«De religiøse villfarelser» eller «de rettferdiges strid» Kautokeino 1852
Trond Gabrielsen
Tidligere publisert i Ságat 20.05.2006 og 27.05.2006
Bakgrunn
Kautokeino-opprøret er en vanlig brukt betegnelse på episoden som skjedde på handelsstedet Vuohppečorru i Kautokeino den 8. november 1852, da samiske aktivister slo i hjel den konstituerte lensmannen Lars Johan Bucht (1818-1852) og handelsmann Carl Johan Ruth
(-1852), brente handelsmannens hus og kramboder, pisket og mishandlet sogneprest Frederik Waldemar Hvoslef (1825-1906) og flere andre personer på stedet. Opprørerne ble overmannet og sperret inne av andre samer som ble tilkalt fra nabobygda Ávži. Tre av dem døde før eller under rettssaken som følge av skadene de fikk. Etter rettssaken og benådningsbehandlingen 7. august 1854, ble 33 dømt, hvorav to fikk dødsstraff og elleve livsvarig straffearbeid.
Tolkninger av begivenhetene
Helt siden den gotiske historieskriveren Jordanes i år 534 visstnok omtalte samene som «finni mitissimi», fredsommelige samer som er mildere enn alle Skandinavias øvrige beboere, har samene blitt sett på som et fredelig folk.1 Derfor kom den kraftige bruken av vold blant enkelte samer svært overraskende på og uforståelig for de fleste. Forklaringene på det som hendte, har derfor også vært motstridene. Jeg vil trekke fram to artikler som behandler Kautokeino-opprøret på helt ulike måter og redegjøre for hvordan de kommer med så forskjellige forklaringer. Det spesielle med disse to forfatterne, er at mens den første (Hvoslef, en nordmann) var en av dem som ble utsatt for volden i 1852, så er den andre (Hætta, en same) tilhørende den samme store Hætta-slekten som en av de to voldsmennene som ble halshugget i Alta den 14. oktober 1854 som følge av ugjerningene. Først den teologiske kandidatens forklaringer:
Hvoslefs merkelige opplevelser
Waldemar Hvoslef var sogneprest i Kautokeino 1851-1857. Som følge av påkjenningene han ble påført av opprørerne, fikk han varige plager som søvnløshet og mørketidsdepresjon. Hans artikkel En mærkelig Oplevelse. Begivenheder i Kautokeino, oplevet af nuværende Biskop F. W. Hvoslef i Bergen, stod på trykk i 1889.2 Artikkelen til Hvoslef har en større innledning (s. 5-11) og en mindre avslutning (s. 26) utført og tillagt av bokutgiveren Chr. Stephansen. Her starter han med å omtale samenes levevis og landskapet «for bedre at kunne forstaa, hvorledes den religiøse og andre Udskeielser kunne gribe om sig, som Tilfældet var i Kautokeino». Her omtales «Fjeldfinnerne» tendensiøst som selvrådige, at de ikke tukter sine barn, er overmåtelig mottakelige for overnaturlige inntrykk, har stor innbillingskraft osv. Deres fiende var «Drukkenskabsdjævelen» som førte med seg last som tyveri, løgnaktighet og utuktighet. Derfor kom den religiøse bevegelsen til Læstadius med «at angribe Finnernes Hang til Drukkenskab, Tyveri og Utugt» i starten som en befrielse og omvendelse, men etter hvert gikk bevegelsens karakter i en aldeles skjev retning med «Fordømmelsessyke og Brutalitet».
Opptakten til urolighetene startet i juli 1851 da de vakte læstadianske samene forstyrret gudstjenesten i Skjervøy og i Kautokeino. Av dette ble det rettssak. Da dommen falt i februar 1852, ble flere dømt til opptil to års tukthus på vann og brød i tillegg til å måtte betale saksomkostningene. Dette bidro til flere samers ruin. I tillegg til dette hadde samenes omreisende handelsvirksomhet kommet i konflikt med handelsmann Ruths virksomhet. Ved lensmannens hjelp, ble flere dømt for ulovlig brennevinshandel. Videre hadde lensmannen vært i håndgemeng med en av de samisk troende, noe som tolkes med at samen «skulde blodig hevne sig».
