga bedre bygningsmaterialer, det lettet skoghogsten med vindfelling, stokkene ble enklere å frakte ut av skogen med reinsdyr, fordi tømmeret var betydelig lettere, i tillegg til at sevjen og barken ble brukt som mat eller tilsetning i kostholdet. Lapsaving var derfor den eldste formen for samisk skoghogst på Nordkalotten og benyttet før håndsagen ble et alminnelig redskap.

bilde 1
Bilde 1: Saven, guolmâs, av furubark opphengt til tørk foran grua i et skoltesamehus.
Foto: I. Manninen 1933, Tromsø Museums skrifter vol. V, 1957, foto nr. 87.

bilde 2
Bilde 2: Enaresame flekker bark av furu med et spesielt redskap, beahcenjaldin, laget av reinhorn.
Foto: T. I. Itkonen 1914, Tromsø Museums skrifter vol. V, 1957, foto nr. 88.

figur 1
Figur 1: Skisse av samisk barkflekkeredskap fra Enare gjengitt av Andreas Georg Nordvi 1856.
(Kilde: TMU, mag. q903(481.74) Nor, s. 60).

Fotnoter

  1. K. Leem 1740:114 og 162.
  2. T. I. Itkonen, i The Saami. A Cultural Encyclopaedia, Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, Vammala 2005:31.
  3. K. Nielsen, Lappisk ordbok bd.II, 1962:222-223.
  4. A. Sveli 1987:46.
  5. The Saami. A Cultural Encyclopaedia, 2005:31.
  6. S. Wikan, Grensebygda Neiden, 1995:248.
  7. J. A. Friis 1880:241.
  8. C.C. Rafn, Sagaen af Herrauðs ok Bósa, Fornaldersögur Norðerlanda, bd.III, København 1830:191-234; Eskild Hansen, Boses saga, Oslo, 2.oppl. 1971:25.
  9. P.C. Friis 1881:137.
  10. A. L. Christensen 1995:48.
  11. A. Sveli 1987:367.
  12. A. Sveli 1987:192.
  13. Reskriptet gjengitt i helhet i K. Spilling, Av Finmarkens skogret, 1919:4.
  14. Riksadvokatens brev av 18.mai 1864 i K. Spilling 1919:92.
  15. P. Fokstad og J. Otterbech, i J. Otterbech, Kulturværdier hos Norges Finner, 1920:5.
  16. F. Rode, Optegnelser fra Finmarken, 1842:149-150.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008