Hvoslef, på sin side forklarte inngående og detaljert om forløpet av de faktiske hendelsene under opprøret, som startet mandag morgen den 8. november 1852 omtrent klokken 9. Handelsmannen ble uten forvarsel slått i hjel med stokker. Lensmannen ble deretter først slått helseløs og senere trolig drept med kniv etter å ha krøpet seg opp på loftet i handelsgården. Etter dette ble gården påtent og nedbrent. Opprørerne bante seg også vei inn i prestegården der de blant annet bandt presten og pisket han og flere andre. Ugjerningene med vold, tyveri og brenning fortsatte helt til kl. 16, da Antsiflokken («Aoziefolkene») kom i fullt reintrav nedover bakken: «Nu kom det til et formeligt Slag med Støre [stokker], hvorved Mordbrænderne maatte bide i Græsset med blødende Pandeskaller.»
Presten så på redningen som Herrens makt over Djevelen. Imidlertid hadde det vist seg at skysskafferen hadde unnsluppet og rømt unna på en sti til nærmeste sameby, hvor han hadde fått låne reinsdyr og kommet seg til Aozi. Der hadde samene hevet seg i pulkene og fart avsted med ladde geværer, «hvilke de dog ikke brugte uden for at skræmme dem med».
Hvoslefs umiddelbare reaksjon på hendelsene ga han utrykk for i et brev til stiftsamtmann Harris noen uker etter hendelsen. I brevet stiller han seg spørsmålet om hva som kunne ha vært bakgrunnen for opptøyene, og svarer selv: «Den mildeste Forklaring vilde jo være at ansee Begivenheden som en blot og bar Frugt af religieus Vildfarelse, der havde naaet Fanatismens uderste Høidepunkter.»3 Etter å ha reflektert over dette i flere år, skriver han i artikkelen (1889) at én av samene gikk fra forstanden rett etter pågripelsen, flere andre var blitt tvunget med av lederne og da de så «hvorledes de begynte at fare frem», så løp de skrekkslagne mange mil i hver sine retninger. Og hvorfor drepte de læstadianske troende lensmannen umiddelbart, uten å søke hans omvendelse? Svaret Hvoslef da hadde kommet fram til, var at «den mest djevelske Hevngjerrighet, den skammeligste Havesyke [hevnsyke] og det ubændigste Hovmod» preget ledernes hat mot lensmannen og handelsmannen. Hvoslef var da kommet fram til at hat og hevntørst var blitt manipulert fram i skyggen fra en religiøs vekkelse av ett par hevntørstige samer. Hvordan forklarer så vår filologiske kandidat disse opptøyene?
Hættas rettferdige opprør
Den sammenliknende teksten om dette temaet, er skrevet av cand. philol. Odd Mathis Hætta. Teksten utgjør kapittel «1.19 Kautokeino-opprøret 1852» i boken Samene. Nordkalottens urfolk, som kom ut i 2002 (s. 55-56).4 Hætta kaller hendelsen i Kautokeino for «et sosialt-religiøst opprør». Årsakene til opprøret lå i flere forhold. Sosialt forklarer han det med nasjonalstatenes press mot økningen i antall rein og reindriftssamer i første halvdel av 1800-tallet:
«På samme tid intensiverte nasjonalstatene kontrollen over området, og myndighetene forsøkte å utbytte og beskatte samene hardt. Både den lovlige og ulovelige handelen med brennevin som handelsmenn og prester drev med, undergravde samenes økonomi og velferd, samfunnsordning og det materielle grunnlag, slik at de ble enda mer sårbare for utbytting.»
Religiøst forklarer han opprøret med at den samiskættede svenske presten Lars Levi Læstadius religiøse vekkelse hadde fått fotfeste blant samene på vidda: «Hans religiøse vekkelse var en ideologisk veiviser til forandring av de sosiale forhold og av forkynnelsen.» Etter Hættas mening hadde de unge sameopprørerne fra Kautokeino «tatt opp hans lære og forsøkte å omsette den i praksis». Opptakten til opprøret lå ifølge Hætta i episoden i Skjervøy kirke i juli 1851. Der hadde en gruppe samiske læstadianere fra Kautokeino laget uro i kirken, fordi de hevdet at presten ikke holdt seg til den rette læren og krevd «en mer intens bekjennelse og et mer spartansk levesett». Hætta hevder også at en her kan skimte et oppgjør mot den norske kirkens fornorskningslinje. Rettssaken etter Skjervøy-hendelsen ble holdt i Kautokeino i februar 1852, der 22 samer ble tiltalt og dømt. Han hevder at disse dommene «ble betraktet som urettferdige». Hætta viser til at dommene etter hendelsene i Skjervøy og Kautokeino kirker satte en støkk i samene og at det tok flere tiår før Kautokeino igjen opplevde en åndelig vekkelse, men da i en mer moderat form. Kautokeino-opprøret ses på denne bakgrunnen som et sosialt opprør mot den urettferdigheten samene led og at det var den religiøse vekkelsen som bar i seg kimen til den sosiale protesten.
Forståelse og fortolkning av hendelsene
Jeg kommer ikke til å drøfte hvorfor de fremmer så forskjellige forklaringer på hendelsene, men begrenser meg til å påvise noen ulike ståsteder. Først om Hvoslef: I samsvar med David Humes (1711-1776) etikk, responderte Hvoslef emosjonelt og moralsk på handlingene. Han stod i handlingenes sentrum og fikk direkte følte konsekvensene av hendelsene. Dette skapte nødvendige forbindelser mellom det han så på som årsak-virkning, noe som igjen kan reise spørsmålet om objektivitet. Forståelsen hans og forklaringene han gav, preges også av hans sterkt religiøse grunnholdning og høye posisjon i samfunnet. Hvoslefs ståsted kan også beskrives ut i fra Johann Gustav Droysens (1808-1889) skille mellom det å forklare og det å forstå. Droysen knytter begrepet å forstå til det individuelle, noe Hvorslef også vektlegger gjennom sin beskrivelse av en spesiell form for menneskelig virksomhet. En annen viktig forklaringstype gjør et skille mellom metodologiske individualister og kollektivister. Hvoslef bruker metodologisk individualisme som forklaringsutforming. Han tok utgangspunkt i enkeltindivider som en forklaring på sosiale fenomener. Her er det individenes egenskaper og deres handlinger i systemene som er tillatt og deres individuelle begrunnelser som forklarer de sosiale fenomenene.
Så til Hættas fortolkning: Hvis jeg fortsetter med forskjellen på metodologisk individualisme og kollektivisme, så begrunner Hætta en klar kollektivistisk posisjon: Samene var formet av de sosiale systemene. Det menneskelige individet viskes ut. Den ontologiske begrunnelsen følges av nasjonalstatenes kontroll, myndighetenes utbytting, beskatningen og den ulovelige brennevinshandelen øvrigheten utførte, for å nevne noen av beskrivelsene. Til sammen forklarer dette enkeltindividenes handlinger i den sosiale strukturen. Maktrelasjoner skapte de sosiale fenomenene som oppstod under tvang og underkastelse. Enkelte vil kunne gi en marxistisk forklaring på opprøret. Mer interessant er det kanskje å se på Hættas fremstilling som en whig-fortolkning av historien, der visse hendelser fra fortiden trekkes opp mot nåtiden gjennom studier av likheter, en slags politisk årsaksforklaring. Hovedtendensen her er å rose opprørerne (revolusjonen). Her studeres fortiden med henblikk på nåtiden. Et sett av historiske forklaringer rettferdiggjør og fremstiller opprøret som noe progressivt i opposisjon til noe reaksjonært. Her ordnes historisk kunnskap og slutningen gjøres logisk og enkel. Argumentasjonsrekken overser det uforutsigbare og fristiller det komplekse. Det fortidige opprøret i Kautokeino 1852 kan på dette viset bidra til å forklare samenes sterke posisjon i dag og rettferdiggjøre dagens krav om samenes rett til land og vann, en posisjon Hætta selv er berørt av.
Egne meninger
Det interessante i fortolkningene av Kautokeino-opprøret ligger ikke i å ta stilling til hvilken av disse posisjonene som er sanne, men å forstå de ulike metodologiske og teoretiske begrunnelsene forfatterne har for sine synspunkter. I tillegg bør vi være bevisste at både teologen Hvoslef og kulturviteren Hætta legger bindinger i formidlingen av sine standpunkter gjennom den narrative litterære formen, der de begge tilfører egne subjektive meninger. Det er derfor i dialogprosessene mellom disse forklaringene at vi andre får danne oss våre egne forståelser av hendelsene for 154 år siden, mens vi venter i spenning på filmens dramatisering.
Kilde: Chr. Stephansen, Bergen 1889.
Fotnoter
- Fr. Nansen, Nord i tåkeheimen, Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1911:104.
- Chr. Stephansen, red., Livets Skole eller Lys og Mørke. Mærkelige fortællinger, Omvendelser eller Træk af Menneskelivet, Bergen, 1889:5-26. Waldemar Hvoslef har også skrevet artikkelen ”Noget om den religiøse Bevægelse i Kautokeino”, i Theologisk Tidsskrift for den norske Kirke, 1857:1-38.
- Brev av 14. desember 1852, i De Samiske Samlinger, Lars Hætta 1834-1896. Utstilling av Lars Hættas gjenstander, Karasjok 1986:11.
- Odd Mathis Hætta, Samene. Nordkalottens urfolk, Høyskoleforlaget, Kristiansand, 2002, 260 s. ISBN 82-7634-428-3.